hva tjener du?

Hva er en lønnsom jobb? Og hva kan man leve av?
Og hvorfor er det enklere å stille en håndverker med enkeltpersonforetak slike spørsmål, enn f.eks. en advokat, en lærer eller en prosjektleder? Og ikke minst, hvorfor føler man at det er nødvendig å svare...
Kanskje er svaret på sistnevnte at man føler seg som en hjemmeværende kone med hobby som gir lommepenger når dette dukker opp?

Det er klart at om ønsket om stødig månedlig inntekt er den sterkeste drivkraften anbefales ikke jobben som selvstendig sydame, og muligheten for berømmelse, bonuser og sluttpakker er relativt minimal. For i motsetning til en og annen bedriftsleder man har lest om, så får ikke sydamer betalt for de dårlige jobbene de gjør.
Om Fruen skulle tenkt inntjening, inntjening og atter inntjening ville det fort blitt slutt på fruebroderte bunader. Antakelig ville også monteringsjobber blitt avvist. Bytting av glidelås og opplegg av skjortermer ville man ledd høyt og hånlig av og avsluttet telefonhenvendelser med et snøft.
Og så ville man sittet her og sydd bunader inn og ut, og sakte men sikkert kjedet vettet av seg. For sydamer, som andre damer, trenger faglige utfordringer. Og derfor sier man noen ganger ja til jobber der timelønna blir lav ; bare fordi man har lyst.
Bortsett fra glidelåser og ermeopplegg da, det skjønner man i ettertid aldri hvorfor man sa ja til....

Dessuten må jo noen kunnne dette også, og Fruen baserer seg på at det om en 10-15 års tid er så få sydamer igjen at man kan bevege seg opp på samme timepris som enkelte andre håndverkere.

Finn eller forsvinn

En gang var jeg liten og vill, og annenhver dag truet matmor med å annonsere meg på Finn, eller andre salgskanaler. Det har også hendt at hun, når jeg har gaflet i meg tilstrekkelig mange sko, har truet med andre og mer endelige løsninger.
Til slutt skjønte jeg at om jeg skal ha muligheten til å leve lenge i landet måtte endringer til. Nå har jeg ikke spist sko på flere år, listverk og knivslirer får være i fred for mine skarpe tenner og hasardiøse klatreturer opp på bord og benker er en saga blott.
Og det hjelper. Nå er jeg myk og god og får sitte på fang og ligge i armkroker. Alle er enige om at jeg er den beste attpåklatten en familie kan drømme om, og ingen har nevnt hverken Finn eller forsvinn på lenge, lenge. Jeg er med!
Men likevel, det hender jeg drømmer om den frie ungdomstiden min, da jeg fritt og freidig fulgte mine instinkt. For selv om jeg passer akkurat på et storebrorfang, og nesten ikke tar noe plass under en myk dyne, så smakte de godt de skoene...Så det jeg lurer på mens jeg sitter her og er myk og god, er hvor langt jeg kan tøye strikken? En sko? En veskehank? Eller to sko, fra hvert sitt par? Jeg lurer på om de skjønner det, at innerst inne i myke meg finnes et skoknaskende villdyr med instinkt som langt overgår kotelettgnaging og jakten på et og annet lemen...

her og nå

Vinterferie;
Ligge litt lenger om morgenen, ha god tid med de søte små, kose med Laika, gå tur, brodere litt, lese, sende oppbyggelige tekstmeldinger til han som er på jobb, strikke, bli lest høyt for, planlegge resten av ferien, kjenne lukten av hjemmebakst fra kjøkkenet...
Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne - livet er slettes ikke verst!

er skaut flaut?

Råndastakken er en av bunadene som ikke har noe skille på hodeplagg. I Barndommens dal er det skaut for alle uansett alder og sivil status. Eller, det fantes enkelte varianter. Odelsjentene hadde sin egen måte å knytte skautet på, slik at unge optimister lett kunne blinke seg ut gifteklare emner på kirkebakken.
Andre steder er det annerledes, for eksempel i Telemark hvor ungjenter vipper håret mens gifte kvinner dekker seg til med skaut. Hva det vil si å vippe? Jo, i gode gamle dager da håret var enhver kvinnes pryd og fikk vokse seg langt, ble et vevd bånd snurret rundt håret som deretter ble lagt pent rundt hodet.
Nå til dags hvor vi er mer kortklipte er vippene ferdigsydde og settes oppå håret. Det synes å være en viss uenighet om hvor langt ned i panna den skal plasseres, men om man har i bakhodet at dette opprinnelig var en del av håret og ikke et pannebånd, er man på rett spor. Gifte kvinner vippet også håret, men bar et skaut over. For det var slik at den dagen man stod brud var den siste dagen håret kunne bæres utslått. Bare såkalt falne kvinner kunne vise håret, og hvem ville vel fremstå som en fallen kvinne...Et sted i Norge fantes et eget hodeplagg for ugifte mødre, et såkalt skammeskaut. Det aner Fruen at det var mer stas for barnefaren, han fikk en farget innfelling i sin lue ( type en fjær i hatten)

Skikken med hodeplagg har holdt seg. Men nå har vi nye problemstillinger. For hva gjør vi med de samboende, de skilte, de enslige mødrene, eller de som lever lykkelig som single hele livet. Er det et eget skaut for de som har tre barn med to fedre, de som er skilt og gift på ny? Hvordan skal de kategoriseres...
Kanskje skal man rett og slett sette en alder, og si at det hodeplagget som før gjaldt for unge, ugifte kvinner nå er gyldig fram til man fyller tyve, og så overtar frueverdigheten etter det?

Det er  tankevekkende hvor lenge denne skikken holdt seg. Bondekonene dekket håret til et stykke utpå 1900-tallet, og helt til femtitallet var det ansett for lite dannet å vise seg utendørs uten hodeplagg. Nå flyr vi friskt ut, uten luer og hatter og skaut, og okker og akker oss over burkaer og andre eksotiske plagg. men, de fleste av oss har oldemødre som ikke forlot huset uten å dekke håret...

Queenie er forøvrig lite interessert i bunader og draktskikk, og vil heller gå glipp av småoppdrag som bunadmodell enn å vise seg offentlig med skaut. Hittil har hun bare gjemt frueskautet en gang for å unngå den totale ydmykelse i å måtte vise seg med  en mor utkledd som teskjekjerring. Da lærte hun at noen har minst to egnede hodeplagg, og engasjementet er nå kanalisert til nytt kampområde; å få mor til å anskaffe ny bunad med mindre flaut hodeplagg.

50-50

For tiden svever Fruen litt rundt i bloggelimbo. Det skulle vært en bunadblogg dette her, med små innslag om andre håndarbeid. Tanken var god nok den, og bloggen hadde sikkert vært  både fin og faglig. Men så er det alt det andre da, barn og bikkje, sorg og savn, bøker og blonder, det sniker seg inn.
Og selv om man aldri kommer til å havne der oppe blant Norges mest leste, så er man da med, trygt plassert på en tue i utkanten av bloggverdenen.
Jo, jeg tror jeg fortsetter en stund til jeg.

psss. tallet over følgere er antall besøkende hittil, en gang i formiddag. Ordnung och reda, det liker vi!

Fra barndommens dal

Skoleveien i Barndommens dal...To kilometer nedoverbakke om morgenen, to kilometer oppover bakke etter skoletid. Om høsten smugspiste vi rips på veien, om våren plukket vi kortvokst vårpengeurt og ørsmå fioler.
På kalde vintermorgener ble vi kledd i ull fra topp til tå, og som en siste finish smurte mor ansiktene våre med et beskyttende lag LdB. Den stivnet som en maske før vi svingte ut porten og tinte, med sin umiskjennelige eim, i midten av første skoletime.
Vi hadde ullgensere, i vårt tilfelle ensfargede ettersom mor aldri har vært spesielt stø på mønsterstrikk, hjemmestrikkede ullsokker og luer av solid ull.
Luene hadde den egenskap at de varmet, og klødde. Etter en halvtimes tid med hjemmestrikket lue var behovet for peeling av panne borte, ja rent bortsett fra at vi på den tid ikke ante hva peeling var da...

Denne lua er ikke fra Barndommens dal, men fra Høvdingens barndomshjem. Målet er å kopiere den, men da helst i et noe mindre stikkete garn. Det er rart hvordan vi venner oss av med det som for en liten generasjon siden var en selvfølge, kløete ullplagg, en havtimes barne-tv, nyhetsoppdateringer en gang i døgnet. Noe savner man, men ikke alt.

I tillegg til dette med minimal barne-tv savner Fruen et par-tre salighetsting fra oppveksten:
1. Tip-Top; saftisen med to pinner. Som skapt for å dele.
2. Å løpe over til naboen og få julekake med smør og geitost og fersk melk, og fri tilgang på nyhetssidene i lokalavisa. Og selvsagt, hjerte-smerte-føljetongen på nest siste side.
3. Å leke brødrene Løvehjerte med Storesøster, iført fars ullundertøy.

under lokket

Mange saker små må ha et hjem. Og om det for noen fortoner seg som ulogisk at Hennig-Olsen inneholder perler eller at en blårutetet matboks er proppet full av strikkepinner, så har Fruen for lengst vent seg til sitt eget system. Enkelte av disse matboksene gjør også tjeneste som syskrin og følger med Fruen på kurs og møter. Det får så være at man fremstår som en slukhals når man ankommer med en enorm matboks i neven - når lokket åpnes er det tydelig nok at innholdet er godsaker for øyet, ikke ganen.

Eller, de kan brukes som smykkeskrin...Junk samlet gjennom et langt og jålete liv trenger ikke campere sammen med ekte vare, og trives helt fint på uttrekkbare plater som en gang i tiden var ment for lekre smørbrød.

Honningboksen på det øverste bildet kan inneholde hva som helst. Fruen har spolert flere negler, en neglefil og en saks i desperate forsøk på å få opp lokket. Hittil har alle forsøk vært mislykkede, og man håper inderlig at ikke honning fra syttitallet  ulmer under lokket.

lange dager og korte arbeidstimer

Det er vinterferie...Ihvertfall for noen. Mens Høvdingen nøster opp løse tråder på sin jobb fester Fruen løse trådender. Etter at man flyttet arbeidsplassen hjem går man gang på gang i fella og tror man skal få lagt inn noen effektive arbeidstimer både her og der mens de søte små beskjeftiger seg selv med vettuge aktiviteter. Dessverre er det ikke alltid slik, ihvertfall ikke her i huset. Det å ha mor tilstede innebærer en viss forventning om at mor finner på et og annet, legger opp til spennende prosjekt og skaper kos og feriestemning.
Da ender det gjerne som på bildet, to tobeinte og en firbeint slanger seg i sofaen mens mor iltert syr franske knuter og demonterer bunader. Og mens man ilsk napper ut tråder og tvinger knappenåler inn i tykke lag med stoff tenker man hardt på lesegleden som forsvant...
Mye jobb kan kombineres med det å være til stede, og det er en gave og en glede. Men noen ganger er det en vel så stor gave å kunne stenge seg inne på systua og jobbe en time uten av verden utenfor går i knas grunnet urettferdighet og misforståelser av den sort som bare søsken kan koke sammen.

om leseglede

Du må lese Olav Duun, sa far. Det var etter at han hadde utstyrt Fruen med De tre musketerer, og etter at bilturer i Barndommens dal var fylt av stedshenvisninger til Vera Henriksens romanserie om Bent Jonsson. Ingen skriver som Olav Duun, sa han. Og når du har lest Olav Duun, da skal du lese Hamsun. Det er ingen som beskriver mennesker som Knut Hamsun. 


Leseglede er ikke medfødt, det er noe man får av foreldre, lærere og venner. Fruen ble lest for, lenge etter at lesekoden ble knekt og mange gode minner ble skapt i hjørnet av syttitallets furusofa med rødt og stikkete trekk. Der stod vi, to lamslåtte jenter, og så mor strigråte da Heidi ble sendt til byen, Astrid Lindgrens vidunderlige verden åpnet seg for oss og vi sølte sjokolade med kirsebærlikør i Røvet av vikinger. Når Far var hjemme fra fjellet hentet vi H.C. Andersens eventyr.  Mor som var hjemme med oss hver dag lot seg ikke påvirke av våre tårevåte bønner, og holdt seg til bøker med kortere kapitler. Senere ble lesingen flyttet til leggetid ( og etter leggetid). Vi valgte bøker selv, byttelånte Frøken Detektiv med venninner og beveget oss sakte over i kategorien voksen litteratur.
Drømmer ble skapt, referanser dukket opp og vanen med å lese ble dannet.

Nå er det Queenie som hver kveld går til sengs med leselys, bok og notatblokk. Sistnevnte i tilfelle hun kommer over ekstra viktige setninger hun kan ha glede av siden. Woody som er inne i en eksistensiell pre-teen fase fornekter ethvert behov for lesing av annet enn utenriksnyheter og sportsresultat. Planen er å sette ham i gang med John Irving. Både far i Barndommens dal og Fruen setter han og hans tidvis merkelige univers svært høyt, selv om han på ingen måte kan sammenlignes med Knut Hamsun...
Nå leser Fruen Ulvetid av Hillary Mankell, og den er rett og slett så fantastisk at man for en gangs skyld somler med lesingen. For selv om det er fristende å smugkikke på siste side for å finne ut hvordan det går med den godeste Cromwell, så er boka og skrivestilen i seg selv så fantastisk at den må tøyes.

om pølser og medhundelighet

Jepp, jeg er en kompakt liten hund. Men det skyldes ikke spekk, bare muskler og jernvilje. Så om dere skulle treffe meg i skiløypene, i ujevnt trav og med tunga som et slips, så er jeg lykkelig der jeg er fremst i båndet. At jeg hveser og peser skyldes at jeg blir så ivrig, så ivrig, for hvem vet hva som befinner seg bak neste sving. Jeg er slettes ikke noen sprengt pølse, eller en sofagris på tur , jeg er bare lystige og lykkelige Laika som utforsker skog, snøfonner og gjenglemt mat.
Det eneste som kan hindre meg i min bredbente galopp er sånne superfamilier som har bål og pølser like ved siden av skisporet. For disse familiene mangler en ting for at idyllen skal være fullkommen; de mangler meg.
Og da kryper jeg opp på et fang eller ned i en sekk. Ikke fordi jeg er frekk men fordi jeg så hjertens gjerne deler av min omtanke og medhundelighet. Dessuten er jeg redd de skal forspise seg på pølser og kjeks. For alle vet at det er tungt å gå med en mage fylt med mat. Så slik jeg ser det gjør jeg dem en tjeneste. Ikke en bjørnetjeneste, men en hundetjeneste. Så snill er jeg! Dessverre er ikke alle enige, og da er det godt å være i bånd og bare bli korrigert inn i skisporet igjen, vennlig men bestemt. For det skal de ha, denne gjengen min, de passer på meg... Så husk det, om du plutselig har en kjekk og grei og stutt-tjukk hund på fanget, det kan være meg. Og jeg er grei.

tilfeldigheter?

Livet er fullt av tilfeldigheter. I går puttet Fruen en pakke Cheerios i handlekurven i anledning vinterferien. Og så kommer man ut i bilen, slår på radioen og ut ljomer The Monroes og Cherio, det må jo være en sammenheng. Eller hva?

En gang på tredvetallet kom en trønder til Barndommens dal for å bestyre sagbruket der. På nabogården traff han en sjarmerende frøken fra sørlandet, sendt til slektninger for å friskne til etter sykdom før hun skulle til Paris og lære modellsøm. De ble gift, de fikk tre jenter på rappen og under krigen flyttet de til hans familie for en tryggere hverdag. Før de flyttet lovet han henne en hytte der oppe i fjellene.
Årene gikk, og da de tre døtrene var i tenårene ble det hytte. Post ble hentet på en lokal fjellstue, og når de tre døtrene syklet dit passerte de gjeterhytta. En dag satt en av gjeterne på trammen og rundt han svinset en skjørtekledd hund.
De kom i snakk, og den yngste av de tre endte med å gifte seg med reingjeteren.
Og så, mange år senere, når neste generasjon døtre har sommerjobb på en annen lokal fjellstue, åpner døra seg en dag og inn kommer en kjeledresskledd og lyslugget NAF-sjåfør.

I tre generasjoner har yngstejente i familien funnet sin store kjærlighet i en og samme dal, innenfor en distanse på tre mil. Vi har alle kommet fra forskjellige landsdeler og møttes på ganske tilfeldig måte.
Det store spørsmålet er nå; hva gjør vi med Queenie om en 10 - 15 års tid?

Lave skuldre, høye tær

Uff da, har man skapt inntrykk av å være et luksusdyr som med beina trygt plantet på sofabordet gasser seg med tv-serier på boks mens andre må jobbe og slite for det daglige brød?
Virkeligheten er ikke akkurat slik. Eller jo, om noen titter inn stuevinduene ville det visst sett slik ut. Men ta en titt på de viftende Fruehendene, de er ikke aktivisert med bretting av konfektpapir. De strikker. Maske etter maske føyer seg sammen og skal etter hvert bli en kjole. Det er tungt å strikke store plagg, og med en gang Fruen tenker tanken om at dette er jammen tungt og jeg håper armene holder, så kjenner man ganske riktig at armene begynner å knirke og at nakken strammer seg.
Da setter Fruen med verdens beste samvittighet på en dvd. Med en gang kjenningsmelodien til Mad Men ljomer ut i stua senker skuldrene seg, pusten blir roligere og all energi man har brukt på å slappe av ( uten særlig hell) kan brukes på strikkingen.
I mange jobbsammenhenger er avslapning og arbeidsstilling viktig. Noen ganger er det å sitte med beina høyt og skuldrene lavt helt riktig. Slappe av, la roen senke seg og tankene fly.
Men om telefonen skulle ringe mens man sitter klistret med strikketøy og tv, så dempes lyden. Det får da være måte på å virke useriøs...

en helt vanlig dag på jobben?

Det er snart fire år siden Fruen forlot livet med fast jobb og inntekt til fordel for et liv som selvstendig sydame. Friheten er stor, men det er fallhøyden også. Det har vært tunge dager, gode dager, lange dager og korte dager. Inntekten er variabel, arbeidsmengden likeså. Det har blitt brodert og montert bunader,  middelalderdrakter har blitt sydd, små og store plagg har blitt strikket. I blakke perioder har man skiftet glidelåser, lagt opp skjorteermer og lest Stilling ledig på nett og papir.
Noen ganger savner man kolleger, fast sum på konto hver måned, feriepenger og fast matpause hver dag.
Da har tilleggsutdannelse  blitt vurdert og søknader sendt på jobber man på ingen måte er kvalifisert for.

Men så er det dager som i dag; hvor man kan vinke Høvdingen og de søte små av sted, sette på kaffe og dvd-spiller og benke seg i sofaen med bestilt strikketøy i hendene og hund ved sin side. Da vet man at selv om valget kanskje ikke er riktig resten av livet, så er det riktig her og nå.

utenom sesongen?

Hva skjer når turistene drar, souvenirselgerne pakker sammen og roen senker seg?
Fruen lurer alltid på dette når vi er på såkalte turiststeder. Hvordan er det å være på Capri sent på høsten eller i franske badebyer midt på vinteren?
Man har en ide om at livet går saktere da, at halve befolkningen sitter på innendørs kafeer, drikker velduftende kaffe og løser lokale problemer. Man innbiller seg at ørsmå italienske byer tar imot bortkomne turister med åpent sinn og fersk pasta, og at alle dører står åpne. Det skal være salg i fine butikker og alle selgere er velvillig innstilt til famlende setninger uten snev av grammatikk.
Markedene bugner av antikviteter og lokal mat, lommetyvene har funnet andre jaktmarker og alt skal være som på film.
Vi skal ha en fin leilighet med utsikt over byens torg, sko skal være nypusset uten snev av snø og søle, vinterjakkene lune og innsvingede istedenfor varme og boblete og alle skal ha et hav av tid.
Eller kanskje er det slik der som her, at når sommeren er over trekker vi innendørs, holder oss for oss selv og treffer naboen på butikken eller i geskjeftig trav mot postkassene...kanskje er de så lei av folk og fe at all tid utenom sesongen brukes til å skumle om invasjon fra nord og ukultiverte turister som tar seg til rette.
Det hadde vært litt fint å vite, synes ikke dere også? En gang skal vi finne det ut. Vi må bare rekke så mye annet først...

hjertedagen

Det er Valentine´s day i dag...Imidlertid er vi ifølge Queenie for gamle til å hengi oss til offentlige følelsesutbrudd og kjærlighetserklæringer. Derfor, og fordi vi egentlig ikke liker å bli fortalt hva vi skal føle på bestemte datoer, er det en helt vanlig mandag. Bortsett fra at Fruen vifter med de hjerteformede gryteklutene da...
Han er fin Høvdingen. Og akkurat nå er man i en fase hvor nyoppusset vaskerom henrykker Fruen atskillig mer enn rosa roser og syrinduftende kort. Det å dele hus med en handyhunk med smilerynker ved ørene er en velsignelse. Hver dag. Ikke bare 14.februar.

the dog blog

Livet er bare så bra altså. Hver gang jeg skriver her får jeg så mye støtte for mitt syn på livet. Jeg føler at jeg blir sett, hørt og beundret på måter jeg ikke trodde var mulig for en liten hund.
Jeg tror dette skyldes, i tillegg til at jeg er liten, lekker og smekker, at jeg så rundlabbet byr på meg selv i alle livets situasjoner. Tror ikke dere også?
Jeg sier det til matmor også, du må by på deg selv , sier  jeg, vis hva du kan.
Det går litt trått, hun er ikke så ung til sinns som meg. Men jeg har advart henne. Åpner hun ikke opp snart, så overtar jeg. The dog blog! Det hadde vært noe det?

prøv da vel!

Fruens første forsøk på klessøm til seg selv istedenfor til dukkesamlingen ble endevendt av mor. Sømmonn skulle være rette, sømmene perfekte og alt skulle stemme. Det var ikke alltid like moro, og definitivt ikke noe man gledet seg til. Etter hvert gikk det bedre, sømmene rettet seg opp og man lærte å finne løsninger underveis om det skulle være nødvendig.
Slik har det også vært med strikking, og med broderi. De første prøvelappene i strikkefaget var et samarbeid med håndarbeidslærerinnen. Vi strikket annenhver omgang, og hun hadde helt klar den verste jobben...
Broderiene fra tidlig barndom kan man også si et og annet om, ingen fagjury ville tatt bølgen og gitt dem tjue i stil, og salgbart er det definitivt ikke.
Men det viktige er progresjonen, det at man lærer, finner løsninger som fungerer og får sting og masker til å føye seg sammen til en helhet.
Derfor bør vi bli flinkere til å prøve noe nytt, gi seg selv lov til å feile og tillate noen mindre heldige løsninger underveis.
Håndarbeidsopplæringen i skolen var strengere før, kanskje var den bedre også. Men i dag lærer de søte små å utfolde seg, de leker mer enn vi gjorde. Kanskje vil nettopp dette gi dem en mer åpen tilnærming til det å drive med håndarbeid i voksen alder?
For selv om et broderi skal være fint på vranga, så er det ikke nødvendigvis slik at det første, eller det andre, eller for den saks skyld det femte er beundringsverdig vrengbart. Men med trening og motivasjon blir det slik. etter hvert skjønner man at det å bruke tid på vranger, trådfester og trimming av stubber lønner seg.
På bunadkurs oppmuntrer Fruen de mindre øvede til å begynne med broderiene på stakken. De synes best, mens ryggstykket tas til slutt. Det er tross alt det folk flest ser på når man står i pølsekø på 17.mai.
Dagens oppfordring fra systua er å være litt mindre kritisk til egen innsats, finne frem stoff og tråd og slippe løs sin indre brodøse!

Og du, de prøvelappene vi så etter i håndarbeidstimene...tror du at det var førsteutgaven?

to sider av en stakk

I Barndommens dal hadde vi et kjøkkensett i engelsk broderi. Hvitt på hvitt, med hull og tungekanter. En gang i tiden hadde det prydet vakkerkammerset på morfargården, i vår barndom prydet det kjøkkenet.
Broderiene var vakre, duken konstant nystrøket. En gang oppdaget mor at den unge Fruen stod og krøllet sammen duken, for å se om den i det hele tatt kunne skrukkes...
Og en annen gang, da vevtanten var på besøk lærte hun Storesøster å se forskjell på rette og vrange, ettersom duken tydeligvis hadde blitt lagt på med gal side opp.
Slik skulle det være, vrangen skulle være like fin som rettsiden. Alle prektige brodøser vet dette, og bruker mye energi på flotte trådfester og minimale trådsprang.
Så kommer man på kurs og skal brodere bunad, og det store spørsmålet dukker opp:
Hvor fin skal vrangen være? 
Ingen ville finne på å montere denne nordlandsbunaden med vrangen ut, men motivet er gjenkjennelig og trådsprang er innenfor det akseptable.
Fruen mener at rettsiden er viktigst. For ja visst skal det være pent inni, men fokuset er på det synlige. Om noen bretter opp stakken din for å se på innsiden kan du med god samvittighet knipse dem over fingrene. Få mennesker har noe å gjøre oppunder andres skjørt.
Men jo penere vrangen er jo lettere er det å stelle og stryke. Og den største jobben gjør man mens man broderer. Trådender festes fortløpende for å unngå fastsydd tjafs som ikke kan fjernes, og om du syr et par sting i feltet du skal brodere sitter tråden like godt som om du knytter en prektig knute og lar den henge på baksiden.

fra sofaryggen

Jeg prøver å se lyst på livet, og gripe de mulighetene jeg kan få. Noen ganger er det en frossen loffskive langs skisporet, andre ganger en gjenglemt middagstallerken på kjøkkenbordet. Men livet består jo ikke bare av mat, og siden jeg er en spretten Jack Russell med hvite tenner jobber jeg litt som vakthund. Stort sett går dette bra. Jeg har i tre år hatt stamplass på sofaryggen, og derfra har jeg passet på hus og hage, bjeffet når katter krysser min eiendom, varslet når det kommer kunder og ellers overvåket ro og orden.
Dette trodde jeg alle var strålende fornøyd med, og at mat og kos var lønn for dette strevet.
Men nå er jeg litt usikker. Sist søndag, mens jeg var ute og lekte i snøen, ommøblerte matmor og matfar i stua. Greit nok, jeg skjønner jo at de ikke alltid kan spørre hva jeg synes. Men tenk dere hvordan jeg følte meg da jeg kom trippende inn, med snø på snuten og mat i blikket, og stamplassen min var vekk?
Nå må jeg holde utkikk fra gulvet, og stå på to for å se ut av vinduet. De må da skjønne at selv jeg blir sliten av dette?
Jeg lurer på om matmor hevner seg fordi jeg ble så redd en gang det raste snø av taket at jeg falt ned fra utkikksposten og gjemte meg under kjøkkenbordet? Eller kanskje gjorde de det fordi jeg lager sånne snutemerker på vinduet? Unnskyld meg i såfall, det er ikke så lett å bruke lommetørkle når man bare har labber.
Argumentet om at de gjorde det for å få bedre plass tror jeg ihvertfall ikke på. Jeg hadde god plass jeg!

Og hvis dere ikke tror meg, så er bildet tatt før de flyttet om. Nå må de vokte søppelkassene selv mens jeg ligger på gulvet.

på tvers

Når Fruen kommer hjem fra kurskveld, dropper bunadleksikonet med et dunk i gangen og bjeffer at Nå flytter vi til en italiensk småby uten snø, da vet Høvdingen at det kan lønne seg å stryke kona medhårs.
Å kjøre seg fast tre ganger på en tur-retur Tigerstaden tærer på humøret, og når man i tillegg blir skjelt ut av en møtende bilist for å ha parkert på tvers av en smal gate, da er kvelden mer eller mindre over.
For altså, når man kommer kjørende gjennom mørke bygater og i det fjerne ser en liten bil, trygt plassert på skrå, og det rundt denne bilen virrer en arrig boblekåpekledd dame som hissig sparker unna snø og is mens hun fekter med armene og mumler - hvor stor er sjansen da for at dette er en planlagt parkering.
Sannelig, hadde man vært slik en kortskalle at dette ble vurdert som en fornuftig måte å sette fra seg bilen på, ville man i det minste løpt derfra uten å se seg tilbake....
Til tross for en forholdsvis usammenhengende fremstilling innså møtende sjåfør logikken i dette og trådte til som dyttehjelp.

En ting er å kjøre seg fast her hjemme, her er det alltids en nabo man kan be om assistanse. Men hva gjør man midt i en by? Oppsøker et hus og ringer på? Venter på Falken? Plante seg i en snøfonn og drømme om sol og sommer i Italia?

godt for sjelen

 Det har vært et par dager hvor man har vært mest fristet til å bedrive aggressiv nålefilting, men Fruen har holdt seg hard og økonomisk og ikke svidd av penger på ulldotter og grønnsåpe. Strikking derimot er godt for sjel og sinn, og særlig når garnlageret fremdeles er i største laget. Maske føyer seg inn i maske, arbeidet vokser og tankene vandrer så vide omkring.
Og om tankene skulle vandre altfor langt avsted er det jo godt man er aktivisert med tovavotter av enkleste sort som skal vaskes i maskin og godsnakkes i fasong...
Nå skal det en mariustunika på pinnene. Det gleder Fruen seg til! Mange timer med pinner, garn og en oppskrift man har vært gjennom en gang tidligere gir uante muligheter for oppdatering på fjernsynsserier på boks.

ord, ord, ord

Det er så mange ord! Vi snakker og skriver, vi tenker og føler og mener og tror. Ord etter ord leveres, til lydhøre mottakere og til mindre engasjerte mottakere. Noen ganger kommer budskapet helt feil ut, andre ganger mottas det med full jubel. Det rare er at samme ord, samme budskap kan oppfattes helt ulikt.
Det hender  Fruen drømmer om et tidligere liv, et steinalderliv, der man ikke gasset seg i adjektiv og tankerekker, men heller bare klubbet rundt seg med en høvelig stein, eller klasket ned motstand med fysisk kraft istedenfor ordets makt.
De siste dagene har ord gått ut og inn, og ord som går inn har den elendige egenskap at de blir sittende klistret i hukommelsen. Da er det godt å ha muffinsbakende barn, bikkje som puster tungt på akkurat riktig tidspunkt og en mann som lar frustrert Frue smelle litt med dører ( bare litt) og heier akkurat passe masse. For det skal ikke være for mye medlidenhet heller når Fruen er i slett lune, da smeller det lett.

Og så ytrer man noen grimme gloser i ensomhet, sparker litt i snøfonner og murvegger og føler seg egentlig sånn passe dum. Og så spiser man en muffins til, og føler seg ikke bare dum men også stuffet som en kalkun, og så må man le litt, og så er livet egentlig ganske bra.

tips fra systua

Mange års tråkking i de vidergående skolers korridorer har ført en del kunnskap av den sorten som ikke står i noen lærebok. Fra de to årene på sømlinje er dette deler av den mest nyttige kunnskapen:

1. Ikke sy trangt skjørt av stormønstrete skjørt. En vannmelon over hele hoftepartiet er ikke kledelig.
2. Hvis du får kjæreste i september, ikke sy julebordslips til ham av stoffrester fra din julekjole.
Ikke alle forhold varer evig ( eller til jul) og slipssying krever en viss øvelse.
3. Ikke tråkk på pedalen mens du skifter fot eller nål i symaskina.


Selvsagt lærte vi å sy, konstruere mønster, ta brennprøver av stoff og mye annet fornuftig også. Men ensomheten som oppstår når du mutters alene sitter fastsydd i en symaskin, den glemmer man aldri.

om drømmer og gjøremål

Hva fyller man livet med, og hvordan får man dagene til å gå? Vel, her er i hvertfall noe av hva Fruen bedriver tiden med, etter en oppfordring fra Sulvis: 

4 tv-program jeg ser:

- Mad Men. Eller forresten det blir helst på dvd ettersom vi ikke har kanalen det går på nå og før ble det jo sendt midt på svarte natta.

- Gossip Girl. Er det kleint å se dette når man har tippet førti? Nei, slettes ikke. Å følge med i tiden og forvente effektivitet er viktig.

- Cold case. Ulykkelige saker med happy ending. 

- The Pacific, sammen med Woody. En serie som viser krig slik det er, og som er en påminnelse om hva vi håper vi aldri får oppleve. 

Det meste tas opp og sees på mer høvelige tidspunkt enn når det opprinnelig sendes.

4 ting jeg har gjort i dag:

- bevist ovenfor en gjeng sekstenåringer at jeg ikke bare er mild og snill ( og bevist for meg selv at utdannelse i praktisk pedagogikk kanskje hadde vært lurt, men antakelig blir jeg ingen pedagog åkkesom)

- sendt to gretne eposter, og en blid. Det gjorde godt å sende de gretne!

- knekt den siste neglen som knekkes kan.

- stekt trippel porsjon pannekakerøre og angret som en hund underveis

4 ting på min ønskeliste:
- At noen skal se hvilke fantastiske evner og erfaringer jeg besitter og tilby meg en eksepsjonelt spennende og utviklende jobb basert på hva jeg kan.
- Pucciveske. Men siden jeg er veldig grei og omtenksom og den slags salighetsting bare kan anskaffes i Italia vurderer jeg nå å ønske meg en Mulberry Bayswater isteden ( les, inntil man kommer seg til pastaland)
- At jeg skal imponere stort på mine nye slalåmski og svinse nedover bakkene som en studie i ynde selv om det er en hel del år siden sist og jeg ikke direkte imponerte med stilsikker svingteknikk da heller
- At jeg blir modigere og tør å følge egne instinkt litt oftere og uten å hele tiden tenke på hvordan mine valg påvirker gud og hvermann.

4 ting jeg liker dårlig:
- Slarv og mennesker som har som utgangspunkt at alt er kritikk
- Tv-serier som ikke varer evig, sånn som Downton Abbey. Hva mener BBC med å lage noe så fantastisk uten å ha minst tyve episoder klare?
- Hunder som bjeffer ynkelig mellom kl 4 og 5 om natta fordi de er selskapssyke og vil dele dyne.
- Mennesker som antar jeg har et hav av tid til å gjøre alt mulig på dagtid ettersom jeg likevel bare er hjemme. Jeg er faktisk ikke bare hjemme, jeg jobber.

Denne skulle selvsagt vært videresendt til et assortert knippe medbloggere, men nå har den vel allerede gått sin seiersgang over det ganske blogglandia. Derfor går vi i dag for den frivillige varianten  - er det noen der ute som føler seg kallet og inspirert så vær så god!

Trenger du en venn?

Det finnes mange ensomme symaskiner. Symaskiner som står i et skap eller under et bord og som knapt nok får annet enn et beklagende blikk fra eieren. Eieren som har lyst til å sy, men som har fått en idé om at symaskiner er onde vesener som ikke lar seg overtale til samarbeid eller hyggestunder.
Disse symaskinene trenger en venn!
Og om du er blant de som har en slik ensom symaskin stående, og du fra tid til annen føler medlidenhet med den ensomme under bordet; gjør noe med  det!

Den første helgen i mars arrangeres kurset Bli venn med symaskinen i regi av Oslo Fylkeshusflidslag.
Kurssted: Ullevål skole
Tid: Fredag 4.mars 18 - 21, lørdag 5. og søndag 6.mars 10 - 17.
Kurslærer: Fru Storlien
For spørsmål kan husflidslaget kontaktes på telefon 22413335, eller epost info@oslohusflid.no
og Fruen kan kontaktes her, på twitter eller på epost fru.storlien@gmail.com

Gode vennskap har oppstått på tidligere kurs, både blant maskin og eier, og blant kursdeltagere/lærer!

i dag

En venninne var strålende fornøyd med den nye rynkekremen sin. Den var visstnok vanvittig effektiv og hun følte seg duggfrisk og ung. Alt var ren og skjær velstand helt til hennes utflyttede datter kom hjem på besøk og oppdaget at lyset på badet var mer eller mindre gåent....
Fruen ser også at dempet badebelysning ville hjulpet på utseende og selvfølelse. Det er definitivt slutt på å være ung og lovende, håret blir stadig lysere og smilerynkene stadig flere.
Men når Woody avslutter bursdagskortet med Jeg håper vi får mange fine år sammen, da er det helt ok å fylle 41 år.

Den tapte uskyld

De vokser opp de søte små. Men det er så lett å glemme, for for en mamma vil kanskje egne barn være nettopp barn. Det er både fint og litt vemodig når de strekker seg i været, fyller skohyllene med potensielle flytebrygger og ordner seg selv. Og så er de barn noen ganger. Da trenger de mammahjelp ( og selvsagt pappahjelp), de må påminnes matpakker, gymtøy og aktiviteter.
Så det går litt opp og ned dette om hvorvidt de er små eller store...
Det finnes imidlertid et og annet som tyder på at de er på vei inn i de stores rekker:

1. Man kan legge opp en bukse mens Queenie bedriver kveldsstell bak låst badedør
2. Ukens beskriv-deg-selv-lekse i engelsk begynner med I am a hot and sweet girl.
3. Det dukker opp strenge retningslinjer for hva mor skal ha på ( og særlig ikke ha på) ved avhenting på skole.
4. Utsagnet Jeg googlet det du sa, og det var faktisk feil dukker opp med ubehagelig frekvens.

Da Queenie var mye mindre enn hun er nå inngikk følgende samtale i kveldsritualet
F: Hva skulle jeg gjort om jeg ikke hadde deg.
Q: Da måtte du løpt ut i skogen og finna meg.
F: Men om jeg ikke fant deg der da?
Q: da måtte du svømt til havets bunn
F: Og om du heller ikke var der, hva skulle mamma gjort da?
Q: Da måtte du satt deg på en kafé og ønsket deg meg noe innmari og så kom jeg til deg.

Da Fruen prøvde seg på denne hyggelige samtalen her forleden ble utfallet noe ganske annet, for Queenie hadde følgende melding Hvis jeg hadde fått lov å ha facebook kunne du bare funnet meg der og så slapp vi sånn masse styr.
Det skjer ikke. Da heller bli kald og våt i jakten.