Give away!

Det ryddes videre, og innimellom alle halvferdige og kvartferdige prosjekt finner man et og annet som er ferdig også. Det er klart for Fruen at det befinner seg nok skjerf og sjal i dette hus til å holde en storfamilie varm gjennom en istid eller to. Samtidig strikkes det ufortrødent videre; skjerf er lett å legge opp, og passe tanketom aktivitet foran fjernsyn og ved lekselesing.

Spørsmålet er hva man gjør med alle disse skjerfene? Det får være måte på hvor mange Queenie trenger, og de nære og kjære er vel for lengst lei av Fruens myke julegaver?

Derfor tenkte Fruen det kunne være hyggelig med en liten give away, for første gang. Så om noen har lyst på et rosa skjerf, i Rowan tweedgarn, legg igjen en kommentar her og så blir det trekning på tirsdag.

Og for å gjøre det helt klart, det er ikke bare for å slanke skuffer og skap altså, det er fordi det er så mange hyggelige lesere der ute.

Vi har en vinner! Offentliggjøres i morgen med dertil egnet, og splitternytt bilde!

Opprydding

Jaja, løperen mangler fremdeles halvannen side med hullsøm... Ting kan tyde på at det er å tide med en kraftig oppprydding i halvferdige prosjekt, fullføre noen og demontere andre som er tydelig preget av å ha blitt påbegynt i et annet tiår. Fruen ser ikke bort fra at enkelte andre i hjemmet ville satt stor pris på et visst system i sysakene.

Men allerførst må det syes en kappe eller to til morgendagens Halloweenvandring, for merkelig nok har ikke mors motvilje mot dette opplegget smittet over på de søte små. Og enda merkeligere, man merker en viss positiv utvikling i eget syn på denne skikken. Kanskje man rett og slett ender opp som ihuga entusiast ( å lese dette innlegget om Halloween hjalp forresten veldig på motivasjonen for å sy kapper)

Once we were warriors

Det hender livet er litt trått, og man føler seg som en liten lort. Da henter Fruen frem dagbøkene fra gymnastiden og gjenopplever en periode i livet hvor man følte seg uslåelig.
For selv om man definitivt ikke svevde på en rosenrød sky hele tiden, så preges disse tettskrevne sidene av en voldsom optimisme og en ukuelig tro på at livet blir slik man vil det skal bli.
Og selv om livet er bra nå, og mange av målene er nådd, så sitter man igjen med et spørsmål;
hvor ble denne jenta av?
Hva ble borte på veien, hva måtte man gi avkall på for å komme dit man er i dag, og hvem hadde man vært om jernviljen hadde holdt seg på noenlunde samme nivå som for godt og vel tyve år siden?

Kanskje er det på tide å trekke på army bootsene igjen, dra alpelua godt nedi panna og gå ut i verden bevæpnet med ungdommelig optimisme (og noen gode ord fra frøken Storlien anno 1988 i bunnen av veska).

Psssst: for å føle deg lettere kul, gjør ikke følgende:
Hvis du blir oppringt fra skole fordi du har glemt det yngste barnets turdag, ikke trekk tidligere nevnte sopp ned over ørene før du ankommer skoleområdet medbringende turutstyr. Det resulterer i traumatisert barn, to stk stirrende venner av traumatisert barn og en flirende mor - så det er du som er Fru Storlien.

Om hespetrær

Det er sol, rimet på veiene har begynt å smelte. Han som veltet på sykkel har blitt plastret og sendt på skolen. Fruen skal på bytur, materialpakker skal hentes og arbeid avtales.
Det er rart, hvor langt det har blitt inn til Tigerstaden når man ikke er der så  ofte. Før stod man bak en disk og flirte innvendig ( evt. frådet innvendig) av kunder som absolutt ikke hadde anledning til å reise helt inn til byen i tide og utide. Nå er man der selv, en voksen dame med kalde tær og en viss motvilje mot å forflytte seg over kommunegrenser og deretter lukeparkere på egnet sted.
En gang mens man stod der bak disken og etter beste evne solgte garn, vevutstyr og andre livsnødvendigheter, kom en ung mann stormende bort til Fruen og bad om et hespetre.
Med den blideste stemme som kan oppdrives, svarte Fruen Du kan få meg.
Tenk, det ville han slettes ikke. Han skulle ha et sånn hespetre til å nøste garn på. Rett etterpå spankulerte  han ut, med en garnvinne under armen mens vi stod mellom garnhyllene og fniste som små fjortiser.
For selv menn som kjøper gaver til svigermor må man da kunne ha det litt moro med? Så sant de ikke er ifølge med særdeles sjalu hustruer da, som nøye overvåker hvert et mål man tar og tar alle kommentarer opp i verste mening...

Nødvendig slanking

Planlagt og nødvendig slanking pågår, av garn- og stofflager. Fruen har pålagt seg selv innkjøpsstopp før mengden av nøster og bunter og biter har blitt betraktelig redusert. Unntaket er selvsagt om man trenger litt garn for å fullføre et prosjekt, kommer over et usannsynlig lekkert garn eller detter innom en stoffbutikk med salg. Disse unntakene gjør at lageret minker svært sakte.
Problemet Fruen støter på hver gang allerede innkjøpt garn skal brukes er at det sjelden er nok, et nøste her og et nøste der gir ikke fine klær. Derfor blir det luer og skjerf, og skjerf og luer.
Disse luene er strikket av garn som har ligget både lenge og vel; den hullstrikkede er i en ull/silkeblanding fra vinterens tur til Stockholm, mens det melerte er fra en garntur til København ( for noen år siden).
Fruen merker seg at hun er gnien på garn, jo finere det er jo vanskeligere er det å bruke det. Og når man først strikker noe, som denne melerte lua, så ser det ut som en syntetisk sopp fra syttitallet, svært lite bringer tankene til dyre naturfiber fra Noro.
Yngstebarnet tok den hullstrikkede, soppen bruker Fruen når hun ferdes alene i bil.

Om kniver og kunder

Det morsomste med krevende kunder er å fortelle om dem i ettertid. For en del år tilbake, mens man soignert og fornøyd var diskenspringer i Tigerstaden kom det en gang en pent kledd kunde inn i forretningen, en mann man hadde sett på fjernsyn og i aviser som forsvarer for enkelte av landets mindre sympatiske innbyggere.
Denne mannen skulle kjøpe en kniv, en julegave. Fruen kjente at dette salget lå langt inne, ettersom man kunne tenke seg både den ene og den andre denne mannen definitivt ikke burde gi en kniv til. Imidlertid følte man at den slags advarsler lå et stykke utenfor det man sier til en kunde.
Derfor gikk man for ren overtro mens gaven ble pent pakket inn, og Fruen nevnte den gode tradisjon å gi en symbolsk sum når man får en kniv i gave, for å ikke skjære i stykker vennskapet.
Den velkledde syntes dette var aldeles hårreisende latterlig, og ga klart uttrykk for det.
Dessverre klarte ikke Fruen å stagge seg, og la til Du kjenner sikkert en del som liker deg nå, men som du ikke vil bli uvenn med når de slipper ut.
Vi så ikke mer til denne kunden, men avisoppslag tyder på at han er fremdeles still going strong.

Om overtro og overtramp

Når man strikker genser til kjæresten er det viktig å strikke inn et hår i bolen. For å være sikker på å få beholde Høvdingen trygt i hjemmets lune arne legger Fruen gjerne inn et par tre hår i ermene også, noe som sjelden byr på noe problem med tanke på et visst sørgelig hårtap.
Nå er det mange år siden Høvdingen ville ha ny genser/kofte/jakke, ettersom han mener det er evig nok med den bunken som ligger på øverste hylle i skapet. Det er en gåte for enkelte i hjemmet at et klesskap kan bli for fullt, så man prøver stadig å friste med nye og spennende oppskrifter eller visning av lekre garnnøster. Samtidig må det  innrømmes at det hadde vært hyggelig om enkelte av plaggene man har strikket ble brukt litt oftere enn hvert jubelår.
Men, kanskje er han også påvirket av Fruens bunadsying, og føler at fargene i Setesdalgenseren strider mot lokale skikker der borti dalen? For det er liten tvil om at broderiet man laget er fra før man ble bunadtilvirker, og derfor er mer nyskapende enn tradisjonelt og riktig. En ting er sikkert, om vi noen sinne skulle tatt en tur til fagre Setesdal ville man ikke akkurat insistert på at Høvdingen tok på denne genseren...

Fruen som vokste opp mellom høye fjell og dype daler har mer overtro å ta hensyn til, særlig når gaver skal gis. Man kan for eksempel ikke få eller motta en kniv eller en saks uten å gi en mynt tilbake. Myntens verdi er uviktig, det kan godt være en italiensk lire fra før euroens innmarsj, eller kinesiske penger med vag verdi. Det må være en mynt, for kniver og sakser kan ikke gis i gave. De kan skjære istykker selv det beste vennskap.
At man får besøk om kvelden hvis man mister en kniv i gulvet er for lengst bevist, selv om ungdommens versjon fra sommerjobbing på fjellstue ikke fungerte; Å miste en boks med kniver i det flislagte kjøkkengulvet så kokkene og sausen skvatt oppetter veggene resulterte ikke i voldsom pågang av lokale helter...

Bilder av fine unger

Det finnes en vandrehistorie. Om en nybakt mamma som ikke hadde hjerte til å være med i barselgruppe. Ikke fordi hun var så sliten eller fordi ungen hadde kolikk. Neida, hun holdt seg hjemme av ren og skjær medlidenhet med de andre mødrene siden hun ikke ville belemre dem med synet av deres ikke-fullt-så-perfekte barn ved siden av hennes fullkomne avkom.

Her i huset hersker det liten tvil om at Queenie er verdens fineste jente og at Woody er verdens fineste gutt. Men, vi er åpne for at andre har et annet syn på den saken... Det er derfor ikke deres strålende vakre åsyn som er årsaken til at de ikke vises frem altfor gjenkjennelig, men en idé om at de selv bør ha en viss kontroll over hva som vises av dem på det store internettet.
Men så er det jo dager da, når frøkna svinser rundt med ny lue og Woody lykkelig demonterer saker og ting og nyinnkjøpte lopper, at man angrer litt på denne beslutningen.
Likevel, Fruen holder seg hard og lar dette bildet vise del to av helgens produksjon; en lue som burde vært dampet lett før den ble foreviget men som i det minste ble passe til hodet den skal på, til tross for at man atter en gang har strikket uten oppskrift men med stor innlevelsesevne.

For en gangs skyld selvsydd

Det skrives mye om søm og syglede her. Så kanskje det er på tide å gjøre noe med dette selv, ikke bare oppmuntre alle andre til å svinge seg rundt og sy av hjertens lyst?
Som sagt så gjort, ved hjelp av et mønster fra det glade syttitall, saueskinnsaktig stoff som har overvintret noen sesonger og et par hekter fra fjorårets Londontur ble det jakke til Queenie.

Sånn i ettertid kan man jo undres på hvorfor det ble kjøpt to hektesett, det mangler liksom ett...
Forhåpentligvis er butikken fremdeles der om tre uker, og om dette settet er utsolgt kan man jo alltids kjøpe et annet og flytte det som nå er øverst lenger ned.
Og skjørtet som ble klippet sist helg, det ligger fremdeles på systua med strategiske knappenåler. Av en eller annen årsak er det lettere å få arbeidsro når de søte små selv har utbytte av tiden mor bruker bak symaskinen.

Om hårfarge

Høvdingen fann den første gråe håret til Frua. Vi sat på ein buss i Italia, Frua var bussjuk og kvalm og det gråe håret han nappa ut gav ikkje noko løft. Så stogga utviklinga opp, men da Storesyster døydde spruta det fram gråe hår over heile hovudet til Frua. Far plukka og plukka, men dei vaks ut att.
Det vart mange år med farging, og ymse variantar av raudt og brunt vart prøvd ut. For nokre år sidan var det nok, og no vert Frua gradvis gråare og gråare. Håpet er å framstå som rein platinablond innan femtiårsdagen. Det er ikkje vanskeleg å vera grå, det vanskelege var først å finne ein frisør som kunne hjelpe til med attendestillinga til naturleg farge og å få aksept blant venninner på at det er ok å sjå halvgamal ut.
For ja, Frua kunne sikkert passert som fleire år yngre om håret hadde vore flammande raudt eller mjukt kastanjefarga. Istaden er ho gråmelert som eit nyste av finaste tweedgarn.
Sjølvsagt prøver vi oss, både Frua med manglande hårfarge og Høvdingen med vikande lugg å gje dei søte små skuldkjensle for utviklinga. For, det er så lett å seie noko slikt som åh, du gjev meg gråe hår, eller eg bekymrer meg slik at eg mister håret.
I går, medan vi sat i sofaen, og var vener og vel forlikte kom dette opp. Det hender jo dei søte små nemner dette med tidas tann og at det utvilsamt går rakt nedover med oss eldste i huset. Og atter ein gong prøvde Frua seg på argumentet om at gråe hår får ein av unger som maser.
Da small Queenie til; du må ikkje seie slikt mamma, eg kan få varige sår i sjela. 

Som i ein roman

Du har kanhende lese nokre av desse romanane der heltinna vert drivande kvit, skjelv som eit ospelauv og synk saman i dei sterke armane til han som er helt? Frua har aldri skjønt korleis det er mogleg å miste all farge i andletet. Ein side av saka er å verta raud som ein bråmoden spansk tomat, men det der med å verta kvit som alabast eller kvitare enn marmor, det har vore ei gåte.
Ikkje no lenger. Vi har eit heltinneemne i heimen. For nokre dager ringde dei frå skulen; ho måtte hentast. Lita og kvit låg ho på ein sofa. I dag heldt vi henne heime...
Ein gong i veka er nok når det kjem til henting av drivande kvit unge med blanke auge, grønskjær i kinna og som hulkande fortel læraren at Eg sa til mamma og pappa at eg var kvalm, men dei sa eg måtte på skulen. Da er det betre å helde ungen heime ein dag og ikkje framstå som ei totalt uansvarleg mor.
Men i morgon er det atter ein dag, og sidan det er helg og utsikt til godver er nok helse og hudfarge attende til normalen ganske raskt.

Sykle og sy

Vi er vel mange som har galoppert krumbøyd bak et barn som skal lære å sykle. Vi holder en hånd på sykkelen, kommer med oppmuntrende tilrop og børster sand, støv og pollen av den håpefulle etter diverse bråstopp blant busker og kratt. Vi heier og klapper og forsikrer om at alt kan læres, men ikke nødvendigvis på en og samme dag. For når det gjelder våre barn er vi tålmodige og forståelsesfulle og forventer en pen stigning i mestringen. Vi ville ikke finne på å slippe dem rett ut på sykkelstiene med et værsågod, sykle til butikken du som optimistisk hilsen.
Kanskje burde vi bli flinkere til dette når det gjelder egen mestring også?
Som vi alle vet ble ikke Rom bygget på en dag, og alle svadaens mestre er enige om at øvelse gjør mester og at veien blir til mens du går.
Men bruker vi denne visdommen på oss selv? Det gjør ihvertfall ikke Fruen. Ved første utfordring legger man seg flatt ned, tenker at nei nei dette får jeg aldri til. Og så holder man seg til det trygge og vante. Fordi det er flaut å ikke få til, andre kan tro man er dum eller muligens, en liten redsel for at alle andre skal fikse og forstå mye fortere.

Selvsagt kan man lære seg å strikke ved å gå løs på en fasongstrikket kjole med perler og paljetter, man kan lære å sy ved å gyve løs på en brudekjole og man kan lære å lage mat ved å kjøpe en halv kalv og finne opp og ned og inn og ut på den. Eller, man kan stille og rolig begynne med et hyggelig og overkommelig prosjekt. Ikke nødvendigvis noe som er gjennomført praktisk, nyttig og prektig, men noe man kan avslutte i løpet av anstendig tid. Omtrent som vi ville oppmuntret avkommet til, ikke gape over for mye på første forsøk.

Fruen ligger langt etter skjema når det gjelder å tilegne seg heklingens finesser. Enten får man finne seg i at heklet kant rundt luer er så langt man noen sinne kommer, eller så får man bite tennene sammen og hekle en firkant etter oppskrift. Det er sikkert en dukke her i huset som fryser på magen...

Om arbeidslivets velsignelse

Noe savne rman tross alt fra tiden som diskenspringer, for eksempel  produsenter som  hadde skjønt dette med smiskegaver. Fruen fikk sjokolade både vinter og vår, silkepyjamas og bibelvers. Det får så være at påskesjokolade i september kan være noe trått å svelge og at pyjamasen var i snaueste laget. Det at bibelversene falt på stengrunn får også være, det er tanken som teller.

Vesken på bildet var av de bedre av disse gavene, den ble øyeblikkelig annektert av Queenie som mente at dette ikke helt var Fruens stil og at det var best hun passet på den, sånn for sikkerhets skyld...

Nå til dags er det er sørgelig langt mellom smiskegavene her på systua. Tydeligvis har ikke kundene skjønt at ikke bare må maskiner smøres, men også sydamer.  

På den annen side kan man velge å se lyst på det, det er lettere å forholde seg til kunder enn krakilske produsenter som mest sannsynlig hadde lumske baktanker om egen vinning i bakhodet. 

Om det er noe annet man savner? Tja, selskap i lunsjen, kanskje.

Om motivasjon

En av lærerne der oppe i Barndommens dal kom med ujevne mellomrom med det forslitte utsagnet man lærer så lenge man har elever. På gode dager humret vi høflig, men vanligvis bare rullet vi med øynene og syntes dette var et latterlig og krampekult utspill som vi ikke verdiget noen som helst reaksjon. 

Nå har man jo etter hvert kommet til skjels år og alder, og det er vel ikke utenkelig at egen alder nærmer seg det nivået denne læreren, som vi selvsagt syntes var utgammel, var på. Derfor er det skremmende å ta seg selv i å tenke samme tanke. For det er sant, man lærer av å ha elever. 
Man lærer av å ha motiverte kurselever, og man lærer av å ha skoleelever som er hakket mindre motivert for å tilegne seg kunnskap. 
For det første lærer man, hvis man er heldig, å formidle faget på en vettug måte, slik at mottager skjønner hva man vil oppnå. Det som er en selvfølge for noen, er gresk for andre. Og om læreren entusiastisk snakker om passepoilerte knapphull og eleven får et glassaktig blikk, skyldes det ikke nødvendigvis at elev holder på å sovne men at h*n ikke skjønner hva du snakker om. Da lønner det seg å spørre!
For det andre lærer man, om man er villig, nye innfallsvinkler til faget. For det er forskjell på å undervise en som skal gjøre et fag til yrke og en som ønsker seg en ny hobby. Begge skal ha god opplæring, men hva som er viktig vil variere. Det er forskjell på å brodere bunad til barnebarn og til kunde, og klær som skal selges skal være enda penere enn de man syr til seg selv. Men, her kommer motivasjonen inn. For kanskje er det den som har hobbyvirksomhet som mål,som plutselig finner en glødende lidenskap i det man driver med og virkelig ønsker å lære, lære, lære. 
For det tredje, og det er kanskje der Fruen er aller heldigst siden hun for tiden er velsignet med utrolig motiverte elever, lærer man selv å finne nye løsninger. Ved å lytte til elevens spørsmål kan man finne løsninger som er minst like gode som de oppleste og vedtatte sannhetene som har festet seg. Og ved å se elevens entusiasme over egen mestring får man faktisk lyst til å selv skynde seg hjem og lage, lage,lage. For det er slik når man sitter alene og jobber at inspirasjonen tidvis tørker inn og alt man gjør er plikt og produksjon. 
Så, takk til fine kursdeltagere, med og uten blogger, dere gir meg inspirasjon og pågangsmot. Fruen har lovet Queenie å sy pose, takket være denne damen, og vurderer å lage strømlinjeformet sømbyste takket være denne damen. 


Og bare for å nevne det, det blir flere kurs utover vinteren. Og siden det har vist seg å være riktig så hyggelig, og ikke det minste farlig, å treffe bloggdamer i levende live, skal Fruen bli flinkere til å skrive om kursene sine!

Om kokkeglede og kokkelede

Her forleden var vi invitert på hyttetur med gode venner. Vi skulle stå for den ene middagen, og da man stod og så tomt inn i kjøtthyllene og ventet på inspirasjon foreslo Fruen at vi kunne ringe verten og spørre om de foretrakk lys eller mørk lapskaus. Det endte som det vanligvis gjør når det kokkes til festlig lag, Fruen skrelte poteter og dekket bord mens Høvdingen styrte og ordnet og laget lekker mat. 

Fruen kan godt vaske hus, stryke tøy og holde styr på hverdagen, men når det kommer til matlaging føler man seg virkelig på gyngende grunn. 

Heldigvis har man kommet et stykke siden første gang Høvdingen ble invitert på hybelmiddag i vår grønneste ungdom. Fisken ble svidd, sausen klumpet seg og mandelpotetene vet vi ikke hvordan ble for de kokte aldeles i fillebiter og ble visst helt ut sammen med kokevannet. At kvelden likevel ble en suksess kan man mest av alt takke et vietnamesisk gatekjøkken for...

Men det er rart hvordan det å lage mat har blitt en motesak. Det føles som om alle tryller frem lekre middager uten å blunke, råvarer diskuteres og smattes på, og få ting er gjevere enn selvskutt eller selvfisket middag. Fruen kan da ikke være den eneste her på jord som en gang i blant trår til med en bedre Joikamiddag akkompagnert av levende lys?

En verden i farger

Fruen vokste opp i et hjem der fjernsynet ansees for å være en tidstyv kun egnet for nyhetsoppdateringer og værvarsel. Derfor holdt vi lenge ut med det arvede svarthvittapparatet etter mormor. Et fjernsyn som nok var ren luksus da hun anskaffet det rundt 1970, men som lå noe etter hva finesser angår da Fruen ankom tenårene. Ikke bare var farger en begredelig mangel, billedkvalitet og -hyppighet var også noe variabel.
Lykken var derfor stor da Storesøster emigrerte til Sveits for et år. Ettersom hun var den eneste som fikk liv i apparatet på dets dårligste dager innså til og med mor at et år uten fjernsyn var i verste laget og det ble investert i farge-fjernsyn.
Fruen var i ekstase; musikkvideoer fikk en ny mening når man slapp å gjette seg til farger på lipgloss og hullete gensere, og Luke Macahan ble om mulig enda vakrere.

Og hvorfor akkurat dette kom tilbake til en mimrende Frue i dag? Joda, i dag er det 25 år siden A-ha klatret til topps på Billboardlistene i USA med Take on me. Dette var før fargene inntok Barndomshjemmet og derfor løp Fruen for livet en mørk høstkveld for å besøke en venninne og se slutten av en Dagsrevy og denne videoen.
Hun visste jo ikke at den ikke var så veldig fargesprakende...

Høstpynt

Det er utvilsomt høst, og mens enkelte i familien lengter og lengter etter snø er resten av gjengen tilsvarende lykkelige hver morgen det ikke er snø...

Men, snø eller ikke, høsten er en fin tid. Ute på tur hopper vi i hauger med løv og håper de ikke skjuler små visittkort fra vandrende hunder, og Fruen kan med god samvittighet trekke på de heldekkende strømpebuksene. Fint er det også er at slitne negler kan dekkes med hansker, og at vinterjakker og -kåper kan hentes frem fra skap. 

 Fruen brukte mer tid på jåleri før, men her kan man ikke skylde på de søte små. Det er liten tvil om at engasjementet man la i sminke og tilbehør var større mens man jobbet som diskenspringer og toget til Tigerstaden hver dag enn nå, når man stort sett bare forflytter seg mellom etasjene. 

Queenie har ymtet om at alle hansker og tørklær som den senere tiden har ligget gjemt og glemt likegodt kan overtas av henne. Derfor er Fruen svært glad for å skulle jobbe en og annen dag i storbyen de neste månedene; om man da passer på å sirkulere mellom diverse pyntesaker mister frøkna kanskje sitt hovedargument for  materielt forskudd på arv... 

Mulighet for forbedring

Vi er ikke så flinke på telys i lekre holdere her i hjemmet. Lyshus ville gitt Høvdingen nervøse rykninger og potteplanter har en lei tendens til å avgå ved døden. Hvitmalte vegger preges stedvis av ikke-fullt-så-hvite fingre og sofaputene er banket og fluffy helt til Fruen snur ryggen til og Laika legger bredsiden til.
Så, alt i alt er det muligheter for visse forbedringer og økt fokus på alternative lyskilder...
Københavntanten har en teori om at hjem som avbildes i interiørblader har et ekstra rom som ingen fotograf slipper inn i, nemlig det rommet de faktisk oppholder seg i. Så ille er det kanskje ikke, men Fruen er full av beundring over alle de som klarer å holde hjemmet bloggevennlig og hyggelig belyst.
Flinke er dere!

Om bunadkreativitet

Å velge bunad er frihet under ansvar. Man skal foreta et valg for livet, tilbehør og draktdeler skal være korrekte og det er som oftest lite rom for individuell utforming. En og annen kunde ytrer ønske om en bitte-liten oppgradering av bunaden for å gjøre den mer spektakulær, eller mer personlig.
Det er sjelden gehør for den slags her på systua ettersom mange bunadbærere har bunader som ble konstruert av en nemnd, en butikk eller lokale ildsjeler i forrige århundre. Disse bunadene har få valgmuligheter. De er like ofte inspirert av lokalt kunsthåndverk som av lokal draktskikk, og samtidens mote kan ha påvirket snitt og fasong like meget som hvordan "de gamle koner" kledde seg.
Disse bunadene kan man se på som designprodukt, de er rett og slett ferdig utformet.

Men så har man folkedraktene, altså det folk faktisk kledde seg i i riktig gamle dager. Der er det større valgfrihet. For om man trekker en parallell til dagens samfunn, om man samler tyve kvinner som alle er kledd i olabukse, svarte sko og tynn ullgenser så vil de slettes ikke se like ut. Malen vil være den samme, men den individuelle tilnærmingen vil variere. Slik var det også før, man tok det man hadde og det man likte.

Det er ikke lett å holde styr på dette, og selvsagt er det irriterende å se at naboen kan velge mellom flere forklær eller ulike skjorter mens en selv trasker rundt uten mulighet til fornyelse. Men for ordens skyld, ikke spør en bunadtilvirker om aksept for den slags kreativitet. Vi sier nei vi, uansett. Ikke fordi vi er bakstreverske fantasiløse skapninger, men fordi vi ivaretar en tradisjon etter beste evne.
Og Fruen gjentar gjerne historien om mannen som likte både den ene og den andre bunaden og gjerne ville kombinere dem. Siden ingen kloke og bunadfaglige argument nådde frem brukte Fruen følgende sammenligning fra fotballverdenen:
Du vet, man bruker ikke bukse fra Liverpool og skjorte fra Arsenal sammen. 
Så godtfolk, la kreativiteten deres finne utløp andre steder. Men om jeg ser dere på 17.mai, med friske forklær og blomstrete skjorter, jeg sier ingen ting. Men jeg tenker mitt...

Dikt og drømmer

Formiddagen har gått med til rene sydameplikter av den gammeldagse sorten, kjoler som skal inn både her og der. Slike jobber man sier ja til uten å tenke seg om, bruker altfor lang tid og lover seg selv å aldri ta denslags opdrag igjen. Og så blir det fint, tiden går og neste gang man blir spurt sier man ja igjen.Og så, mens man jamrer og syr, dukker dette diktet opp og minner om at noen drømmer faktisk går i oppfyllelse:

Alle damer vil så gjerne

vera vakre og moderne,

og til meg dei alle går sommar, vinter, haust og vår.

Somme vil ha kjolen vid,

somme stutt og somme sid

og eg måler tyet rett,

klipper, prøver, snøgt og rett

syr med stutte, jamne sting

mange vakre fine ting.

Joda, Fruen hadde planene klare da hun var 11 år!
Hva drømte du om?

Om å være tilstede

Det å være mor, eller far for den saks skyld, er en kilde til glede, inspirasjon og noen ganger frustrasjon. Som nevnt i forrige innlegg, og ved andre anledninger her hos FruStorlien, går ikke alltid hyggestunder og rolige middager helt som planlagt. Da gjelder det å
a. telle sakte baklengs fra 2100
b. stue munnen full med mat
c. spille blind, døv og utilgjengelig
d. ta tyren ved hornene
Fruen veksler mellom disse fire alternativene, og vurderer i enkelte sammenhenger å spille død for å unngå konfrontasjoner. Likevel må det sies at punkt d er favoritten, når de søte små spør fortjener de et svar.

Selv vokste man opp med en mor som mente at både det ene og det andre med fordel kunne forties, og at ubehagelige temaer kunne vente på ubestemt tid. Det var derfor på et svært tidlig stadium i livet klinkende klart for Fruen at enkelte ord, uttrykk og bevegelser man observerte utomhus ikke nødvendigvis skulle refereres til innomhus. Ei heller falt det seg naturlig, når man nærmet seg voksen alder, å snakke om et og annet som opptar ungdom.
Det ville sikkert ikke blitt færre feilskjær eller livskriser i tenårene om man hadde snakket om alkoholen, kjærestesorger og andre traumatiske hendelser, men det hadde kanskje redusert følelsen av å være alene om alle slike opplevelser. Nå vet man jo at dette er en helt normal del av det å vokse opp, men akkurat det står dessverre ikke skrevet noe sted...
Fruen har derfor valgt å være tilgjengelig for spørsmål, og om selvsagt ikke alt skal tværes ut i detalj så går det fint an å svare barn når de spør. Noen ganger må man ty til bøker, aviser og internett for å finne løsninger, andre ganger er livserfaring og sunn fornuft det eneste som gjelder.
Ideen er at ved å være tilgjengelig nå, mens de er små og relativt uskyldige, vil de fortsette å komme hjem med sine spørsmål, tanker og problemer når de gror til. Så gjenstår det bare å se, om teori og praksis stemmer overens!

De gode samtalene

De gode samtalene med Woody oppstår helst mens vi pusler på kjøkkenet, eller i reklamepauser når vi slanger oss foran fjernsynet. Da dukker, via omveier, de merkeligste temaene opp og skal gjennomanalyseres. Han er en ettertenksom ung mann som ikke kaster ut hverken spørsmål eller svar i utide, noe som tidvis kan fortone seg som ren tortur for den noe mer utålmodige mor.
Queenie derimot har en vitebegjær av typen som skal dekkes øyeblikkelig. Det å sette seg rolig ned og resonnere og gå gjennom tidligere utdelt informasjon er ikke alltid den mest opplagte løsningen. Så her en dag ved middagsbordet stilte frøkna følgende spørsmål mellom to munnfuller mat:
Hva er en hore?
Klokt og kjapt fylte Høvdingen munnen med mat og var utilgjengelig for kommentar...
Så satt man der da, for hva sier man? Hvordan forklarer man dette for en jente på åtte år? Og, hvor har hun i det hele tatt hørt dette ordet? Ikke for det, man var vel selv relativt bevandret i stygge ord&uttrykk i tilsvarende alder; noe skal man ha igjen for å leke med eldre gutter!
Løsningen ble kort: Du vet hvordan man lager barn? Vel, noen menn synes det er så moro at de gjerne betaler damer for å gjøre det oftere. De damene kaller man horer.
Der kunne vi selvsagt ha skiftet tema til kjøttkaker og korpsspilling, men Queenie hadde fått blod på tann og lurte på hva man kaller den slags menn?
Idioter, sa mor da.
Og Woody satt der og tygde og tygde, for han er av de sarte sjeler som mister matlyst og livsgnist når han hører uhumske ord.

For litt ekstra fart

Noen er født med mer spring i bena enn andre...Men selv om disse skoene ser særdeles hjelpsomme ut for oss som ternger litt ekstra spenst, må Fruen dessverre skuffe eventuelle optimister. Brasilianske sko med springfjær er tydeligvis ment for bruk kombinert med capirinha, ikke for kaffestunder i norsk klima... Vi kommer etter hvert tilbake med mer egnet fottøy av type praktisk overgangsmodell når den slags er vel i hus.

Ny uke, nye planer

Fruen tenker mer på dette med sykurs for ungdom; hva de skal sy, hvor streng man skal være og ikke minst hvordan man skal motivere dem for videre fremdrift bak symaskinene...
Det viktige er å finne et prosjekt som er relativt lett å sy, men ikke for lett, anvendelig men ikke for prektig. Våre mødres poser for gymtøy og pent fottøy er lettere utdatert, likeledes trekkene til permer som vi produserte etter det obligatoriske skolekjøkkenforkleet.
Kanskje det lureste er å ta en idekveld med mulige kursdeltagere og sjekke hva de kunne tenke seg å mestre? For hvem vet, kanskje er gymposene på full fart inn i varmen igjen?
Det eneste som er sikkert er at Fruen føler seg på nokså gyngende grunn og er litt i villrede om hva som fenger blant dagens ungdom!

Husflid?

Tidvis bruker man altfor tid på dette internettet, som enkelte i familien kaller det, og det er en del blogger som må besøkes. Og stadig blir Fruen imponert over hvor mange flinke damer det finnes, kreative damer som lager de mest fantastiske kreasjoner. Det strikkes, hekles og syes, ideer og inspirasjon deles med lesere og skapergleden er stor.

Og så dukker det opp en liten tanke; er disse flinke sjeler med i et husflidslag? For som medlem selv er det klart og tydelig at selv som førtiåring er man av de unge. Og selv om man føler seg oppdatert og ungdommelig, så er faktisk ikke en førtiåring blottende ung. Tenk om det kom inn flere unge, med ideer og engasjement, ønsker om kurs og temakvelder! For en ting skal de ha, disse medlemmene som er godt voksne - de er klare for noe nytt. Det er bare det at noen ganger trengs nytt blod, nye stemmer.

Så, om det sitter vordende husflidsmedlemmer der ute, meld deg inn i et lokallag og la deg overraske over hvor mange hyggelige og morsomme eldre damer det finnes. Og ikke minst, hvis du er på Fruens alder, meld deg inn og nyt det å være av de unge! Det er ganske oppmuntrende!

Barndommens dal

Det var så opplagt den gang man var ung, Barndommens dal var ikke noe blivende sted. Og så flyttet man ut og vekk, gikk på skole og traff en Høvding fra annen kant av landet. Nye vennskap kom til, jobber og muligheter som ikke fantes der oppe blant fjellene. 

Men så blir man eldre, bygda endrer seg og det samme gjør vi. Og nå kunne man faktisk tenke seg å bo der oppe, gå på butikken og treffe kjentfolk, ha fjellene lett tilgjengelig og de gamle enda mer tilgjengelig. Men, så var det disse jobbene da, og livet vi har her. 

Og paradokset er jo at det man jobber med nå, det kunne man fint tatt med seg og flyttet hjemover med. 

da er det kanskje bra at Høvdingens jobb ikke er egnet for innlandet, og at de søte små overhodet ikke vil flytte på seg. For hva var livet om man ikke hadde noen drømmer, en utopi om et annet og roligere liv?

Syntetisk garn på våre barn

Det er utvilsomt høst. Queenie har ryddet luelageret og er klar for fornyelser. Et kort sveip innom et par butikker fylte henne med handleglede og Fruen med irritasjon. For hvorfor i all verden er  det nødvendig å produsere så mange lekre luer i syntetisk garn? 

Fruen vokste opp med en mor som anser syntetiske fiber for å være et djevelens produkt, og selv om man selv er noe mer nyansert så er virkelig ikke dette noe å kle små barnehoder med. Der ren ull holder regn og snø ute vil en polyesterlue bli våt og tung, illeluktende og umulig å tørke i løpet av en dobbel skoletime.

Så, hvorfor er det så viktig å holde prisen så lav som overhodet mulig når man kan legge på noen kroner i materialkostnader og lage en lue som ikke nupper og som holder små barneører tørre og friske?

Her løses problemet ved en reduksjon i eksisterende garnlager, et kjapt nettsøk på alpelue og påfølgende sofahygge. Men, om den lekre lua vi så i går hadde vært i ren ull, da hadde den blitt kjøpt og Fruen kunne strikket videre på egen jakke.

Og nei, det kommer ikke bilder før lue og jakke er ferdig - det får være måte på å vise påbegynte strikkerier !

Så myk som smør med sukker på

Queenie er en omtenksom ung dame og fylt av omsorg for mors arbeidsmengde og kreative vekst. I går kom hun derfor med denne tegningen, av det som forhåpentligvis blir årets nissekjole. Det er nemlig slik at lignnde tegninger har blitt presentert opp gjennom årene, helst i midten av desember, med et voldsomt ønske om nissekjole man kan gå rundt juletreet med siste skoledag. 

Siden det ikke har vært noe stort samsvar mellom drøm og virkelighet kom hun derfor med følgende replikk da tegningen ble overlevert;

Jeg vet jo du har veldig mye å styre med i desember, så derfor tenkte jeg vi kunne begynne å tenke på nissekjolen min nå. Da kan vi kose oss med å lage den og så blir det ikke så stresset. Og du vet, det er ikke mange år før jeg slutter å ønske meg sånne ting som du kan sy!

Sannelig, den ungen vet hvilke knapper hun skal trykke på...

Hvem? Jeg?

Hun hadde ikke vært så verst om hun bare lydde navnet sitt, sier far i Barndommens dal om lystige Laika. Og sannelig har han rett... For alle spådommer er brakt til skamme, vår Jack Russell har vokst seg stor og forstandig og viser ingen tegn til å glefse etter små barn og innpåslitne katter. Dager og kvelder tilbringes helst på mykt underlag mens hun drømmer om fallende kjøttboller og andre lekkerier.

Men selvsagt, om vi er aldri så fornøyd med den firbente så stikker det jo litt i hjertet når man ser andres hunder gå fint, sitte ned og gi labb eller rulle rundt. Vår kan til nød sitte ned, men ligger noe tilbake når det gjelder mer avansert dressur. Sånn sett hadde det nok vært på tide med et aldri så lite dressurkurs igjen, nå som hun er voksen og kanskje mer mottagelig for innspill om god oppførsel.

Det kurset vi hadde med henne da hun var en liten valp var ingen suksess, det trodde den lystige var mer å regne som en lekeplass hvor andre hunder skulle beundre henne...

Høstferie

Mens Høvdingen er på jobb styrer og stuller vi andre hjemme. Fruen syr noen sting i ny og ne, de søte små pusler med sitt og forstyrrer mor som blir stadig mer amper over at det aldri er mulig å få arbeidsro. Når man således er farlig nær bristepunktet er det to muligheter;
a. eksplodere, sette på en film som de forhåpentligvis blir enige om og jobbe videre med nattsvart samvittighet
eller
b. puste dypt inn, pakke bort sysaker og innta kjøkkenet med påklistret smil og muffins på menyen. Og det fine er at etterhvert som alle roer seg, blir smilet stadig mindre påklistret.

Så får man heller legge inn en arbeidsøkt i kveld og være takknemlig over at høstferien er plassert etter høstkonfirmasjoner og at vi i denne regntiden ikke har en eneste potet som skal høstes.

Tanker om tall og år

Queenie har besøk av venninne som er et år yngre. Dette havet av alder og erfaring som skiller mellom syv og åtte år er selvsagt kilde til en og annen meningsutveksling, og mor trår til som fredsmekler.
Man velger å vinkle det på en ny måte, nemlig ved å fokusere på at det tross alt er et år mellom oss mammaer også.
Det viser seg å være et dårlig argument, og Queenie parerer raskt;
Hallo, sånn tallmessig så er forskjellen mindre mellom 39 og 40. Det er bare det at førti høres skikkelig mye verre ut!
Og takk for den...
Unødvendig å tilføye at oppfølgeren, som sikkert var trøstende ment, ikke falt i god jord, det er ikke det at du ser så gammel ut, jeg bare vet det likevel.

Hvem er du?

Noen ganger presenterer Fruen seg ganske enkelt som sydame. Om da rullegardinene går ned hos enkelte som mener den slags yrkesvalg er for de sløveste kniver i skuffen og nye landskvinner, det får så være. Bevares vel, det er ikke alle yrker man selv kunne tenkt seg heller!
Andre ganger passer det seg å være bunadtilvirker, eller medlem i prøvenemnda, eller kurslærer.
Noe sjeldnere trekker man frem buntmakerutdannelsen ved første møte, det finnes tross alt enkelte mennesker som ikke er jublende positive til bruk av pels.
Mor, kjæreste, kone og yngstedatter kan man også titulere seg, viktige felt av livet dette også.

Men hvem forteller man hva, og hvor fort? Noen ganger, når man skal fortelle raskt om seg selv, da gjør Fruen akkurat det. Hun forteller raskt om seg selv og det man tror er relevant. Og så sitter man der som en trestokk etterpå, og hører person etter person renne over av spennende saker de har gjort, og man selv føler seg som en attgløyme fra Barndommens dal.

For noen uker siden stod man ringside på en fotballkamp og kom naturlig nok i snakk om neste cup og hvem som kan stille som heiagjeng. I den anledning dukket det opp at Fruen skal holde kurs, og er opptatt hele helgen. En av de andre mødrene lurte på hva slags kurs det var, og så kom det jo fram, litt etter litt, at man kurser i bunadbrodering og -montering, samt basis sømkunnskap.
Dette var nytt for de andre, som muligens tror at Fruen
a. er en luksuskvinne som underholdes av sin mann
b. sitter hjemme og syr og syr

Åkkesom, enden på visa ble en seriøs forespørsel om å holde kurs for ungdom som vil lære å sy, en halvveis bestilling av bunad og lett fleip om at enkelte mødre også burde kurses i bruk av symaskin...
Så, kanskje burde Fruen bli litt råere på å presentere seg? Dog, uten å bli hva mor i Barndommens dal så friskt omtaler som like glad i oppmerksomhet som far din!

sorg og savn og håp

Som tidligere nevnt ( og nevnt og nevnt) skulle det egentlig vært en Storesøster til stede her i familien. Ikke Woodys og Queenies, de er akkurat riktig antall, men Fruen skulle gjerne hatt sin Storesøster tilgjengelig for søsterlige råd og vink.
Nå er jo ikke alltid livet slik vi kunne tenkt oss, og de siste femten årene har man levd et liv som fungerende enebarn, og med et savn som er en del av hverdagen. Sorgen endrer seg, den har vært vond og sår og Fruen har vært usigelig sjalu på andre som er velsignet med sprell levende søsken. Slik sorgen er nå, eller savnet, vil den sikkert være resten av livet. Det er en sårhet i dette å ønske et annet menneske tilbake i livet, en sårhet i å ikke ha noen å dele minner og opplevelser med. Og en sårhet i vissheten om at man en gang vil være eneansvarlig for de gamle i Barndommens dal når de vil trenge mer hjelp.

Samtidig som vi har levd med savnet og sorgen har vi også brukt mye tid på dette med å ha sin tilmålte tid på jorden og å fylle denne tiden med noe verdifullt. Dette har vært en trøst, men det har også vært vanskelig, for hvem kan forstå, eller vil forstå, at en som er snill og god og pliktoppfyllende skal måtte avspises med fattige 27 år mens andre får leve i nær sagt det uendelige? Og Fruen tenker, hvem hadde jeg vært om Storesøster var i live?

Kanskje har dette å stå midt i en så altoppslukende sorg samtidig som alt formelt skal ordnes i to land ha hatt en innvirkning på eget liv og modenhet? For når sant skal sies så var man vel aldri så lite egoistisk i ungdommen og vant til å tenke på seg selv. Kanskje ble man et bedre menneske av å miste Storesøster?
Og hvem vet, hvis vi skal møtes igjen, kanskje er hun bittelitt stolt av hva lillesøster har fått ut av livet sitt? man kan jo håpe...