Dagens tips: sprayplaster

Det er vår og sesongen for småsko er i gang. Jeg har flottet meg med nye sko og har i kjent stil ikke tålmodighet til å gå ut skoene litt etter litt. Neida, her er det bare å gyve løs med lange dager og gode muligheter for vannblemmer og såre tær.

Men nå er det ihvertfall slutt på vannblemmer i tide og utide, for nå bruker jeg sprayplaster på hælene. Når jeg skal ut og vandre i nye sko jeg sprayer friskt i vei på hælene og lar det tørke før jeg tar på strømper og sko. Det funker helt glimrende og er mye mer effektivt enn all verdens gnagsårplaster som ihvertfall ikke gjør jobben på mine føtter.

Jeg kjøpe mine første DocMartens i 1987, på Bonaparte i Oslo, og følte meg for å si det mildt überkul. Årene har gått og både kulhet og sko anno 1987 er skakkgått og nedslitt, men jeg føler meg ganske fjong med disse godsakene. De begynner å bli ganske gode også, etter noen intense dager med påfølgende tåvifting i sofakroken.


PS. jeg har planer om å finne et par ordentlige småsko også.  Flate og brede. Der noen bloggere utvikler duckface har jeg gått motsatt vei og pådratt meg duckfeet.

Tomt i stua

Det har gått jevnt unna den siste tiden, og siden det bare har vært fine ting og fine folk har det vært morsomt. Men da jeg kom hjem ganske sent på kvelden i går kjente jeg at det skulle bli godt med en dag på systua uten kunder og mascara ( jeg blunket gjennom mascarabørsten utpå dagen likevel etter en brått og ublidt møte med eget speilbilde)

På slike dager savner jeg Laika. Eller, jeg savner henne hele tiden. Nåja, nesten hele tiden...det var et par vinterdager hvor det var helt fint å slippe å vasse gjennom snøfonnene og når det regner som verst og alle veier er bankpolert er det helt greit å ikke skulle ut og traske. Men ellers, fy søren som jeg savner henne.
Jeg venter å se henne i solstripene på stuegulvet og jeg er klar til å be om unnskyldning når jeg tar i skuffen med skjøteledningen jeg bruker til støvsugeren. Det gikk mange uker før jeg sluttet å rope på henne når jeg låste meg inn, og jeg venter fremdeles å høre klask- tripp-tripp når jeg rydder ut av handleposer på kjøkkenet. Og hvis noen ikke helt skjønner hva klask-tripp-tripp innebærer så er det altså lyden av en hund som ruller seg ut av seng og traver gjennom andre etasje, spinner ned trappa og svinger inn på kjøkkenet med mat i tankene og kalorier i sikte.

Om vi skal ha ny hund?

Nei, det er det ingen planer om. Jeg sveiper stadig innom hundesidene på Finn, og jeg har sett lenge på et par annonser. Men samme hvor fine og flotte og familievennlige de er så har de en feil alle sammen. De er sikkert helt greie, og akkurat det noen ser etter men de er ikke Laika.

Bitteliten jobb sa du?

Det er den tiden på året...telefonen plinger jevnt med hyggelige henvendelser...tekstmeldinger, e-poster,

meldinger på messenger og selvsagt telefoner ( sistnevnte primært utenom normal arbeidstid for å ikke forstyrre)

Stemme i andre enden: hei er det Fru Storlien? Jeg heter så&så og jeg har hørt at du syr ut bunad. Du har faktisk sydd ut bunaden til fotpleieren til min svigermor og nå lurte jeg på om du har anledning til å sy ut min bunad? Ja, det er ikke så mye og sånn jeg ser det er det ikke noen stor jobb. Det er jo sånn at jeg hadde tenkt å gå ned de her kiloene men det har jeg jo ikke gjort da, hehe. Og nå er det ikke lenge til jeg skal bruke den og da tenkte jeg at siden fotpleieren til svigermor var fornøyd og gav meg nummeret ditt så kan kanskje du hjelpe meg. Som sagt, det er ikke mye. Jeg tror ikke det er snakk om mer enn fem-seks centimeter. kanskje syv.
Fru Storlien: Nja, ja, jeg har en del jobb. Egentlig så er det fullbooket og vel så det altså. Er det 17.mai som gjelder eller?
Stemmen: Hva? Nei, erru gærn. Da hadde det jo vært håp. Nei, det er konfirmasjon om ti dager. Men som sagt, det er ikke noen stor jobb altså. Det er bare litt i livet.

Dette  skal ikke handle om overoptimistiske stemmer i telefonen. Blide telefonstemmer er hyggelig, og noe av det man lever av. Dessuten, de fleste av oss har vel tatt en telefon eller tre og forhørt seg om noe man strengt tatt vet ikke er realistisk...

Nei, det skal handle om hva som skjer når en bunad skal syes ut: 

For enkelthets skyld tar vi utgangspunkt i en som er sydd sammen i livet, altså ikke stakk og liv hver for seg. 

Aller først sjekker vi at det er nok stoff i sidene til at vi slipper å skjøte inn et ekstra stykke stoff. Det er vanlig å ha relativt generøse sømmonn i sidene når man syr til konfirmant ettersom konfirmanter ikke alltid ser ut som konfirmanter resten av livet. 

La oss si at det er nok stoff i livet. Fint. Da spretter vi fra hverandre liv og stakk. Kanskje er det linning på stakken. Da må vi se om det  ( forhåpentligvis) ligger litt ekstra stoff der også. Hvis ikke må vi skjøte. Eller sy ny. Hvis dette er en bunad som bruker belte så kan du skjøte midt bak, eller der stakken overlapper midt foran. Det er ikke veldig fint å bare sette inn en stoffbit i en kvalitet som nesten ligner et vilkårlig sted.

Og så var det stakken. For det er ikke bare å sy ut litt i livet. For hva skjer om du syr ut livet ti centimeter og så gjør du ikke noe som helst med stakken? Jepp, det blir masse rynker og rusk når du syr sammen igjen og så er alt nøyaktig like stramt på midten. Type ilter veps...

Derfor; stakken må ut. Kanskje må du ta ut alle folder, stryke ut alle bretter og gjøre alt på nytt. Eller slippe opp rynkene litt? Det du ikke kan, er å fjerne foldene i sidene. da får du et glatt stykke i hver side og så ser du ihvertfall ikke smalere ut...Vidden fordeles jevnt rundt det hele.

Og så, når stakken og livet er sydd ut like mange centimeter kan det hele syes sammen. Og om du har sydd ut mye ( mer enn ti centimeter ) så må du kanskje justere livlinjen ( påsyingslinjen altså). Kundens egen livlinje får kunden ta ansvar for selv. Da er det kjekt å prøve. Og å ha tid til eventuelle justeringer. I tillegg kan du jo være så heldig ( eller noe lignende) at kunden har gått ned eller lagt på seg siden sist.

Og, la du merke til at jeg nevnte noe om bunader med belte? Hvis du syr ut bunaden er det ganske opplagt at beltet også må ut...Så om den som syr ut bunaden din spør om dette så er det ikke bare fordi h*n er hippen på mer jobb eller gjerne vil selge deg et par sølvstøler. Det ligger også et lite snev av omtanke der, for ditt fremtidige inntak av mat og oksygen mens du er iført bunad.

Og til slutt: de søteste damene er de som fortvilet betror meg at det er mer enn nok stoff som kan syes ut i livet men det er ikke noe å sy ut i stakken for der er det bare halvannen centimeter sømmonn i hver side. 

Til dere: Det har seg slik at de fleste stakker består av to stykker stoff ( to høyder) og vidden er konstant uavhengig av om du er en smal konfirmant eller en valkyrie av episke dimensjoner. Livvidden reguleres ved hvor mye stoff vi dytter inn i hver fold. Jo tynnere du er jo dypere folder har du. Og når vi syr ut finstasen så slipper vi ut foldene, litt, bittelitt eller masse. 

Og nei, det har ikke mye å si om det skal syes ut fire eller fjorten centimeter. Jobben er den samme. 

PS.

Denne teksten ble første gang publisert i 2013, men den er like aktuell i år ( som alle andre år) Og du, bare et tips - jeg er ikke evig optimist. Hvis telefonen ringer lørdag kveld er min første tanke at noe har skjedd med en av mine nære og kjære og ikke at du nettopp har oppdaget at bunaden er for liten. Vent gjerne med slike telefoner til normal arbeidstid, da kan det også hende at du får et noe vennligere svar. 

Og ja, det er latskap å sende ut gamle tekster på nytt, men så dukket denne opp via en annen deling på facebook og så tenkte jeg som så at hmmm, denne er faktisk av de bedre ( god følelse forresten).

De små blå

Hvis du skulle beskrive blomsterbroderiene på en Gudbrandsdalen festbunad, hva ville du begynt med? De røde blomstene på livet, de med gull inni? Eller de med i gul sjattersøm? De i rosa sjattersøm kanskje? Jeg er ganske sikker på at du ihvertfall ikke ville fremheve de små, blå. Du vet, de som er både foran og bak på livet og generøst fordelt utover stakken.
Og om du i det hele tatt har tenkt over at det er en del av disse små, blå har du sikkert ikke telt dem.
Det er faktisk rundt femti blå blomster på denne bunaden. Og hvis du hadde satt deg ned og telt antall sting i hver blomst på den jeg har brodert ferdig i vinter ville du sett at ikke to er helt like.
Ikke som i en kunstnerisk tilnærming, men gjennom ulikt antall sting og varierende antall franske knuter. På avstand ser det likt ut, men håndverkets rytme endrer seg og lever sitt eget liv.
Noen dager synger nålene , andre dager knurrer de og ber meg finne på noe annet.
 ( Ok, de gjør selvsagt ikke det. Den eneste lyden nålene lager er når de en sjelden gang knekker, men det høres bedre ut enn å si at arbeidet tidvis går som en lek.)

God helg forresten. I morgen skal jeg på årsmøte i Østfold Fylkeshusflidslag, og så tenkte jeg å jobbe noen timer på søndag... Sen påske og tidlig konfirmasjon er en elendig kombinasjon...

Til, for og med ungdommen

I fjor høst dukket det opp en ung jente på kveldsnyhetene som klart og tydelig fortalte verdenslederne at det må fokuseres på klimaendringene. Et kjapt søk viste at hun var svensk, het Greta Thunberg og at hun hadde startet sin helt egen skolestreik for klimaet utenfor Riksdagen i Stockholm. Jeg er sikkert ikke den eneste foreldre som beundrende har sagt For et engasjement  og samtidig tenkt Jeg er glad mitt barn holder seg på skolen.
I dag skal jeg tenke litt annerledes om akkurat den saken, for siden Greta første gang entret den internasjonale scenen har begrepet skolestreik for klimaet blitt et begrep over store deler av verden.
I dag streikes det i Norge og det meldes om storinnrykk av ungdom i Oslo, med faner og streikevilje.
Det har blitt diskutert fram og tilbake, gyldig eller ugyldig fravær, nyttig eller unyttig, kan de ikke heller begrense eget forbruk og egne luksusvaner?
Jeg synes , som gledelig mange andre, at vi skal heie på ungdom og engasjement i denne saken. Selvsagt bør vi oppfordre til all verdens andre klimahensyn, men la oss ta en ting av gangen. La oss glede oss over at dagens unge ikke er nettopp luksusdyr med selvsentrert fokus. la oss glede oss over at en liten, svensk jente kan dra i gang et slikt engasjement og inspirere så mange av den oppvoksende generasjon til å tenke klima.

Hvis vi vil ha engasjert ungdom skal vi heie på denne dagen og huske at alt engasjement starter et sted. Hvis vi fnyser hånlig av en skolestreik som varer en dag, hva skal vi da heie på? Og så kan vi benytte oss av sjansen nå, når de håpefulle kommer hjem med en dags fravær, til å snakke klima. La oss snakke om hvordan vi kan jobbe sammen for å kjempe mot klimaendringene. Togferie til sommeren? Ta buss istedenfor bil? Hva kan vi voksne gjøre, hav kan de unge gjøre og hva kan vi bidra med sammen, som familier og som samfunn?

Høsten 1991 stod vi som sild i tønne på Youngstorget og ropte Hopp, Arne, Hopp, da Arne Myrdal skulle holde en appell mot innvandring. Jeg husker stemningen og følelsen av å være med på noe stort, med på å si at nok er nok. Den muligheten skal vi gi ungdommen i dag, og så får vi heller sette denne dagen i kategorien for allmenngyldig fravær.

For ærlig talt, en dag eller en fremtid?

siden sist

Neida, jeg tok ikke to ukers vinterferie selv om det kan se slik ut. Ikke har jeg hatt influensa, ikke har jeg gjort noe eksotisk eller uhørt heller. Det finnes rett og slett ingen gode grunner til at det er så stille her.
Nå har jeg pakket koffertene og er klar for en uke med modul 6 i bunadopplæringa, og når jeg kommer hjem fredag skal jeg bytte koffert og dra til Hordaland for å delta på årsmøtet til Hordaland Husflidslag.
Og sånn er det for tiden, ikke akkurat stress, men ganske tettpakka program.

Og forresten - kan vi ikke kjøre spørrerunde?
 Det har vist seg at i perioder med lite blogging er det vanskelig å komme i gang igjen ( omtrent som med trening) . Så, kanskje dere kan gi meg litt drahjelp?

Inntil videre sier jeg som Arnold, I'll be back og ønsker dere en fortreffelig uke.


PS. Nysgjerrig på disse modulene? Her er et innlegg fra i fjor om modul 6
 og et annet innlegg om hele kursrekka.