tiddelibom og skivebom

Snømengden er variabel her i distriktet. Den vinteren man var hjemme med mini-Queenie falt det snø fra begynnelsen av oktober til slutten av april. Deretter var det noen år med mer normale forhold, mens det forrige vinter ble satt nye rekorder i snømåking igjen. Naboene som kom flyttende i januar i fjor var betenkt, vel hadde de hørt at bygda er et snøhøl men dette hadde de ikke ventet seg. Hyggelige som vi er, forsikret vi på tro og ære at dette var unntaket. Vanligvis dekker ikke snøen syriner og søppelkasser.
Nå er de akkurat hjemkommet etter tre uker på sydlige breddegrader, og Fruen føler blikkene deres i nakken hver gang de er ute med snøskuffe - haha, hvert sjette år du liksom...
Her snør det, morgen, middag og kveld. Søppelkassene forsvant for flere uker siden, syrinene og fjorårets nye eiketrær står som skrantne strå inni snøfonnene og lystige Laika spretter som en hare for å komme seg opp til utsiktspunkt nummer en.
Nå vil vi ha vår! Lave sko og råtten snø, fregneneser og utekaffe, hestehov og tynne hansker!

Fyse og huttetu

Ærlig talt, hvor dum kan man bli? Forrige uke begynte høyre arm å murre. Vennlig med bestemt hintet den om at uttøyning kan være lurt etter lange sydager. Men hva gjorde sydamen - joda, det dummeste av alt. Hun bevilget seg tre dager uten sying, strikking eller brodering. Det har ført til stiv skulder, øm arm og slett humør. Og så spør man seg selv; når skal man lære dette her da? Når skal man bli voksen nok og kjenne egen kropp godt nok til å vite at jevn belastning er det som skal til, ikke unødige opphold som bare fører til stivhet og slett lune. Akkurat som om Marit Bjørgen ville lagt seg til i godstolen i tre dager liksom...
Muligens vil det hjelpe med en liten rødvinsmarinering av kropp og sjel? Vi får se. En fattig trøst er i det minste at kamerakabel er på plass, og at den stusslige svart-hvittbloggingen går mot slutten. I tillegg er det muligheter for freske innspill fra gjesteblogger Queenie, som har startet en bokproduksjon som effektivt fjernet fruens behov for å gå på mammutsalg.

Om å bruke en samekniv

For noen uker siden kom Queenie hjem og flommet over av nyttig informasjon om samenes ve og vel. I anledning samefolkets dag hadde klassen lært om reindrift, duodji og hva en samekniv kan brukes til.
Nå er jo de søte små forholdsvis vant til både reindrift og knivbruk, og ettersom far i Barndommens dal lager kniver inspirert av duodji hadde nok frøkna solgt seg selv inn som en fremmelig ekspert på feltet. Fruen måtte imidlertid skuffe henne, intet sameblod renner i våre årer selv om det har vært en vanlig oppfatning blant venner og bekjente. ja, det var sågar en oppesen dyreverner som i sin tid mente far hadde rappet jobben fra en same. ( dette var basert på grunntanken at samer=reindrift, og Fuens motspørsmål om hvorvidt det var riktig å importere samer til Barndommens dal fremfor å benytte seg av lokal arbeidskraft falt på steingrunn).
men, altså. Queenie hadde blitt presentert for et prektig eksemplar av en samekniv, med et blad så langt som en arm og like skarp som en stoffsaks. Denne var, i følge vår nybakte spesialist, uhyre velegnet til hugging av reinsdyr.
Høvdingen og Fruen er derfor beroliget; våre høstlige utflukter til landlige slakteseanser er bare barnemat i forhold til hva barn lærer på skolen nå til dags...

Ta dine årer?

Høvdingens familie har hytte der svigerfar trådte sine barnesko. Der har også flere tanter og onkler hytter, med søskenbarn og søskenbarns barn inne rekkevidde. En ganske annen tilværelse enn hytta i Barndommens dal som ligger langt fra nærmeste nabo... Nå har vi vært i Høvdinghytta, og feriens høydepunkt var den lokale basaren på den nedlagte grendeskolen, med levende musikk, allsang, vill tipping på puslespillbrikker i pose og salg av årer. Det siste reagerte Queenie kraftig på - årer er til å ro med, ikke for mulige gevinster.
Om vi vant? Ja, en stk pute, egg fra frittgående høner og grytekluter ble med hjem. Trillebår, lokal sider og dagskort på det lokale skisenter gikk vi glipp av. Dessverre gikk alle gevinstene til Woody, noe som medførte fremtidig boikott av den slags aktiviteter for familiens yngste.
Hyggelig er det, med slike treff hvor hele grenda med fastboende og hyttefolk samles. Fruens hjertesukk er bare at det godt kunne vært mens man ennå var blant de lykkelige med luftig hår istedenfor den prektige sleiken man opparbeider gjennom dager med skilue og uten dusj...

Om glede

Det sies så viselig at bakom skyene er himmelen alltid blå. Noen ganger er skyene tette og mørke, andre ganger lette og hvite med små solstreif, men samme hvor mørkt alt er så er det likevel håp om bedre tider.
De siste uken har vært travle og utfordrende for Fruen, men også morsomme og utviklende. Man har latt seg intervjue om sorg, noe som åpnet gamle sår. Man har holdt kurs i bunadsøm, hvor det store flertall er atskillig eldre enn en selv. Og, man har fått en konsulentuttalelse på manus som fikk Fruen til å lengte etter stive drammer og vinterdvale.
Alt dette, kombinert med en aldri så liten bronkitt har ført til at Fruen akkurat nå lengter etter å kollapse på toget til vinterland, og å gjenforenes med Høvdingen, de søte små og lystige Laika.
Men, først skal man i anledning sola som skinner på hvit snø og relativt rene vinduer, sette opp dagens liste over hva man gleder seg over.
1. Høvdingen har vært en del av livet i nitten år. Hele vårt voksne liv har vi tilbrakt sammen, og etter hvert med de søte små. Vi kjenner hverandre, vi unner hverandre fremgang og vi klarer å balansere relativt ulike karrièrer uten at den ene må jenke seg.
2. Det å stå foran en forsamling og snakke fag og føle at man engasjerer og skaper ettertanke, det er stort. Det er stas å få folk til å revurdere sin oppfatning av å være sydame, og hvorvidt det er viktig og riktig å satse på en utdannelse hvor man i stor grad må skape sin egen fremtid.
3. Det er fantastisk å ha en redaktør som beroliger og sier alle de rette tingene når man selv føler seg forfulgt og forhatt av en konsulent som bare gjør jobben sin.
4. Fine , fine venner som arrangerer førti årslagene sine på hytter langt inne i skogen, hvor man går på ski inn og ha lange spennende samtaler med mennesker man har kjent hele livet og mennesker man aldri før har møtt.
5. Det er fint å vite at selv om Storesøster er død og savnet er der hver dag, har man klart å bevare gleden over livet og evnen til å glede seg over de store og små hendelser i hverdagen.
6. Og akkurat nå - den store gleden i å ha en ferdig pakket fjellsekk, ski og liten håndbagasje inneholdende strikketøy, The book thief og broderi som man skal bedrive en togtur med.

om gjenkjennelse

Uten at man på noen som helst måte er kjendis, så hender det at folk drar kjensel på Fruen. Dette viser seg vanligvis å henge sammen med en tidligere karrière som diskenspringer i et større etablissement i Tigerstaden.
Samme etablissement er forøvrig ikke like høyt elsket av alle kunder, ettersom det er delte meninger om nivået på service og kunnskap ( bortsett fra på Fruen da....)
Derfor har Fruen valgt denne vinklingen når hun presenteter seg i faglige sammenheng;
Jeg er Fru Storlien, og hvis dere synes dere drar kjensel på meg kan det være at dere ved en tidligere anledning har skjelt meg ut i garn- eller bunadavdelingen i Oslo.
Ikke bare er dette en finfin måte å bryte isen på og få samtalen i gang, det er også en finfin måte å avverge senere katastrofer på. Trodde man helt til i går. Da kom nemlig den spontane reaksjon - å herregud, er det deg!
I dag avsluttes kurset. Mange flinke elever har fullført ni moduler innen bunadopplæring, andre like flinke elever har gått deler av modulrekka. I går var det festmiddag med fylkesmann og diverse aktører. I kveld blir det sushi med Høvdingen. Det blir stas!

Spise og sy, sy og spise

kl 8. frokost
kl 11. kaffe
kl 13.30 middag
kl 16.30 kaffe
kl 18.30 kveldsmat

Innimellom matpausene syes det prøvelapper på bunader, liv prøves inn og det samtales om bunader og kunder og om de gleder og bekymringer man ellers møter som bunadtilvirker.
Akkurat nå er Fruen mest bekymret for hvordan de hyppige matpausene påvirker gleden ved å bære bunad i morgen kveld... En mulig løsning er å heve bunaden ørlite grann på skuldrene slik at den fjerner seg fra det ømme punktet øverst på magen...

Det var en gang...

Det var en gang en liten frøken som ikke var så all verdens flink til å si r. Dette resulterte i to ting, som forsåvidt hang sammen. Det ene var ukentlige besøk hos logoped, det andre var de ukentlige morsomhetene som ble levert fra kateter og medelever hver gang frøkna skulle til logoped. Logopeden var forøvrig en fløytespillende ung mann med lite hår og smalstripede beige kordfløyelsbukser.
Kombinasjonen av fløytespillende logoped og ukentlige morsomheter om å skulle lære å snakke førte til en gradvis mer innesluttet frøken, som unngikk høytlesing, telefoner og mye annet som innebar det å heve egen stemme.
I voksen alder skjønte frøkna at slike holdninger ikke var noen direkte hjelp i hverdagen, og jobbet derfor en sesong som abonnementselger hos en større avis. Om ikke antall abonnenter sprengte skalalen så tok ihvertfall snakkingen seg opp.
Nå har frøkna blitt en verdig Frue, og selv om det fremdeles sitter en liten isklump i magen hver gang man skal presentere seg i en forsamling, har man kommet så langt at det faktisk er mulig å holde kurs. Det er mulig å ringe fremmede mennesker, og det er mulig å lese høyt.( ihvertfall for egne barn) Alt dette tenkte Fruen på da telefonen ringte i ettermiddag og en stakkåndet telefonselger forgjeves prøvde å bli kvitt noen lodd. Noen ganger er det helt ok å bli eldre...

På denne dag...

Vi feirer ikke morsdag. Ikke farsdag heller. Kjærlighet og omtanke gir vi når det faller seg naturlig og er fortjent, ikke når handelsstanden synes vi bør vise litt ekstra godvilje. Men når Woody kommer hjem og ytrer ønske om å gi Valentine kort med Love hearts, da smelter Fruen nok til å oppsøke Google maps og være budbil for den blussende sønnen.
Årsaken til denne ekstreme innsatsviljen fra mor gikk for sent opp for sønnen - han måtte fortelle hvem den utkårede er...

Sånn forøvrig er livet ganske ok. Fruen er innkvartert på hotell og skal bedrive kursing en hel uke. Det innebærer en uke uten de søte små for mor, og en uke alene med de søte små for far. Dette kan bli storveis for alle parter!

Være tilgjengelig og i live

Det å miste Storesøster preger livet på mange måter. For Fruens del innebar det å gå fra å være lillesøster til å være, om ikke enebarn, så eneste gjenlevende barn.
I korte perioder kunne man ønske at Bardommens dal ikke var mange timers bilkjøring unna, og at det var lettere å stikke innom de gamle når det er behov for det. Det er ikke moro å ha en far på krykker og en mor som ikke kjører bil, og selv være langt unna når snøen laver ned og behovet for hjelp er der, uuttalt, men til stede.
En annen konsekvens av Storesøsters død var forpliktelsen til å holde seg selv i live. Nå er det jo på ingen måte slik at man ønsker å gå hen og dø, men de stadige kommentarene om at - nå må du være ekstra forsiktig, vi har jo bare deg ( og selvsagt Høvdingen og de søte små etterhvert) legger visse dempere på livsgleden. Det å alltid måtte ringe hjem til Barndommens dal hvis man har vært på langtur med bil, knapt nok kunne fortelle det om en av de søte små har slått hull i hodet eller blir syke, det er noe av det som følger med i en sorgprosess. Da Woody ble innlagt med mulig hjernehinnebetennelse for noen år siden, var det verste av alt å ringe til Barndommens dal og høre hvor små og tynne de ble i stemmen.
Høvdingen har en jobb hvor mulighetene for å jobbe utenlands dukker opp en gang i blant. Hittil har vi sagt nei, det er vanskelig nok å være fem timer unna. Hvordan ville det da vært med fem tidssoner?

Det hender Fruen er sinna som en veps fordi Storesøster slapp unna.

Du snakker om bunad...

"Hei. Kan du tenke deg å holde et foredrag hos oss om bunadtilvirkerfaget?" Forespørselen dukket opp i mailboksen sent i høst, og Fruen brukte ikke lang tid på å finne ut at - joda det kan man man absolutt tenke seg.
Sånn i ettertid, når tid for foredrag nærmer seg, angrer man selvsagt som en hund og lurer på hva i all verden man skal snakke om.
1. Fagopplæring før og nå? Vanskelig siden faget er relativt nytt og de fleste som tar svennebrev er selvlærte.
2. Kampen mot Kina? Huff, det er så opplagt. Alle snakker om Kinabunader, og denne utviklingen har stort sett alle håndverksfag. Det meste flagges ut, og så får vi som biter oss fast her til lands argumentere for hjemmesydd som best vi kan.
3. Hvordan disponere arbeidsdagen på egen systue? Haha, den krever selvinnsikt. Noen dager spretter man opp og syr friskt fra morgen til hentetid, andre dager er det kaffe, rydding, planlegging og så litt styrtjobbing om kvelden. Eller kursdager hvor jobben er på kveldstid, og hovedbeskjeftigelsen før det er å plassere barn hos gode mennesker som ikke farter og flyr på kveldstid.
4. Kuriøse kunder? Dette er jo det aller morsomste å snakke om, men en ting er å blogge om disse menneskene som stiller de mest fantastiske spørsmål. Noe annet er å stå i en forsamling og berette for så å garantert treffe en av nevnte kunder etterpå.

Jaja, man tenker videre. Men, for å bruke siste kategori litt til skal en liten kundehistorie fra butikklivet få slippe til:
Klokken er sånn ca 14.30, og Fruen merker virkelig at det var lunsjtid for noen timer siden. Ettersom syttende mai nærmer seg med stormskritt er ikke kundene interessert i at forkjølet bunaddame har romlende mage, og samler seg friskt rundt disken med spørsmål og henvendelser. Inn strener en velstelt dame med høyt hår og lemper en dresspose på disken, mens hun erklærer at denne bunaden er for trang og må syes ut. Dette ble hun oppmerksom på da hun var i et meget fint selskap i november, og siden det nå er tiende mai vil hun gjerne ha gjort noe før nasjonaldagen.
K: Det er jo tross alt bare en liten jobb på et par-tre timer,så det kan umulig være noe problem.
F: Dessverre, det er et problem. Vi er overarbeidet, og har ingen timer til overs. ( samtidig tenker man at Det hadde muligens vært en idé å kommet tidligere, siden du har vært oppmerksom på dette en stund?)
K: Jammen, altså. Jeg hadde jo tenkt å gå ned litt da, og så klarte jeg ikke det. Og nå er jeg her og vil ha sydd ut bunaden min som jeg fikk sydd her for atten år siden.
F: Det går ikke. Jeg må bare beklage, du kan komme tilbake neste uke. Men det går ikke nå.
K: Dette synes jeg er usedvanlig lite serviceinnstilt, kan jeg få snakke med sjefen?
F: Ehem , det er faktisk meg det.
K: Kan du ikke ringe en av sydamene dine da, en av dem har vel litt tid en kveld? Det tar jo bare et par timer. Hadde jeg ikke vært så opptatt kunne jeg gjort det selv.
F: Dessverre. Sydamene har vanlig arbeidstid, og jeg kan ikke pålegge dem overtidsarbeid. De har familie og et privatliv,og har rett til å disponere fritiden sin selv.
K: Tar dressposen med et ilskt blikk: Vet du hva. Hvis jeg vil høre politisk preik leser jeg aviser, jeg går ikke hit for å tigge og be om hjelp. Jeg er rystet!

Det var forsåvidt Fruen også....Noe som aldri slutter å forundre, er synet mange har på såkalt kvinnearbeid og hvor tjenestevillige vi forventes å være. Vel er man velsignet med en jobb som tidvis flyter over i hobbyavdelingen, men litt liv kan man vel unne seg ved siden av også?

Hjelp mottas!

Twilight-sagaen er nå ferdiglest, og bevares. Kjærligheten er rødglødende som vampyrøyne og varm som et varulvhjerte. Selv kunne man kanskje tenke seg å være sytten år og ha all visdommen en hundreåring har. Men, slik er det ikke- Isteden sitter man her. Førti år, askeblond og frustrert.
Mulig har noen ørsmå detaljer gått Fruen hus forbi, men hjelp meg her da dere? Så vidt Fruen har forstått, har ikke vampyrer hjerte. Ei heller er behovene for mat, drikke og etterfølgende toalettbesøk til stede. Hittil tyder alt på at det er minimalt med kroppsvæsker i disse vesenene. Spørsmålet er da, hvordan i all verden kan de få barn?
Enlighten me, please!

Snakke om sorg

Fruen har hatt besøk av journalist. Ikke for å snakke om fagopplæring eller om livet som bunadsyerske, men for å snakke om hvordan det er å være et etterlatt søsken. Denne siden av sorg kommer sjelden frem i media, og siden man ikke kan la være å engasjere seg har et par eposter til nærmeste avis ført til litt mer enn et hyggelig svar. Det innebærer at Fruen har brukt et par timer på å snakke om hvordan det var å miste Storesøster, hvordan omverdenen reagerte og hvordan det er å leve med savnet i hverdagen. Nå sitter man her og venter på korrektur, med litt vondt i magen. Og veldig vondt i hjertet. Det er enkelte opplevelser det alltid vil være vanskelig å snakke om og tenke på.

Om vesker og sko

I Barndommens dal gikk vi til og fra skolen. To kilometer nedover til skolen, to kilometer oppover hjem igjen. Det blir ikke smale legger av den slags, og Fruen kan se langt og smektende etter lekre støvletter uten glidelås og snøring. Man må rett og slett nøye seg med mer solid fottøy som tar hensyn til fasong. Heldigvis har man klart å finne et par som kombinerer dette med anstendig helhøyde, slik at man slipper å se ut som en rotnorsk hoggestabbe. Ekstra stas er det når man en sjelden gang husker å flytte livsnødvendigheter fra solid svart veske til liten rosa godbit. Da er livet verdt å leve om det er aldri så kaldt og snørikt rundt hjemmet.
Stilsikre sjeler i Junaiten mener at hvite vesker kun brukes i sommerhalvåret, Fruen er helt sikker på at det ikke gjelder de rosa...

Om å stå fjellstøtt

Det begynner å bli noen år siden Fruen innså at det å være sjef over eget arbeidsliv var den beste løsningen, og drømmen var å få til en salig blanding av å sy, holde kurs og skrive litt. Og selvsagt den alller viktigste jobben -å være mamma.
Nå begynner det virkelig å løsne, systua er fullbooket, årets kurssesong virker å bli fin og hektisk og skrivingen, ja den får man utløp for her og litt andre steder.
Ekstra fint er det når man kommer hjem en søndagskveld etter hyggelig kursdag, møter Woody i gangen som akkurat kommer fra slalomdag med gode venner og går rett inn på kjøkkenet til god middag laget av Høvdingen og Queenie som har vært på skitur med andre gode venner.
Denne uken blir også travel, men Fruen håper det blr tid til å stikke innom en fotobutikk og skaffe ny kabel til å laste ned bilder fra kamera til mac. Man har nemlig erfart at det er lite lurt å ha slike kabler liggende i nærheten av sakser. Da kan stygge ting skje når små tåkefyrster får utfolde seg...Inntil det skjer må FruStorlien blogge uten bilder.

Men nå, til arbeidet og til noe av det aller hyggeligste med å være selvstendig - skrive og sende regninger!

om melkespann og annen moro

Det er hyggelig å få blomster, og ekstra hyggelig er det når man får blomster som passer i noen av hjemmets vaser.Denne kombinasjonen er ikke like lett bestandig, og da er det godt å ha mormors lille melkespann å ty til. Det har fulgt Fruen på tyttebærturer siden tidlig barndom, men gjør nå nytten som blomstervase.
Slik liker vi å ha det, nytt og gammelt i broket blanding.
Akkurat nå føler Fruen seg ganske gammel, denne uken har man i tillegg til å fylle førti satt i gang årets kurssesong. Den blir omtrent som i høst, med to kveldskurs og noen helgekurs. Her skal syglede og bunadkunnskap formidles! Med tanke på dette, håper man innstendig at dagens influensalignende tilstand er et kortvarig fenomen...

mamma mia, for en hund

Lystige Laika tok seg en luftetur på egen hånd forrige uke, og ble etterhvert gjenfunnet på pauserommet til en lokal matbutikk. Der mesket hun seg på tørrfor og vann, og var ikke mer enn måtelig interessert i å bli med hjem. Denne aftensturen bekymrer Fruen noe, ettersom man ikke er helt klar for å bli bestemor og man tror forsåvidt ikke at den lystige er spesielt klar for morsrollen heller...
Man er skeptisk til hvalper med ukjent opphav, hvor salgbart er en jackahuahua, eller en jackador?
Queenie har en lysere vinkling - dette mener hun blir akkurat som i Mamma mia. En dame, et barn og tre potensielle fedre. Vi aner et spennende manus...Desperately seeking fido?
PS. Man har nevnt for de søte små at en scenario som det i Mamma mia vanligvis ikke ender med feelgodfilmer og suksessmusikal, men heftig folkesnakk og generelt dårlig stemning...

Puste lettet ut

Takk for hyggelige hilsener og oppmuntrende ord i går!
Fruen er nå en moden førtiåring med askeblondt hår, lyst syn på livet og familie og venner som forsikrer om at man ser ut akkurat som man gjorde på mandag. Den beryktede førtiårskrisen har man ikke merket noe til, noe som kanskje skyldes en livskrise da man fylte 28 år og ble eldre enn storesøster. Etter det har alt vært en bonus.

Hender, for manikyr eller syutstyr?

Når utførte du sist et håndverk med glede, mens dine barn så på?
Er det lettere å ta et ekstra skift eller jobbe noen timer overtid enn å male stua selv, og er det enklere å levere bukser til opplegg enn å gjøre det selv foran fjernsynet? Ville du tatt baklengs salto med skru om avkommet kom hjem og fortalte at drømmen er å bli sydame?

Håndverksutdannelsen i Norge er ikke prioritert i de skolereformene vi har hatt, og lider fremdeles under oppfatningen om at "alle" har rett til høyere utdannelse. Om noen år vil behovet for faglært arbeidskraft være stadig økende, samtidig som stadig færre vil være i stand til å tilby den opplæringen som trengs. Nå skal visstnok diverse ministere sette søkelyset på dette, noe som kan bli spennende. Fruen håper bare de endelig forstår at praktisk arbeidserfaring er det en bedrift ønsker når de ser etter lærling, ikke en teoretiker.( og om noen synes det kunne være interessant med noen synspunkt fra bakom symaskina, er det bare å ta kontakt)
Samtidig har vi som foreldre et ansvar her også, la barna se at hender kan brukes til realt arbeid. la dem bruke matematikk når de regner ut strikkeoppskrifter, beregner listverk eller kjøper stoff. La dem slå i spiker, sy grytekluter av gamle ullgensere eller sage ved. Lær barna å ha glede av hendene sine, og husk at også håndverkere er fullt oppegående mennesker med god utdannelse og spesialkompetanse og

Sol ute, sol inne

Hos Bestemor i Barndommens dal kom sola tilbake den 2.februar. Da kom de første solstrålene inn gjennom kjøkkenvinduet med bud om at det gikk mot lysere tider; snøsmelting og vår. Det er mange år siden Fruen var i Bestemorhuset, men denne datoen minner om en tid hvor sollys var viktig og naturens gang var en større del av livet enn i dag. De søte små vokser ikke opp i en dal hvor sola er borte deler av året, og ser tomt på Fruen når hun bryter ut i lyriske fraser om lykken ved å bo på oversiden av ferista i Barndommens dal,det som var vårt skille for å ha sol hele året eller ikke.

Det er fint å være født den dagen sola kom tilbake hos Bestemor, og fint å fylle førti år og vite at livet er fullt av solstråler både utenfor og inni huset.

En pakke til besvær

Intet ondt skal sies om de lokale postmenn, men enkelte ganger velsigner de oss med post som ikke er vår. Her forleden fikk vi en hyggelig pakke i posten, med en stor og prektig navnelapp på. Problemet var bare at ingen i hjemmet lyder dette navn, og pakken ble lagt på kjøkkenbenken i påvente av neste tur til post-i-butikk.
Å legge uønsket post tilbake i postkassen og satse på avhenting neste dag har vist seg å være en feilslått strategi. Feillevert post må pent leveres hos lokale post-i-butikk, ved første og beste anledning.Dessverre tok det et par dager før første og beste anledning oppstod, men omsider kom man seg da opp og ut i vintereventyret. Ved ankomst p-i-b var det kø, forårsaket av ilsk mann som etterlyste posten sin. Det krevde ikke stor innlevelse å skjønne at han ventet på en pakke, og at denne pakken hadde vært savnet i opptil flere dager. Mistanken ble hovedsaklig rettet mot postvesenet og de butikkansatte, og Fruen ante fred og ingen fare.
Tiden gikk, mannen ble stadig mer høylytt og det hele kulminerte med at han forlangte en skriftlig rapport om de lokale rutiner, innen kl 16.00 samme dag. Først da han bokstaverte navnet sitt begynte Fruen å ane uråd, og med et raskt og diskret blikk kunne man slå fast at den rettmessige ( og frådende ) eier av pakken stod fire meter unna.
Som det voksne og forstandige menneske man tross alt er, gikk man straks ut av køen, grep en handlekurv, styrtet inn i butikken og brukte skammelig lang tid på å handle brød og melk før man leverte pakken i posten og rolig sa noe sånn i retning av - denne lå i vår postkasse i går....

Stockholm

Å være på tur med viljesterke frøkner på syv år krever en viss vilje til samarbeid, godsnakking, innkjøp av småsaker og hyppige kafébesøk! Heldigvis er Stockholm full av hyggelige kafeer, og mulighetene for å drikke kaffe, spise kanelbullar og få varmen i røde kinn er store. Selvsagt hadde det vært lurt å gå på kafé før besiktigelse av slott, og ikke etterpå, men livet er fullt av viktig lærdom.
Vi har som nevnt spist kanelbullar, drukket kaffe og kjøpt småsaker. Det har også kommet nye sko i hus, litt nytt garn og noen meter fine bånd. Livet er slettes ikke verst!
Frøknene er klare for ny tur, men da skal det være varmt, vi skal ikke gå langt og de skal bestemme alle butikkene vi skal inn i...