om bunad og alkohol

Med jevne mellomrom dukker det store spørsmålet opp:
Kan man drikke alkohol mens man har på bunad? Og om svaret er ja - hvor mye?
Fruen synes  bunad som bør kunne kombineres med et moderat inntak av godt-i-glasset, i likhet med annet pentøy. Men hvor mange enheter man skal eller bør innta iført linskjorte, sølje og hodeplagg, det får være opp til den enkelte å vurdere selv.
Det står ikke skrevet noe sted at kombinasjonen bunad&alkohol er fysjfysj og forbudt av det beryktede bunadpolitiet ( som forresten ikke finnes). Det står heller ikke skrevet at man i bryllup skal skifte fra bunad til annet pentøy før festen tar av. At noen velger å skifte antrekk er nok heller basert på egne ønsker og behov. Det kan for eksempel være vanskelig å danse swing iført beltestakk, og selvsagt er det ikke alle selskapsleker som er like enkle å kombinere med hvite forklær med hardangersøm, eller stivede hodeplagg som ruver i landskapet.

Når man tenker på opprinnelsen til enkelte av dagens bunader er det nærliggende å tro at disse draktene også i "gode, gamle dager" ble utsatt for en og annen ølskvett, eller en ørliten stenk av hjemmebrent. For det kan ikke stikkes under en stol at det i enkelte av våre daler var et inntak av alkoholholdig drikke som blant annet fikk salig Eilert Sundt til å riste på hodet og uttale seg skrekkslagent om den norske sædelighet, eller mangel på sådanne. Og om vi kaster et blikk bakover i tid, til en dal som Setesdal, der kvinner og menn til hverdag og fest gikk kledd i det vi i dag kjenner som setesdalbunaden...om det ikke var aktuelt å nyte hjemmebrygget øl iført dette antrekket, når drakk de det da? Eller i Gudbrandsdalen? Østerdalen? Er det sannsynlig at alkoholen inntok disse dalførene først etter at bymoten gjorde sitt inntog i begynnelsen av forrige århundre?

Men ærlig talt, hva kler man på seg om målet med kvelden er grøftefyll? Russedress? Joggebukse? For det finnes vel egentlig ikke noen kleskode som er tilpasset et heidundrende inntak av alkohol?
Og er det greit å kle av seg bunaden for å kle på seg en dyr penkjole og så rave rundt i den?

Stupfulle folk er et stygt syn samme hva de har kledd på seg, at de har skiftet fra bunad til pentøy er ingen unnskyldning...

kavalkade eller rullade?

Det er den tiden på året hvor man bør oppsummere, lage en feiende flott årskavalkade og se tilbake...men etter fem dager i Barndommens dal er Fruen så mett at ordet kavalkade automatisk forandrer seg til kalverullade, og siden man ikke en gang liker kalverullade er ikke det noe å skrive hjem om. Og ihvertfall ikke noe å blogge om.
Det har vært en fint år, mye har skjedd og enda mer burde skjedd. Fru Storlien er atter en gang i tenkeboksen og undres på om man bør intensivere søket etter en mer stabil inntekt og når man skal få fingrene synkronisert over tastaturet slik at det kan skrives noe som virkelig når ut til de store massene.
Derfor; istedenfor å by dere på en smakebit av året som har gått byr man på en smakebit på litt av det som får Fruen til å føle seg som en kjøttmeis...

Og så satser vi på at skrivelyst etterhvert overvinner matlyst, og at takknemligheten for alle hyggelige kommentarer og tilbakemeldinger man har fått her på blogg, på twitter og på facebook etter hvert tar overtar hedersplassen matlysten nå innehar, slik at Fruen snart er tilbake i vanlig gjenge igjen!

julebjeff

Jeg håper dere alle får en fin og avslappende romjul! 

Nå drar vi en liten tur til lemenland for mer fart og spenning.

vi bjeffes neste år!

tretten år

For tretten år siden lå man på en fødeavdeling, med tre kilo lykke i armene. En lang ventetid var over, og sakte begynte det å gå opp for Fruen med skrekkblandet fryd at det var nå selve arbeidet begynte.
Og i dag, når den lille reka med de sterke lungene  går inn i tenårene, er det på tide å takke.
Takke for gode samtaler, for gode tanker og fine ord, for turer i skog og fjell, inn- og utland.
Takke for at du gjennom allsidige interesser får din mor med ned i dype gruveganger, på fotballkamper og på museumsavdelinger man ikke ville valgt selv. Takke for at du får din mor til å oppdatere seg på amerikanske presidenter og hvordan man manøvrerer seg frem på det store internettet.
Takke for at det var akkurat deg du skulle få, og for at du gav oss lyset tilbake. Takke for at du er den fineste julegleden vi noensinne kunne håpet på å få. Takke for at du er Woody, vår Woody.

Kanskje drømte man om en liten jente som skulle fått Storesøsters navn og fylt noe av tomrommet etter henne. Isteden fikk vi gutten vår som har skapt sin helt egen plass og som helt og fullt er seg selv.
Og i ettertid ser vi at det var slik det skulle være. Ingen skal fødes med det mål å erstatte en annen men gis rom til å utvikle seg selv til å bli den man er født til å være.

julaften

Heldig, heldig og velsignet er Fruen som kan feire jul med Høvdingen og de søte små. 

Og vi ønsker alle dere besøkende 

en velsignet julehelg og dager fylt av ro, glede og samvær med de nære og kjære.

Er dette greit?

Jajaja. Greit nok at det er hjul og at alle går rundt seg selv.
Greit nok at Woody og Queenie spiser godbit hver morgen og at det bakes tidlig og sent.
Greit nok at matmor har hengt pepperkakehjerter i det vinduet på kjøkkenet som jeg aldri i verden når opp til.
Greit nok at de har drasset et stikkende tre inn i stua og synes det er fint.
Greit nok, under tvil, at de har julenappet meg slik at jeg ser ut som en valp.

Men ærlig talt, se på bildet under og tenk dere om. Er dette greit?

Om bokstavene på julestrømpene skulle skape forvirring så heter altså ikke Woody Woody i det virkelige liv, like lite som Queenie heter Queenie. Men Fruen er ikke så ivrig på anonym blogging at det produseres fiktive strømper. 

i kveld

Nå har vi vaska gulvet

og vi har nappa hund

og vi har hengt opp utekrans

og vi har handla tre

nå sett vi oss og kvile

en bitteliten stund

Til noe til må gjøres

av det som vi har glemt

Pikekyss( kusleikens død)

Følgende samtale utspant seg på kjøkkenet i går, mens mikseren hylte i et hjørne og macen stod oppslått på facebook.

Høvdingen: Hva driver du på med?
Fruen: lager pikekyss vel.
H( vantro): deler du det der?
F: Nei, nei. Men du skjønner jeg prøvde å lage i høst, og da ble det bare kusleik. Og så postet jeg det og fikk mange gode tips, og nå leter jeg etter dem.
H: Javel...

Litt senere:
H: Hva gjør du nå da?
F: Sjekker en blogg som har knallgod forklaring.
H: Jeg fatter ikke at noen gir ut kokebøker lenger hvis alt finnes i sosiale medier.
F: Nåja, akkurat hun her har faktisk utgitt kokebok da.

 Tidligere i høst hadde man nemlig en mindre vellykket seanse på kjøkkenet, der Fruen desperat forsøkte å forvandle eggehviter og melis til luftige pikekyss. Resultatet var så som så, det som skulle vært lett, luftig og innbydende ble blytungt og straksens omdøpt til kusleik og kun egnet for sukkerhungrig og sur kvasikokke. Men i går, takket være gode innspill ble det så fluffy og fint som bare det...
Og det er noe med dette å dele med andre, ikke bare det fine og flotte og blankpolerte, men også det som ikke er så vellykket; man kan få hjelp!
Og årsaken til tett oppfølging fra gemalen; vi hadde klart å bli barnefrie en hel kveld og muligens syntes han fritimene kunne brukes til noe hyggeligere enn å se Fruen med melis på nesa( som altså var begravd i en skjerm).

tid for glede?

I kveld mens vi halvlå i sofaen kom Queenie med følgende hjertesukk:

Det er så mye støy i desember, det er så mye vi skal høre på, se på og tenke på. Det er reklame overalt og alle bare snakker om jul hele tiden. Jeg blir så sliten av å aldri bare kunne glede meg.

Kanskje trengte Fruen også den påminnelsen, at selv om de søte små vandrer rundt og teller dager, gleder seg til gaver og julemat, så trenger de også pauser der vi bare halvligger i sofaen og kiler hverandres tær på skift. Stille stunder der vi bare er sammen, uten at mor skriver lister, syr knapphull, teller gaver i tankene eller lurer på når man skal få ordnet de siste smågavene og alt det andre vi vanligvis glemmer.

Selv om julaften på mange måter er en deadline og noe vi alle gleder oss til så er det godt å ha fine stunder nå også, ikke bare pile rundt som hodeløse høns.

Og så er det så usigelig godt, og litt trist, når minstebarnet kan komme med utsagn som får mor til å tenke lenge. Godt fordi hun setter ord på tankene sine, og trist fordi hun ikke er et lite barn lenger...

snart

Vi nærmer oss, men vi er ikke helt i mål...Ennå er det flere dager til jul, men det er juleferie for tre av fire og sammen skal vi pynte og pusle, spille julemusikk og ha små pauser med te og julebakst. Vi skal kjenne freden og roen senke seg sakte men sikkert...
Men i går kveld, da Høvdingen oppdaget at gaven til Fruen gjenstod hveste man lite takknemlig sitt ønske; Spa! Og tid til å nyte det.

gamle damer

Det er noe så inderlig fascinerende med gamle damer som ikke har kapitulert for alder og tyngdekraft. Møysommelig forserer de snø og is med et fast grep om store håndvesker som muligens inneholder   nystrøkne lommetørklær, lebestift , lommebok og et arsenal av piller. De kommer fra friserdamen med nylagt og farget hår der man gjennom tynne bølger mer enn aner hodebunnen. Negler preget av et langt liv er dyprøde avslutninger på giktbrudne fingre med ringer det må være vondt å presse over hovne ledd.
I butikkene er de høflige, men ofte med en liten brodd fordi man kan jo tross alt ikke forvente den standarden man er vant til...De ber om ekstra melk til kaffen, de teller penger med stor omhu, og når bankkort benyttes skjuler de koden slik at de knapt nok ser den selv.
Og når Fruen ser slike damer som i flokk og følge inntar kafeer og kjøpesentre, helst på dagtid når det er lyst og trygt å ferdes ute, blir hun både litt trist og litt rørt.
Trist fordi det er så tydelig at alderdom ikke kan bekjempes, og rørt fordi det er slik en livsvilje i disse damene som hver morgen står opp og kler seg, drar lebestiften over en inntørket munn og påfører litt farge i kinnene for et friskere utseende. Det måtte vært så mye enklere å bare iføre seg noe komfortabelt; skjørt uten linning som strammer, sko man bare kipper ned i og droppe make-upen som på ingen måte smelter inn med egne farger.
Fruen undres på hvor lang tid det tar å legge neglelakk med stive fingre, og hvordan man får de like stive fingrene til å stikke øredobber gjennom øreflipper og smette stopperen inn på baksiden.
De blir gledelig overrasket og takker pent om man åpner en dør eller slipper de foran seg i køen til et prøverom, og de  stråler om man gir en kompliment for utseende.

Da mormor ble enke og flyttet til Barndommens dal fikk hun et godt råd av en venninne; nemlig å ikke ha postkasse men snarere postboks. Hvorfor? Fordi hun da hver dag måtte kle seg og gå ut av huset, og slik unngå å forfalle.
Kanskje er det det de tenker, de damene man ser her omkring? At selv om statistikken ikke er på deres side så veldig mye lenger så er det å ikke la seg forfalle, men komme seg opp og ut med pene strømper og pudderstøvete kinn en måte å forlenge livet på?
Men samme hvor fascinerende de er, vil man selv bli slik? Eller vil man bli en slik kone man husker fra oppveksten i Barndommens dal? En av de med grått hår, kakebokser i kjøkkenskapet og et hav av tid for små nabojenter som kom innom i jakten på den gode samtale og en godbit eller to?

Kammerpiken

Kunne du valgt et liv der det eneste formål er å tjene en annen?
Kunne du tenke deg at et annet menneskes påkledning var så viktig at kjærlighet og familieliv ble valgt bort? Kan du tenke deg at noen andre har tatt et slikt valg?

Romanen Kammerpiken handler aller mest om Hilda Cooper, men også om Violet Ward, de to engelske kammerpikene som hadde ansvar for dronning Mauds omfattende garderobe. De kom fra England som ganske unge, og ble boende på Slottet etter dronningens død. De kan takkes for at så mange av antrekkene hennes ble bevart, og at vi i dag vet så mye om hva hun brukte ved hvilke anledninger.
Under krigen ble utallige kolli med klær smuglet ut av Slottet, og deler av dette har mange latt seg imponere av på Kunstindustrimuseet.

Men selv om stoff, snitt og stilarter fascinerer, så er det likevel noe vemodig ved tanken på disse to damene som så dette som sin livsoppgave. Det ligger ikke for oss mennesker i dag å velge bort sitt eget liv til fordel for å tjene en annen. Og kanskje er det akkurat derfor denne romanen fascinerer så voldsomt? For det er nesten uforståelig at de ikke flyttet og fikk et eget liv da dronningen døde, at de ikke giftet seg og fikk egne familier, men at de bare ble, ble og ble uten å ha noe de kunne kalle sitt eget.

Har du ikke lest denne, så anbefales den på det varmeste. Den er spennende, den inneholder gode detaljer om klær og tekstiler uten at det tipper over i faglitteratur og den forteller historien om disse damene slik den kanskje var. Men akkurat hvem de var, det får vi aldri vite.
Og kanskje er det det riktige? For om de ikke har satt tydelige fotavtrykk etter seg her på denne jord så har de gjennom sin kjærlige bevaring av en dronnings garderobe etterlatt seg usynlige fingeravtrykk som bedre enn mye annet forteller historien om to liv levd i skyggen av et annet liv.

Og nei, det var ikke veldig mange ledetrådene dere fikk - det var det slettes ikke. Men noen klarte det, og siden vi er i det lettvinte hjørnet tok vi en elle-melle og endte på Camilla som snart ( lettere avhengig av posten) kan bli den lykkelige eier av en råsa juleskostrømpe. Send adressen, så sender vi gevinsten!

Og forresten, det er ikke en trønderbunad, hverken fra nord eller sør. Derimot er det en vrengt nordlending, etterlatt til fordel for en bok.

gjett og vinn!

Mor fra Barndommens dal har vært her et par dager. Gaver har blitt kjøpt og pakket inn og har skiftet plass ( men ikke eier for det skjer først om en ukes tid).
I tillegg har Fruen fått en roman i førjulsgave...En av årets nye, norske. En sånn roman som får Fruen til å skulke jobb og lese, lese, lese.
Den er fantastisk, den er historisk og den har på en måte en sammenheng med bildet.
Og om noen klarer å gjette hvilken roman man snakker om så vanker heder og ære og en rosa julestrømpe av den feminine sorten!
Gjett i vei, vinner kåres søndag ettermiddag!

et lite hint...det er noe med klær, men ikke nødvendigvis bunad. Det fantes ingen kjole å dandere over strykebrettet siden Fruen sitter med nesa i en bok og knapt nok enser omverdenen.

Total kapitulasjon

Ja de var jo pene, men når skal du får brukt de der?
Utsagnet dukker noen ganger opp når Fruen lykkelig kommer hjem med nye sko. Enten uttalt eller via talende blikk. For de fleste som kjenner Fru Storlien vet at antall sko er passe høyt, og at antall upraktiske sko er omtrent like høyt...

Etter oppvekstens fotformede og særdeles praktiske fottøy nøye tilpasset føreforhold og årstider har det vært mange år der pent har vært viktigere enn praktisk. Og når man i tillegg ikke er stort over 1,60 er det både fornuftig og godt for sikten å spe på med noen ekstra centimeter under hælene.
Men så kommer man til et punkt i livet hvor man ikke lenger har en barnevogn å klamre seg til når is og snøfonner skal forseres. Inne rusler og går radioen og forteller om brave nordmenn som krysser ishelvetet i Antarktis som en hyllest til Roald Amundsen. Selv ser man med gru på nødvendigheten av å krysse det lokale ishelvetet for å komme til bilen, postkassa eller rett og slett - lufte den lystige som gjerne vil ut og svinge seg.

Og så blir det etter hvert slik at det er viktigere med varme tær og godt humør enn å være blåfrossen både i sinn og skinn...Men likevel sitter det langt inne å investere i fornuftig fottøy uten noen form for fjas, fottøy som har en eneste misjon; å holde Fruen varm og oppegående. Ifjor var man så heldig å finne et par som oppfylte alle krav til komfort og som i tillegg var heftig nedsatt med 80%. Dessverre har husets yngste annektert disse og maltraktert glidelåsene hinsides lønnsom reparasjon.
Gårsdagens nyanskaffelse skal hun holdes langt unna. Med de skal Fruen gå alderdommen trygt i møte, med lårhalsene i god behold og uten frostknuter på tærne..

ugg, ugg - uggs...

minner sterkt om noe man før i tiden kalte fjøssko

kjære dagbok

I dag hadde vi tentamen i engelsk. Jeg var av de første som leverte og etterpå gikk jeg hjem. Jeg brukte lang tid så mor ikke skulle skjønne hvor tidlig jeg gikk. Men jeg visste med en gang hva jeg skulle skrive og skrev ganske langt. Jeg tror det ble bra. Jeg skjønner ikke hvorfor noen bruker så lang tid på å komme i gang.

Noen ganger kan det være nyttig å lese gjennom egne dagbøker fra tiden på ungdomsskolen og huske hvordan det var å være fersk i tentamensjaget. For når vi som foreldre får Woody hjem fra tentamen er det så lett å spørre når han gikk, og om han tok seg tid til å lese ordentlig gjennom både utdelt oppgave og sin egen tekst. Vi ruller lett med øynene ( mentalt ) og synes det er synd og skam at de går så tidlig og at de ikke nytter tiden de har til disposisjon.
Haha, akkurat som om vi gjorde det selv...
Det er i det hele tatt lett å glemme hvordan det var å være barn / ungdom, og vi fyller villig på med våre egne erfaringer og alt hva mange tiår i livets skole har lært oss. Og når mottakerne er lite villige, eller tilsynelatende er fullstendig uinteresserte i å høre på våre utredninger synes vi de er utakknemlige.

Det kan derfor være nyttig en gang iblant å bli minnet på at tysktimene ble brukt til bondesjakk, at vi ikke likte alle lærerne så veldig godt, at man truet med å hoppe ut av vinduet på håndarbeidsalen for å slippe å lære å hekle og ikke minst - at en dag med diffuse magesmerter og påkrevet sengeleie var høyt skattet en gang i blant...

Men samtidig er det viktig å legge disse dagbøkene på et lurt sted, slik at ikke nyhetshungrig avkom plutselig sitter på alskens unyttig informasjon om mors inntreden i voksenlivet...Heldigvis, kan man kanskje si, er de mest lesverdige avsnittene i så måte fra gymnastiden; en periode der man for allmenndannelsens skyld, skrev dagbok etter følgende prinsipp: en uke engelsk, en uke fransk, en uke tysk, en uke dialekt. Dessverre er det ikke bare de søte små som ville slitt med å tyde et og annet avsnitt...for selv om franske uker er særdeles kortfattede er det likevel klart og tydelig at ordforrådet var større da enn nå.

Elleve dager igjen

Jeg er så klar for jul, sa Queenie i dag tidlig. Fruen klamret seg til en kaffekopp og kjente at hun var mer klar for en time på øyet enn nok en dag med innspurt på jobb og nedtelling til jul. 

Hvert år tror man at som selvstendig sydame kan dagene styres slik at det blir mye fri i desember, mye fri til hygge, pusling og ordning. Men blir det slik? Vel, nei...Ikke akkurat. Det er alltid like fristende å si ja til en liten jobb, ta noen vikartimer eller som i dag - ordne&fikse med mor som er på besøk fra Barndommens dal.

I etterpåklokskapens navn er man i disse dager inderlig glad for at han som skulle ( ifølge legevitenskapen) vært født i dag var sympatisk nok til å vente litt til...Å ha bursdag 25. desember er kanskje ikke alltid like stas, men nå når alle lange dager og seig ventetid er et tilbakelagt stadium synes Fruen det er atskillig enklere å stelle til lag den dagen enn for eksempel i dag.

om å bake og smake

For noen år siden flyttet vi pepperkakebakingen fra siste helg før jul til første helg i advent. Slik fjernet vi en del stress ettersom de søte små stadig spurte om vi ikke snart skulle bake. I tillegg fjernet vi muligheten for at mor momset i seg restlageret av bakst i januar ( et av minusene ved å tilbringe dagene hjemme med fri tilgang på kjøkkenskap).
Minuset er imidlertid at vi før om årene klarte oss med en runde pepperkaker. Nå må vi snart i gang med runde nummer to, ettersom kaker smaker like godt i første halvdel av desember som i første halvdel av januar.
Det skal ikke mer til enn dette:
Søt og Liten: Mamma, kan jeg ta en pepperkake?
Frue: Nei
S&L: Vær så snill, bare en? En bitteliten en som er ødelagt?
F: Nei
S&L: Jeg kan tenne lys og lage te, og så kan vi kooooose oss og snakke om jul og hva du ønsker deg.
F: Er klar om tre minutter!

Og likevel skjønner man ikke hvorfor kakeboksene bli stadig tommere, og respekten for mors bastante utsagn tidvis er tynnslitt...

anonymitetens muligheter

Det hender man kommer i snakk med folk i nærmiljøet og litt ut i samtalen merkes det at vedkommende er noe mer oppdatert på Fruens liv og virke enn hva man kunne forvente. Da kan man selvsagt anta at man står det i munter passiar med en synsk person som ser at Fruen har ubarberte legger og ligger tre dager etter skjema med en bunad, eller;  man står sammen med en av de som er innom og oppdaterer seg på livet hos FruStorlien.
Da man, for noen år tilbake, hadde vurdert fram og tilbake hvorvidt man skulle begi seg ut i bloggverdenen var akkurat dette med å være sånn passe anonym et av kriteriene. De søte små fikk nye navn, husets herre ble hetende Høvdingen og selv bruker man det man engang sa til en tafsende fotograf du kan kalle meg Fru Storlien.
I starten var det enkelt og greit, man visste stort sett ingen ting om de som leste, og det stod Fruen fritt å skape et univers som ligger omtrent på sannheten, men kanskje ikke alltid helt. Om man skulle blogget med navn og bilder, måtte kravet til sannhetsgehalt vært større da? Og måtte man innrømme at den lystige gjesteskribenten ikke alltid lar labbene raske over tastaturet sånn helt på egen hånd?
Ville det vært flere lesere, og ville leseropplevelsen vært annerledes om dere visste hvor Barndommens dal ligger, om dere visste hvor vi bor ( og dermed kunne regnet ut hvilken skole de søte små frekventerer)? Hvor mange detaljer er nødvendige å gi, og er det mer spennende å lese mellom linjene og føle at dere kjenner Fru Storlien enn at man byr på seg selv og lar dere se nøyaktig hvor gråhåret man er, og hvor ustelte negler en sydame er i stand til å opparbeide?
Og ville dere synes det var morsommere med et helfigurs bunadbilde fra årets 17.mai enn dette fra en tid der det å la seg avbilde i lite flatterende positur på en trehjulssykkel var helt greit midt på lyse dagen?

Og kanskje aller mest; Ville dere sluttet å ta kontakt for bunadjobber om muligheten for å bli beskrevet som dagens kunde var tilstede?

julestrømpe for mor

Jaja, intet ondt skal sies om hederlige julestrømper i sauehvit ull...Men også en grånende bunadsyerske kan en gang i blant bli grepet av behovet for litt glam og glitter i hverdagen.

Og selv om Queenie syntes dette var flotte saker så måtte Fruen dyrt og hellig love at slike skal man absolutt ikke pålegge guttene i klassen å sy.

nål og tråd

Det tar litt tid å tenke ut en modell, det tar litt tid å klippe ut delene og det tar litt tid å tenke ut hvor man skal plassere gjestene.
Når dagens oppgave er å etter eget ønske dekorere forsiden av en liten julestrømpe begynner moroa...Noen trenger hjelp til å slå knute på tråden, andre broderer av hjertens lyst, noen vil gjøre alt mulig annet enn å træ nåla og noen ville heller sydd korssting. Men alle jobber, og skravler, og husker de magiske ordene vær så snill ( nåjå, nesten alle, nesten hver gang...)

Fruen synes det er stas når man får til en blanding av fast opplegg og fri fantasi. Da ender man opp med noen-og-tjue julestrømper med lite annet til felles enn bunnstoff og hempe.

Fruen legger ikke lista så høyt på disse juleverkstedene - det viktigste er å oppleve gleden ved å skape noe med nål og tråd. Om samtlige trenger hjelp til å slå knuter og få lurt tråden gjennom et nåløye, om det blir knuter og ikke pertentlig festing på baksiden og om de ikke lærer navnene på stingtypene - så er ikke det så farlig. Fagkunnskap kan vi ta ved en senere anledning.

juleverksted

Det er alltid like moro å følge med på søkeord og tenke på hva som får noen til å bli her og lese, mens andre raskt klikker seg videre. Hva det søkes etter er sesongbetont, man ser at det nå er tid for barnebunad igjen, og at mange er opptatt av savn etter sine kjære og nære nå som det går mot jul. Noen søker stadig etter makuleringsmaskiner, og de stakkarene som havner her i jakten på hvordan man skal skrive gode invitasjoner forsvinner nok herfra med uforrettet sak.
Men, de som søker på juleverksted, de finner kanskje http://frustorlien.blogspot.com/2010/12/julverksted-en-fornuftig-bruk-av.html
Imidlertid skal dere slippe å terpe på gammelt nytt altfor lenge, for i dag tilbringer Fruen deler av dagen med å klippe og sy ettersom hjemmet i morgen invaderes av en skoleklasse som skal sy noe lignende det som er avbildet.
Det viktige er å lage enkle modeller som kan ferdigstilles i løpet av en kort skoledag, og å ha et minimum av pynt på de ferdige modellene. Det første fordi det å bli ferdig med noe er mer motiverende enn å ta med en påbegynt sak hjem. Det siste fordi det trigger fantasien til de søte små mye mer å ha fritt spillerom og ikke altfor mange forslag fra oss voksne.

Drømmen om Barndommens dal

Queenie har bestemt seg for å flytte til Barndommens dal. Ikke her og nå, men på sikt. Der skal hun bygge og bo, ha høner og sauer og spise gode kaker på bakeriet. At reven sikkert vil forsyne seg av hønene og at jerv og ulv muligens vil godgjøre seg på sauene bekymrer henne ikke nevneverdig ettersom det er planer om både gjeting og jakting.
Fruen er glad for beslutningen. For selv om det er perioder der man selv også mest av alt har lyst til å flytte tilbake, så kommer ikke det til å skje. ikke for vår del.
For Fruens del ville det vært vanskelig å flytte tilbake, for det man savner mest fra oppveksten finnes ikke lenger. Den Storesøsteren som var der, med fletter, fele og fine forslag om lekseløsninger, hun er der ikke. Hun er som en skygge i utkanten av alt man gjør og alt man ser der, men hun finnes ikke.
Ikke på ordentlig selv om hun er med i tankene.
Barndommens dal er en utopi, en drøm man stadig polerer og tenker på, fabler om og ser som et Soria Moria i det fjerne. Men porten er stengt.

Mokkabønne?

Alle har krav på en viss verdighet, å kunne ha en intimsone og sette egne grenser. Og joda, jeg vet at mine grenser kan være vanskelige å få øye på når jeg ligger på rygg og byr på meg selv av hele min sjel.  Men altså, når jeg er hos dyrlegen og blir klappet og kost med, og får ros fordi jeg er så snill og grei...da setter jeg veldig, veldig liten pris på at damene letter på halen min og uttaler seg om  mokkabønna jeg visstnok har der. Og blir det bedre når matmor forteller at hjemme går de edlere deler under navnet tortellinien? Nei tenk, det gjør det slettes ikke. Som alle andre tisper har jeg krav på respekt for edle deler og forståelse for at man kan være litt ekstra ømtålig visse uker i året.

stjerner og krystaller

Han som måker veiene her omkring har visst gått av med pensjon, bilen som har blitt litt kortere bak har ikke lenger helt tett takluke, Fruen som ryddet i skoskapet i mai mangler vettuge vintersko...
Men når Queenie kommer styrtende inn med stjerner i øynene og snø i luggen og Laika kommer svinsende inn med snøsnute og det klasker en halvdvask snøball mot kjøkkenvinduet, da gleder oss over vinterens første snø...
At vi mangler et og annet for å gå vinterføret lyst i møte, det kan vi tenke på i morgen ( og dessuten, det er jo ikke sikkert det er snø i morgen heller).

Er gamle gjenstander fine?

Vi stod to søstre på vaskerommet i Barndommens dal og så på to heklede sengetepper etter mormor. Det doble hun heklet til ektesengen, og det enkle hun heklet da hun ble enke. Fylt av futt og pågangsmot sa den yngste; du blir sikkert aldri gift, så du får nok det lille teppet.
Slikt man kan si når man er et barn, og er dødelig misunnelig på Storesøster som i sitt dukkehus hadde spisestuen fra Junaiten mens man selv hadde solide og hjemmelagde møbler.
Slikt man kan skamme seg over i voksen alder, når man mest av alt skulle ønske det var en Storesøster tilgjengelig...

Og det blir noe av det samme når man hvert år kan ta frem adventskalenderen som mor broderte og mormor monterte ( for at det skulle bli fint nok...). Man gleder seg over den, ser kjærligheten i stingene og husker forventningen når vi om morgenen 1. desember tasset ut i kald stue og telte ned hvor mange dager det var til de beste twistbitene. Samtidig skulle man ønske den ikke hang her, at den hang et helt annet sted, eller at den fremdeles var i Barndommens dal som en av mange gjenstander vi en gang i en fjern fremtid skal dele.
Og også en tanke om at hvis man kunne valgt helt fritt, så finens det vel så fine kalendere man selv kunne tenke seg å brodere, kalendere som ikke er preget av svensk syttitallsestetikk...

Men er det slik med ting at de automatisk blir finere når de har en historie vi kjenner? Og mister vi gangsynet når det gjelder det vi selv har vokst opp med?

Det ligger fem små porselensnisser på loftet i Barndommens dal, etter en oldemor. De er fine og skjøre, og Fruen har valgt å ha de liggende på vent til de søte små har blitt store nok til å nyte det som er fint og skjørt på avstand. Og så blir det nesten for sent, for slike nisser ser vi i alle ukeblader som viser antikk julepynt og man tenker; ville det vært like stas å sette de på peishylla om de var fra et vellykket loppisraid? 
Noen ganger sier Høvdingen oppgitt, det er jo bare ting. Og vanligvis blåser Fruen seg opp og motsier ham friskt. Men det hender man er enig. For det er mye gjenstander, og det blir flere og flere....Og hvordan skal vi velge, hvem skal viderføre sine tradisjoner, hvem skal forkaste sine? Hva er fint, hva er stygt? Og er det nødvendigvis slik at det som har vært med en generasjon eller to skal ha livets rett bare fordi ansienniteten er på dets side?

Apropos bildet; lysestaken  og lyseslokkeren som onkel har laget ville jeg nok vært like glad i om den var kjøpt over disk, men elefanten som ble innkjøpt i Thailand for tyve år siden ville sikkert  blitt kassert for lengst om den var kjøpt i en butikk i Tigerstaden...Askebeger etter morfar og egenprodusert akvarell ville jeg nok også beholdt, men to stk krus fra norsk keramikkfirma er nok mest kjøpt fordi det er akk så vanskelig å gå tomhendt ut fra lagersalg...

Den største lykken

Mye kan sies, skrives og menes om hva som er viktig i livet. Men i går kveld, da vi stod på flyplassen og tok imot en liten gutt som familie og venner har ventet på så lenge, da var det tindrende klart for Fruen hva som er viktig.
Om alle barn kunne bli møtt med en slik kjærlighet, være like ønsket og etterlengtet som han, da ville verden vært et bedre sted.
Heldig er han, lillegutten, som har fått denne familien. Og heldige er de som har fått akkurat ham etter denne ventetiden. Og heldige er vi som skal få være gudforeldre, bli kjent med ham og oppleve småbarnmagien enda en gang.

adventskalender; nedtelling eller utladning

Mormors broderte kalender henger på kjøkkenveggen, fylt med twist og filthjerter. I år som før om årene.

 Og i år som før om årene har vi vært gjennom forhandlingsrunder om pakkekalender, sjokoladekalender, Build-a-Bearkalender og alt annet som ikke tjener til stort annet enn å fylle andres lommer med penger og vårt hjem med skrot. 

Vi har gjort det, vi har løpt rundt og skaffet undertøy, penner, viskelær, hårpynt og andre småsaker av sorten som bare blir liggende. Vi har hatt flere kalendere og opplevd stresset med å åpne luker, rive av papir. Og gleden forsvant, adventskalenderen som skulle være en fin måte for de søte små å telle ned til julaften på ble en snakkis på skolen og sammenligningsgrunnlag for hva man fikk og ikke minst  hva de andre fikk. ( selvsagt fikk alltid alle andre mye finere gaver...)

Vi så også at med en bursdag 25. desember ble det etterhvert vanskelig å finne gaver til alle anledningene, 24 kalendergaver, julegaver og bursdagsgaver fordelt på få dager gjør noe med fantasi og giverglede. Det gjør også noe med gleden hos den som skal få, få og atter få. Og selv om dette er mange år siden så husker Fruen fremdeles med gru det året Woody gikk i svart 2.juledag fordi det ikke var en eneste gave å oppdrive, han var jo tross alt inne i en god stim...

Derfor kjører vi nå knallhard linje. Noen dager er det en twistbit, andre dager er det en gave eller en opplevelse. Det trenger ikke være så mye hver dag. Vi får heller være de kjipe foreldrene...I tillegg prøver vi å putte inn et snev av sosial samvittighet i de søte små, for selv om vi ikke er av de råeste på u-hjelp og fadderbarn så bidrar vi litt. Og selv om et av husets lyse hoder mente at vi ved å shoppe mer ville bedre levevilkårene for arbeiderne i fattige land, så er vi voksne sjarmert av vinklingen men ikke enige. 

Dessuten, det skal da være litt mer på  julaften, selve dagen? Det er da vitterlig det som er dagen for gaver og godter, det skal ikke bare være en dvask finale med de gavene vi ikke fikk plass til i selve kalenderen? 

Og ære være alle som har pakkekalender og alle de andre kalenderene. Det passer for noen, men det er også lov å si at dette synes vi blir for mye.

ei signa stund

Morfar som døde før Fruen ble født pleide hver dag å takke sin kone for god mat ved å gi henne en klem og takke for at hun stelte så godt for familien. Og om det var ekstra god mat på bordet kunne han lene seg tilbake og lykkelig si det var ei signa stund.
 Uttrykket har blitt hengende igjen, men brukes heller i andre sammenhenger enn over søndagsmiddagen. Nå går vi inn i en måned som skal fylles med slike lykkestunder, kos og gode samtaler. Vi tenner lys, drikker kakao og håper sviblene skal oppføre seg som potensielle blomster og ikke ende som inntørkede sjalottløk. Vi snakker om hva vi ønsker oss av gleder og gaver, vi er sammen og vi venter.
Vi vet vel knapt nok hvor godt vi har det.

dagens innsats

Kanskje er det noen vordende bunadtilvirkere der ute som synes Fruen skriver for lite om det daglige liv på systua? 

Fruen tenker innimellom at man burde skrive mer om hva man faktisk fyller dagene med. Men sånn som dagen i dag, hva skal man egentlig berette om følgende?

sydd stikning i hals på kjole, klippet og påbegynt montering av bunadskjorte, knyttet omtrent 220 knuter på sjal til nordlandsbunad.

På en skala fra en til ti, hvor ti er høy og positiv poengsum; hvor interessant er dette når man ikke har en eneste kundetelefon å sprite opp dagsrapporten med?

( personlig Fruen synes sånne dager ligger under fem)

nettvett for alle

Vi har snakket mye om nettvett med de søte små, om viktigheten av å ikke oppgi personlig informasjon til ukjente på nett og ikke minst - aldri avtale å møte disse nettbekjentskapene i det virkelige liv. For vi har jo alle lest om hvordan det kan gå. Dette har vi snakket om, vi har håpet og trodd at det går inn og at de skjønner alvoret i det vi sier. For en ting er å advare dem, noe helt annet er å vite hvor konkrete vi skal være, hva vi skal fortelle om hva som i verste fall kan skje.

Man kan imidlertid slappe helt av i lykkelig visshet om at informasjonen har nådd helt inn.
For i går kveld, da Fruen gledesstrålende fortalte Høvdingen om muligheten for å en kveld før jul møte noen av disse hyggelige damene man har truffet gjennom de såkalte sosiale medier, da hørte vi skrekken i Queenies stemme og hun kom ilende ut på kjøkkenet ( det er forresten imponerende hva de hører når de egentlig ikke trenger lytte..):
Om mor trodde hun fikk lov til å treffe sånne mennesker hun bare hadde truffet på nett, og om hun ikke visste hva som kan skje? Hallo? Dette kunne jo være farlig, og hvordan kunne man vite at dette er snille mennesker? Alle sier jo det? Ingen legger ut at de egentlig er sinte og slemme...

Det var hakket før hun tilbød seg å bli med som vokter og beskytter, men så fikk hun se et par blogger, hun fikk vite at noen har man møtt før , da hjalp det. Men det som tippet vektskåla i riktig retning var visning av den stoppenåla som ligger i bunnen av Fruens ene veske...Den er lang og spiss ( Fruen regner forresten ikke med at det blir bruk for den).
Vi har vært gjennom noe lignende før ettersom de søte små er lett oppgitt over Fruens tendens til å snakke med fremmede, og selv om det kan være frustrerende å bli stilt så ettertrykkelig til veggs av sitt eget avkom så er det også godt å se at de følger med og at ihvertfall noe av det man sier blir lagret på den mentale harddisken.

nisseglede?

Det skulle være en liten jobb...To brikker på 20*20 cm, ferdig faldet og med påtegnede nissepar. De lå tekkelig og stille i en restekurv og ventet på rette vedkommende, og Fruen tok de med hjem. For noen år siden. Er det fire år, eller fem?
Den ene er ferdig, den andre har ligget til modning en stund. Det er rart hvordan man aldri lærer at påbegynte broderier aldeles ikke tar nålen i egen hånd og fullfører seg selv...
Selvsagt kan man unnskylde seg med at det egentlig ikke finnes noe sted å legge nissene, men selv om det eneste opplagte ( men kanskje ikke så fine ) stedet pr i dag er på Høvdingens høytalere så er det en dårlig unnskyldning. At man begynner å gå tom for garn er heller ikke noen god grunn ettersom garn kan skaffes.
Nei, det er vel heller så at man atter en gang har gått i fella og kjøpt noe bare fordi det er billig...

Oppdatering!
Det løste seg på en aldeles genial måte. Den ferdige brikken er i dag levert til utstilling. Og siden enhver iherdig husmor ( ahem ) selvsagt har to matchende brikker, en på hver høytaler, så kan man med lett hjerte pakke ned den påbegynte til neste år. Lurt?

sur

Det er noe med disse søte små, de som ikke er så små lenger og som ikke kommer ilende til mor hver gang livet går dem imot. De slenger sekker i gangen, de svarer, eller helst svarer de slettes ikke.
De sitter i mutt stillhet ved matbordet og ser ut som om de bærer all verdens sorger på sine skuldre. Og det er så lett å antyde at de virker noe gretne, at det kanskje ville hjelpe å bare smile biiiiitelitt.
Det hjelper stort sett aldri.
Og her en dag smalt det et svar som fikk Fruen til å tenke seg om. Akkurat ordrett kan det ikke siteres, ettersom Fruehuet tidvis lekker som en sil og oppbevarer kunnskap flekkvis og delt. Men budskapet var klart;
Når du spør på den måten og sier at jeg er sur. Da blir jeg sur.
Og man må med skam erkjenne at akkurat det kjenner man seg igjen i. For om man har sittet her en dag, sprettet sømmer, fulgt opp lekselesing som ikke alltid går som meierismør ut av butikkhyllene, og generelt føler seg litt frustrert, da er man ikke mild og myk når Høvdingen kommer hjem. Og det hjelper definitivt ikke om Fruens lite sprudlende vesen blir påpekt. Snarere tvert imot - man freser tilbake og resten av kvelden ligger an til å bli en gretten affære.
Selvsagt kan ikke de søte små strykes medhårs hele tiden, og noen ganger kan og bør vi spørre hva som plager dem. Men sannelig, heretter skal Fruen prøve å unngå den vanlige og godt innarbeidede vinkling hvorfor er du så sur?
Men akkurat hvordan man skal spørre, nei si det? Kanskje best å bare holde kjeft...

rystet og berørt

Det var en fin dag, Fruen og Queenie hadde vært på årets husflidsmesse og handlet småsaker og spist kake. Vi hadde ordnet diverse andre småærend og glade og fornøyde satt vi forsvarlig fastspent i bilen og ventet pent på å svinge ut på forkjørsvei. Og da smalt det, og ikke bare litt. Det smalt slik at det ringte i ørene og brillene fløy av Fruens nese. Og etterpå - stillhet.
Det skjer så fort, det skal ikke mer til enn en litt uoppmerksom sjåfør og så er uhellet der. En bil som er kjørbar men ikke spesielt pen å se på, to skjelvne sjåfører og en blek men fattet frøken som besluttsomt spiste seg gjennom det vi skulle hatt som fredagssmått mens damene skrev skademeldinger, ringte sine respektive for å få svar på slikt man egentlig vet men glemmer midt i all rystelsen ( type hvilket forsikringsselskap, hva slags bil har jeg egentlig, og hvorfor øvde vi ikke på å fylle ut slike skjemaer i ro og mak hjemme ved kjøkkenbordet).
Vel hjemme kan man roe seg ned med kaffe, skjelve litt fra topp til tå og late som man er en stålkvinne. Men det siste ble raskt avslørt da en meget molefonken Laika kom ut i stua etter å ha inspisert matskåla. Der hadde Fruen fylt rikelig på fra boksen på kjøkkenbenken. Bare så leit at man hadde tatt kaffepulver og ikke hundemat...
Og vi vet det jo, det er kjedelig med en bil som ser ut som et halvt uttrukket trekkspill, men det kan fikses. Det viktigste er at vi i bilen er like hele ( og at den andre sjåfører tok på seg all skyld...)

dagens tips

I dag er det en måned til vi får en tenåring i huset, og under en måned til adventskalenderen henger ribbet på kjøkkenveggen og  alle julegaver er åpnet og forhåpentligvis godkjent. 

Det vil også si at om under en uke skal nevnte kalender henge klar og spekket, det bør være en vag plan om hva vi gjør når og førsteutgaven av ønskelister bør overleveres koordinator ( Fruen).

Vi bør finne ut hva vi skal bake, huske at det lønner seg å bruke engangshansker når fargen blandes i marsipanen slik at fjorårets grønne Hulkenfingre unngås, og pepperkakehuset bør få en fin og hundefri plass slik at den grønne Hulkensnuten fra et tidligere år unngås...

Det som er sikkert, er at vi i år som i fjor skal unngå smeltet sukker når huset skal bygges. For selv om det er langt mellom de virkelige gode husmortipsene fra Fru Storlien så skal dette gjentas:

Smelt Smørbukk-karameller til en boblende masse, dypp delene som skal settes sammen i denne massen og klem de sammen. Slik får man et solid byggverk, unngår svidde fingre og vond smak på huset.

Etter at gullsmedonkelen kom med dette tipset for noen år tilbake har ihvertfall vår  husbygging blitt en mye hyggeligere affære. Det er slutt på at Fruen med røde fingre og svart sinn står over en panne med smeltet og sprutende sukker mens de søte små er sendt i eksil. Og som en ekstra bonus; det er plent umulig å bruke opp hele posen med karameller på å bygge et hus...

takke, bukke, neie

Takk for gode ord og fine tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg. Dette har ligget til modning lenger enn en ost, det er vanskelig å skrive om og noe Fruen ugjerne setter fokus på.
Men på linje med å ta en jobb som telefonselger er dette også en øvelse i å barske seg opp og innrømme visse feil og mangler. Og ettersom ingen kom med kommentarer a la du høres faktisk ut som en lallende idiot når du snakker, så er det visst ikke så farlig å fortelle, en gang iblant, om det som ikke er like rosenrødt ( finfint ord å skrive, mindre fint å uttale).

De vanskelige ordene

Det var en gang en veslevoksen jente som begynte i første klasse. Hun kunne lese, hun kunne skrive og alt lå an til at skolegangen skulle være en lystseilas. Men så viste det seg at selv om mye var på plass, så var det noe jenta ikke kunne. Hun kunne ikke si R, noe alle andre gjorde med den største selvfølge.
Det ble lagt ned mye tid hos logoped, og jenta øvde på fløyteblåsing, tungerulling og intens lesing av Andre Bjerkes morovers. Men det hjalp ikke, jenta klarte ikke å si R.
Og andre syntes det var morsomt. Det var morsomt at en som hadde lest bibelen fra første til siste side før hun begynte i fjerde klasse, som var snusfornuftig og skoleflink og som skrev særoppgave om Selma Lagerløf i femte klasse måtte ut av klassen hver uke for å prøve å lære å si R.
Etterhvert skjønte jenta at det lureste hun kunne gjøre var å si minst mulig, bli stillere og stillere og snakke lavt og mumlende. For hvis ingen skjønte hva hun sa var det vel ingen vits i å forsøke heller.
Å ta telefonen og presentere seg ble et mareritt, visse ord ble unngått med flid. Hun silte alle setninger for å luke ut potensielle lattervekkende ord, som rabarbra, trær, spark og ja, den lista kan fort bli lang.
Hun valgte bort alle drømmer om å søke journalisthøyskolen, for hvem ville ansatt en journalist som ikke kan snakke. Hun valgte bort deltakelse i aktiviteter som krevde at man snakket foran flere enn de nærmeste vennene og hun brukte enormt mye energi på å late som om alt var greit...
Det var aldri mobbing, men det var små stikk som festet seg i et barnesinn. Og det var en voldsom skamfølelse fordi hun ikke mestret noe så tilsynelatende enkelt.
På videregående løsnet det litt, ikke det å si R, men det ble i det minste litt mindre farlig å snakke i timene. Telefoner og å snakke foran folk ble fremdeles unngått med flid og setninger ble silt og sortert slik at vanskelige ord kunne byttes ut med enklere.
For eksempel kan man si sliten og ikke trøtt eller man kan si stillongs og ikke strømpebukse.
Så ble jenta voksen og flyttet på hybel, hun begynte som lærling og det å unngå telefoner ble stadig vanskeligere.
Så gjorde hun et valg. Dette gikk ikke, man kan ikke leve et liv der det å ringe et sted og presentere seg med fullt navn er uaktuelt. Så, hun begynte som telefonselger...
Og det virket, den verste telefonskrekken forsvant. Men fremdeles var det uaktuelt å stå foran en forsamling og snakke, si noe mer enn ja og nei eller kanskje.
Men, det er dette livet da. Det blir ikke alltid slik vi tror eller frykter.

Nå er jenta voksen, hun kan holde foredrag om faget sitt, hun kan holde kurs og snakke foran mennesker. Hun tør til og med å si navnet sitt foran en forsamling. Og selv om det alltid ligger en liten skrekk i bakhodet, en skrekk for at noen skal begynne å le og kommentere at jammen sier du romeriksdrakt på en veeeldig merkelig måte, så fortsetter hun å utfordre seg selv.
Det er ikke så mange andre måter å leve på.
Og om noen stusser på alternativ uttale av ord som drakt, broderi eller franske knuter, så smiler man lett og skylder på gjenklang av dialekten fra Barndommens dal... Eller forkjølelse...
Men rabarbra, det sier Fruen ugjerne.

Og i bakhodet ligger en tanke; tenk om noen hadde sagt til jenta da hun var ni- ti år at dette går helt fint, rett deg opp og snakk slik du snakker. Det er godt nok, vi forstår deg. Hvor hadde hun vært hen i dag da?

new cat in town

Dere aner ikke hva som skjedde her forleden kveld...
Vi bor i en stille og rolig gate med mennesker, hunder og katter ( og en og annen kråke men de skal jeg ikke si noe mer om akkurat nå, bortsett fra at jeg jobber med den saken...)
Vi lever i fred og harmoni. Ingen parkerer der de ikke skal, vi holder oss til våre egne kildesorterte søppeldunker og vi hilser når vi møter hverandre.
Men noe har likevel plaget meg en stund. Jeg har kjent en udefinerbar lukt rundt husveggene. En  sånn lukt som jeg ikke liker men som jeg likevel kjenner en uforklarlig dragning mot ( omtrent som unger og pc-spill). jeg snuser og snøfter og har ikke helt klart å skjønne hva dette er for elendighet her i mitt eget revir. Men her en kveld da jeg kom tassende ut, en riktig ufyselig, mørk og tåkete kveld var det og jeg var varm på magen etter å ha stekt meg langsomt foran ovnen. Planen var at  jeg skulle late vannet kjapt og effektivt og liste meg stille inn igjen og opp i et sofahjørne.  Så ser jeg at noen har glemt igjen en pelslue, en real bf, på rekkverket ute. Jaja, den var fin og lodden, tenkte jeg, den kunne nok gjort susen i buret mitt.
Men så hørte jeg en lyd, en lav lyd som om noen prøvde å ikke puste samtidig som de skulle stenge inne et realt nys. Og så så jeg at det svarte, lodne som lå der og så ut som det eide hele huset - det var ingen gjenglemt lue. Det var en katt!
En stor, svart og eplekjekk katt , på mitt hus, akkurat tre centimeter over min naturlige spenstsone. Men er jeg dum? Neida, jeg klatret opp på en halvfull vedsekk, og jeg skrek. Jeg skrek som en mann i havsnød.
Jeg hoppet og spratt, bjeffet og skrek og til slutt tok kattekreket til vettet og løp så fort den kunne.
Og det var fort gitt.

Men dette sier jeg dere; vel betyr det ulykke når en svart katt går over veien. Men jammen betyr det ulykke for en svart katt å komme i veien for Laika, the caterminator.
Og så gikk jeg inn med hevet hode, mens svarte f satt i toppen av et tre og ikke kom seg ned.

Eller, den gikk jo ned etter hvert, mens jeg satt i vinduskarmen og knurret illevarslende. Og siden har vi ikke sett den mer her, men ifølge ryktene trives den for tiden aldeles utmerket i den andre enden av gata.

Juleverksted

Huhei som det går...
For tiden planlegges det juleverksted for en skoleklasse. Hittil er det to ting som er klinkende klare;
datoen og det kjedelige faktum at vårens ommøblering passer godt for en familie på fire men gjør det vanskeligere å plassere en hel klasse rundt omkring i stua...
Og hva skal vi lage?
Det er en fordel at assistent numero uno liker aktiviteten, noe som effektivt fjerner muligheten for å brodere korssting. Makramé gjorde vi en gang med Woodys klasse, det gjør vi ikke en gang til.
Jaja, Fruen klipper og limer og planlegger. Det blir nok bra, barnevennlig og hyggelig.

heltene kommer til byen

Et flittig lest, fettete og generelt slitent eksemplar av denne boka flytter rundt i huset. Det dukker opp ved toalettet, i stua, på nattbordet og på kjøkkenbenken. Queenie, som er av den observante sorten, fikk derfor los da hun så et reklameinnslag med damene på en diffus fjernsynskanal. Straksens øynet hun muligheten for å fjonget opp sin grånende mor, og det ble heftig agitert for at man skulle melde seg på.

Og det må innrømmes, dette er damer man med glede har sett kle av og på engelske damer. Man har ledd når de har vrengt klesskap, ristet i gjeddemager og stønnet misunnelig når en andemor blir en svane. Og man har drømt;  tenk om det var meg, tenkt om noen ville gitt meg en overhaling, funnet ut hva jeg kler, gitt meg sminketips og vist meg hvordan jeg ser voksen og elegant ut istedenfor happy-hippie med bustehår og nedtråkket skjørtefald. Og da det begynte å dukke opp reklameinnslag der norske kvinner ble oppmuntret til å melde seg for overhaling, da rykket det litt i Fruen.

Men å komme på tv, bli stengt inne sammen med et avslørende speil, få høre sannheten om hvor idiotisk det er å spare på lassevis med klær sånn i tilfelle man går ned noe i likhet med en gråstein, det er lite fristende. Og skrekk og gru, tenk om de tvangsfarger håret mitt? Her trasker man rundt som lykkelig gråmelert, tenk om damene smalt en rødmaling fruehuet og lot det stå til?
Og ikke minst, hensynet til han som har begynt på ungdomsskolen...Det aner Fruen at en som helst ikke viser seg ved mors side innenfor kommunegrensene ikke ville tatt bølgen om mor deltok i den slags på fjernsynet.

Men , det skal sies. I går, da Queenie ble kjørt til skolen gikk det opp for mor at frøkna har et poeng. For om man frivillig forlater et ikke-brennende hus iført følgende;
blomstrete tresko, Ulvangsokker, grønn og nuppete ullkjole ( om ikke fra før Kristi fødsel så i det minste fra før Woodys ), grå og nuppete ulljakke og iført sminke fra dagen før...
da er det kanskje på tide med en skaptømming og en liten gjennomgang av What not to wear?
Og så får vi heller sitte ringside når heltene fra fjernsynet inntar norske byer og snappe opp et tips eller to?

trøsten om høsten

Når de slipper meg av syne

finner jeg en kroppsvarm dyne

Alt det hvite rimet ute
ser jeg fra en nysydd pute

Når det durer i nyfyrt ovn
sier instinktet  - legg deg og sovn

Ingen mygg og ingen flue

surrer rundt mitt fagre hue

Ja, inne er alt fint og flott

og jeg liker høsten godt

Men  når jeg ute sitter på huk
er drømmen klar -  en fiberduk

om å legge bånd på livet

Det finnes jo en hel del bunader i vårt langstrakte land. Faktisk noe sånn som firehundre alt i alt. Heldigvis finnes det sømforklaringer for de aller, aller fleste. Men det er ikke alltid det er nok, for eksempel ikke når man har sydd samme modell før og er aldeles bombesikker på hva som skal hvor og rekkefølgen i det hele.

Da kan følgende skje;
Man sitter på sin systue og nyter synet av fiks ferdig Roglandsbunad klar for henting. Man beundrer livstoffet og fløyelskantene. man ser på broderiene og sølvet som er sydd på. Man vet at det er noe som ikke stemmer, noe som definitivt var annerledes på den forrige man monterte, og den man monterte før den igjen.
Og så ser man det;  de sølvagramanene som er på ryggstykket og rundt halsåpningen, og som man merkelig nok har halvannen meter for mye av... De har man ikke for mye av likevel. Ihvertfall ikke hvis man syr de på rundt ermåpningene også slik det klart og tydelig står blått på hvitt i det kjekke heftet som fulgte med materialpakken.

Ikke akkurat kjempestas å ringe kunden og avtale ny tid for henting...

hvite løgner

Det er i sannhet ikke lett å være mor, og derfor tyr man noen ganger til diverse halvsannheter og enkelte, men svært få, usannheter.
Den slags bør det ryddes opp i med jevne mellomrom slik at barn ikke altfor bombastisk påstår at taco betyr noe sånn som kan bare spises på fredag, eller at det er en sammenheng mellom mors postkassesjekk sent julaften og gavesekk fra reisenissen ved døra litt senere ( mange, mange år siden sistnevnte).
Nå har vi atter en gang latt oss styre av markedskrefter og kjekke eks-alpinister reklameinnslag i fjernsynet og gått til innkjøp av søte vitaminbjørner. Dessverre leser noen i huset bare deler av teksten, nemlig smaker godt og går glipp av det som angår daglig inntak.
Etter at mor i ren desperasjon antydet at man kan utvikle bryster av å skyfle i seg en boks på en dag er vi nå i følgende situasjon:
 En ser seg i speilet med øyne fylt med gru, en ser seg i speilet med øyne fylt av glede.

Og den tredje ser ned i en tom boks og lurer på om det ikke går an å lage disse bjørnene bittelitt mindre fristende...

veier å gå

Men inni er vi like het det i en av de oppbyggelige sangene vi lærte i småskolen. Budskapet gikk vel strengt tatt ikke på hvordan vi velger å leve våre liv, men likevel har denne sangen snurret og surret i fruehuet de siste dagene.
For det er tydelig at vi gjerne vil mene mye om hvordan liv skal leves. Noen mener det å bake og pynte cupcakes er viktig og riktig, andre mener dette setter likestillingen tilbake til for lengst svunne tider.
Det finnes blankpolerte og høyglansede hjem der middag står på bordet til fast tid hver dag, og det finnes hjem der middag inntas når de fleste er hjemme en eller annen gang i løpet av ettermiddagen. Noen mener det ene er løsningen, andre mener det andre er løsningen og lykken.
Men hvorfor må vi være enige, eller hvorfor må vi bruke så mye energi på å fortelle andre hvordan de skal legge livets kabal for seg og sine?

Vi er ikke like. Vi har forskjellige mål og drømmer. Noen utdannelser gir mulighet for å melde seg ut noen år, andre yrker krever stadig tilstedeværelse. Noen har valgt å endre retning totalt, og realiserer seg selv gjennom mer kreative aktiviteter enn hva de kunne gjøre via jobben de er utdannet til å utføre. Og hva så om noen kan lage bugnende bloggbakverk, eller ta stemningsfylte bilder av lys og roser, eller legge ut adjektivsprutende fredagsoppdateringer på facebook? Er det så farlig?
Her i huset er det langt mellom telysene og en vellykket fredagskveld kan like gjerne bestå av kollektiv kollaps foran hver vår skjerm som av dype samtaler over tacofatet.
Det er morsommere å skrive om kunder og hunder enn om grå stunder, og lettere å smile og si Jo takk, bare bra når noen spør hvordan det står til.
Man er da tross alt fra en fjellbygd, og slipper ikke gud og hvermann tett innpå seg...

Det er hyggelig med engasjement og meningers mot. Men det er ikke dermed sagt at det som passer for meg er like riktig for deg. Og det er ikke heller alltid slik at det som føles riktig for deg som enkeltmenneske er riktig for den du er i et fellesskap.
I mitt hode er dette viktig, det å kunne roe seg ned, tenke over livet og hva som har størst verdi. For meg selv. Ikke for andre. Og jeg takker gjerne min mor som gav meg ideen om at likestilling ikke betyr at alle gjør nøyaktig det samme, men at vi har frihet til å velge og å foreta valg basert på hva vi selv ønsker og ikke hva andre forventer.

for fartsfylte dager

Tjolahopp! På tide å pusse støvet av disse og hoppe elegant ( eller noe lignende) ut i verden!

nedbrent lys eller utbrent mor?

Når skal vi egentlig leve?
Som mor til ikke fullt så små barn lenger er det dette man tenker på når diskusjonen om cupcakedamene rusler og går.

Det begynner å bli noen år siden man selv leverte i barnehage og på tidlig-sfo. Det begynner å bli noen år siden ettermiddager og kvelder bestod av hjemreise fra jobb, håpet om å nå middag med familien eller i det minste legging av den minste. Det begynner å bli noen år siden man satt strigråtende i en garderobe og innså at dette livet ikke var verdt innsatsen.
Og ja, det kunne vært flere pensjonspoeng. Det kunne vært mer stabil inntekt og mulighet for spontane utskeielser litt oftere.
Men så tenker man; hvor lenge lever jeg? Og hvorfor i alle dager skal jeg jobbe vettet og livsgleden ut av meg og spare opp til en pensjon som ligger tiår frem i tid, en pensjon jeg forsåvidt ikke vet hvor lenge jeg vil ha glede av?
Livet mitt er her og nå og det ønsker jeg å leve.
Og det aner meg at det er en del av oss mødre som ønsker nettopp dette; å være delaktig i sitt eget liv. Vi har valgt å få barn, noen har brukt tid på å få barn og vi skal ( selvsagt i fellesskap med partner) ha gleden av å se de søte små vokse opp og bli selvstendige mennesker. Og om vi nå ønsker å ta del i den prosessen selv, ha tid til å forme dem også i uka og ikke bare i helgene - hva er så galt med  det?
For noen år siden skrev aviser og den kulørte presse om utbrente mødre, nå skriver de om mødre som heller brenner lys. Hva er det verste?
I morges så jeg de søte små traske av sted mot skole, med egensmurte nister i sekkene de selv pakker. Frokostasjetter og bestikk stod skylt på benken, skittentøy i kurv på badet. Med arbeidsplass hjemme kunne jeg selvsagt lagt inn tid til å gjøre dette for dem. Men det gjør jeg ikke. I det lange løp tror jeg de er bedre tjent med at vi setter av tid til å lære de å ta ansvar for seg selv. Nå er det jo fullt mulig at de ville vært like ansvarsbevisste om jeg skulle løpt ut døra samtidig med dem om morgenen. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det er lett, veldig lett, å bare overta et ansvar fordi det tar kortere tid å gjøre det selv.

Og hvorfor, hvorfor kan ikke voksne oppegående kvinner få lov til å velge selv? Det er langt, ikke bare i år men også i utvikling, mellom livene våre oldemødre levde og livene vi lever i dag. Den store forskjellen, synes jeg, er at vi har mulighetene til å velge og vi vet hva vi velger bort. Og om vi nå velger våre barn og familielivet fremfor karrière og arbeidsliv? Det er ikke sikkert det er så dumt.
I vår tid, hvor svangerskap kan planlegges og antall barn begrenses; er det ikke naturlig at mange ønsker å bruke tiden sammen med eget avkom? Og så kan vel staten være lykkelige, der de sitter og gnir på oljefondet sitt ettersom det er slik at jo mindre vi jobber jo mindre får vi i i sykepenger og pensjon?

Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på dette; jeg vil heller ha nedbrente lys på kjøkkenet hver kveld enn å møte et utbrent speilbilde hver morgen.

bloggtørke

Kanskje kunne siden vært blank, blank som fruehuet.

Eller man kunne blogget om det man ikke blogger om;

hvor lei man kan bli av å ikke ha fast inntekt, hvor lei man kan bli av en dårlig karakter på en prøve, hvor lei man blir av bikkjekreket som bjeffer verre enn en buhund, hvor misunnelig man kan bli på han som kan stå tidlig opp og dra på jobb før de søte små er ute av dynene.

Man kunne blogget om å føle seg tung og grå, de flisete neglene, lottorekka som aldri går inn. Man kunne blogget om irritasjonen fordi alle andre har så mye kulere liv, får spennende jobbtilbud og roser på døra.

man kunne rett og slett la småligheten og sutringa få like fritt spillerom her som inni fruehuet.

Kanskje best om siden hadde  vært blank ja...

hvorfor være vikar?

Med tanke på forrige skriveri, en sann orgie i sånne litt leie situasjoner man lett kommer opp i men som det er vanskeligere å karre seg ut av, er vel dette et godt spørsmål..
For, hvorfor i all verden skal man forlate en kjent og kjær systue og begi seg ut i det store ukjente og prøve å hanskes med dagens ungdom?

Jo, blant annet fordi det å møte ungdom som stort sett er lærevillig, som stort sett gjør det de skal når de blir bedt om det ( om ikke alltid på første forsøk) det er en berikelse.
De vil så gjerne. De vil lære å sy, de vil vite hvordan man gjør et skjørt smalere, et erme videre. De vil strikke luer, hekle skjerf. De vil bli noe, om ikke sydamer, så ihvertfall noe skapende.
Og man kan snakke seg blå, vise og peke, forklare og forklare og bare bli møtt med et tomt blikk. men så. plutselig går det inn og man ser at de skjønner, de er enige. Og når tre jenter sitter og legger opp et skjørt for hånd, fordi de endelig har latt seg overbevise om at det blir penere enn en maskinstikning - da er det stas å formidle fag.

Og så er det alt det andre. Luksusen i å ikke være faglærer og ha ansvar for samtaler, oppfølging, karaktersetting og faglig innhold. Man kan ta det litt roligere, la dem henge bittelitt på facebook, la dem snakke litt om fest og fart og russebuss.
Noen ganger sporer samtalen fullstendig av og kryssesting forsvinner til fordel for planlagte tatoveringer og drømmer om botox. Det å kunne sitte slik og snakke med disse unge, de som er noen få år eldre enn ens egne barn - det er en gylden anledning til å forberede seg på ungdomstiden til de søte små.
For det er ikke lett å være mor og skulle forberede seg på det som venter rundt neste sving. Så når man kan få informasjon slik, nesten via omveier, bør man jo bare ta imot.
Og dermed vet man at det å avvise venneforespørsler på facebook ikke synes hos den som spør, man vet at gutter med sminke er helt ok og ihvertfall klart å foretrekke fremfor pizzatryner og man vet at det finnes miljøer her i kommunen man håper de søte små aldri kommer i kontakt med...
Men i sitt stille sinn tenker Fruen, kan det haste så fryktelig. For disse jentene, som man med sitt hav av erfaring anser for å være de reneste barn, de vil så forferdelig gjerne bli voksne. De snakker om kjærester, hytteturer, hvor mange barn de skal ha og hvilke plastiske operasjoner de drømmer om.

Jo, sånn alt i alt, når man har vært med lenge nok til å unngå fallgruvene hver time, da er det aller mest hyggelig. Og litt slitsomt. Og en uventet bonus er gleden hos de søte små. Ikke fordi mor sprer det glade sømbudskap, men fordi de en sjelden gang får oppleve dette;
luksusen i å komme hjem til tomt hus og bare henge foran fjernsynet, i motsetning til de fleste dager der en selskapssyk mor henger rundt og vil snakke, snakke, snakke.

Hvordan overleve som vikar?

Det fine med å være vikar i ny og ne er at man slipper billig unna det meste av ansvar for karaktersetting, anmerkninger for snusing/spising/drikking og sminking i timene. Eller altså, iherdige vikarer med ambisjoner om å ta den forjettede ped-en ville vel tatt ansvar for den slags. Fruen er mer av den oppfatning at så lenge de jobber får man leve med pudder og pærer på pulten.

Men dog, et sted går grensen. Og, om noen av dere lesere skulle la dere friste til å være vikar ( uten ped) så styr unna disse måtene å starte en samtale på:

1. Jo altså, jeg har svennebrev som buntmaker. Vet dere hva det er ? 

Åhja, det visste de gitt og resten av dagen fikk man gråtkvalte blikk og snufsende kommentarer om myk mink og steinhard samvittighet.

2. Ærlig talt, trenger du all den sminken? Er det ikke kaldt med så lite klær?

Hallo, tror du at du er morra mi eller?

3. Dere vet, alle kan ikke bli designere.

Hæh, skal vi bli sånne kjipinger som bare sitter og syr til vi spyr? Underforstått, sånn som deg?

4. I dag skal dere jobbe med det gyldne snitt. Dette er jeg helt blank på, men dere har visst hatt om det forrige uke? Ikke det? Ok, gå på biblioteket og les en time og kom tilbake etter pausen.

Ja, gjett om de kom tilbake...særlig...

5. Kan dere vise meg prøvelappene dere har sydd hittil?

De fleste som har gått på en sømlignende linje husker sikkert prøvelapphelvetet kvelden før innlevering av permer. Så hvorfor man midt i et semester gidder spørre om å få se samlingen er en gåte.

Men til slutt, av mitt hjertes godhet skal det deles en glitrende oppdagelse;  nemlig hvordan man skal få ungdommen nu tildags til å jobbe;
 si de forjettede ord - dere kan gå hjem når denne oppgaven er ferdig!

på systua

På systua er det radio, det er lys, strykejern og symaskin. Det er bunader og andre klær,  det er en god stol og en mindre god stol. Det er esker med knapper, ruller med bånd.
Det er skuffer og skap, fylt med det man skal jobbe med og det man skal la seg inspirere av.
Og heldigvis ( og hysjhysj); innerst i midterste skuff, plassert slik at man rekker de både fra sitteplass og ståplass; en boks med hardboiled candies innkjøpt i Riga i sommer.

Dessverre kan ikke Fruen skryte på seg ekstrem viljestyrke og en dag - et drops. At det fremdeles befinner seg sukkerholdige saker i boksen skyldes nok helst at den har vært glemt i ganske mange uker.

en god mor?

Jeg tilbringer dagen i sofahjørnet mens jeg tenker over de store spørsmål her i livet.
Jeg tenker på om en cupfinale for hunder hadde vært mulig eller om vi alle ville stått i konstant pølsekø. Jeg tenker på hvor fint det skal bli når snøen legger seg. Jeg tenker på om noen snart skal miste den der ribba på gulvet, eller i det minste en potet.
Men mest av alt tenker jeg på hvordan det hadde vært å være mor? Jeg tror jeg kunne blitt en øm og kjærlig utgave, et strålende forbilde som aldri ble lei av å leke med barna mine. Men for å bli mor må det være en far med i bildet, og han har jeg ikke funnet ennå...
Vi trodde det var håp, vi fant en artsfrende med maskulin fremtoning her i nabolaget. Dessverre viste det seg å være en hormonell frøken...Så, jeg jakter videre. På nett, i grøftekanter og bak busker og trær.
Så om noen vet om en kjekk og grei fyr som kunne passet for meg; I´m in the moood for luuuv!

Det har vært litt motvilje mot dette prosjektet her i huset, men ettersom jeg på flere måter har vist meg moden for ansvaret har de begynt å vurdere det seriøst. Jeg tror også de har et lønnlig håp om at jeg da, når jeg har opplevd the real thing, vil la diverse kosedyr være i fred...