den store vaffeldagen

Lukten av nystekte vafler. 

Minnene om sommerjobben på en fjellstue, storesøster i resepsjonen, ellevill fnising bak kjøkkenets svingdør, kaffepauser på kjøkkentrappa, sene kvelder, tidlige morgener. Sitte på ryddetralla og spise fersk vaffel med rømme og syltetøy og slarve med kokkene. 

Det var før svenskene overtok alle serveringsjobber og mens somrene var fulle av uante muligheter og valg som ville påvirke resten av livet ( uten at vi reflekterte særlig mye over det ). Det var før mobiltelefonene og den ene automaten i resepsjonen var det noen ganger så lang ventetid på at vi like gjerne kunne sykle noen kilometer til neste fjellstue for å avtale helgens festligheter.

Det var tidligvakt med frokostansvar og det var seinvakt med treretters og hvite duker. Det var midtvakt, og varmbad og kjøttkaker, rømmegrøt, husets røde, og folding av servietter. Det var skyllebøtte til grisen og det var en lyslugget NAF-sjåfør. Og det var, uansett hvilken vakt du hadde, vafler som skulle stekes.

Mange vafler. For alle som ferdes i fjellet vil på et eller annet tidspunkt bli grepet av det brennende og altoppslukende behovet for ferske rømmevafler med syltetøy.
Vi stekte og stekte. Laget ny røre og stekte enda mer.  Og så er det sånn da, at testvaflene kan man ikke selge. De første platene, de som blir litt ujevnt stekt, litt lurvete i kantene, litt seige i midten. De som ikke er fine nok til å legge på fat men for fine til å sende til grisene.
Og hva gjør man med  de?
De spiste vi selv...

Hvor lurt det var skjønte vi vel først på slutten av sommerferien, når vi skulle ut av serveringsantrekk og over i vanlige klær...

Det tok noen år før vafler ble godt igjen.