Når det beste ikke er godt nok

Innimellom montering av nye bunader og omsøm av eldre bunader har jeg for tiden en broderijobb som krever både fintfølelse og kunnskap om broderi.

For noen måneder siden ble jeg kontaktet av en bekjent hvis mor har blitt syk og derfor ikke kan brodere ferdig bunad til barnebarnet. Jeg kjenner familien og vet dette er vanskelig for bestemor som har brodert til flere barnebarn og også for hun som er både datter og mor og må si at nå setter vi bort jobben. Slike beslutninger blir ikke tatt over natten, og jeg tipper det materialpakken ble sendt videre med en blanding av sorg og lettelse.
Jeg har opp gjennom årene sett den gjensidige gleden når generasjoner kommer med en ferdig brodert materialpakke og jeg vet hvor mye det betyr for alle parter å ha en bunad som er brodert av mor eller bestemor. Det oppstår en egen nærhet, en følelse av eierskap som ikke kan erstattes. Noen ganger har jeg i mitt stille sinn tenkt at neon kanskje ikke burde brodert, og det har hendt jeg har fylt inn noen sting her eller en fransk knute der, men uten å nevne det.

Men her er situasjonen annerledes. Hun som har brodert har gradvis mistet synet. Farger er byttet om, sting er for lange et sted  og for korte et annet sted og kort sagt burde hun gitt seg for noen roser siden. Det er her problemet oppstår...Vi har en bestemor som med stolthet og glede har gjort som best hun kan. Vi har en konfirmant som har en vag følelse av at kusinens bunad så litt annerledes ut og vi har en generasjon i midten som skal gjøre begge parter til lags.
Og ja, så har vi meg da som skal tjene  på jobben.

Hvordan løse dette?
Jeg liker jo, som dere vet, å brodere og jeg broderer mye. Men det å overta en påbegynt jobb er noe helt annet enn å starte med ren påtegning og en tilmålt mengde farger. Her må jeg vurdere hva jeg skal ta opp og hva jeg skal beholde. Jeg må ta hensyn til hvor tett stingene ligger og tilpasse min egen tetthet til dette. Jeg må la det være igjen såpass mye at hun som begynte på jobben og barnebarnet kan være stolte av bestemors jobb samtidig som jeg må brodere såpass mye at jeg kan stå inne for det ferdige resultatet. For, hvis de er fornøyd har bestemor brodert. Hvis de ikke er fornøyd vil mitt navn bli nevnt, slik er det.Og hvis det er synlige forskjeller kan vi ende opp med at kunden ser skjev ut. Hvorfor? Jo, tenk deg at det ene forstykket har større motiv enn det andre fordi det er brodert langt utenfor påtegning. De som ser på bunaden da vil tror det er monteringen, eller kroppen inni bunaden, det er ujevnheter i.

Vet dere - jeg liker sånne jobber!
For meg er dette som å løse en intrikat gåte eller famle meg gjennom en labyrint. Jeg må tolke og tenke og hele tiden foreta andre vurderinger enn de jeg gjør når jeg starter en jobb helt fra bunnen av.
Utfordringen på disse plaggdelene er ikke å brodere det aller, aller vakreste jeg kan, men det aller , aller likeste det eksisterende arbeidet. Eller altså, den delen jeg beholder. Noe av det jeg tok opp var, for å si det pent, ikke helt heldig.

Detalj av Valdresbunad, brodert helt og fullt av meg.

 Bunaden i teksten vil ikke bli fotografert for bruk her.

Respekter snille piker

Til dere som har lest innlegget om tiden det tar og hva som kan skjule seg i det som fortoner seg som en liten jobb, vil jeg si følgende: Unnskyld, jeg er ikke gretten og ja, jeg vet jeg lever av  å sy for kunder.
Så hvorfor denne irritasjonen?
Jo,det skal jeg fortelle dere ( og til dere som ikke har lest forrige innlegg; lest det først)

1. Snill-pike-syndromet
Jeg vil jo helst være gruelig godt likt, og for å oppnå det bør jeg ideelt sett være blid og fornøyd og si ja til alle som spør. Det går jo ikke...Jeg kan sikkert jobbe på meg både brukket rygg, brokk og senebetennelser opp og i mente uten at det gir noen voldsomme utslag på popularitet. Samtidig vet jeg at jeg kunne strukturert meg litt bedre i januar ( og begynnelsen av februar) og hatt kapasitet til å ta inn enda mer jobb nå.
Altså, irritert på meg selv fordi jeg ikke er hverken snill eller flink pike. Alternativt irritert på meg selv fordi jeg ikke evner å sette grenser for meg selv...

2. Respekt for andres tid
Jeg er bunadtilvirker, jobben min er primært å sy bunader ( og å lære andre å sy bunader ). I likhet med veldig mange andre jobber jeg på dagtid, og vil gjerne ha litt fri på kveldene. Dette innebærer at jeg helst vil ha jobbrelaterte telefoner på dagtid, og så kan jeg selv velge om jeg vil ha kundebesøk på kveldstid. Det er den ene delen av dette punktet. Den andre delen er at jeg selv vil bestemme hva som er nok jobb, og når jeg ikke har kapasitet til mer. Som selvstendig næringsdrivende har jeg ingen vikar ved sykdom eller skade, hvis ikke jeg kan jobbe blir det ikke jobbet. Derfor har jeg også sluttet å sprenge tidsskjemaet, jeg må ha tid til en sykedag. Hvis jeg hadde hatt en sjef ville hun eller han passet på dette for meg, nå må jeg passe på meg selv. Det går stort sett ganske fint
Altså, irritert på kunder som viser manglende respekt for min arbeids- og fritid.

3. Respekt for håndverket
Dette tipper jeg mange håndverkere kjenner seg igjen i; resultatet av en stadig minkende kunnskap om og forståelse for håndverk.
Det hjelper ikke at du har vage minner om en bestemor som lynkjapt lappet bukseknær, skiftet glidelåser og strikket OL-gensere til hele familien. Dette var nemlig ikke noe hun satte seg rett ned og gjorde, dette var resultatet av et langt liv hvor håndarbeid hadde vært en del av hverdagen. Slik er det med mange håndverk, de som behersker faget får det ofte til å fremstå som lett og uanstrengt. Men det skyldes heller øvelse enn at det er så superenkelt i seg selv. Tenk på når Therese Johaug skøyter avsted...det ser ut som en lek men det handler om teknikk, teknikk og teknikk (og sikkert rå styrke).
Det hjelper heller ikke at du har vokst opp med gode håndverkere og snille gammeltanter som hjelper til i tide og utide. For det første fordi handlingsbåren kunnskap må læres. For det andre fordi gammeltanter er uhyggelig dårlige til å at seg betalt og derfor automatisk vil si at "den jobben der, nei den tok sånn cirka tre minutter mens potetene kokte eller mens jeg så Dagsrevyen". Sannhetsgehalten i dette er ikke pålitelig, men er vel omtrent like lav som lønna.
Altså, irritert på kunder med manglende forståelse for at håndverk tar tid.

Og husk på dette: Dere kommer overhodet ingen vei hvis dere ikke spør. Men spør med måte, ha respekt for håndverk og håndverkere og ikke tilby oss vin, snømåking eller pianotimer som lønn. Tenk på hva du betaler med i matbutikken, hos advokaten eller på kaffebar og tenk at dette er tjenester vi håndverkere også benytter oss av og som vi betaler for meg penger.

Og ære være alle dere som fremdeles tør å spørre! Dere gir meg smør på brødet, arbeid nok til å fylle dagene og fine diskusjoner. Jeg vet at mange av jobbene dere ringer om faktisk ikke tar så lang tid, men det handler også om å ha de to-tre-fire timene til overs uten at det går utover de som bestilte tid i fjor høst.

 

øverst, broderi Ørskogbunad,

under til venstre sjal til Nordlandsbunad,  til høyre belte og stakk fra Øst-Telemark

Bare en liiiten jobb

Det er den tiden på året...den tiden hvor telefonen plinger jevnt og trutt,med tekstmeldinger, eposter, meldinger på facebook og selvsagt - telefoner:

Stemme i andre enden: hei er det Fru Storlien? Jeg heter så&så og jeg har hørt at du syr ut bunad. Du har faktisk sydd ut bunaden til fotpleieren til min svigermor og nå lurte jeg på om du har anledning til å sy ut min bunad? Ja, det er ikke så mye og sånn jeg ser det er det ikke noen stor jobb. Det er jo sånn at jeg hadde tenkt å gå ned de her kiloene men det har jeg jo ikke gjort da, hehe. Og nå er det ikke lenge til jeg skal bruke den og da tenkte jeg at siden fotpleieren til svigermor var fornøyd og gav meg nummeret ditt så kan kanskje du hjelpe meg. Som sagt, det er ikke mye. Jeg tror ikke det er snakk om mer enn fem-seks centimeter. kanskje syv.
Fru Storlien: Nja, ja, jeg har en del jobb. Egentlig så er det fullbooket og vel så det altså. Er det 17.mai som gjelder eller?
Stemmen: Hva? Nei, erru gærn. Da hadde det jo vært håp. Nei, det er konfirmasjon om ti dager. Men som sagt, det er ikke noen stor jobb altså. Det er bare litt i livet.

Dette  skal ikke handle om overoptimistiske stemmer i telefonen. Blide telefonstemmer er hyggelig, og noe av det man lever av. Dessuten, de fleste av oss har vel tatt en telefon eller tre og forhørt seg om noe man strengt tatt vet ikke er realistisk...

Nei, det skal handle om hva som skjer når en bunad skal syes ut: 

For enkelthets skyld tar vi utgangspunkt i en som er sydd sammen i livet, altså ikke stakk og liv hver for seg. 

Aller først sjekker vi at det er nok stoff i sidene til at vi slipper å skjøte inn et ekstra stykke stoff. Det er vanlig å ha relativt generøse sømmonn i sidene når man syr til konfirmant ettersom konfirmanter ikke alltid ser ut som konfirmanter resten av livet. 

La oss si at det er nok stoff i livet. Fint. Da spretter vi fra hverandre liv og stakk. Kanskje er det linning på stakken. Da må vi se om det  ( forhåpentligvis) ligger litt ekstra stoff der også. Hvis ikke må vi skjøte. Eller sy ny. Hvis dette er en bunad som bruker belte så kan du skjøte midt bak, eller der stakken overlapper midt foran. Det er ikke veldig fint å bare sette inn en stoffbit i en kvalitet som nesten ligner et vilkårlig sted.

Og så var det stakken. For det er ikke bare å sy ut litt i livet. For hva skjer om du syr ut livet ti centimeter og så gjør du ikke noe som helst med stakken? Jepp, det blir masse rynker og rusk når du syr sammen igjen og så er alt nøyaktig like stramt på midten. Type ilter veps...

Derfor; stakken må ut. Kanskje må du ta ut alle folder, stryke ut alle bretter og gjøre alt på nytt. Eller slippe opp rynkene litt? Det du ikke kan, er å fjerne foldene i sidene. da får du et glatt stykke i hver side og så ser du ihvertfall ikke smalere ut...Vidden fordeles jevnt rundt det hele.

Og så, når stakken og livet er sydd ut like mange centimeter kan det hele syes sammen. Og om du har sydd ut mye ( mer enn ti centimeter ) så må du kanskje justere livlinjen ( påsyingslinjen altså). Kundens egen livlinje får kunden ta ansvar for selv. Da er det kjekt å prøve. Og å ha tid til eventuelle justeringer. I tillegg kan du jo være så heldig ( eller noe lignende) at kunden har gått ned eller lagt på seg siden sist.

Og, la du merke til at jeg nevnte noe om bunader med belte? Hvis du syr ut bunaden er det ganske opplagt at beltet også må ut...Så om den som syr ut bunaden din spør om dette så er det ikke bare fordi h*n er hippen på mer jobb eller gjerne vil selge deg et par sølvstøler. Det ligger også et lite snev av omtanke der, for ditt fremtidige inntak av mat og oksygen mens du er iført bunad.

Og til slutt: de søteste damene er de som fortvilet betror meg at det er mer enn nok stoff som kan syes ut i livet men det er ikke noe å sy ut i stakken for der er det bare halvannen centimeter sømmonn i hver side. 

Til dere: Det har seg slik at de fleste stakker består av to stykker stoff ( to høyder) og vidden er konstant uavhengig av om du er en smal konfirmant eller en valkyrie av episke dimensjoner. Livvidden reguleres ved hvor mye stoff vi dytter inn i hver fold. Jo tynnere du er jo dypere folder har du. Og når vi syr ut finstasen så slipper vi ut foldene, litt, bittelitt eller masse. 

Og nei, det har ikke mye å si om det skal syes ut fire eller fjorten centimeter. Jobben er den samme. 

PS.

Denne teksten ble første gang publisert i 2013, men den er like aktuell i år ( som alle andre år) Og du, bare et tips - jeg er ikke evig optimist. Hvis telefonen ringer lørdag kveld er min første tanke at noe har skjedd med en av mine nære og kjære og ikke at du nettopp har oppdaget at bunaden er for liten. Vent gjerne med slike telefoner til normal arbeidstid.

Påskeferie

Høvdingen er hjemme igjen, Laika har fått livsgnisten tilbake og vi er ferieklare.

Jobbmessig synes jeg påsken kunne blitt flyttet til november...det passer ikke sååå godt med ferie nå. Samtidig ser og kjenner jeg at det skal bli godt med noen dager i litt roligere tempo.

Så vi håper på sol og god stemning selv om det er noen år siden de håpefulle syntes aking i dobakken var gjeve saker og en attraktiv aktivitet.

Om jeg tar helt fri, nei absolutt ikke.

Jeg har knyttet 450 knuter på et nordlandssjal, så nå gjenstår bare 350. 

Dessuten har jeg overtatt en broderijobb fra en  dame som har blitt syk, og den kommer til å ta tid. 

Selv om dette er et langtidsprosjekt er det en passe jobb å ta med.

( en halv stakk er ikke like lett å håndtere)

den lille pølsetyven

Som  dere vet blir Laika med ujevne mellomrom og med påholden labb sluppet løs her på bloggen. Dette går fint, hun får frem budskapet sitt ( føler både hun og jeg ) men på fredag oppstod en situasjon som jeg vil belyse fra begge sider. Jeg stoler rett og slett ikke helt på hvordan hun vil fremstille det hele. Vi kommer til å veksle på fortellerstemmen, men avsnittene hennes vil stå i kursiv.

Det begynte torsdag ettermiddag, da hun fikk sin daglige rasjon av kuler. Dette er vanligvis dagens høydepunkt og Laika spiser som om mat skulle gå av mote i morgen. Men ikke torsdag nei. Hun stakk snuten nedi matskåla, stirret anklagende på meg og satte seg i buret. Jeg tenkte hun savnet Høvdingen, og reflekterte ikke mer over at hun helt frivillig oppsøkte buret. Tro meg, det burde lyst noen varsellamper for dit går hun bare når hun har gjort noe galt.
Matlysten var ikke større fredag, men tørst var hun.
Fredag ettermiddag kom jeg inn i gangen og så at hun enda en gang satt lutrygget i bure. Hun så på meg med et sånn blikk du får hvis du er aldeles overmett, det blikket som sier jeg orker ikke en bit til men noen må jo tømme kakefatet... Foran henne lå en enslig grillpølse og kroppsspråket var tydelig; denne hadde hun virkelig ikke lyst på.
Jeg kunne ikke forstå hvor pølsa kom fra. men så demret det....Queenie hadde vært på skidag, med grilling, og hvor hadde den pølsepakka blitt av? Jeg saumfarte buret, jeg stålsatte meg for den eksplosive effekten av hund som har spist plastemballasje, og jeg lette i gangen. Til slutt åpnet jeg sekken som stod i gangen. Og i innerlomma, under et særdeles rent sjokoladepapir fant jeg en tom pølsepakke, uten et eneste bitemerke.

Og nå, over til Laika:
Altså, jeg har jo skrevet om at jeg savner matfar. Og alle de andre i huset merker jo at jeg sturer litt og de prøver å kvikke meg opp. Så torsdag da det begynte å lukte så vidunderlig av kalde grillpølser i gangen skjønte jeg at noen hadde funnet på noe for å glede meg. Vagt husket jeg at de andre hadde rebusløp på hytta for noen år siden for å finne påskeegg. Kanskje var det noe slikt de hadde funnet på, for meg? Jeg lette og lette, men fikk ingen ledetråder. Til slutt sjekket jeg sekken, og der, nederst i ei lomme lå det en åpnet pakke med digge pølser. Jeg listet ut en, tok den med inn i bure og storkoste meg.
Så hentet jeg en til, for jeg regnet jo med at herligheten ikke ville vare evig. Så hentet jeg en til. Og ja, dere kan vel tenke dere....
Det tok litt tid å liste ut pølsene, men samtidig er det et fint tidsfordriv og litt spennende. Og, jeg måtte passe på at ingen overrasket meg.
På fredag smakte ikke pølsene like godt, og da matmor oppdaget meg og den siste pølsa var jeg egentlig litt lettet. Egentlig håpet jeg at hun skulle tatt den siste sånn at jeg slapp. 

Det var Laikas versjon.
Vi er flinke til å passe på. Hunden har tilsynelatende kuleledd og uttrekkbar hals og kommer til overalt der mat kan snokes og snikes. En gang vi var på skitur snappet hun, i nedoverbakke, en brødskive fra hånda til en som satt ved siden av løypa og spiste niste. Hun hopper, åler, ruller og tigger og er bortimot umettelig og veldig løsningsorientert.
Ungene  vet at det ikke skal etterlates mat i sekker, men akkurat torsdag glapp det. Jeg kan ikke for mitt bare lov skjønne hvordan hun har klart å liste pølsene ut av emballasjen, eller hvorfor hun ikke likegodt tok hele pakka med inn i bure med en gang.
Og hvorfor jeg vet at hun ikke spiste alle pølsene på rappen?
Jo det skal jeg si dere. Det var åtte grillpølser igjen i pakken, vi ville definitivt ha merket det om hun hadde glefset i seg alle på en halvtime.

Og i ettertid, tror dere hun syns det er fint å være tilbake på kulene igjen?

Jada, jada. Så lenge var Adam i paradis, og så lenge nøt jeg godt av å være en nettkjefta liten sjarmør...Nå er det kuler igjen, og vann. Og hver gang noen vurderer å stikke til meg en godbit kommer matmor med noen ufine kommentarer om pølseånde og kjøttfising og så blir det ikke noe kos. Akkurat som om jeg ikke taklet dette helt fint, ærlig talt, jeg ble ikke det minste dårlig i magen. Spør dere meg så kunne jeg sikkert spist en hel pakke. Men du og du jeg er glad de stakk innom butikken og kjøpte vanlige grillpølser...den pakken matmor kom hjem med, den med chili og ost, den hadde jeg nok ikke håndtert like godt.

xoxo Laika

Hunden har det fint, vi har det fint og det endte godt. Men det kunne gått mye verre. Hun fant ikke, eller lot seg ikke friste av, posen med pinnebrøddeig og sjokoladen var oppspist ved bålet. Det følger ansvar med å ha hund, kosthold er en viktig del av dette. Og siden hunder jevnt over er noen utspekulerte mattyver er det vi mennesker som må passe på at mat ikke er tilgjengelig. Og ja, hvis du skulle møte en Jack Russell i skjev galopp og målrettet blikk under buskete bryn, hold på maten din. Hun har garantert en plan.

My heart belongs to daddy

 

Nå har jeg bodd her i over åtte år, og selv om det absolutt ikke er noe galt med hverken matmor eller de  to storesøsknene mine så er det tross alt matfar som er sjefen over alle sjefer ( og schæfere). Høvdingen rett og slett.Nå har han vært bortreist i et par uker, og hvis dere tror at vi hunder ikke har følelser så tar dere grundig feil og trenger et lynkurs i hundehvisking.

Det begynner med at han drar. Jeg vet det er noe på gang, for alle er i litt dårlig humør kvelden før og den elendige kofferten hans dukker opp fra skapet. Og dere, om han hadde pakket en ordentlig koffert så skulle jeg sneket meg med, men jeg klarer ikke å skvise meg ned i en sånn liten håndbagasjesak.
De første dagene er jeg hoppende optimist, for man kan jo aldri vite hvor lang turen er. Jeg løper til døra hver gang noen tar i dørhåndtaket og står smilende i fremste rekke. Dessuten sjekker jeg både kjeller og loft, og snuser i senger og andre steder hvor han kanskje er. Jeg blir sprettende glad når jeg ser fra sofaryggen at bilen hans står utenfor, men så kommer jeg på at den stod akkurat der for ti minutter siden også, og to timer, og i går.

Etter fem-seks dager går lufta litt ut av meg. Jeg går fremdels for å åpne døra, men det haster ikke så veldig. Litt lenger ut i uka gir jeg helt opp. Jeg holder meg trofast på sofaryggen og speider bortover gata, men jeg blir ikke lenger forvirret av at bilen hans står utenfor. Den har tross alt stått urørt i flere uker. Døråpning er ikke morsomt i det hele tatt. Samme hvor hyggelige folk er så er det ikke matfar. Noen ganger blir jeg faktisk så skuffet at jeg går og legger meg igjen med en gang døra er åpen.
Jeg klenger meg inntil matmor og de andre to, men jeg savner pappa!

Nå snakkes det om at han kommer hjem på mandag, men jeg vet jo ikke hva mandag er. Og snart for meg er NÅ for alle andre, så jeg vet ikke helt. Jeg tror jeg går og legger meg jeg.

xoxo Laika

PS.
Forrige uke, da matmor også var bortreist kom det en supertante og bodde her. Hun var såååå grei og gikk masse tur med meg og jeg håper hun kommer tilbake veldig snart!

kurs i generell bunadsøm

Hvordan foregår egentlig et kurs i generell bunadsøm?

Noen har tatt kontakt og spurt om det er meningen å gå gjennom en materialpakke som tar for seg 

de mest typiske broderi- og sømteknikker,  samt ulike måter å kante, rynke, foldelegge og på andre måter tilpasse stakk og liv.

 

 

Det er ikke akkurat slik...

Idéen er at deltakerne tar med en komplett materialpakke med ferdig klippete deler eller stoff og mønster og sømforklaring. Dette avtales på forhånd, slik at jeg vet hav som kommer og eventuelt kan lese meg opp hvis det skulle komme en bunad jeg har mindre kjennskap til.

I vår har jeg et assortert utvalg bunader på de to kursene;
Broderi; to stakker med ulike border fra Sigdal-Eggedal, Gudbrandsdalen festbunad, Grafferbunad, båndstakk fra Telemark, Nordlandsbunad, Senjadrakt og Oslobunad
Montering: cape fra Gudbrandsdalen, mannsbunad fra Gudbrandsdalen, Manns- og kvinnedrakt fra Senja, kvinnebunad fra Øst-Telemark og Vest-Telemark og barnebunad fra Oslo og Romerike.

På noen kurs har jeg flere av samme bunad, andre ganger har jeg åtte helt  forskjellige problemstillinger. Dette innebærer mulighet for deltagerne til å bli bedre kjent...det må rett og slett bli litt venting ettersom det er lite fellesundervisning. Da kan de bla i Bunadleksikonet, gå rundt og se hva de andre jobber med eller lese gjennom sømforklaringen en gang til.
Noen ganger tenker jeg at det sikkert er mye enklere å ha åtte deltagere som jobber med det samme. Da kunne jeg delegert oppgaver med jevne mellomrom og fulgt opp alle samtidig. Men innerst inne vet jeg at jeg liker kursene mine. Jeg liker at det er litt armer og bein og at jeg ikke alltid vet hva dagen bringer av innfallsvinkler og hvor langt de enkelte har kommet i løpet av den siste uka.

I dag er jeg ekstra spent ettersom vi ikke har sett hverandre på to uker. Kanskje alle har jobbet ekstremt strukturert og har kommet lenger enn jeg tror?

Modul 6 - søm og tilpasning av kvinnebunad

Om Bunadopplæringa

Ei kursrekkje som kan vera ein del av løpet til sveinebrev.

Bunadopplæringa er eit samarbeid mellom Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk Folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon. Kursrekkja består av seks modular, til saman skal dette gje deltakarane ei brei innføring i praktisk bunadssaum. Kursrekkja er open for alle som ønskjer å lære meir om bunadssaum, anten som grunnlag for fritidsinteresser eller næring. Det er ein fordel med grunnleggjande kunnskap om saum. Det er mogleg å ta heile kursrekkja, eller berre enkeltmodular. Modulane er lagt opp etter vanskegrad med tilrådd rekkjefølgje, dess lenger ut i kursrekkja ein kjem, dess meir forkunnskap vil kursa krevje.

Forrige uke var det for fjerde gang tid for å avslutte en kursrekke og sytten engasjerte deltakere fikk en innføring i beltestakk fra Telemark, Åmlibunad fra Aust-Agder og livkjole fra Gudbrandsdalen. De ble delt i tre grupper og hadde halvannen arbeidsdag på hvert draktområde. Hvordan inndelingen foregår vil variere fra modul til modul avhengig av hva det undervises i og hvordan lærerne legger opp arbeidet.

Høres dette spennende? Jeg har undervist på modulen om søm og tilpasning av kvinnebunad siden oppstarten og har blitt kjent med mange hyggelige bunadentusiaster disse årene.Jeg kan vel innrømme at etter den første kursrekka hadde jeg ikke trodd dette skulle bli en så stor suksess som det faktisk har blitt. Ikke fordi jeg syntes opplegget var dårlig, men jeg trodde rett og slett ikke det var så mange mennesker i Norge som ville være villige til å bruke så mye tid og penger på en slik utdannelse. Vel, jeg tok feil. Grundig feil. 
En annen kursrekke er i gang, og neste starter i vår. 

 

 

Noen kjenner et eller flere av draktområdene fra før, andre ikke. Noen er mest vant til håndsøm og andre har liten erfaring med håndsydde liv. Det er deltakere som vil ha bunadsøm som levebrød og deltakere med bunad som hobby. Noen har et svennebrev i sikte og teller timer og kompetansemål. Kort sagt, det er en spennende forsamling.

Og noe av det aller, aller beste med denne kursrekka er å se vennskap formes og kontakter knyttes. Mange av oss jobber i enkeltpersonforetak og har få eller ingen kolleger å rådføre oss med. Da er et slikt forum viktig. Det er godt å ha noen å ringe eller sende en epost til hvis man står fast.

Lurer du på om dette kan være noe for deg? Les mer her, på hjemmesiden til Studieforbundet kultur og tradisjon. 

Introduksjonskurs Ullbroderi

 

 

Tenke ut hvilke sting som skal med, lage mønster, tegne på, måle opp garnmengde, pakke materialpakker...

Joda, det er litt å tenke på i forkant av et introduksjonskurs i ullbroderi.

Jeg har hatt kurs i Oslo denne helgen, fredag kveld og hele lørdag. 

Syv ivrige damer har øvd og prøvd på sjattersøm, franske knuter 

og andre sting de kan regne med å møte igjen i bunadbroderienes verden. 

Og dere - høstsesongen er snart fullbooket, men jeg har noen ledige helger. 

Send meg gjerne en epost hvis dere kunne tenke dere et bunad- eller broderikurs.

For husk dette - hver bunad vi broderer i Norge tilsvarer en bunad mindre brodert i utlandet.

PS
I dag har jeg hatt siste del av kickstart bunaden din-kurset i Asker. 
Montering av kvinnebunad fra Sogn og Gudbrandsdalen, trøye til beltestakk og omsøm/finpuss på 
Lødrup- og Marie Aaenbunad fra Østerdalen og Osterøybunad.
Å ha kurs to søndager med mulighet for hjemmejobbing  innimellom er en god løsning, og kanskje bedre enn en hel helg på dette kurset.

Hvorfor spiser de ikke kake?

 

 Nå var det vel ikke akkurat det hun sa, Marie Antoinette, da Versailles ble invadert av sultne og sinte kvinner fra Paris. Akkurat hva hun faktisk sa vet vi ikke, det er det ganske mange versjoner av. Men det hindret ikke oss i å spise kake i Paris!

 

Og dere, dagens lille Paristips:

 Musee Carnavalet i Marais.

Museet ligger i et ordentlig herskapshus og tar for seg byens historie. Værelset dere ser her er en relativt tro kopi av rommet hvor selvsamme Marie Antoinette tilbrakte sine siste dager og portrettene er også av henne  fra den siste tiden. 

Museet er trapper opp og trapper ned, små rom med masse spennende møbler, malerier, byster og andre gjenstander. 

Fint for både voksen og ungdom, og et stort pluss at reisefølget akkurat hadde hatt om revolusjon og Napoleon i samfunnsfag.

Etterpå kan dere gå rundt to kvartal og spise sitronmarengsterte hos Le Loir dans le theiere. Men pass deg så du ikke kommer i lunsjtiden. Mellom 12 og 14 får man tydeligvis ikke innta sitt kakestykke annet enn som dessert.