Om vi skulle livnært oss på det Høvdingen bringer hjem fra jakt hadde definitivt ikke matmor trengt slike anti-skvalp tights når hun trener. Da ville det blitt smalhans her omkring.
Med med tanke på at det bare er to-tre år siden han startet jaktkarrieren synes jeg vi skal heie og hoppe og være entusiastiske når han tar initiativ til matauk. Og jeg, jeg er selvsagt veldig entusiastisk. jakttur = tur. Tur = aldri sur.
Eller?
For det som er litt rart og som jeg ikke skjønner er at når vi har tråkket og gått i timevis i høy lyng og øredaskende kratt uten å se en eneste liten rype, hvorfor kan man ikke bruke litt tid på å jage lemen?
Jeg ser ikke bort fra at de skremmer rypene, det er faktisk ikke helt utenkelig. Jo mer jeg tenker på det jo sikrere blir jeg på at det er lemenbestanden som holder rypene unna.
Og så tenker jeg, og jeg synes selv jeg er grusomt lur altså, at hvis nå han som går foran og er sjefsjegeren av oss, hva om han får en liten down-periode når han går der uten å se noe som helst å jakte på? Er det ikke fint da, at jeg spretter litt rundt, skaper litt liv og viser at her er det muligheter. Du må bare være våken og opplagt hele tiden, så finner du det du søker. Du må rett og slett ta litt ansvar, legge forholdene til rette og la veien bli til mens du går.
Og forresten, hvis noen av dere andre som var ute og vandret, rypeløse, i fjellsidene der oppe i Barndommens dal i helgen så en staut kar vandre nedover med børse over den ene armen og en slukøret hund under den andre armen...Det skyldes overhodet ikke dårlig kondis altså. Det er bare det at den der lyngen er så veldig veldig høy og jeg er så veldig veldig liten. Og da blir jeg litt sliten.
( Og ja, jeg ble litt gretten også fordi jeg fikk lemennekt igjen. Ærlig talt, tror han virkelig at jeg har tenkt å sluke dem hele? Ville jeg aaaaldri ha gjort...har ikke tenkt tanken en gang. Nehei )
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar