om ull og høye hæler

Ok, så sitter sønnen i kø hos frisøren, med mor ved sin side. Alle fjorårets blader er gjennomlest, og køa er fremdeles mer enn lang nok. Da, i øyekroken ser man det forjettede skilt "Flyttesalg 50 - 70 %".
Opp av stolen spretter mor, mens den håpefulle får streng beskjed om å holde seg på sin dyrebare plassering. Vel inne i skobutikken kan man bare slå fast at her er det mangt og meget man kunne tenkt seg, og to par sko blir raskt plukket ut.
Hittil er alt vel. Men, nå har man jo blitt såpass voksen og forstandig at sko ikke kjøpes uprøvd. Støvlettene må av, og da dukker problemet opp. For voksen og forstandig som man er, er man kledd i ullstrømpebukser. Den litt lange sorten vet du, den som ligger i folder rundt anklene og utmerker seg ved sin manglende, eller utvaskede, elastistet. Ekspeditrisens tilbud om prøvestrømpe må man takke nei til, skal man ha den utenpå? Eller la all bluferdighet fare, vrenge av strømpebukser og iføre seg nylon til knærne?
Utstyrt med skohorn og jernvilje vrikker og vrir Fruen seg ned i først det ene skoparet, og så det andre. Effekten er upåklagelig. Strømpebuksene ligger som et trekkspill over skoene og man føler seg lett hysterisk og latterlig opphengt i muligheten til å kjøpe billige sko.
Mens sønnen rykker stadig fremover i køen blir det ene skoparet kjøpt, og innerst inne føler man seg som en gjøk og håper butikken er der et par uker til slik at man kan svinge innom iført de nye skoene og mer passende strømper.
Ikke bare fikk jeg meg nye vårsko. Jeg vet også nøyaktig hvordan den onde stesøstrene følte seg da hun tvang seg ned i Askepotts glassko...