tenke på seg selv?

De siste uke har Fruen ved et par anledninger fått beskjed fra gode hjelpere i helsesko om å tenke litt mer på seg selv.
Det høres så selvfølgelig...Så lett. Bare sette av litt tid til seg selv, være litt egoistisk.
Hittil har man, sånn rent bortsett fra helgen som ble innhyllet i lommetørklær og selvmedlidenhet, klart å sette av sånn omtrent tre timer på å tenke på seg selv de siste ukene. Jevnt fordelt.

Men hva gjør man, når energien er på et historisk lavmål, tiltakslysten er ikke-eksisterende og livet oppfattes som atskillig gråere enn det det egentlig er? Hvordan skal man i det hele tatt finne overskudd til å finne på noe oppbyggelig, bare for egen del?

Hva gjør du, hvis du skal ta mer hensyn til deg selv?
Og hvordan unngår du å få svart samvittighet for å ikke være tilgjengelig, støttende, hyggelig og alt mulig annet for alle andre?

Tiden går

Den følelsen...når du har gått og kikket på noe i en butikk leeenge, men dette noe er altfor dyrt for en slunken konto. Og så, når du plutselig befinner deg utenfor butikken, med penger på bok og oppdager at drømmen i tillegg er på supersalg...

Lykke!

Helt til man har hatt klokke på kjøkkenveggen både lenge og vel og enkelte går løs på skatten med litt for mye entusiasme og Jif og det viser seg at vaskemiddelet ikke bare fjerner flekker og fett men også mønsterfolien.

Og litt for lenge blir klokka hengende på veggen til skam og skjensel. Helt til pikeværelset skal pusses opp og det blir en liten tapetrest til overs. 

Nå burde man feiende flott påstå at det tok omtrent null tid å skrape av folien og erstatte den med nevnte tapetrest. Men neida.  Det tok sin tid og klokka har flyttet fra kjøkkenvegg, til bord, til benk og så litt fram og tilbake mellom bord og benk.

Nå er den omsider der den skal være. 

Og nåde den som skrubber løs med Jif.

For selv om selve jobben ikke var spesielt krevende så holder det med en runde.

Fra sofahjørnet

Det var mye lettere å velte seg i snørr og selvmedlidenhet mens man var barnløs...
Nå for tiden ( eller de siste nesten fjorten årene) er ikke mors snue og elendighet årsak til særlig stort oppstyr eller utvidet sofahjørnetid.
Men med årene opparbeider man en viss erfaring og av diverse årsaker ble det uvant god tid til snøfting og surkling:
1. Send det ene barnet på besøk til kompis i annet fylke
2. Installer SingStar og be venninne av det andre barnet på overnatting.
3. Send Høvdingen for å hente den helgebesøkende.

Når overnattingsbesøket har returnert til Tigerstaden, frist det hjemmeværende barnet med hjemmekino mens du strikker. Ikke til deg selv, gud forby at det skulle befinne seg noe til mor på pinnene, men lue og pulsvarmere til sofaselskapet.

Og vips er helgen over, forkjølelsen på retur og familien samlet igjen...
Og den som nå påstår hun har en forkjølelse liggende til modning har bare seg selv å takke. Har du sunget av full hals i flere timer i strekk blir man hes.

snøftende skogstroll

Det slår ikke feil...
De gangene man bare skal styrte opp på butikken for å handle et eller annet man har glemt eller hente en pakke og ikke tar seg tid til å ta på presentable klær - da møter man bestandig kjentfolk.
Men når man er nypusset og pen, da møter man knapt nok perifere bekjentskap.

Eller som i dag. Det begynte å murre i hode og nese tirsdag kveld, og sakte men sikkert har en eller annen forkjølelse sneket seg innpå for så å slå ut i full blomst mens man bedrev barnevennlige aktiviteter i går kveld.
Kald og gretten kom Fruen hjem, brukte opp det meste av varmvannet og gikk til sengs med vått hår, bok og tett nese.
I dag tidlig var det bare å konstatere at man mest av alt lignet et skogstroll, men at det ikke gjorde noe. Avtaleboka var heldigvis tom og behovet for strigling kunne derfor utsettes til fordel for selvmedlidenhet på høyt nivå.
Men hvor lenge var Adam i paradis, og hvor langt utover dagen bør man se ut som en liten gris?
Og når skal man lære at alle muntlige avtaler bør overføres til papir?

Så da det ringte på døra tenkte Fruen at det kanskje var postbudet, en nabo eller en venninne. Tanken på at det kunne være en kunde oppstod ikke før man åpnet, med hund på armen, fleecegenser ned til knærne og dagen-derpå-hår.
Alt i alt kan man være glad for at det bare var en skjorte som skulle leveres for lettere oppussing, og ikke en konsulenttime som man fryktet først. Men uansett, i slike situasjoner er det bare en ting å si - usj.

Og så kan man labbe inn i stua igjen, dytte den lystige vekk fra pleddet i sofaen og undres på hvilken løsning som er mest innbringende:
1. Ringe Høvdingen, hoste sårt og jamre et eller annet om Solo og snop
eller
2. Sende en tekstmelding med samme budskap.
Uansett, det er snart helg. En helg uten planer. Nåja, bortsett fra loppemarked, sy ferdig det man skulle gjort i dag og overnattingsbesøk. Men bortsett fra det så kan man sikkert få klemt inn en sesjon eller to med intens selvmedlidenhet.

Sy bunaden din selv?

Vi skal ikke gå så langt tilbake i tid før det var relativt vanlig at bunader ble brodert og montert av kvinner i nærmiljøet. De fleste bygdene hadde en eller to flinke skjortesyersker, og tanken på å gjøre business av dette ved å sende stoff og garn rundt halve jordkloden hadde fremdeles ikke streifet de mer økonomiske i bransjen.
Nå blir det stadig færre av disse kvinnene, og stadig flere halvferdige bunader som krysser ekvator.
Noen mener dette er en naturlig utvikling ettersom det er en "kjensgjerning" at bunadsøm er lite lønnsomt, vanskelig og tidkrevende.
Dette innlegget skal ikke handle om hvorvidt dette er riktig eller galt, det blir med jevne mellomrom omtalt her, men om hvordan mange som ønsker å sy selv blir møtt av forhandlere.

Den siste tiden har det kommet henvendelser fra personer som ønsker å gå på kurs og fra personer som ønsker konsulenttimer. Og siden jeg er av de som mener bunader skal syes i Norge, kimonoer i Japan og hula-hula-skjørt på Hawaii er jeg selvsagt positiv til alle som ønsker å sy selv. Men så dukker problemet opp ; materialpakker.
Og mange, eller kanskje de fleste, forhandlere er utrolig hyggelige, hjelpsomme og engasjerte. De sender med gode broderiplansjer, finfine forklaringer på hvordan alt skal syes og de svarer tålmodig på spørsmål om både det ene og det andre. For det er faktisk slik at man ikke alltid klarer å tenke seg til om en smal rød kant er 3, 5 eller 7 millimeter. Og det er ikke alltid slik at legg opp stakken til riktig lengde gir mening for den som ikke omgir seg med akkurat denne typen bunad til daglig.
Da er det trygt og godt for kurslærer, kursdeltaker og fremtidig bruker at man kan ta denne telefonen og få svar istedenfor å bli fylt av hat og frustrasjon og bare sveive i vei på gefühlen.

Men så har vi de andre, som heldigvis er i fåtall men som ødelegger motivasjon, glede, fremdrift og i verste fall det ferdige produkt.
For det er forstemmende å stå med et skjortebroderi der mønsteret er så skakt tegnet på at broderiforklaring ikke kan følges.
Det er nitrist å få en materialpakke som inneholder alt unntatt mønster, og der forhandler blånekter å gi ut mønster slik at livet kan klippes, med den enkle begrunnelse at nei, da får hun vente til vi setter opp kurs selv. Dette kan effektivt ta fra en mor gleden ved å sy til neste års konfirmant.
En mann som ønsker å sy bunad til seg selv, men som at diffuse årsaker ikke får kjøpt hverken mønster eller forklaring på montering kan ende opp med en helt annen bunad enn den han egentlig ville ha.
Og noen av disse menneskene gir opp. De innser at kampen for å få fatt i en fullgod pakke som inneholder stoff, tråd, mønster ( eller ferdig klippede deler) og sømforklaring er for omfattende til at det er verdt det.
Ikke sjelden ender disse forsøkene på å kjøpe materialer med at kurslæreren/konsulenten ringer land og strand rundt for å oppspore de nødvendige hjelpemidler. Og ikke sjelden hender det at kurslærer/konsulent blir lettere ufin i telefonen. For det er ikke slik at alle som ber om materialpakke og som ikke bor i akkurat den grenda, dalen, bygda som bunaden stammer fra automatisk har tenkt å starte kopiering og produksjon i stor skala i utlandet. Det finnes mennesker som vil ha bunad fra stedet slekta kommer fra, og det finnes mennesker som heller tar en telefon enn å busse i åtte timer hver vei for å ta tre mål og returnere med 0.7 meter rød ull og 2,4 meter svart ull på neste buss.

I likhet med forhandlerne er nemlig også de fleste kundene ærlige og redelige mennesker, og om de sier de skal sy til seg selv eller datteren/sønnen/mannen så er sjansen stor for at dette stemmer.
Tror dere virkelig at disse kundene som ikke vinner fram med sine ønsker om å få god hjelp til å sy selv kommer tilbake for å kjøpe ferdige bunader hos dere? Eller har tanken streifet dere; at noen av disse er så lei av kverulanter at de likegodt handler utenlandsk produksjon?

Kan dere ikke heller applaudere vilt og uhemmet! Legg til rette for at folk syr selv og bidra til å gi kunden et godt forhold til bunaden ved å gi dem det de trenger av plansjer, mønster, lokal know-how og alt annet. Send med perler, knapper, trådsneller, for og det som trengs og etabler gode kundeforhold slik at vi får lyst til å komme tilbake igjen og igjen.


Toget for å bevare bunadproduksjonen helt og fullt i Norge er for lengst kjørt. Men om det blir bittelitt enklere å sy selv kan vi kanskje demme opp for noe av produksjonen utenlands?

chatte eller sjattere?

En av Fruens ( antakelig) mer nyttige teorier er denne:
Hvis du har en bunad der du selv har lagt ned noen arbeidstimer vil bunaden føles enda mer som din egen og du vil være enda stoltere når du bruker den.
Derfor oppmuntres konfirmanter til å knytte knuter på nordlandssjal, lage perlebånd til bunader fra Voss og Fana, sy korssting eller perlebroderi der det faller seg naturlig.
Fylt av prektig optimisme har man prediket denne lære i ulike situasjoner, og sikkert latt det skinne gjennom at når man selv får bunadinteressert konfirmantspire i huset så skal saker og ting blomstre fram under de fjortenårige fingre.

Meeeen, her en dag mens man satt ivrig opptatt med en kunde og skulle formidle gleder og utfordringer i å sy sjattersøm kom den håpefulle stormende hjem og lurte på hva som foregikk ved stuebordet.
Friskt og fornøyd svarte Fruen at hun sydde sjattersøm. Barnet slo seg til ro med dette og kunden trodde sikkert at det i dette hus befinner seg usedvanlig stingsikre barn.
Enn så lenge.
For da Høvdingen kom hjem rett etterpå kunne vi med broderiet høre følgende fra gangen:

Høvdingen: Hvor er mamma?
Queenie: Hun sitter med en kunde og syr bunad og chatter.

Og der brast illusjonen om at man har barn som er vel bevandret i stingtyper...

på bildet ser du eksempel på sjattersøm, en type broderi der fargene skal gli over i hverandre, altså sjattere. Du kan sikkert chatte mens du gjør dette, men isåfall er du definitivt blant de viderekommende i broderifaget.

Travel dag?

Ja, hva er en travel dag?
En dag der man rekker alt man skulle, burde og måtte gjøre og føler seg klar for å delta i VM i sjonglering?
En dag der alle tidsfrister på magisk sett faller sammen i polerte geledd og man føler seg klar for å delta i VM i ordning&reda?
En dag der man forsover seg, glemmer en gymbag, er bakpå med en jobb, kjører til spilling, øvelse, kurs og ikke ser noen ende hverken på klesvask, jobb, hundelufting og alt det andre og føler seg klar for å delta i VM i feilslått planlegging?

Uansett, man merker at det har vært et par travle dager når dette skjer:

Det vinglasset man skjenker opp på kjøkkenet og som skal brukes til landing i sofaen er av mystiske årsaker tomt før ankomst sofa.

PS. Det er jo ikke sånn at man hepper innpå vin opptil flere kvelder i uka. Men noen ganger er det bare en ting å si - dette fortjener jeg.
Så får det så være at avslapningsmomentet forsvinner like fort som innholder i glasset. Da kommer man seg tross alt fortere i seng.

sy ditt eget plagg

Mange av de som kommer på kurset sy et enkelt plagg ( også kjent som  bli venn med symaskinen) har mindre gode minner fra barndommens håndarbeidsopplæring.
De snakker om stramleppede lærerinner med stor sans for skråtråkling og pertentlige stikninger.
De snakker om den begrensede gleden i å sy babytøy mens man er i begynnelsen av tenårene, og det lite lystbetonte futteralet til blokkfløyte.
De snakker om tjafsete undertråd og variabel trådspenning.
Og aller mest snakker de om den ikke-tilstedeværende gleden ved å lage noe nyttig.

Sånn sett kommer lærer til dekket bord når motiverte kursdeltakere i løpet av en helg skal sy et selvvalgt plagg. For, når noen velger å bruke en helg; fredag kveld samt det meste av lørdag og søndag på å sy, så er de virkelig motivert for å knekke et par koder istedenfor symaskinnåler. De vil gjerne vite hvorfor et snitt noen ganger er penere enn et legg, hva som er en enkel måte å putte en glidelås inn i et skjørt på og hvordan man bærer seg ad for å klippe et venstre og et høyre ben istedenfor to venstreben.

 Selvsagt kommer læreren med visse føringer, så som å droppe dressjakker med for og passepoilerte lommer. Vi styrer også unna de mest elastiske stoffene, og kjoler med altfor mange detaljer.

Det hender, når man står der fredag kveld og synes man ikke strekker til noe som helst sted, føler at alle vil ha hjelp og ingen får at tanken slår en:
Ville det vært enklere å sy en pc-veske, en brødpose, et omslagskjørt?
Da kunne mer av undervisningen vært felles, og det ville blitt et mer helhetlig kurs hvor alle får samme beskjed samtidig. Men utpå lørdagen, når alle symaskiner surrer og går, mønster er tilpasset og stoffet klippet og plagget i produksjon; da kjenner man at nei, dette er slik dette kurste skal være.
Fruen har klokkertro på  verdien av motivasjon og ønsket om å lage noe man selv har valgt.
Noen har lyst på ny kjole, andre et forkle. En vil sy en bukse med stikklommer mens en annen vil ha en tunika.
Og da sier det seg selv at ingen av disse egentlig har fryktelig lyst til å sy sparkebukse...

Og så skal ikke følgende stikkes under en stol:
Det er kjempestas å undervise, veilede, rettlede og være til stede.
Det er kjempestas å se damene jobbe, hjelpe hverandre, gi hverandre komplimenter og planlegge hva de skal sy neste gang.
Noe man føler ville vært mindre stas, er å være den stramleppede som skal skynde på noen, holde tilbake andre og gå rundt med innbitt mine og klakkende hæler og passe på at alle gjør akkurat det samme...

Når seks av ti i tillegg ønsker å gå neste kurs føler Fruen at helgen var en suksess.
I tillegg begynner man å innse at:
- det er behov for et ekstrakurs i løpet av våren.
- pedagog eller ikke. Man er på god vei til å finne sin egen undervisningsform.

Hva tror du? Er det mer motiverende å sy noe du har valgt selv enn å følge en ferdigspikret plan?

starlet in my dreams

Noen stiller på sømkurs med flunkende nye symaskiner som knapt nok har vært ute av eska. Noen stiller på sømkurs med svigermors velsmurte maskineri komplett med bruksanvisning og originaldeler,
noen stiller med symaskina de kjøpte som unge hybelboere.

Og denne helgen stilte en av damene med denne!
Øyeblikkelig utnevnt til tidenes mest dekorative maskin! Komplett med blomster og det hele.
Kan det bli bedre?
Når den i tillegg bærer det lovende navn Starlet er det jo opplagt at Fruen som drømmer om litt mer glitter og glamour i hverdagen ønsker, ønsker, ønsker seg en slik!

Men ta det helt med ro. Fatningen ble bevart, og selv om man sirklet rundt maskineriet som et fireåring rundt julegavene så  håper man da virkelig ikke at eielysten skinte altfor skamløst igjennom.
Man har da en viss verdighet...
Men selvsagt, om det er noen der ute som er i besittelse av en happy-hippie-singer-starlet og som ikke bruker den veeeeldig ofte...I´m listening!

PS. Det der med å grue seg til å holde kurs... det kan det godt bli slutt på. Helgen har gått som en drøm.
Og det kommer Fruen tilbake til etterhvert, men akkurat nå er hodet fullt av drømmer om en Starlet og relativt tomt for sammenhengende setninger ettersom det tar på å geleide åtte damer gjennom glidelåser, opplegg, linninger, tilpasnin av mønster, stikklommer, løpeganger og diverse annet.

Bygda

 

Man kan si, mene og føle så mye om hva som skjer og har skjedd der oppe i Barndommens dal.
Og personlig er man for tiden litt lei av å bli konfrontert med deler av dette ettersom det i Barndommens dal, som vel de fleste andre steder, er slik at ikke alle vet absolutt om alle.

helgens plan

Plan for helgen:
Å få åtte damer til å etablere et godt og varig vennskap med sine respektive symaskiner...

Og som vanlig før et slikt helgekurs traver Fruen ørkesløst rundt i huset og er stresset og redd for å ikke strekke til. Man finner fram en sybok av den gode gamle sorten, plukker sammen litt sysaker som kan være kjekke å ha, lager mental huskeliste over hva man skal og bør si ( og hva man overhodet ikke skal og bør si). Man lurer på hva man skal ha på, akkurat som om det har noe å si, om man kanskje burde skifte neglelakk og om man bør ha praktiske sko eller fine sko.

Og sånn innimellom all kurant og ukurant planlegging sniker det seg inn noen små tanker om hva man egentlig driver med. Ikke dette med å holde kurs, men denne nedpsykingen som dukker opp som troll-i-eske før kursstart.
For, fakta på bordet:
- Ingen har flyktet skrikende fra noen kurs.
- Mange går flere kurs, antakelig fordi de trives på Fruens kurs.
- Tilbakemeldinger på kursinnhold og undervisningsform er jevnt over gode. For å være ærlig, de er overveldende gode.
- Ingen gidder melde seg på kurs og bruke en helg eller * antall kvelder på å være ekle og bare plage kurslærer.

Og man undres om bekymringen vil forsvinne etterhvert som antall arrangerte kurs øker?
Kanskje. Men nå nærmer man seg tretti bunadkurs og en del sykurs og nervene er fremdeles hjertelig til stede.
Kanskje er det lurt å være litt stresset, rett og slett for å yte maksimalt og være til stede for elevene? Uten nerver ville man kanskje ikke vært en like engasjert lærer?

Så hvorfor denne bekymringen for å ikke være god nok?

Ville en mann brukt energi på å tenke slik og grue seg til noe man har alle forutsetninger for å mestre?

Nei. Svært tvilsomt. 

PS. Om noen av dere som leser skal gå på kurs i helgen og sy et enkelt plagg... Lærer er klar for undervisning, hun er bare litt smånervøs sånn rett før man skal ta oppstilling i startblokka.

2013 gretten?

Ære være alle dere papirløse planleggere!
Her holder man seg slavisk til små almanakker som lett kan puttes i en veske, en lomme ( eller et uforutsigbart sted hvor den forsvinner )
Neste års lille hjelper ankom for noen dager siden, og i den anledning gikk det virkelig opp for Fruen at man begynner å få store og engelsktalende barn i huset:

Fruen fant en hendig almanakk med Knøttene på og klikket den hjem.
Queenie derimot hang seg mer opp i budskapet og felte følgende dom over sin mor:
Altså, halloooooo. Du sier vi skal være positive og blide og greier. Og så skal du ha en sånn avtalebok som bare syter og gnager utenpå?

Hva skal man si? At kjærligheten og livet og sånn kan være et blodslit og en risikosport? Eller at man ikke tenkte på å se hva som faktisk stod i den lille snakkebobla?

en passende anledning

Ja, det er alt man mangler nå, etter at godsakene kom i hus.

Nåja, nesten da...
For ved nærmere ettertanke så er man ikke helt sikker på om man har kjole som passer til...eller veske...eller ja, du vet. Det er litt avhvert å tenke på.
Så alt i alt er det kanskje bra at vi ikke har noen blinkende anledning de nærmeste ukene. Da kunne Fruen fått beslutningsvegring.

om en fin fyr

-Tenk deg å være fem år, stå utenfor butikken i barndommens dal, ha på deg hvite tresko med blanke nagler etter Københavnkusinen, kjenne sola i nakken og kunne stikke din lille hånd inn i en stor, trygg hånd og smektende si;
- Du paaaapa, det er noe jeg har så lyst på
og så, lynfort:
- men jeg får det vel ikke.

Og svaret fra høyt over hodet;
- hva er det da?
- Et Donaldblad
- jaja, vi får se

Og så gikk vi inn ( og kom ut igjen med handel og Donald...)

Og tenk deg to søstre som vant med at mor leste høyt hver kveld, som skulle leses for av far.
Og den eldste sa til den minste;
- spør om han vil lese De tolv villsvanene. Den er så lang at mamma alltid deler den opp på to kvelder.

Og kort tid etter i sofaen, en far med en datter på hver side, oppslukt av H.C. Andersens eventyrverden.


Det er mange år siden Donaldbladene stod på ønskelista og omtrent like lenge siden høytlesning stod på timeplanen. Nå snakker vi om bøker vi har lest, bøker vi bør lese.
Og veldig mye annet.

Han er en mann av få ord. Men man trenger ikke alltid slå på stortromma og lire av seg adjektiv etter adjektiv for å vise kjærlighet og omtanke.
For en måned siden var han på slakting og merket omtrent 300 kalver.

Og i dag fyller han 86 år, fine pappaen min

blomster fra Amsterdam

Det er gode muligheter for å kjøpe løkknoller i Amsterdam, både i souvenirbutikker og på blomstermarkedet er utvalget enormt og prisene vennlige for en som ikke er mer enn måtelig interessert i å grafse og krafse i jord.
Og vi kikket og kikket, sammenlignet og vurderte.
Men til slutt kom vi fram til at det sikkert er altfor sent å sette løk, og at det derfor ville vært ren sløsing med tid og kronasjer å frakte fristelsene med hjem.

Det ser derfor ut til at vi går enda en vår i møte der vi ser hit og dit i hagen og tenker at der og der og ikke minst her hadde det gjort seg med små perleblomster, iriser og andre fargeklatter. Men neste høst.... da skal vi sannelig være ute i god tid!

grenser uten genser?

Man undres, antakelig i likhet med veldig mange andre foreldre, noen ganger på om det vi prøver å tilføre de søte små av visdom og vett forblir der inne eller om det bare fordamper blant alle hormonene.
Og, som sikkert de fleste andre foreldre, setter vi oss ved behov ned og snakker om grensesetting, oppførsel, ansvar for egen lærdom, egen helse og alskens annet av det slaget foreldre er mer opptatt av enn avkommet.
I høst har vi måttet snakke om lokkemenn med og uten bil. Ikke fordi vi ikke har nevnt dette før, men fordi det dessverre har vist seg å være behov for dette.
Vi har måttet snakke om fordelene ved å spise niste og ha et jevnt inntak av mat ( ikke konstant inntak, men med regelmessige mellomrom) istedenfor å komme hjem sulten og sint som en varulv.
Vi har snakket om enkle måter å bekjempe kviser på, og forsiktig sveivet innom spørsmålet om det begynner å dukke opp hår her eller der.

Dette gjør vi ikke fordi samtalene flyter som en rolig elv og blir tatt imot med glede av samtalepartneren. Vi har gjort det fordi man noen ganger må ut i urolige farvann og snakke om slikt som er ugreit, pinlig og ekkelt. Vi må det fordi vi har barn i huset som er på vei inn i ungdomstiden og som trenger å vite hvordan man da skal oppføre seg. Ettersom de blir eldre erfarer vi at andre temaer må opp til diskusjon, og andre innfallsvinkler må til.
Det er stor forskjell på å teste grensene til en tenåring og en treåring. Ikke bare fordi de har andre interesser og ( som oftest ) en bedre forståelse av konsekvens, men også fordi tenåringen eller den som føler seg som en tenåring ikke ønsker å bli behandlet som et barn.
Det hender, og dette er kanskje ikke riktig ifølge psykologer, at man i desperasjon provoserer fram en diskusjon ved å komme med forslag eller argument som fremstår som aldeles hinsidige vett og forstand. Det hender man truer med inndragelse av både ukepenger, pc og andre goder. Noen ganger blir man utålmodig og frustrert og føler seg som verdens dårligste mor som tyr til infame vinklinger og som er lite forståelsesfull over at barna har en tidvis altomfattende intimsone.

MEN
samme hva jeg tenker, tror og undres, samme hvor usikker jeg kan være på hvordan de vil takle overgangen til neste fase i livet og samme hvor mye jeg sliter med å være vennlig konstruktiv og ikke bjeffende destruktiv så er det mye jeg aldri, aldri ville gjort.

- Jeg ville aldri oppmuntret dem til å fortsette med en oppførsel jeg i utgangspunktet oppfattet som bekymringsfull.
- Jeg ville aldri testet og testet dem uten å på noe som helst tidspunkt la de forstå at dette er et spill for å lære dem om voksenverdenen. Faktisk ville jeg ikke sniktestet dem for å sjekke grensene deres uansett.

Hvis jeg vil ( og det vil jeg selvsagt ) fremstå som en solid voksenperson som mine barn kan snakke med om det som bekymrer dem må jeg sette grenser og være tydelig. Jeg må noen ganger være den ekle, den som sier nei og er lite forståelsesfull. Jeg må være den voksne.

En venninne fikk en kollega til å sjekke om datteren på åtte år lot seg lokke inn i en bil med ukjente. Datteren scoret full pott. Hun forble ved postkassestativet og beviste at hun hadde fulgt med og lært noe om grensesetting. Hun fikk ros for dette, og mor fortalte at det var hun som stod bak prosjektet.
I dette tilfellet, for å sjekke hva barn får med seg av beskjeder, synes jeg det kan være på sin plass med en stikkprøve.

MEN
om du skulle lure på hva slags forhold barnet har til kropp og seksualitet tester du ikke det ved å sende klamme meldinger med et innhold som passer bedre i et forhold to voksne i mellom.
Du tester ikke et barns grenser ved å be det ta av seg genseren, eller ved å fleipe om ekteskap.
Du tester ikke et barns grenser ved å gi det kredittkort.

Om du gjør det mangler du selv noen ganske grunnleggende grenser. Eller du har en helt annen agenda enn omsorgsfull testing av barns grenser...

om barnearbeid

I vår ble Fruen kontaktet av et nærliggende husflidslag med forespørsel om å lede deres barneaktiviteter denne høsten. Og siden man er svak for smiger og pene ord svarte man ja på dette og utarbeidet et feiende flott oppsett over hva vi skulle fylle kveldene med.

Det er alltid spennende å starte opp et kurs, bli kjent med de man skal undervise og , som id ette tilfellet, de man skal undervise sammen med. For her har vi luksussituasjonen hvor Fru Storlien kommer med forslag, skaffer materialer og setter i gang  - med tre-fire assistenter.
Da tror du kanskje det handler om en trippel skoleklasse? Neida, vi har 10 - 12 engasjerte unger som annenhver torsdag stiller, med og uten kosedyr under armen og er villige til å lære. Ren og skjær idyll altså, og langt unna hverdagen i den norske skole.

Hittil har vi:
- brodert korssting;
kunne vært mer vellykket hvis leder hadde valgt et stoff som innebar noe mindre telling.
- strikket;
vi jobber med pannebånd. Om enkelte av deltakerne ender opp med pulsvarmere isteden gjenstår å se.
- sydd på maskin;
brødkurver som vrengsyes med god hjelp av oss voksne viste seg å være akkurat passe
- pappmaché;
De blåste ballonger og gikk til verket med stor entusiasme. Nå henger ballonger dekket av avis- og silkepapir til tørk og venter på at vi skal returnere og ( for å sitere en av de håpefulle) pappmasjere videre.

Og så skal vi flette bånd, lage julekurver og litt forskjellig annet etterhvert som ukene går.
Det er litt jobb, rettelse; det er ganske mye mer jobb enn hva man hadde sett for seg. Og det hender når man synker ned i bilsetet for å kjøre til dette prosjektet at Fruen tenker aldri mer barnearbeid.
Men så kommer de inn, disse jentene, og de er blide, de spør og graver, de har sine egne helt fantastiske løsninger på problemer som dukker opp. Og man blir myk om hjertet og tenker at dette er jo morsomt.

Og dessuten - de er fremdeles så små at når de klager over at de har mistet masker så er de helt med når Fruen svarer ; ja jeg så en sånn gul en løpe ut døra, du får ta på sko og stikke ut og hente den inn igjen.

Men det holder med denne sesongen. Og i dag, når man for å være ute i god tid har sittet med kalender og planlagt vårsesongen er det klart og tydelig at det er nok kurs uten barnearbeid. Det er faktisk ganske fullt allerede...
Men, om du sitter der ute og leser dette og har noen glitrende ideer om noen Fruen burde kurse i -send en epost da vel, eller legg igjen en kommentar. Og husk, kan ikke dere komme til meg så kan kanskje jeg komme til dere:-)

Barndommens dal

Som et Soria Moria ligger Barndommens dal og blinker i minnet. 

For tiden er det både sol og skygge der oppe, kanskje mest skygge.

Og vi håper at den lille bygda etterhvert atter vil huskes for fjell og fritid, jakt og fiske, 

gamle hus og rik kultur. 

høststrikk

Ok, ok, tanken var god og aktverdig og aldeles uten egennyttige baktanker. Da Mor i Barndommens dal ønsket å finne en broderiforretning i Amsterdam saumfarte Fruen nettet og fant ut at De Afstap  måtte være stedet å gå ettersom de kunne friste med både lekkert strikkegarn, fine broderigarn og tellelin i flere farger enn hvit og offwhite. 

De søte små var innforstått med at mormor har et broderiprosjekt som gjerne skal settes ut i livet og at mor bare var med som konsulent.

Men hvem kom ut av butikken med to poser? Med garn, garn og garn, tellelin og strikkepinner?

I slike situasjoner hvor troverdigheten er lik null og man er avslørt som en garnoman med dårlig skjulte hensikter er det bare en ting å gjøre:

Strikke til den man deler rom med, og helst begynne arbeidet samme kveld...

Og helt til slutt, fy søren så mye fint Rowangarn det finnes...En gang i fremtiden skal Fruen finne fabrikkutsalget deres og hamstre. For det må jo finnes, et eller annet sted i England? Et ikke så veldig lite lokale, smekkfullt av tweedgarn, silke og mohair? Små bunter og nøster som ligger der i billigkurvene sine og roper sårt for å få bli med meg hjem?

 (Typisk situasjon hvor man ikke flyr med billigselskap med nulltoleranse på koffert med overvekt.)

med barn på tur

Da de søte små var virkelig små ferierte vi ofte etter prinsippet en dag med sightseeing, en dag på strand. Og noen ganger, når man tenker tilbake så var det nesten enklere å trille rundt i Pompeii med en ettåring i vogn enn å få et større barn med seg på museer. 

Fortauene i Pompeii er forresten mye bredere og bedre enn de i enkelte andre og mer bebodde italienske byer...

Noen ser heller på fete biler langs kanalenes bredder enn på gamle hus, blomstredekkede husbåter og historiske minnesmerker...

Det kan være vel så moro å se på den totale match mellom medturistenes hår- og jakkefarge som på utsikten fra kanalbåten...

Og noen utvikler en sans verdig en deltaker i Åndenes makt når det gjelder å lokalisere amerikanske kaffekjeder...Så får man heller ta diskusjonen om det er verre med en frappucino i ny og ne enn en cola en annen gang. Eller, nei vet dere; Fruen skjenker heller de søte små en liten kaffe. Ikke mye, bare litt som Woody sa i sin grønne barndom. Og kalorimessig er vel ikke en iskaffe med krem og sjokolade verre enn en kake?

Det er nok ofte sånn at man håper og ønsker at avkommet skal ha samme interesser som en selv, og det hender nok også at vi voksne glemmer at det vi synes er morsomt, spennende og utviklende nå var helt uutholdelig da vi var barn/unge...
Så hva gjør man, når man er på ferie med barn/tenåringer og ønsker å putte i dem et minimum av kultur?

Jo, man har klare avtaler på forhånd om hvilke museer som skal besøkes og hvorfor.
Man kjøper billetter på nett for å slippe å stå i milelange køer.
Man har regelmessige stopp på kafeer, sveiper innom en suvenirbutikk i ny og ne, legger til side egne ønske rom å prøve klær og sko i flere butikker.
Man tenker at en ungdom antakelig synes det er mer fengende at en kunstner i et anfall av galskap prøvde å hakke av seg et øre og åt malingen sin enn at samme kunstner videreutviklet en kunstform og oppnådde et helt eget uttrykk.
Man passer på at de søte små ikke blir sultne. Et sultent barn kan enda gå an, to sultne barn krangler, egler og erter. Hvis mor i tillegg begynner å gå tom for energi kan den hyggelige spaserturen langs kanalbreddene fort bli mindre hyggelig og definitivt ikke noe å tekste hjem om.
Og om det underveis skulle dukke opp et aldri så lite ønske fra de voksne om å se et bittelite museum til, i tillegg til de vi alt har på lista, hva gjør man da? Da må det forhandlinger til, og her kan den uunngåelige posen med karameller i veska komme godt med...


PS. Om du har et litt større barn i reisefølget kan man før inntreden i museet avtale et møtested sånn i tilfelle enkelte skummer impresjonistiske landskap raskere enn andre. Da er det kjekt å vite at den håpefulle inntar en juice, en muffins eller noe annet oppbyggelig istedenfor å stå rett opp og ned i regnet og langsomt la seg fylle av hat og frustrasjon.
For egen del skulle man ønske at vi hadde kommet på denne løsningen første formiddag, ikke den tredje.

flytting pågår

Vi har snakket om det en stund, omtrent siden forrige gang vi flyttet om her i huset. Da flyttet systua ned fra loftet, Woody opp på loftet, vi overtok Woodys rom og systua endte opp der vi tidligere hadde soverom. Ideen var å ha loftet helt, med lys fra begge ender, gjesterom ytterst og gutterom innerst. Det viste seg å være en ikke-spesielt-god-idé ettersom enkelte da brukte hele loftet som sin private hule hele tiden utenom når det var tid for vasking, rydding og støvsuging.

Høvdingen som ikke fikk bli med til Amsterdam ble derfor tildelt den store ære å bytte om på områdene der oppe og sette opp skillevegg. 

Og effektiv som han er tikket det inn en oppløftende tekstmelding " I rute med loftet. Stille her. Bikkja fotfølger meg. Jeg lar bokhyllene stå".

Alt vel...bortsett fra det med bokhyllene. For vi har ikke sinnsyke mengder med bøker. Men vi har en del. Og de skal flyttes, og sorteres, og det tar i utgangspunktet tid. Enda lenger tid tar det når man går i fella og begynner å lese litt her og litt der...

Men nå er bøkene, relativt usortert, fjernet fra gutterommet og plassert på gjesterommet. Så får vi bare ønske velkommen leseglade gjester med stor sans for ungpikeromaner...
Heldigvis har den førstefødte påtatt seg det store ansvar å selv flytte om på møbler i egen sone. Fruen har derfor ikke tenkt å løfte en finger. Ihvertfall ikke før første leseglade gjest melder sin ankomst, ettersom diverse greier stenger for fri ferdsel.

PS. Det er noe usikkert om det dårlige bildet skyldes
a: støv i lufta
eller
b:  dårlig mobilkamera.
Fruen mener bestemt det skyldes punkt b...Skjønt, det støver ganske kraftig av bøker, ikke sant?

Anne Frank Huis

Det er rart hvordan man kan glede seg så veldig til noe som aller mest er trist...

Mandag formiddag stod vi utenfor Prinsengracht 263 for selv å oppleve loftet hvor familien Frank og fire andre personer gjemte seg under deler av annen verdenskrig.
Det er ikke lett når man leser Annes dagbok å forstå hvor smalt, smått og trangt det må ha vært, hvor stille de måtte være og hvor innesperret de faktisk var.
Når man er der, sammen med mange, mange andre, klatrer i de smale, bratte trappene og står i det ørlille rommet som Anne i puberteten delte med en relativt ukjent voksen mann, da skjønner man mer av angsten og desperasjonen de må ha følt.
Vi brukte lang tid, men få ord der vi gikk. Annes egne ord fulgte oss i tankene, og intervjuene med Otto Frank, Miep og venninnen Hanneli gav oss et ekstra innblikk i en liten, lukket verden.



Om du skal besøke Anne Frank Huis anbefales det å ta seg god tid, det er jevnt innsig av besøkende og å gå tilbake "mot strømmen" kan være vanskelig og også oppleves som respektløst.
Kjøp gjerne billetter på nett, da går du inn en egen dør og slipper stå i kø. Køa på bildet er tatt en formiddag i oktober, definitivt ikke høysesong...Likevel var det omtrent en times ventetid.

Og følgende tips gjelder mange museer, sånn i tilfelle du har med en som kanskje ikke er like engasjert som de andre i følget:
Avtal et møtested, en hyggelig kafé rett utenfor, en benk ved museumsbutikken eller noe annet som begge parter lett kan finne og hvor det er oversiktlig og hyggelig. Og for ordens skyld, dette gjelder selvsagt ikke de aller minste i et turfølge. De følger man som hønsehauker...

Fra broene over kanalen kan du beundre tårnet til Westerkerk, kirken de så fra loftsvinduet. 

Du kan komme inn i kirken og opp i tårnet, men ettersom ingen av oss som var på tur denne gangen har noe som helst ønske om å klatre vindeltrapper opp og ned og bli småkvalme når vi ser utover fra toppen stod vi over. 

utsikt / innsikt

Planleggingen er noe av det morsomste med å reise; lese turguider, surfe etter superbutikker og spennende utstillinger, søke opp noe de søte små vil like og huske, og ikke minst -  finne hotell.
Og når man kommer fram sent på kvelden, til det ultimate hotellet med glitrende beliggenhet ved en kanal, hotellet med spacious rooms and maybe a glimpse of the Prinsengracht er det alltid med et lite søkk i magen man tar heisen opp til øverste etasje. Der låser man seg inn, konstaterer at våre rom definitivt ikke er spesielt romslige ( men hva gjør vel det?) og med spenning drar man gardinet til side og finner...

 Men, hadde vi bodd i la oss si, tredje etasje, kunne vi i det minste ikke lagt hode og kamera i halsbrekkende vinkel og fått dette blinkskuddet av himmel over Amsterdam...

Vi var også svært godt fornøyd med at det aldri, noen sinne, var noen gjester på rommet vi hadde så fin utsikt til/innsikt i....
Forøvrig var hotellet rent og pent og svært sentralt. Og kanaler og fine hus fikk vi sett morgen, middag og kveld uansett.