My place in the sun

Jeg er så lei av reality og ungdom med plastpupper som byr på seg selv. Æsj. Jamret matmor og slo av fjernsynet. 

Jeg derimot, jeg øver meg på den serien jeg drømmer om - dirrrty dogs goes agogo. 

For nå har vi sett det meste. Nå gjenstår det beste og den dagen det innkalles til audition for hunder som byr på seg selv, da er jeg klar. Og posisjon nummer en har jeg helt klart stålkontroll på. 

By på seg selv du - bedre enn dette blir det ikke.

Hva sier du? Meg? En time i uka? Hadde vært finfint, ikke sant? 

Livet på systua

Det er i perioder lite å berette om livet på systua. Ikke fordi det ikke skjer noe der, men fordi man tror at oppdateringer av typen sydde inn en hardangerbunad og ut en nordlandsbunad ikke er så all verdens interessant. Hvorvidt man har en konsulenttime for opplæring i foldelegging eller franske knuter har vel heller ikke allmennhetens interesse.
Når de fleste kunder i tillegg er kjekke&greie blir det rett og slett litt lite å blogge om.
Men selvsagt, noe kan man alltids skrive hjem om. Og da man her en dag fikk spørsmål om hva som er den ideelle kunde gav svaret seg selv: ALLE! Så lenge de har stabil vekt og henter bunaden sin til avtalt tid.
Og vips, der har man litt av hvert på hjertet. Som denne kunden, som av ulike årsaker har bedt om at kontakt foregår via epost og sms:

Kundekontakt pr sms:

F.S.:Hei. Bunaden din er ferdig og kan hentes når det passer deg. Pris xxxx, jeg sender med faktura. Mvh fru Storlien

K: Hei. Oi. Trenger ikke bunad denne helgen likevel. Tar kontakt når det passer å hente.

Etter seks uker: 

F.S. Hei. Bunaden din henger her. Det hadde vært veldig fint om den ble hentet før ferien. Mvh fru Storlien

K. Hei. Oi. Hadde visst glemt den ( smileblunkefjes). Litt hektisk nå. Kommer i begynnelsen av neste uke.

F.S. Ok. Takk. Liker ikke å ha andres bunader hengende hele sommeren. Mvh fru Storlien

Etter ytterligere tre måneder:

F.S. Hei. Vennligst hent bunaden når du har anledning. Fru Storlien

K. Jada. Har vært hektisk her ( smileblunkefjes). Passer det fredag før 12? 

F.S.  Ja, kan vi være ferdige før 11. Jeg har en annen avtale.

K. Da må det nesten bli en annen dag. Sjekker kalender og kommer tilbake til deg.

Etterhvert har vi kommer til et punkt hvor fru Storlien vurderer å begynne å bruke bunaden...
Og når den etterhvert blir hentet (ved neste fullmåne eller der omkring );  hva skjer om bunaden ikke passer? Skal den syes ut på systuas bekostning eller kan man antyde at det kan ha skjedd en liten variasjon i vekt siden mars?
Og, når begynner det å bli greit å sende i postoppkrav? Hvis livet er så travelt liksom...nå som vi har post-i-butikk? De fleste svinger vel innom for melk og brød, eller pepsi max i det minste hvis de er av de som får matvarer levert på døra? Ærlig talt, hvis du var så travel at det tar åtte måneder ++ å få hentet arvegodset ditt, ville ikke du blitt fylt av lykke og takknemlighet om sydama sendte skatten hjem til deg?

PS. fortsettelse følger...

om å kjenne sin besøkstid

Det skal de ha ros for amerikanerne, de snakker med alle. Hele tiden. Overalt. Om alt. Eller i hvertfall om det meste.
Woody og Queenie kan fremdeles bli glassaktige i blikket når de minnes Charlie som kjørte turistbuss i Los Angeles. Han snakket på inn- og utpust i fire timer. Bare avbrutt av små slurker energidrikk...
For egen del ble man mer rystet over reiseselskapet på flyet fra New York til Alberqueque. Hun var på vei hjem etter å ha tilbrakt seks uker hos sin sønn, hans kone og deres nyfødte ( og førstefødte viste det seg). Som hun sa; hun så det som sin plikt å hjelpe dem i gang med gode rutiner. Og, i tillegg ville hun gjerne hjelpe dem å organisere den nye leiligheten slik at den ble mest mulig praktisk.
Ikke overraskende ( mitt syn på saken ) syntes hun at de unge og kanskje særlig svigerdatteren hadde virket utakknemlig i perioder.
 Jeg husker egen barselperiode, hvor magisk det var å stadig oppleve noe nytt med de søte små, hvor hyggelig det var å få besøk og vise frem vidunderet. Og hvor hyggelig det var å vinke gjestene farvel, etter noen timer, en dag, en helg og så synke inn i dette med å være en helt ny og fersk familie igjen.
Seks uker ville vært for mye.

Og nei. Det var ikke sykdom i huset. Det var bare det at hun syntes de trengte hjelp to get settled in.

bare blåbær?

Du kjenner kanskje følelsen;
midt i sofaen sitter ungen, ivrig opptatt av å fylle vaffelen med hjemmelaget blåbærsyltetøy. Når det ikke er plass til et bær til legges vaffelen dobbelt og det hele føres mot munnen som gaper lekkersultent. Og splætt, der ligger en stor kladas med syltetøy ujevnt fordelt nedover den pene kjolen i lamull som ble innkjøpt forrige uke. Eller genser om det er en gutt.
Og du har kanskje latt deg forlede til å si noen mindre velvalgte ord?

Spørsmålet er; hva sier du når det er du selv som lesser på med syltetøy og sekunder senere sitter der med bærsaft nedover fronten? Og ville det være greit om noen andre sa noe? For eksempel en av de søte små...
Hva Fruen sa? Hmmm. Vaskemaskina summer og går, og vi avventer resultatet av dagens ullvask før vi er helt ferdige med å mumle forbannelser.
Men åkkesom, en av fordelene med å være voksen og kjenne innstillingene på vaskemaskina er jo nettopp dette at man kan snike i køa og la sine egne fadeser skyve treningstøy og fotballstrømper inn i nattemørket.

ansvar for egen lykke

Ikke for å henge ut noen altså, spesielt ikke av mine nære og kjære. Men jeg vil gjerne si følgende;
Om vi skulle livnært oss på det Høvdingen bringer hjem fra jakt hadde definitivt ikke matmor trengt slike anti-skvalp tights når hun trener. Da ville det blitt smalhans her omkring.
Med med tanke på at det bare er to-tre år siden han startet jaktkarrieren synes jeg vi skal heie og hoppe og være entusiastiske når han tar initiativ til matauk. Og jeg, jeg er selvsagt veldig entusiastisk. jakttur = tur. Tur = aldri sur.
Eller?
For det som er litt rart og som jeg ikke skjønner er at når vi har tråkket og gått i timevis i høy lyng og øredaskende kratt uten å se en eneste liten rype, hvorfor kan man ikke bruke litt tid på å jage lemen?
Jeg ser ikke bort fra at de skremmer rypene, det er faktisk ikke helt utenkelig. Jo mer jeg tenker på det jo sikrere blir jeg på at det er lemenbestanden som holder rypene unna.
Og så tenker jeg, og jeg synes selv jeg er grusomt lur altså, at hvis nå han som går foran og er sjefsjegeren av oss, hva om han får en liten down-periode når han går der uten å se noe som helst å jakte på? Er det ikke fint da, at jeg spretter litt rundt, skaper litt liv og viser at her er det muligheter. Du må bare være våken og opplagt hele tiden, så finner du det du søker. Du må rett og slett ta litt ansvar, legge forholdene til rette og la veien bli til mens du går.

Og forresten, hvis noen av dere andre som var ute og vandret, rypeløse, i fjellsidene der oppe i Barndommens dal i helgen så en staut kar vandre nedover med børse over den ene armen og en slukøret hund under den andre armen...Det skyldes overhodet ikke dårlig kondis altså. Det er bare det at den der lyngen er så veldig veldig høy og jeg er så veldig veldig liten. Og da blir jeg litt sliten.

( Og ja, jeg ble litt gretten også fordi jeg fikk lemennekt igjen. Ærlig talt, tror han virkelig at jeg har tenkt å sluke dem hele?  Ville jeg aaaaldri ha gjort...har ikke tenkt tanken en gang. Nehei )

høstens bunadkurs

Endelig er høstens kurssesong i gang for fullt. Femten damer jevnt fordelt på dag og kveld. En er yngre enn kurslærer, de andre eldre. Dette var årsak til stor bekymring for noen år tilbake - hvordan ber man på en dannet måte kvinner på alder med din egen mor om å holde munn og gjøre som læreren sier?
Nå har man for lengst funnet løsningen. Det holder å klappe i hendene og si hysj, hysj småpiker.

Det er alltid godt å komme i gang igjen, til tross for at det gjerne går med en uke hver sommer hvor Fruen tenker grundig over hvor deilig det hadde vært å ikke være bundet til disse kurstidene.
Men så nærmer dato for oppstart seg, navnelistene kommer i posten og vips kjenner man at jammen skal det bli stas å starte opp igjen , hilse på nye og gamle elever og se hva de skal jobbe med.
Og hva skal de jobbe med, disse elevene på kurs i generell bunadsøm?

Skal vi ta broderidamene først:
to stk liv til beltestakk
Nordlandsbunad
Øst-Telemark damebunad, modell Prinsesse
Vest-Telemark, bringeklutbunad
Valdres, skjorte til mannsbunad

og så tar vi monteringsgjengen:
Kvinnebunad fra Ringerike
Grafferbunad
Øst-Telemark damebunad, modell Prinsesse
Øst-Telemark mannsbunad med knebukse
Nordland damebunad
Valdres, bringeduksbunad
Beltestakk
Sognebunad
Valdres mannsbunad
Sunnfjordbunad til dame

Noen ganger tenker man at det hadde nok vært enklere å kjørt strammere kurs hvor alle gjør det samme og alle har nøyaktig det samme i hjemmelekse. Men det blir med tanken.
Blanda kurs er spennende, utfordrende og utrolig lærerikt. Ingen elever er like, ei heller bunadene de syr. En beltstakk forandrer seg fra leverandør til leverandør, noen vil ha broderi på forkleet andre kjører på med bånd. Noen jobber som bryggerhester hjemme, andre har mer langsiktige mål.
Og midt oppi det hele skal de, og jeg, ha dette målet for øyet  - å sy bunad er hyggelig.

Utgått på dato?

Okay. Det hender man sveiper innom en og annen blogg som klart og tydelig er myntet på de som er omtrent en generasjon yngre enn en selv. Og selv om man prøver å være raus og blid så blir man forvirret over at mye av dette slår så voldsomt an. Er det virkelig så gjevt å lese om oransjefargede ungpiker med løshår og diverse fillers & formers og hva de er istand til å shoppe? Er det dette dagens ungdom opplever som livet og lykken?


Det får så være at man kan bli litt oppgitt, og stirrer surt inn i speilet mens man leser om lykkelandet der alt er glatt og stramt og blankt. Og man skulle kanskje ønske at det var litt mer glitter og stas her også.
Men alt i alt, nei. Voksen damer ser ikke ut som glatte bær. Faktisk ikke. Det skal synes at vi har ledd og grått.

Det er helt greit å lese om trening og hudpleie, men ærlig talt...Hvor troverdig er det når en blodtrent tyveåring uten en valk med hele sitt hjerte anbefaler anti-shake tights eller behandling mot cellulitter?
Blir vi fristet? Tror dere det hjelper, eller at det øker treningsgleden? Eller tror dere, som meg, at det ville vært lettere å dra kortet hvis hun som anbefalte anti-skvalp faktisk hadde noen kilo for mye og visste hvordan det føles når buksa sklir ned under magen mens du tråkker innbitt på spinningsykkelen?

 Grått hår. Smilerynker. Andre rynker. Pigmentflekk på kinnet. Fregner all-over. Ikke veldig markert globallinje. Litt rødskjoldete. Ikke helt hvit i det hvite i øyet.
Sikkert ikke helt uvanlig for en dame på 40+?
 Når jeg skal saumfarer nettet etter tips for å gjøre noe med noen av ankepunktene over vil jeg gjerne ha tips fra noen som vet hva de snakker om. Tips fra et rips på noen&tjue som forebygger er helt uinteressant.  Jeg vil tipses av en som vet hvordan det føles å være et oppussingsobjekt.

dagens tips

Hvis du har brukt tre av ukas dager på å være bortreist og den fjerde på å være litt så der høstforkjøla og gretten kan det være lurt å vente med smuldrepai og kakao når de søte små kommer hjem fra skole den femte dagen.

Spesielt kan dette være lurt hvis du ikke er av de som er superflinke til å sette deg ned med barna og på en saklig måte forklare dette med tette bihuler, kløe i halsen og generelt nedsatt almentilstand ( kan også leses som tålmodighet).

fra et kafébord

Noe annet man kan gjøre i Roma er å plante seg trygt på en fortauskafé, gjerne med prosecco, guidebok og litt salt og se på folk...Det kan man selvsagt gjøre hvor som helst og når som helst, men det er rart med det:

Venninnetur uten barn åpner opp for andre rekreasjonsmønster enn de man har i sitt eget lokale sentrum eller på tilsvarende bytur med avkom.

Dessuten, vil man være en god rollemodell tar det seg strengt tatt ikke ut å fnise av ekstremt matchende ektepar ( vi håper de var ektepar), la seg imponere ( eller sjokkere ) av enkeltes evne til å aldri plante stiletthælene mellom brosteinene og ikke minst ta bilder av fyr på scooter med mobil han faktisk tekstet på. Vel å merke stod han og ventet på fritt leide, men likevel...For egen del er bare tanken på å kjøre scooter på norske landeveier nok til å få høy puls. Da er det med skrekkblandet fryd man ser hvordan italienere med og uten hjelm tråkler seg ut og inn mellom biler og fotgjengere aldeles å miste hverken fatning eller sertifikat. 

Og helt til slutt, og dette trenger man heller ikke reise langt for å glede seg over - vennskap.

Ti damer på tur, noen vil hit, andre dit og så treffes man til frokost, noen ganger flyr man tilfeldig på hverandre på et gatehjørne, middager er felles og så går vi to og to, fire eller tre, alt som det passer. Alle har noe å gjøre, alle har noe de ønsker å se. Alle er fornøyde. 

Definitivt en fordel med å bli eldre - for tyve år siden ville vi sikkert trasket samlet gjennom bygatene i samlet flokk og ikke sett på langt nær så mye som vi gjorde disse dagene. 

Buon giorno

Hva man kan gjøre noen dager i september, istedenfor å blogge og brodere;

Man kan for eksempel drikke cappuccino og tro det er møkk på skåla når man løfter koppen. Og så ; hei, nei, det er jo ulvinnnen med Romolus og Remus.

Eller man kan faktisk hilse på trekløveret. For i et rom i museet Capitolini står de helt stille og helt uanfektet av menneskemassene som oooher og aaaher.

Og man kan gjøre som noen hundre andre på en mandag i september; traske i kø gjennom deler av Vatikanet uten å la seg henføre av all kunsten vi går forbi på veien mot det Sixtinske kapell.
Og man kan ( fremdeles som noen hundre andre på en mandag i september)  snike fram mobilen og ta et par bilder...

Og man kan spise gelato...

Det er også helt fint å sitte på en stein utenfor Colosseum og lese om kunstneren Artemisia Gentileschi og ikke tenke altfor mye på at bokas tittel høres relatvit suspekt. Det er ikke fullt så fint å til stadighet bli tilbudt diverse røverkjøp bestående av syntetiske suvenirer...men kanskje syntes selgerne synd på hun som satt med nesa i en bok istedenfor å oppleve Colosseum.

Man kan vandre trapper opp og trapper ned i et museum med uforutsigbar planløsning og omsider ende opp på en terrazza panoramica med utsikt over kirker, hustak og klesvask i den evige stad...Og så tar det omtrent like lang tid å finne veien ned igjen til første etasje og museumsbutikken...

Kort sagt, man kan være i Roma et par-tre dager.

hva har du på hjertet?

For en del år tilbake valgte jeg bort jobb i byen og etablerte egen virksomhet i hjemmet. Ikke fordi jeg hadde klokkertro på at jeg ville leve lykkelig som bunadtilvirker med egen bedrift, men fordi jeg hadde en innsett at det i vår familie ikke passet så godt med to voksne med ukurant arbeidstid og variabel reisevei.
I tillegg bruker jeg veldig ofte skjørt eller kjole, og synes ikke det å gå i dongeribukser gjør meg til et bedre menneske i det hele tatt.
Og jeg liker å bake...
Så, kanskje er jeg ikke så opptatt av likestilling og kvinners rett til å ta styring i sitt eget liv? Kanskje ville du sett meg fra utsiden og tenkt at her har vi et standard mehe som tilpasser seg mannens yrkeskarrière og stilltiende sitter hjemme med et broderi i hendene og munnen full av knappenåler?

Feil.

Det er ikke automatisk noen stor og iøynefallende sammenheng mellom det du jobber med og det synet du har på likestilling, likeverd og barneoppdragelse. Og kanskje er det nettopp fordi vi har det som virker som en gammeldags arbeidsfordeling i hjemmet at det har vært ekstra viktig å oppdra ungene noenlunde likt. Vi spør ikke jentungen oftere enn gutten om hjelp på kjøkkenet og det er ingen større selvfølge i at hun skal rydde etter seg enn han. Stort sett er det slik at om den ene slipper lettere unna er de på grunn av alder eller andre forpliktelser. Det er tross alt lettere å be en som er ferdig med lekser og fotballtrening om hjelp enn en som sitter midt i et vrient mattestykke og skal på trening etterpå.
Målet og håpet er at når de flytter hjemmefra de her to, så skal de på lik linje kunne ordne opp etter seg selv, sette på en vaskemaskin, vaske opp en kjele eller to, lage seg mat, planlegge dagen sin i forhold til skole,jobb og avtaler.
Og de skal begge to være bevisst dette med å se ordentlige ut, være velstelte, ikke gå med skitne klær eller fettete hår. Ikke fordi det er så voldsomt viktig å være pen, men fordi vi alle synes det er hyggeligere å omgås rene mennesker.

Men så har vi media da, og media har jo sine vinklinger på det meste. Noe er bra ( forsåvidt det aller meste ), men så hender det jo da at vi får oss noen tankevekkere om hvor forskjellige kvinner og menn behandles og oppfattes.
Vi har noen kvinnelige toppolitikere som muligens har større fokus på det som ligger henne på hjertet enn akkurat hvordan hun skal dekke til hjertet. Så, greit nok. De kommer definitivt ikke rett fra stylisten, og man kan vel til tider mistenke at de ikke abonnerer på de heftigste motebladene.
Men, vi har da sannelig en og annen mannlig politiker som ikke er så all verdens heit å se på også. ganske mange faktisk. Noen av de gjør seg egentlig best på radio, eller kanskje bør de helst holde seg til å skrive kronikker?
Men brukes et uheldig klesvalg mot dem? Med unntak av den lyse dressen til Jørgen Kosmo da, det var et engangstilfelle. Snakker vi, eller skriver vi om at en av våre ministere har anlagt den tradisjonelle pinnekorte sveisen, den alle norske menn med stigende pannemål velger?
Eller som her i høst, da kulturministeren lot seg intervjue på glanset papir og intervjuet ble ledsaget av bilder hvor hun var både sminket og stelt. Skrekk og gru, bildene ødela mye. For ærlig talt, så glamorøs kan ikke en toppolitiker være. Men om jeg ikke husker helt feil - har vi ikke hatt mannlige politikere ganske godt plassert på årets mann lister? Og det var vel ikke bare fordi de er så drevne på samferdsel og miljøvern?
Det gjelder ikke bare politikere, men etter en lang valgkamp og diverse valgvaker har det blitt ekstra tydelig at det er forskjell på kvinner og menn og hvordan de bedømmes og fordømmes i media.

I år er det hundre år siden vi kvinner fikk stemmerett, og bevares ja. Vi har kommet langt, vi har goder og muligheter våre formødre ikke drømte om en gang. Men hvis det skal friste våre døtre å fortsette å bruke stemmen sin så bør de oppmuntres ved å bli vurdert etter hva de sier, ikke hva de har på seg.
La oss få slippe å lese side opp og side ned om sminke, løshår, lykken ved å fikse litt på nesa eller hvordan det å kjøpe en kjole kan redde dagen. La døtrene våre få kvitte seg med oppfatningen av at utseende i bunn og grunn er det viktigste, og at om det ikke er helt på plass så kan du alltids fikse litt der det skorter.

Og for min egen datters skyld så håper jeg hun om ti, tyve, tredve år fortsatt er tøff nok til at hun fremdeles, når hun blir konfrontert med at noen synes hun er litt feil kledd, tenker at det angår dem  ikke i det hele tatt og fortsetter å gå med den samme buksa.

Jeg derimot, da jeg var elleve år, ville fingert et svalestup og ødelagt buksekneet i første friminutt så jeg kunne syklet hjem og skiftet til shorts.



Og forresten, det finnes ikke noe slikt som et standard mehe. Vi er tenkende mennesker alle sammen, det er bare det at det som passer deg ikke nødvendigvis passer meg.

hei du

 I forfjor hadde vi Rudolf, i fjor Kalven Klein, men i år synes sterke krefter det e rpå tide at mor legger av seg slike überteite påfunn. Så i år forblir kalven navnløs.

Men, sannelig, om det fremdeles hadde vært gehør for at han som henger hodeløs og naken i kjelleren og skal deles opp i middager kunne fått et navn...Ja da skulle han hett Rein Alexandersen. Nemlig.

Eller Rein Man. Kanskje Raymonn. 

Lipstick, power and paint

For noen uker siden oppstod det visse problemer da kulturministeren viste seg på glanset papir i oppsminket og svært velkledd versjon. For, så pent bør man visst ikke være. Ikke hvis man skal bli tatt ordentlig seriøst.
I dag kan vi lære at vår fremtidige statsminister feiret valget iført badekåpelignende kreasjon. Og ikke minst kan vi lære at om du ønsker å bli tatt sånn noenlunde på alvor som politiker så stiller du virkelig ikke i et hylster  med leppestiftdekor.
Nå ville undertegnede absolutt aldri vurdert å vise seg i hverken det ene eller det andre av disse antrekkene. Men hallo, vi feirer hundre år med stemmerett. Vi bor i et land hvor likestillingen har kommet ganske langt. Vi lærer døtrene våre at de kan bli akkurat hva de vil.

Og så skriker vi opp i samlet flokk om hva kvinnelige politikere har på seg. Ærlig talt godtfolk. La oss bekymre oss for hva de sier. Ikke hva de kler på seg.
 Så sier vi egentlig til døtrene våre at joda du kan bli hva du vil. Men bli nå for guds skyld ikke for pen. Og bruk en stylist.

rent, pent og godt ment

Det kom til et punkt der vi rett og slett sluttet å vaske. Det var et sted midt mellom bøttekott og medisinskap. Det kom til et punkt der vi ( eller høvdingen tvang sin frue til å innse ) at det var nok mat. I ettertid ser vi jo at det, som vanlig, var mer enn nok mat.

Konfirmanten var fornøyd, vi foreldre likeså. Og vi tror gjestene var fornøyd , selv om de godt kunne spist litt mer. Vi kan fremdeles fø den spanske armada en ukes tid. Det ville passe uhyggelig dårlig om hovedsikringen gikk akkurat nå.

Men angående dette med hva man skal vaske eller ikke eller  hvor søvnløs og stresset  man bør være når gjestene kommer...Det er slekt og venner. Vi er heldige og har ingen ekser eller nåværende som er litt halvveis på sidelinja. Vi er heldige som er en familie og som kan plassere folk litt på kryss og tvers uten å tenke på hvem som kan føle seg forbigått eller hvem som bør sitte med ryggen til hverandre.

Men altså. Lørdag formiddag vurderte man å dobbeltsjekke at det ikke var blitt noe krøll med den bestilte marsipankaka. men så tenkte man at kjære vene, dette er som å rydde skuffene i gangen. Dette er er unødvendig hysteri.

Særlig. Høvdingen som skulle hente kake kom tilbake uten kake. Den hadde noen glemt. 

Puls? Tenk trykkluftbor så har dere en anelse... Og at det ordnet seg etter noen timer sier kanskje mer om innsatsviljen til søndagshjelpen i bakeriet og hvor mye som ligger på kjølelager enn ordresystemet hos lokalt bakeri. Men kake ble det. 

Og mette ble vi.

Og i går kom to karer tilbake og plukket ned teltet.
Og i den anledning - hvis dere vurderer å leie partytelt og utleier forlenger litt penger for å sette det opp selv - si JA. Det gjorde vi, og sannelig. Fruehuet hadde ikke taklet det puslespillet der fredag kveld. Og ihvertfall ikke lørdag. Huttemegtu.

PS. Hvis du heller ikke er en rev på å brette servietter i fasong som kroner, hatter, svaner eller elefanter prøv å google easy napkin folding. Alternativt og enda bedre er super-easy napkin folding. Hvis du i tillegg går for en av videoene som varer omtrent førti sekunder er det håp.

Og for ordens skyld. Vi kan vaske og det ble aldri vurdert å invitere til konfirmasjon i en svinesti. Det interessante er hvordan vi damer lett tipper over i en frenetisk renselsesprosess der vi seriøst vurderer å vaske relativt ukurante steder.
Eller, steder man selvsagt også skal ha det sånn noenlunde rent og pent, men overhodet ikke steder hvor gjester trenger oppholde seg. ( men jeg er gald for at ingen trengte plaster )

den der bunadskjorta

Mangt om meget kan sies og skrives om vask og stell og vedlikehold av bunadskjorter. Mangt og meget har blitt skrevet her allerede.
Men det er en liten filleting, en  ørliten detalj som burde vært nevnt for lenge siden:

Hvis skjorta di er hinsides velstelt - bestill ny. Enten materialpakke som du syr selv, eller bestill ferdig skjorte.
Å legge vraket i skapet hjelper ikke.
Gule flekker som ikke blekner selv etter iherdig behandling, trådtunger som gjeiper eller musetagger som krøller seg opp og forsvinner, lintråd som sakte spiser opp seg selv. Alt dette er bevis på at skjorta som har vært en trofast venn og en selvfølgelig del av bunaden din i flere tiår er klar for de evige linåkre mens du selv er klar for en ny investering.

Ja,  kanskje har du vært i konfirmasjon i helgen. Kanskje var du til og med konfirmantens mor ( hmmm) og tenkte på dette når du strøk skjorter kvelden i forveien. Hvis det ikke er noe stas med stasskjorta lenger er det antakelig på tide å bytte den ut.

hva er rent nok?

Vi har konfirmasjon på søndag. Det er ikke så lenge til.

Innimellom lommene av total kontroll blir Fruen grepet av vill panikk og skriver stadig nye og oppdaterte huskelister.
Nå har vi for så vidt det meste på plass. Vi har mat, vi har plass, vi har pusset sølv og vinduer og messing. Vi har lånt bestikk, vi har tilbrakt tid i kassekø på IKEA, vi har en matplan og vi har en kjekk huskeliste over hva som skal vaskes.
Sånn som lister, vinduskarmer, kjøkkenskap, bad og assorterte vegger. Ja og gulv da, men det venter vi med til den firbeinte er sendt på besøk. Hun takler langkoster dårlig ( eller godt med tanke på at det skal finnes et jaktinstinkt der i skallen et sted).
Men da man med rødblyanten skulle skrive bøttekott på vaskelista ringte varselbjellene. For ærlig talt. Vi skal ha konfirmasjon, selskap for eldstemann i huset, barnebarn, nevø, søskenbarn, venn av de inviterte. Alle kommer i finstas, alle er venner og vel forlikte. Det er ikke skadedyrkontrollen som kommer på befaring.

Ingen skal inn i bøttekottet.
Snarere er det vel slik at om jeg kom over en gjest som stod og romsterte i mitt bøttekott på en festdag så ville jeg vel tenkt mitt om gjestens oppdragelse...
Det blir litt som med kursdeltakere som er i overkant opptatt av hvor pene broderiene skal være på vrangen, sånn i tilfelle noen ser innsiden av stakken. Joda, det skal være pent. Men ærlig talt dere? Om noen plutselig er halvveis oppunder stakken din så er det
A: bare å knipse dem på fingrene for der har de strengt tatt ikke noe å gjøre
og
B: Innse at det mest sannsynlig ikke er de broderte blomstene de er ute etter

Men altså, tilbake til bøttekottet. Selvsagt har jeg vasket det. Det kan jo hende vi mister en bløtkake på gulvet og da er det best å være på den sikre siden. Er det ikke?

Heldigvis har vi innbygd komfyr. Før dåpen til Woody klarte man å få buksert den aldrende og ikke-spesielt-lette komfyren ut og vasket riktig så grundig bak og under. I ettertid kan man ikke huske at noen av gjestene spurte om dette var gjort, eller at de på noe som helst tidspunkt prøvde å kontrollere renheten.
Det eneste resultatet var at komfyren avled en stille død to dager etter vask, men likevel før dåpen.

Muligens bør også medisinskapet vaskes? Men isåfall bør vi kanskje fylle det litt også? For hvis noen skal inn der så er det vel for å finne en smertestillende, plaster eller noe annen førstehjelpsutstyr. Og for å være ærlig, vårt er litt tomt...Men full rens av vaskemaskina trenger vi vel ikke ta? Eller, søren også. Når man først begynner å tanke på det...

Man kan jo undres hva det er med damer og husvask? Fruen har en vag mistanke om at enkelte andre her i husstanden ikke har vurdert behovet for å rydde skuffene i gangen innen søndag? Eller tenkt på at det ser rotete ut med stryketøy på vaskerommet ( hallooooo, vi skal ha mat stående der, noen kommer til å gå inn og ut flere ganger).

Hva tenker du? Er det viktig å vaske bak sofaen før gjestene kommer? Og skal jeg rett og slett droppe den der ideen om å svinge meg i en gardintrapp for å sjekke hvordan det egentlig ser ut oppå skapet i stua?

Og hadde det ikke vært mer fornuftig å være ørlite grann mer strukturert og ta denne rundvasken over-under-bak på et tidspunkt hvor det ikke skjer så mye? Januar for eksempel?

Jeg vil, jeg vil

Men får det ikke til..,

Jeg polerer og filer. Jeg legger underlakk, vanlig lakk og hurtigtørkende overlakk. 

Jeg sitter med sprikende fingre og føler meg som Fru Fjong Fjongesen. 

Helt til arbeidsdagen er på hell. Da er det bare å innse at den ultimate neglalakk for nålplukkende bunadstilvirkere fremdeles ikke er oppfunnet.
Men gir jeg meg? Neida. Jeg kan jo altids prøve en annen lakk.

Awesome, awesome Norway

Det er sesongstart på reality-serien hvor norsk-amerikanere skal konkurrere om å bli den norskeste av de norske etterkommere og dermed vinne et gråtkvalt møte med slekta.

Og selvsagt er dette god tv, det er tross alt stas å se Drømmen om Norge være så sterk der borte i Junaiten. Vi synes det er hyggelig å se disse ungdommene, som har en forholdsvis vag oppfatning om Norge2013 lire av seg radbrukne norske fraser og lar seg avbilde i mer eller mindre veltilpassede bunader. 

Men så tenker man seg følgende; hva om det om et år eller ti kommer la oss si en pakistansk tv-kanal hit for å lage et tilsvarende program? Blir vi like tårevått betatt av nordmenn med pakistanske røtter som dypt og inderlig ønsker å reise "hjem" og bli en del av den pakistanske kulturen? Sukker vi betatt hvis ungjenter med vietnamesisk farmor viser frem bilder fra rismarkene og stotrer fram noen vietnamesiske fraser? Synes vi det er like prisverdig om de har brukt tid og energi på å bevare sin etnisitet?

Det vil vel alltid være slik at de fleste ikke forstår alt som skjer rundt omkring i den vide verden. For egen del sliter man litt med å skjønne hvorfor det er så flott og fint at amerikanere med norske aner drømmer om å være norske mens vi blir lett stresset av innvandrere her til lands som bevarer deler av sin egen kultur? Hva er egentlig forskjellen?
Var det riktigere av de norske innvandrerne i USA å samle seg i det de kaller de norske statene, eller at en av gatene i Brooklyn ble kalt Lapskaus Boulevard? Er det bedre eller annerledes enn at innvandrere i Norge bosetter seg der andre av samme etniske opprinnelse bor istedenfor å ta hensyn til at det for enkelte ville passe bedre med en viss kvote, en prosentandel i hver kommune?


PS. Det er bra mye annet jeg ikke forstår altså. Men jeg fatter og begriper ikke hvorfor det skal være så underholdende å se amerikanere prøve å være norske. Gjør du?

Norge? USA? Pakistan? Færøyene?

1.september

I nitten år har jeg på denne datoen ønsket at jeg kunne ta en telefon, sendt et kort, ringt på en dør, kjøpt en gave og gratulert Storesøster med dagen.
Men det kan jeg ikke. Og selv om sorgen og savnet endrer seg i bølgedaler blir det aldri helt borte. Det ligger et savn der, et ønske om at hun skulle vært her, vært med.
I dag skulle jeg gjerne ringt henne, gratulert henne med 46-årsdagen og ( mest sannsynlig ) ganske raskt ville vi endt med å snakke konfirmasjon. For det er det livet handler om akkurat nå, Woodys konfirmasjon om en uke. I en ideell verden ville hun vært levende engasjert, kommet med råd og tips, bidratt med mat og praktiske løsninger. Hun ville roet meg ned når det holder på å koke over, fått fokuset mitt inn i nye spor og sikkert holdt en flott tale for sin eldste nevø på den store dagen.

Slik er det ikke. Woody og Queenie har vokst opp med skyggen av en tante, en tante de har hørt mye om men aldri ble kjent med. En tante som kunne vært så mye, men som for dem bare er ord og bilder.

Men på denne dag, hvor jeg så inderlig gjerne skulle tatt den telefonen, sendt den eposten, eller et kort, eller hva som helst så lenge det var et livstegn med mulighet for respons vil jeg gjerne si noe til dere som har søsken og som kanskje ikke har så mye kontakt med dem;

Løft nå opp den telefonen. Vil du ikke ringe? Neivel, send en sms da vel. Det er ikke så vanskelig. Hva med "Hei. Lenge siden sist. Håper vi treffes i juleferien. D hadde vært hyggelig"
Eller "Håper du har det bra? Jeg savner deg?"
Det kan hende den i den andre enden synes det er hyggelig? Og om dere har endt i en forrykende krangel på grunn av arv, foreldre som favoriserer , ektefeller eller andre fornærmelser - bli ferdig med det. Er det egentlig så farlig? Hvor mye penger er en barndom verdt?
Vi som er yngst i en søskenflokk kommer inn i en flokk der det er eldre søsken, de som er eldst husker knapt nok hvordan livet var før de fikk søsken. Det er lett å ta søstre og brødre som en selvfølge, et kors man må bære. vet dere, de er ingen selvfølge. Og det blir faktisk noe inn i helvete tomt etter dem.

Så ta den telefonen. Du kommer ikke til å angre.
Gudene vet, jeg skulle gjerne hatt muligheten til å høre den stemmen jeg ikke har hørt på nitten år.