Romjul

Jeg er rett og slett et naturtalent når det kommer til å ta juleferie... Nå har jeg parkert meg selv i en passe dyp, passe myk sofa og strikker lystig i vei.
Fortsatt god romjul ønskes dere alle og på gjensyn neste år.


PS. Jeg er selvsagt ikke et naturtalent bare når det gjelder juleferie. Vi kan vel slå fast at ferie generelt er blant mine spesialfelt.

Gledelig jul

Vi har vel en julesang eller salme som gir blanke øyne eller klump i halsen og for

 meg er det Det lyser i stille grender. Den minner om barndom og å stå ved stuevinduet hjemme og se lysene i bygda. Den minner om å komme hjem til jul og se lysene fra sentrum når vi rundet siste svingen. Den minner om sene bilturer hjem fra bestemor. Den minner om julekvelder med Storesøster og julekvelder uten Storsøster.

  Og den minner om vår egen kjøretur gjennom stille bygder for tjueen år siden på vei til en fødeavdeling hvor vi selv fikk møte en liten en som gråt sårt.
Og selvsagt de gode men ikke fullt så fjerne minnene med de søte små. 

Det lyser i stille grender

av tindrande ljos ikveld,

og tusunde barnehender

mot himmelen ljosi held.

Og glade med song dei helsar

sin broder i himmelhall,

som kom og vart heimsens frelsar

som barn i ein vesal stall.

Han låg der med høy til pute,

og gret på si ringe seng,

men englane song der ute

på Betlehems aude eng.

Der song dei for fyrste gongen

ved natt over Davids by,

den evige himmelsongen

som alltid er ung og ny.

Den songen som atter tonar

med jubel kvar julenatt

om barnet, Guds Son, vår sonar,

som døden for evig batt.

Jakob Sande, 1931

Med dette diktet ønsker jeg dere en velsignet julehelg

Nå skal jeg ha fri et par dager. Fri fra jobb og fri fra amerikanske julefilmer.

Julekrybba kjøpte jeg på håndverksmessa Expoartesanias i Bogota.

snart ringes jula inn

Jul er tradisjoner og forventninger. Alle har sine ideer om hvordan høytiden skal være, hva som skal spises, hva man skal se på tv, når treet skal inn ( og ikke minst ut) og en mengde andre detaljer.
Media opplyser oss om de beste ribbetipsene ( det blir jul selv om svoren blir seig et år) og de beste gavene til ham, henne, bikkja og bror ( stort sett uten be beste gavene av alle - bøker) og ikke minst - gode råd til å unngå julestress.

La meg si det med en gang: Det blir ikke jul uten litt stress. Det er akkurat som om vi må legge inn et ekstra gir, gå oppover en bratt bakke for å oppleve gleden når alt flater ut og vi kan slappe av. Tenk så kjedelig det hadde vært om livet var helt flatt, uten en eneste stressfaktor? Så lørdag kveld satte jeg meg ned og skrev en liste over hva som manglet av bakst for at jeg skulle komme i julestemning.
Og i går tok jeg med min relativt detaljerte liste inn på kjøkkenet etter morgenkaffen.
Etter tre runder med oppvaskmaskina, et ukjent antall stekebrett ut og inn av ovn og flittig dokumentering på instagram-stories kollapset jeg foran fjernsynet utpå kvelden.  Da jeg innså at jeg satt med blanke øyne og så en særdeles gjennomsnittlig julefilm av den særdeles amerikanske sorten gikk jeg og la meg. Ærlig talt, hva er det med amerikanere og jul? Og hvordan klarer de å spinne så mye vatt rundt en historie som kort fortalt er slik: To brente sjeler treffes. Det oppstår søt musikk men de brente sjelene har problemer med tillit og fortrolighet. En nisselignende hjelper fungerer som katalysator og helbredelse oppstår. Happy ending. Nisselignende figur er forøvrig ikke i familie med spretne små fjøsnisser men mer sedat amerikansk cola-nisse og er veldig ofte den eneste personen i filmen med troverdig BMI. Ok, nok om det. Jeg er antagelig ikke i målgruppen og er glad jeg brukte dagen på å bake istedenfor å fråde over elendige filmer i beste sendetid.

I dag har jeg ordnet de siste småtingene ( håper jeg), dukene ligger klare til stryking og den siste pynten skal på plass. Og når jula ringes inn i morgen er vi juleklare både utenpå og inni.
Og så får vi håpe på riktig mye julebesøk, for nå er julebaksten klar. Og selv om det ikke ble sju slag så ble det da noen.
Mine må-ha-julekaker inkluderer pepperkaker, det blir ikke jul uten. Og selv om jeg de siste årene har sittet og pyntet alene er det såpass mange minner forbundet med pyntingen, både fra egen barndom og de søte små sin oppvekst at det må til. Så får vi være rause og leve med at julesangene er byttet ut med bloddryppende lydbok. Hvis dere ikke har stiftet kjennskap med forfatteren Peter May ennå så anbefales han varmt.

 I tillegg må jeg ha ekeblader. Ikke fordi de er så himmelstormende velsmakende men fordi de stikkes ut med en form som oldefar blikkenslager laget til oldemor for mange herrens år siden. Og det e rjo nettopp dette jula handler om - vi viderefører tradisjoner. Og selv om det kommer noe nytt og noe forsvinner underveis er det likevel en kjerne igjen, noe vi bygger høytiden rundt.

Sorry, arkivbilder igjen. 

Lover å trå til med oppdaterte julebilder i løpet av helgen!

snart er det jul

Jeg låner noen bilder fra tidligere julepynting for her er det fint lite som minner om at det er julaften om noen ganske få dager. Det tydeligste tegnet er adventskalenderen som er ganske tom, og den optimistiske samlingen av bakevarer og kakeformer på kjøkkenbenken.
Heldigvis er det en lang dag i morgen og jeg er helt sikker på at jeg klarer å presse inn både marsipan, brente mandler, småkaker og annen moro i løpet av en effektiv økt.
I tillegg kan jeg pakke inn de siste gavene, stryke en duk ( eller to) og glede meg over at det faktisk er juleferie. Planen var jo å være så godt som ferdig med bunadjobbing før jeg reiste til Colombia, men der bommet jeg med noen arbeidstimer. Det kombinert med forkjølelse ( ikke langt unna man-flu forresten) gjør at jeg virkelig ikke er så langt i juleforberedelsene som jeg skulle likt å være.

Kanskje kunne jeg kuttet marsipan, kjøpt brent mandler og kuttet ut enda flere sorter av småkakebaksten. Men på den andre siden så er det å holde jevnt aktivitetsnivå de siste dagene og la freden og roen senke seg utpå kvelden lille julaften litt av sjarmen med julehelg.
Og, i år som tidligere år gleder jeg meg over at han som skulle blitt født den 14.desember ventet i elleve dager før han meldte sin ankomst. Bursdagsfeiring i morgen ville passet særdeles dårlig.

Jeg synes denne frøkna ( eller madammen  ) er aldeles strålende fjong og et fint minne fra tiden hvor vi bakte pepperkaker første helg i advent etter følgende modell:

Kjevle ut fire brett med deig, la de håpefulle stikke ut former før de ble lei og var klare for barne-TV, bake ferdig, rydde og lage glasur mens de så Jul i svingen, pynte en halvtime før prøvesmaking, kveldsmat og godnatt før jeg pyntet ferdig, ryddet og vasket. Og passet på at ingen stoler var i nærheten av kjøkkenbenken hvor baksten lå til tørk over natta...Tro meg, lille ville hadde noen hasardiøse forsøk på å entre både benker og bord.

Hmmm, rart hvordan den tidvis noe hektiske småbarnperioden kan fortone seg idyllisk etter noen år...

Alt det vi er

Hei fra Bogota og UNESCOs samling for bevaring av den immaterielle kulturarven ( og det vil komme et eget innlegg om hva dette er når jeg kommer hjem igjen). Uka er fylt av immateriell kulturarv, elementer som trenger øyeblikkelig hjelp for å ikke forsvinne, elementer som det jobbes aktivt med å ta vare på. Det er spennende, lærerikt og tankevekkende for immateriell kulturarv er så uendelig mye og samtidig vanskelig å definere.Når jeg sitter i salen her og hører innstillingene og de påfølgende diskusjonene slår det meg hvor personlig det er.
Vi har sett dans, språk, matlaging, fedrift over landegrenser, gregoriansk sang og mye annet bli innskrevet på UNESCO representative liste over immateriell kulturarv.
Det handler om nye landegrenser, nye bosettingsmønster, skillet mellom generasjoner og utfordringene man kan få ved å flytte fra bygdesamfunn til utbane strøk. Vi snakker om møtesteder, deling av kunnskap og ja det er så mange aspekt at jeg vil trenge tid til å fordøye det hele.
for hva er egentlig immateriell kulturarv, handlingsmåten kunnskap, det vi bare vet men ikke alltid evner å beskrive ned ord og tekst?

Når jeg sitter her i salen  med strikketøy eller broderi i hendene og oversetter i en liten dings i øret tenker jeg at min immaterielle  kulturarv er med på å gjøre meg til den jeg er. Hadde jeg ikke hatt den kunnskapen jeg mer eller mindre ubevisst har tilegnet meg gjennom å observere, øve og jobbe ville jeg ikke vært den jeg er i dag. Det hjelper ikke å skrive om broderte blomstre hvis jeg ikke kan vise det, og det holder ikke å beskrive en bevegelse hvis du ikke samtidig utfører den.
Mister vi den immaterielle kulturarven  blir vi fattige. Ikke bare rent materielt men også på kunnskap og følelser.
Så tenk på det når du rydder gammel julepynt, ser på hvordan skyen varsler værskifte, reparerer et håndtak eller syr et julebroderi i korssting. Hvem haddde du vært uten denne kunnskapen?

Ha en strålende fin dag! Nå begynner snart dagens første sesjon og i løpet av dagen skal stadig nye elementer listeføres og verdsettes.

Hva skal kluten koste?

For noen år siden skrev jeg et innlegg med den velklingende tittel Hva er en klut verdt, og dette innlegget møter jeg ofte igjen i sosiale medier. Det blir delt og diskutert og der noen synes kluten er for billig synes andre den er priset helt riktig og forsvarer sin rett til å selv bestemme hvilken pris de skal ta for eget håndverk.

Og ja, selvsagt skal ikke jeg komme trampende inn og pålegge noen å øke prisene skamløst. Og ja, jeg skjønner at det lønner seg å ha noen rimelige varer i tillegg til de mer kostbare. Og ja, det er forskjell på hobby og næring. Og dette er noe av det fine med slike innlegg som fortsetter å engasjere - de får både meg som skriver og dere som leser til å tenke på hvorfor varer prises som de gjør.
Det er viktig. For jeg tror vi er flere som går på julemesser og tenker at dette er altfor billig, ikke dette er altfor dyrt. Men likevel er det slik at hvis du på en julemesse går forbi tre damer med billige raggsokker og dame nummer fire  har priset raggsokkene sine høyere så vil du antagelig gå tilbake til en av de tre første selgerne. Da hjelper det ikke om dame nummer fire står der med  visittkort og firma-vipps og et ønske om å ha håndverk som næring. For utfordringen er kunden som ikke vet hvor lang tid det kan ta å strikke sokker, tove tøfler, støpe lys eller brodere bunad. Og hvis ingen forteller om tidsbruk og mengdetrening så vil sokkene og klutene fortsette å være så billige at neste generasjon ikke ser vitsen i å beherske håndverket.
Derfor tar jeg utgangspunkt i tiden det tar å fremstille en vare og materialene som benyttes når jeg omtaler varer som kostbare, rimelige, billige eller dyre.
Vi har alle vår personlige grense for hva vi vil eller kan betale for en vare eller en tjeneste, men siden det er personlig og styrt både av inntekt og interesse synes jeg ikke det hører mer hjemme i en diskusjon om prising av håndarbeid enn i en diskusjon om bilpriser.

I tillegg håper jeg vi kan bli flinkere, eller modigere, til er å  sette pris på tiden vår. For vi vet faktisk ikke om det finnes folk med større betalingsvilje før vi har forsøkt. Det kan tross alt hende det finnes noen som vil betale den ekstra hundrelappen og som forstår at den økte prisen ikke skyldes selgers griskhet men selgers tidsbruk.

Dagens tips:Varme tær

Det har hopet seg opp med større og mindre biter ullstoff. Noen som faktisk kan bli noe , f.eks. prøvelapper, og andre som ikke er til så mye mer enn å ta opp plass. Forrige uke ryddet jeg i bunken av småbiter. Jeg sydde sammen to lag og så brukte jeg såler fra diverse sko her i huset, klippet ut og sydde i sikksakk eller rundt og rundt for å feste lagene enda bedre sammen.
Og vips hadde vi gode og varme ullsåler.

Det fungerer fint med grundig tova ullgensere også, I tillegg er det en fin måte å kvitte seg med sytråd. Jeg har en mengde trådsneller i relativt ukurante farger og klarte å tømme et par.

Dessuten er det en fin måte å øve seg ved symaskina ( i tilfelle du eller noen i familien trenger å øve seg på jevne sømmer).

Høstens kurs

Jeg burde ha lært...Ærlig talt, dette erfarte jeg for flere år siden...Det er ikke særlig lurt å avslutte et innlegg med følgende setning: Etter tre helgekurs på rappen tar jeg meg en frihelg.

Ihvertfall ikke hvis det ikke er utrolig viktig å fremstå som en latmakk. For hva skjedde denne gangen som så ofte før? Joda. Dagene gikk og plutselig hadde jeg tilsynelatende hatt fri i nesten to uker.
Det har jeg ikke. Derimot har jeg avsluttet og telt opp kurssesongen:
To dagkurs - bunadsøm og ullbroderi
To kveldskurs - bunadsøm og ullbroderi
Et kombinert helg - og kveldskurs - bunadsøm
Fem helgekurs - ullbroderi,  bunadsøm og kombinert kallligrafi og broderi til jul i samarbeid med Firingan kalligrafi
Og innom halvannen dag på en bunadsmodul og et kurs på en dag i stopping og lapping sammen med en venninne.

Nå har jeg fri fra kurs og gleder meg til neste sesong som starter med et helgekurs i ullbroderi i Mosjøen. Deretter går det jevnt unna, men jeg tror jeg har klart å legge inn noen gode luftlommer underveis. Høsten ble ekstra bratt fordi jeg ikke la inn noe særlig høstferie. Den eldste håpefulle har studert et semester i utlandet og de andre to var på orkestertur til utlandet i høstferien og jeg hadde ingen å høstferiere med.  Da fylte jeg likegodt høstferieuka( etter en del år med skolebarn er vanen med høstferie uke 40 godt innarbeidet) med to jobbehelger og tur til Barndommens dal i høstferieuka   Det siste er selvsagt både hyggelig og avslappende, men jeg kjenner jo at kroppen ikke synes det er så stas med lange bilturer lenger.
Og apropos biltur... Nå i helgen tok jeg med den yngste håpefulle på tur til Karlstad som er en hyggelig by ( kanskje spesielt på sommerstid) for et lite avbrekk i hverdagen.
Dessuten har eldstemann kommet hjem  igjen og har tenkt å bo hjemme et semester. Jeg kjenner at det blir fint.

I dag skal jeg sy ferdig et bunadsliv. For ja, det blir sydd bunad innimellom alle andre prosjekt.

Kan det fikses?

Postkassa som vanligvis er ganske slunken er plutselig velfylt. Av reklame.
Nå  nærmer black friday seg,  eller black week som noen har utvidet til, og tilbudene står i kø. Det meste går rett til papirgjenvinning, og e-postene med såkalt gunstige tilbud går ulest i søppelbøtta. For det aller meste er  ting jeg ikke trenger eller ting jeg allerede har. Ting. Ting. Ting.
Det snakkes mye om klimakrise og viktigheten av å redusere forbruket. En sted å starte er å reparere det du har. Legge opp en fald før den løsner helt,  sy i løse knapper før de faller ut og forsvinner, Reparere hullete bukser og skru til slarkete skruer.
Et lite hull er lettere å fikse enn et stort og en løs skrue er enklere å håndtere enn en dør som har gått av hengslene.
På hjemmesiden til Norges Husflidslag finner du masse fine tips under Holdbart. Og husk, når tilbudene hagler inn, at det mest miljøvennlige plagget har du allerede i ditt eget skap. Kjøp mindre, bruk lenger. Og ta vare på det du har.

Og et ekstra tips: sjekk kurskalenderen når du likevel er inne på hjemmesiden. Mange lokallag har lagt ut vårens kurs, og det kommer stadig flere. Masse spennende og mye å lære. Søk på fylke eller teknikk og la deg friste.


God helg forresten. Etter tre helgekurs på rappen tar jeg meg en frihelg.

Dagens tips

Dagens tips er å lukke øynene og se for seg sol og sommer og varme. Og om ikke det hjelper: broder.

I dag har jeg prøvd begge deler uten å bli noe videre lys til sinns. Til slutt bestemte jeg meg for å heller fokusere på en ( av de mange ) fordelene med at de søte små vokser opp og blir stadig mer forstandige. Da de var små prøvde jeg etter beste evne å opprettholde en viss fasade og holdt fast ved det nokså forslitte utsagnet at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Nå kan jeg innrømme at det ikke gjelder slikt vær vi har hatt i dag. Det finnes ikke noe som helst positivt ( eller engang nøytralt ) å si om sludd, slaps og gjørme. Overgangen til striregn hjalp heller ikke.

Og apropos møkkavær: det hadde vært veldig fint om alle som er ute og går i høstmørket kunne ta ansvar både for eget liv og andres samvittighet. Mørke klær og mørke høstkvelder er en dårlig kombinasjon.

Ukas program

Lørdag og søndag: kurs, innføring i ullbroderi. 

Mandag: bunadkurs som vanlig 

Tirsdag - torsdag:broderikurs for lærlinger i Opplæringskontoret for små og verneverdige fag 

Torsdag kveld: Foredrag om boka på Sysselgården på Hadeland
Fredag: hjemmedag og kunder
Lørdag og søndag: bunadkurs, montering

Så om det blir litt lite blogging så er det ikke fordi jeg ligger apatisk på sofaen. Jeg har rett og slett ikke så veldig mye tid til overs. Det er ikke sånn at jeg ligger bakpå, men ligger ikke en millimeter foran heller.

Boklanseringen gikk aldeles strålende. Det kom så mange kjekke folk og jeg er så glad og takknemlig for at så mange ikke bare liker boka, men at de også tar seg tid til å si det. Og jakka ligger umontert i et skap. Tiden som var satt av til montering forsvant i en eviglang bilkø på fredag. Ærlig talt, folk må bare slutte å kjøre på sommerdekk når det er vinterføre.

Finn din tålmodighet

Av en eller annen årsak tror mange at jeg er supertålmodig og vanligvis gjør jeg lite for å rydde opp i den misforståelsen. Vi kan her tilføye at oppfatningen deles av de som har sett meg brodere, ikke de som har sett meg prøve å åpne en flaske med barnesikring.

Vi har alle våre interessefelt, noe vi er flinke til og finner glede i å mestre. Noen stabler ved i intrikate mønster, noen planter ( og luker ) fantastiske blomsterbed, noen lager god mat og noen leser statistikk eller spiller et instrument. Noen tålmodighetstester synes godt og er målbare mens andre er mer stillfarne og ikke så lette å få øye på. Men alle er viktige for den som finner glede og utfordring i dette ene.

Jeg har fremdeles ikke lært meg å hekle. Jeg kan enten fastmasker eller staver, eller var det luftmasker det het? Og selv om jeg helt sikkert kunne lært meg heklekunstens mysterier har jeg et helt fint liv. Alle trenger ikke kunne alt, men alle trenger å ha noe de finner glede i.

I høst har jeg strikket en jakke til meg selv. Da endelig manus var levert kjøpte jeg garn og la opp til lang jakke i Rauma Vamsegran. Den har vokst jevnt og trutt og i går skulle jeg montere den. Det gikk aldeles strålende, helt til jeg stod foran speilet og lurte på hvorfor ermene var så mye mindre fine enn på bildet i brosjyren. Det viste seg at de var blitt forsvarlig montert med vrangsiden ut.
For å si det sånn - det var ikke just lovsang i stua mens jeg demonterte tette sting.
Jaja, jeg får prøve igjen på fredag. I dag pakker jeg materialpakker og i morgen er det boklansering ( og jeg er så spent på om det kommer noen).

Om kompetansemål, tverrfaglig tema og andre finurligheter

Jeg er så heldig at jeg får lov til å være med og utarbeide ny læreplan for bunadtilvirkerfaget. Det er en stor fagfornyelse på trappene og hvis alt går som planlagt får yrkesutdannelsen et viktig løft. Men før det skal alle læreplaner revideres,  nye kompetansemål skal inn, fagets kjerneelement skal defineres og vi skal finne grunnleggende ferdigheter og tverrfaglige temaer som gjør faget relevant, fristende og faglig forankret.
Nye runder, nye innspill, høringsutkast og retningslinjer. Nye verb å forholde seg til slik at ikke alle kompetansemålene begynner med bruke eller beherske. Nye formuleringer og en uvant måte å ordlegge seg på, og veldig mye å huske på.

Og en aldeles unik mulighet til å virkelig tenke gjennom hva faget skal og må bestå av og et fint samarbeid med resten av læreplangruppa. Faget er stort og allsidig og vi er tre yrkesutøvere med ulik innfallsvinkel som skal enes om en læreplan. Det kunne sikkert blitt noen skjær i sjøen men det har gått aldeles strålende. Vi har punktert litt etter tur men heldigvis ikke samtidig og når den ene faller ut har de andre gode innspill.

I dag leveres enda et utkast. Nå skal andre lese og kommentere .

Og hvis du har et fag- eller svennebrev, jobber innen et fag eller av andre årsaker har et et engasjement for fagopplæring bør du benytte deg av muligheten når det er høringsrunder. Les og kommenter og bidra til at yrkesfagene forblir relevante i mange år framover. Og når det er tid for neste runde er jeg pensjonist og kan lene meg tilbake mens andre fordyper seg i formuleringer.

PS.
Mange spør om jeg rekker å jobbe med bunad når jeg tilsynelatende ikke er på systua så ofte som før. Til dere vil jeg si at det å jobbe med bunad ikke bare er å sitte og sy bunad. Faget ivaretas på flere felt som fagopplæring gjennom ulike kurs, prøvenemndarbeid, skriving av artikler, utarbeiding av ny læreplan ( samt ulønnet blogging og deling av bilder på instagram for å synliggjøre hva jeg jobber med). Men i alt jeg jobber med ligger bunadene  og bunadtilvirkerfaget i bunn og jeg vet jeg er utrolig heldig som får jobbe så allsidig.

Takk til fine frivillige husflidere

Denne helgen altså...
Fredag ettermiddag var jeg hos Smøyg Forlag og hentet et rykende ferskt eksemplar av Barbro broderer og resten av kvelden satt jeg og klappet på boka, smilte fjollete og klarte knapt nok å slippe den ut av hendene lenge nok til at de Høvdingen og den hjemmeboende fikk se.
Og ja, det er sikkert barnslig, men det er første gang jeg gir ut bok og det synes jeg er kjempestas.
Resten av opplaget kommer til uka og bøker blir sendt ut til de som allerede har kjøpt.

Lørdag morgen stod jeg tidlig opp og reiste til Oslo for å delta på fylkesledersamling i Norges Husflidslag. I vår var det en del som ikke kom grunnet flystreik og andre endte med litt mer improviserte og langvarige reiseruter. Denne gangen var alle fylkeslagene representert, og vi har hatt en utrolig fin helg.
Gode samtaler, diskusjoner om fylkesammenslåinger og hvordan det vil påvirke vår hverdag, vedtekter og neste års landsmøte. Vi har snakket om satsingsfeltet holdbart, hvordan bli attraktive for enda flere og få nye medlemmer og mye annet som er både lurt og viktig å tenke på.
Jeg er litt rundt og besøker fylkeslag, deltar på samlinger og snakker med folk og har utrolig mye glede av det. Det er så utrolig mange flinke, entusiastiske og kunnskapsrike medlemmer i lokallagene. Medlemmer som bruker tid på å være frivillig og legge til rette for at flere skal få oppleve gleden i å drive med husflid. Medlemmer som deler kunnskap og skaper gode opplevelser både for andre og seg selv. Noen koker kaffe, noen strikker babysokker til bygdas ferskeste innbyggere og noen jobber med ung husflid. Vi har medlemmer som samkjører til møter, tar med kringle og kaffekopp og en god historie og vi får stadig gode påminnelser om hvor verdifullt det er å være i et miljø som ikke er basert på konkurranse.
På toget hjem tenkte jeg igjen på hvor heldig jeg er som får være med på så mye spennende og hvor stor glede jeg har og har hatt av å være frivillig. Og ikke minst - jeg møter og blir kjent med så mange hyggelige folk!

Nå er det riktignok en stund til valgkomiteene begynner sitt arbeid, men jeg vil likevel dele deler av et blogginnlegg jeg skrev i vinter om å takke ja hvis valgkomiteen slår på tråden:

Selv skal jeg ikke velges til noe som helst men har derimot gleden av å være i valgkomiteen i eget lokallag. Og nå tror du kanskje at jeg er lettere ironisk og at det ikke er noen glede i det hele tatt forbundet med å være i valgkomite og ringe rundt til folk og godsnakke dem til å påta seg ulike verv.
Ok, det trodde forsåvidt jeg også da jeg gikk ut av styre og inni valgkomiteen. jeg så for meg endeløse telefoner, endeløse møter og saumfaring av medlemslister for å fylle opp ledige plasser.
Men hva hendte?
Jo, jeg har hatt så mange fine samtaler med mange fine folk som enten sier ja til å fortsette eller til å påta seg en ny oppgave. Og de som ikke vil ta gjenvalg eller ikke vil påta seg noe verv er like hyggelige. Jeg har ikke hatt en eneste reaksjon av typen nei vet du hva, det gidder jeg virkelig ikke. Folk beklager, de har ikke tid, de har travle hverdager og familieliv, kabalen går ikke opp.
Noen ber om å bli oppringt neste år, noen vil gjerne hjelpe til men uten å binde seg for to år.
To som tok gjenvalg sa, helt uavhengig av hverandre, at de gjennom vervet hadde blitt bedre kjent med både lokallaget og andre medlemmer og mange snakker om hvor hyggelig det er å være med og gi noe tilbake til et miljø de har glede av å være en del av.

Selvsagt er det slik at et frivillig verv tar tid, og noen ganger har man kanskje mer lyst til å kollapse foran fjernsynet enn å reise på et møte. Noen lørdager frister det mer å sove lenge eller finne på noe med familien enn å stå på stand eller organisere hoppetausnurring. Men, kanskje kan du sove lenger på søndager istedet? Og kanskje har familien også lyst til å snurre hoppetau ( eller spikke barkebåter og spise vafler på standen ved siden av)?  Kanskje ender du i en komite sammen med mennesker du ikke har hilst på før som blir venner for livet og som gir deg inspirasjon til å være enda mer aktiv?

Ganske sikkert er det ihvertfall at du får en veldig fin mulighet til å være med og forme framtiden til ditt lokale husflidslag og sikre overføring av kunnskap og tradisjoner til enda flere medlemmer.

Så, om du får en telefon fra valgkomiteen eller det på ditt lokale årsmøte plutselig mangler en person til et verv - si ja. Å være frivillig er både hyggelig og lærerikt.

Nå er det helg resten av kvelden...I morgen er det bunadkurs 10-14 og 18- 21 og tirsdag er det siste kveld på broderikurset her i husflidslaget. Og så er det noen rolige dager på systua før neste helgekurs.

det du lærer hjemme

 Hjemme ble ting tatt vare på, stelt pent med og reparert. Og hvis far syntes jeg var i overkant hjelpeløs sa han rolig Du må kje vera så umkomme før vi fant en løsning.
Slik lærte jeg å bli det som i dag heter løsningsorientert ( selv om det uttrykket mest sannsynlig ikke gjelder knekte skistaver, trege glidelåser, tyggegummi i øyevipper og andre større og mindre livskriser )

Det er ikke alltid slik at det man vokser opp med er rangert som det kuleste i verden. Jeg måtte bli voksen før jeg fullt ut lærte å sette pris på alt foreldrene var i stand til å fikse når tenåringen syntes vi burde investert i noe nytt...  Vi snakker mye om hvor viktig det er å få godt håndverk inn i skolen igjen , men vi må heller ikke glemme at en stor del av grunnlaget legges i hjemmet. Jeg har vært heldig og hadde gode lærere både i grunnskolen og på videregående. Likevel vet jeg at jeg ikke hadde vært den håndverkeren jeg er i dag om jeg ikke hadde fått prøve meg med spikkekniv, hammer og spiker, nål og tråd og strikkepinner hjemme. Hvis jeg stod fast fikk jeg hjelp, men etterhvert ble jeg tryggere og mer selvhjulpen.

I dag har fine pappaen min bursdag. 

Jammen er jeg heldig som nærmer meg femti år ( gulp) og fremdeles har begge foreldrene mine.

Barbro broderer: tanker, tips og teknikker

 

 

Nå er den ikke langt unna!

Her ser dere noen av bildene som er brukt i boka og så kommer det et lenger innlegg om innholdet når boka er ute.

Boklansering torsdag 7.november på Asker bibliotek.

Forhåndsbestilling er mulig via denne lenka 

Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til å sitte med min helt egen bok mellom hendene.

Og jeg håper dere også vil finne glede og inspirasjon i

 Barbro broderer: tanker, tips og teknikker

lørdag

Frihelg og strikketøy.

Lista over alt jeg burde gjøre er lang og inneholder nedklipping i blomsterbed, planlegging av kurs,skrive en tekst, finne ut hva jeg skal ha på på bokslippet, stelle hus, rydde bøker, sortere strikkegarn og broderigarn. 

Alt sammen oppgaver som ikke går ut på dato.

Jeg tror jeg strikker litt til og hører om syttenåringen vil komme ned fra loftet og drikke kaffe med mamsen. 

Rart forresten hvordan dette med ønsket om å være sammen med foreldre endrer seg. Vi skal ikke så mange år tilbake ( i min tidsregning, ikke syttenåringens )  før vi finner en tid der det å være alene på badet fortonte seg som et umulig prosjekt og alt jeg foretok meg ble fulgt med nitidig interesse.

Og selv om det er både fint og riktig og viktig at barnas univers ikke lenger kretser rundt mamsen og papsen kan jeg innimellom kjenne på et aldri så lite savn etter litt mer tid sammen.

PS.

Dette har ingen sammenheng med teksten over, men i går ble jeg sittende og se Nudes på NRK nett-tv. Og om dere ikke har sett den - se den. Ikke nødvendigvis sammen med tenåringene.

Alle foreldre har vel kommet med velmenende råd om å ikke sende nakenbilder til fremmede ( eller venner), ikke dele filmer av andre og i det hele tatt utvise nettvett.

Her er det en serie som viser  hvordan det kan gåog hvor viktig det e rå snakke med noen hvis man havner i trøbbel.

Jeg ble så engasjert at jeg måtte rekke opp åtte omganger på ermet jeg strikker ...

Og ja, en av fordelene med å ha tilnæmet full råderett over stua mens eldstemann studerer i det fjerne østen, syttenåringen huserer på loftet og Høvdingen er på jakt er at jeg kan se på det jeg vil på tv.

Bare synd at det er så sørgelig lite å se...

hobbyhåndarbeid

De halve korsstingene ( også kjent som gobelinsting) blir stadig flere, men det er mer på trass enn fordi det er stas. Situasjonen minner om da jeg gikk på ungdomsskolen og truet med å hoppe ut av vinduet på håndarbeidsalen hvis jeg måtte hekle så mye som en maske til. 

For tiden har jeg et par gode prosjekter hvor veien blir til mens jeg går og jeg fyller inn med sting og blader ettersom jeg synes det passer. Dette prosjektet blir stadig mer likt en marsipankake så jeg må nok stramme det opp med noen små kontraster etterhvert. Slike broderier er en kjærkommen avveksling fra bunadene og går inn i den fine, men sørgelig vanskjøttede, kategorien håndarbeid som hobby. Det blir det ikke alltid så mye av, det hender jeg er rimelig lei av å sy etter en god arbeidsdag.

Hvis du følger meg på instagram har du kanskje sett at jeg omtaler meg selv som periodestrikker?

Det går litt i rykk og napp og i år har jeg strikket altfor lite, så nå kjenner jeg at det er på tide å finne et nytt prosjekt.Problemet er bare at det indre termometeret er litt på villspor så jeg trenger helt klart noe som er lett å ta av og på. 

Jaja, det får bli en jakke. Helst en litt lang en med lommer og noen fine detaljer. 

Men det blir ikke i dag, for nå skal jeg pakke ferdig og kjøre til Raulandsakademiet for å holde kurs i Omsaum og tilpassing av bunad.  

Om å prikke og pakke

Noe av det fine med å lage prøvelapper som skal festes pent inn i en perm er 

at du ikke trenger å ha fullt fokus på vrangsiden.

I går laget jeg prikkemønster og forvandlet vaskerommet til produksjonslokale for broderimønster. Nå henger det påtegninger til tørk på alle snorer og stativ, mens jeg broderer ferdig modeller i ulike fargevarianter, teller tråder og lager planer. I løpet av høsten skal jeg ha innføringskurset både som helge- og kveldskurs og jeg er spent på om det samme opplegget vil fungere begge gangene eller om vi går tomme for arbeid underveis.

PS. Dette broderiet som inntil videre går under navnet alle pigger ute er ikke ment som modell, det er et resultat av planløs drodling med nål og tråd.

Siden sist

Innimellom, når det skjer altfor mye på kort tid og jeg ikke rekker/orker/prioriterer å blogge er det litt trått å komme i gang igjen. For hvor skal jeg begynne? Skal jeg fortelle om en fin helg i Barndommens dal sammen med hyggelige jinter og jubileum for videregående? Møter og møter? Kort og effektiv tur til Rauland for å debutere som lærer på Modul 1 på Bunadsopplæringa? Dyrskun i Seljord? Læreplanarbeid og nye frister? Kunder og kurssesongen som akkurat har startet opp?

Jeg tror vi nøyer oss med kortversjonen som er omtrent slik:
Jeg er utrolig heldig som får lov å være med på så mye spennende og får møte så mange snille, flinke og engasjerte mennesker. Dere som velger å bruke en dag, en formiddag eller en helg til å stå på stand for å spre et godt budskap eller arrangerer aktiviter for barn, dere som er vaffelstekere og loddselgere. Dere er så viktige og det er så hyggelig å møte dere. Og det samme gjelder dere som går på kurs, dere er med på å holde kulturarv og husflidstradisjoner levende og vitale. Hurra for dere og takk for at dere bidrar til at jeg kan jobbe med så mye morsomt.

Denne helgen har jeg holdt kurs i bunadbrodering i Oslo og oppdaget litt for sent at Oslo Maraton hadde forvandlet sentrum til en strengt bevoktet festning. Og til deg, frustrerte politimann som ble utsatt for en minst like frustrert frue lørdag morgen så mener jeg fremdeles at det å ivareta vår tekstile kulturarv og spre det glade bunadbudskap er såpass viktig at det burde gi fritt leide gjennom en sperring eller to.

PS. Der det er vilje er det vei og jeg fant et smutthull... Eller, aller først fant jeg en eldre herre med stor lokalkunnskap om småveier.

om å utfordre seg selv

Jeg har hatt et ganske lunkent forhold til korssting de siste tiårene. Korssting er fint, så lenge jeg selv slipper å sy dem. Men de siste årene har det begynt å dukke opp en del riktig så sveisne og ganske så moderne korsstingbroderier og jeg har kjent et gryende engasjement.
Så da jeg fant dette påbegynte prosjektet på et loppemarked valgte jeg å bla opp med et åpent sinn.
Nå har jeg sydd både blomster og blader og er godt i gang med den ikke veldig spennende bunnen.

Og ja, det er jo bare halve korssting så det går litt fortere enn når jeg må sy fram og tilbake og passe på at jeg ikke spidder tråder underveis. Og nei, jeg er ikke helt overbevist om at jeg kommer til å ha denne puta i sofaen i stua. Men jeg kommer nok til å prøve meg på et korsstingbroderi eller to igjen.
Det var faktisk ganske avslappende med all denne tellingen.

september

Hurra for høst og tette strømpebukser. Litt mindre hurra for tette luftveier. 

Jeg tråkler meg videre i programmet og synes at livet er riktig så fint.

Vurderer forøvrig å endre tittel til coach og justere timesatsen tilsvarende.
Mye av arbeidstiden går tross alt med til å gi folk et mer veltilpasset liv.

Ha en god helg!

 (med eller uten tette luftveier)

Når kabalen skal gå opp

 

Det er veldig spennende, og litt uvirkelig og vi flytter kapitler og bilder både fram og tilbake .
Ok, det meste foregår på en litt mer vettug måte altså, men noen ganger hjelper det å ha arkene foran seg og ikke bare på en skjerm.
Nå er tittelen nesten klar. Forsiden var klar forrige uke , men så innså jeg at den var helt feil og nå har det blitt bråbrodert noe helt annet. Og i løpet av høsten skal jeg sitte her med min helt egen bok som skal inspirerende, hjelpsom og kanskje bittelitt tankevekkende.

Om ikke veldig lenge er de siste detaljene på plass og da får dere både tittel og mer nøyaktig dato for utgivelse.

En helg i hemsløjdhimmelen

 

Noen bøker gjør sterkere inntrykk enn andre og fortsetter å være en del av hovedbiblioteket år etter år. En slik bok er Celia Dackenbergs bok Sparat: små stickade kläder från vår barndom. Her kombineres minner, kulturhistorie og strikkeoppskrifter med fantastiske fotografier.  Jeg fikk mitt eksemplar av en tante og har også gitt den i barselgave. 

Senere har jeg fulgt Celias bøker, ikke bare for strikkeoppskriftene, men også for tekstene. 

Og da jeg i vår oppdaget at modeller fra to av bøkene hennes skulle stilles ut på Upplandsmuseet i Uppsala rykket denne byen rett opp på førsteplass over steder å besøke. 

Venninna som er ideelt reisefølge på turer som inkluderer garn og husflid og som også er stor beundrer av den gode Dackenberg var klar og etter en del teksting fant vi en helg som passet sånn noenlunde. 

Planen var å ta tog, bo i Stockholm og ta en dagstur opp til Uppsala. Absolutt en god ide. Så dukket det opp en utstilling i Rättvik med kunstneren Karin Ferner, og ærlig talt - den burde vi jo se. Tog og buss kunne gå, men innebar en del muligheter for venting, forsinkelser og frustrasjoner. Og siden jeg ikke er lokalkjent fremstod ikke busstasjonen i Falun som noen blivende sted.

Så dukket det opp en tanke - vi kunne jo kjøre bil?

Som sagt så gjort og på facebooksiden til Fru Storlien bad jeg om gode forslag til fine ting å gjøre i Uppsala og langs veien. Og tips fikk vi ( sosiale medier er et flott sted å hanke inn gode turtips).

Så, tidlig fredag morgen hentet jeg venninna og så satte vi kursen mot de dype skoger og det forjettede land Sverige.

Første stopp ble Mora. Egentlig skulle vi bare ha kaffe, men så gikk det nå ikke bedre enn at vi oppdaget Hemsløjden i gågata. Så da gikk vi dit da...Og så drakk vi kaffe. Og bare så du vet det - hvis du er i Mora så bør du gå innom Hemsløjden ( og forresten så har de noen helt enormt store papirposer for kunder som storhandler)

 

Deretter kjørte vi til Rättvik, parkerte bak kulturhuset og gikk på utstillingen Glädje och grannlåt. Karin Ferner er en svensk sølvsmed som med mottoet  Ska du göra något nytt kan du gärna titta bakåt har nytolket tradisjoner,   følelser og stolhet. Jeg tror bare jeg skal la bildene  snakke for utstillingen som var helt enestående. En ting er iderikdommen og lekenheten, noe annet er den enestående høye kvaliteteten på alt hun gjør. Ikke et sting på avveie, sølvarbeidene er på millimeteren og alt er så fullstendig perfekt.

          

          

Så lunsj, og avreise til Sätergläntan. Der rakk vi å se butikken og alle som sjekket inn for helgens spikkefest før vi satte kursen mot Leksand og deres Hemsløjd, med en liten sving innom et lite fabrikkutsalg for et linveveri. 

Siste stopp, Jobs Handtryck, før vi fant hotellet og var skjønt enige om at dagen hadde vært helt enestående. 

         

          

Planen var å kjøre rett fra Dalarna til Uppsala, men så fanget vi opp snakk om en Ullmarknad i Østerbybruk og det var jo nesten ingen omvei i det hele tatt så da kjørte vi dit, kjøpte  litt stoff, besøkte Orangeriet på herregården og hilste på Emma Ihl som har firmaet Stygnen og lager de morsomste materialpakker jeg vet om. 

         

          

Og så kjørte vi til Uppsala, fant hotellet, rakk en kaffe og gikk på utstillingen Kulturkoftor och Sagotröjor . Selv om den var relativt liten var utstillingen enda finere enn forventet og kombinasjonen av de to bøkene var veldig bra. 

   

 

Og best av alt - hun kommer med ny bok i spetember!

Deretter Carl von Linnes hus og hage før vi avsluttet dagen med å utfordre oss selv ved å spise kreps offentlig. Stor takk til særdeles tålmodig par på nabobordet , jeg tror de lo seg i hjel etterpå.

 

( Krepsespisingen ble ikke foreviget)

Søndag skulle vi jo egentlig bare kjøre hjem men på vei til Østerbybruk hadde vi sett skilt til Carl Larsson-gården og der hadde vi jo heller ikke vært. Så da kjørte vi dit, var på omvisning og vandret i hagen. DEt er rart å komme til slike steder hvor alt er gjenkjennelig. Alle rom har man sett før, all utsikt nikker man gjenkjennende til og mest av alt får man lyst til å krype opp i en slagbenk med et lite broderi eller en god bok.

 

 

 Og så hadde vi en aldri så liten fika før vi kjørte hjem. 

Alt i alt en helt strålende helg. Mange timer i bil, mange timer rmed hemsløjd og håndarbeid. Og alle tipsene om fine steder vi ikke rakk denne gangen er nitidig notert og skal brukes ved neste anledning. Da trenger vi helt klart bedre tid.

Og nå vil jeg mest av alt bare sitte på systua og skape. lage fantastiske kreasjoner og leke med stoff, tråd og farger.