blogge? om hva?

Det hender man nevner det, litt sånn i forbifarten, at man blogger. Og svaret kommer gjerne raskt ;

jeg vedder du har en sånn strikkeblogg.

Eller er du en mammablogger? Skriver du om Storesøstera di? Eller om husflid?

Du skriver vel ( vill latter ) ihvertfall ikke om politikk?

Du har vel ikke en sånn kjent blogg, en sånn som raker inn reklamepenger og genererer ekle eposter?

Det pågår for tiden en diskusjon om hvorfor norske kvinner blogger om uvesentligheter istedenfor å skrive dypt og tankevekkende og livet og døden og muligheten for å påvirke verden rundt oss. For i USA er det visst det de holder på med de som blogger, de skriver konsentrert, med sterkt fokus og uten avvik fra den gylne sti. Slik får de lukrative avtaler med forlagshus, mediekonsern og; sukk hjerte - de kommer på tv. Eller, gjør egentlig alle amerikanske bloggere dette? For joda, man leser Soulemama og Heather Bailey og noen til av de store og suksessrike. Men via kommentarfeltene deres hender det da man kommer inn på amerikanske blogger som heller ikke ligger an til å vinne litteraturpriser og blog awards i hopetall. Så, nei. Ikke alle bloggere i andre land har høyverdige daglige skriverier om politikk, miljøhensyn og annet som anses som viktig.

For egen del så handler bloggingen om å ha kontakt med andre. Ikke slik å forstå man sitter aldeles mutt putt alene 24/7, men det blir tidvis stille stunder på systua. Da er det fint å kunne bruke lunsjen til å lese blogger og se hva andre bedriver dagene med, og kanskje selv skrive litt om det som opptar en, akkurat denne dagen. Noen ganger er det bunader, neon ganger er det de søte små, andre ganger er det noe helt annet. Og noen ganger er man lettere kynisk og skriver om det som ligger i tiden. For eksempel er markedet for bunadblogging mye større i begynnelsen av mai enn i midten av juni, og antall søketreff på flekkfjerning på bunadskjorte er også sterkt variabel og følger tradisjonelle familiefestdager. 

Noen ganger handler det om Storsøster og det å savne henne. Ikke nødvendigvis fordi jeg tror mitt savn er mye større enn andres, eller at min sorg på noen som helst måte er unik, men fordi jeg har stor tro på dette med åpenhet og å snakke om slikt som er trist, leit og ugreit. 

Og sånn som i dag; burde jeg skrive om kofferten som nå  er pakket med tyve materialpakker, fem kilo bunadbøker og diverse annet som skal gjøre ukekurset i søm og tilpassing av kvinnebunad? Men så er det den evige angsten da, for å ikke være god nok...Den burde man kanskje skrevet om? Eller, nei, kanskje ikke. En amerikansk bloggsuksess ville sikert ikke nevnt den slags frønsete nerver med et ord, så da er det vel best å forbigå lidelsen i stillhet?

Jeg vurderte en gang å definere Fru Storlien utfra en eller annen bloggkategori. Ikke er det en typisk mammablogg, heller ikke håndarbeidsblogg. Livsstilblogg forbinder jeg mer med mat og helse. Men sånn alt i alt; er det egentlig så viktig?

snakke om død?

På et eller annet tidspunkt i livet vil vi alle bli berørt av døden.

Storesøster døde plutselig, i en ulykke i en amerikansk nasjonalpark. Det tok tid å finne ut hvem man skulle kontakte, hvordan vi skulle få henne hjem og hva som faktisk skjedde med henne( med det siste menes hvor hun befant seg, for det er ikke alltid nok å vite "et begravelsesbyrå i by så-og-så". Selv om vi ikke skulle reise dit, ville vi likevel vite hvor hun var).
Da hun kom hjem valgte vi å ha kisten hjemme. Hun lå  i stua omgitt av lys og blomster, men med lokket på. Den siste avskjeden før lokket ble lagt på var bare for oss nærmeste.
Planen var opprinnelig at hun skulle være i barndomshjemmet en natt før hun ble kjørt til det lokale bårerommet. Men da vi stod der ved den trehvite kisten visste vi at det ikke kunne skje. Hun skulle være hjemme.
Vi kunne ikke få henne tilbake, men vi kunne ta kontroll over den siste tiden med henne.

Ikke noe kan forberede oss på hvordan det er å få et dødsbudskap og skulle forholde seg til det som skal og må planlegges og gjennomføres. Men, og dette er det lett å glemme; 

å snakke om døden er ikke dødelig i seg selv. 

Døden er vanskelig å snakke om. For selv om vi alle vet, innerst inne, at det er den veien det går, så unngår vi å nevne det med navn. Kanskje tror vi det blir mer endelig om vi snakker om det;  om vi sier død og ikke gått bort, sovnet stille inn? Kanskje tror vi det blir verre for de etterlatte om man sier det, innrømmer at døden nærmer seg? Eller at det å nevne døden for en som er alvorlig syk kan være med på å dytte vedkommende over kanten?

Det er ikke slik at vi snakker om dette morgen, middag og kveld her hjemme. Men vi lærte noe, da vi satt lamslått og skulle planlegge begravelse en vårdag for snart sytten år siden;
Døden kommer og den kommer aldri beleilig. Når den først kommer nytter det ikke å krype under dyna og  gjemme seg. Og om man vet på forhånd at noen liker roser mens andre foretrekker markblomster, at noen ønsker seg minnesamvær mens andre vil ha det stille og rolig med de nærmeste så blir faktisk ikke sorgen eller savnet mindre.
Døden blir ikke mer virkelig eller mer farlig om vi snakker om den. Døden rammer ikke lettere om vi har snakket om hva som skal skje etterpå. Sorgen og savnet blir ikke mindre om vi vet hvilke salmer som skal synges, eller om den døde hadde et yndlingsdikt det kunne passe å lese.
Men sorgen etterpå kan bli lettere om man vet at denne siste tiden ble så god den kunne bli og at de samtalene man fryktet likevel ble tatt.

mange små liv

Etter å ha brukt store deler av dagen på å klippe 22 små bunadliv kan man fastslå følgende:

- kjøkkenbordet er ti cm lavere enn behagelig klippebordhøyde
- mors innspill om å gjøre slike jobber tidligere enn dagen-før-dagen har noe for seg
-  bunadstoff støver
- hvis man hadde sagt JA til å ta inn lærling kunne man selv ha brodert i sofahjørnet mens lærlingen ålte seg rundt kjøkkenbordet, bevæpnet med saks og klippeplan

Og sist men ikke minst - det skal bli aldeles fantastisk bra med helg, veldig, veldig snart!

tålmodigheten lenge leve?

Katt er langt ned på lista over hva man kunne tenke seg å dra inn i huset...men denne stakkaren som vi møtte sist sommer sjarmerte seg lett inn i Fruens hjerte. Stille og rolig satt den der, så tett på godsakene man kan komme bortsett fra en tynn glassrute. Stille og rolig, vente, vente, vente...
Aldeles uten suksess.
Det måtte da vært verdt sjansen å bare stikke labben inn gjennom luka og plukke til seg noe? Hva verre kunne skjedd enn å bli kjeppjaget?

storesøsters fele

Det er litt rart, litt fint og litt trist når Queenie spiller fiolin. Ikke bare med tanke på notene som føyer seg sammen til melodier, men fordi man plutselig rykker tilbake i tid og er en lillesøster som hører Storesøster stemme og spille, spille og stemme.
Man blir trist fordi det føles helt feil at Storesøsters første fele ligger her og venter på at Queenie skal få bittelitt lenger armer. Men det er heller ikke riktig å føle det slik, og Fruen tørker tårer som er en blanding av sorg og irritasjon over egen smålighet. For om nå alt hadde vært rosenrødt og fint og man faktisk hadde hatt en sprett levende Storesøster, og denne storesøsteren hadde hatt egne barn - så er det likevel ikke sikkert at de barna hadde hatt den minste interesse for felespilling? Og da hadde kanskje fela havnet her likevel, og ligget på vent og blitt omtalt som tantefiolinen uansett, men i et lysere tonefall...

Men så  lager man fine fantasier om hvordan livet kunne vært, og de tekstmeldingene man kunne sendt av type "i dag begynte Q med din fele! Jeg lar klistremerket fra Barndommens dal være på kassa" eller "Hmmm, det var kanskje ikke så ille likevel når du øvde:-)", og så blunker man bort enda flere sinte tårer...og prøver å glede seg over at det faktisk finnes en felespillende frøken i familien.

bunadliv og dongeri?

Burde vi vært mer gavmilde? Lekt litt mer med farger og snitt og sett hvordan de vel innarbeidede motivene vi kjenner fra bunadene fungerer i andre kvaliteter?
Er det mulig at det å brodere en detalj fra en bunad, i andre farger enn "de fastsatte" og montere dette inn i en sofapute slettes ikke ødelegger faget og fremtiden? Er det mulig at det heller gjør broderingen mer fristende for flere?

Og, er det mulig å få en klasse med tolv jenter til å sy et håndsydd bunadliv, med spilesøm og prikkesting? Kan de sy et liv med skjøter og legg, med holdning over bysten og snøring foran og så bruke dette til skjørt eller jeans?

Og kan man, som faglært bunadtilvirker med sterkt engasjement for å bevare faget synes at dette ikke bare er ok, men faktisk også utrolig spennende og utviklende?

Fruen håper det, for dette er morsomt! Det har vært litt jamring over stive stoff og uvant fasong. Men de skjønner det, de lar seg begeistre over håndsømmens muligheter og stillheten som senker seg når maskinene slås av. Og selv om det ikke vil bli tolv nye svenner i faget, eller ivrige brodøser av disse ungjentene så lærer de litt mer om et fag de ifølge læreplanen skal stifte kjennskap til. Og Fruen får en viktig påminnelse om hvor viktig det er å noen ganger ta en liten avstikker utenfor den brede vei og tenke litt annerledes.

tid for ball

Det er tid for skolenes vinterball, og bunader og solid ullstoff er ryddet til side for en stakket stund. Nå er det ballkjoler som skal syes inn eller opp, stropper som skal flyttes, eller glidelåser forsterkes.
Unge jenter man husker fra barnehagen står på døren, med ballkjole i pose og mor ved sin side.
Det glitrer i perler og paljetter, rosa, grønne, lilla kjoler fyller systua og Queenie har for lengst sortert godbitene etter egne preferanser ( pr i dag heller barnet mot kjoleshopping i England...)
Vi mødrene ser på hverandre over debutantenes skulder; det går så fort, vi hadde aldri trodd de skulle bli voksne i et slikt forrykende tempo. Det er fint, og det er trist. Og det er langt fra de skolefestene vi selv var med på,  Barndommens dal var fri for limousiner, manikyravtaler før skolefester og fnugglett chiffon.

Nå skal vi ikke gå langt og dystert inn på om oppveksten var bedre da, om det var lettere å vokse opp i en periode der gutter hadde kviser og klær var beregnet for vask i maskin eller håndvask og musikken inneholdt få, om ingen, skjulte budskap.
Men, det skal nevnes et par små grep man bør ta før man stiller hos sydame med kjole som trengs forandring:

1. Ha med riktige sko. 
10 cm hælhøyde påvirker lengden på kjolen. Og prøv kjolen hjemme med nye sko. Du slipper betale for opplegg om du står på en systue og det oooops, viser seg at kjolen er passe lang med nye sko. Men sydama er kanskje ikke så blid...
2. Ha på riktig undertøy.
Dette trenger ikke så mange av disse småfrøknene å tenke på. Enkelte av oss andre, som har levd en stund, vet at tyngdepunktet forflytter seg noe avhengig av hva slags bysteholder man har på.

Når sydama spør om dette i telefonen er det ikke bare for å være hyggelig, eller fordi sko er morsomt, det er også for å hjelpe kunden til å oppnå et godt resultat...

ps. Her har vi bare ekstremt greie kunder altså, som stiller med sko og alt man ber om....

Brodere Tinnbunad?

Og så kan vi ta et bunadspørsmål til, denne gangen om en av de Fruen vet særdeles lite om....Da er det trygt og godt å ha Bunadleksikonet for hånden. Dette tre-bindsverket kombinert med internett har gjort jakten på forhandlere, modeller og bunadvarianter atskillig enklere. Kristine har følgende spørsmål:

Ser at du holder bunadskurs, og kanskje du har noen gode kontakter...
Er interessert i kurs i brodering av Tinn-bunad. Vet du om noen som driver med det?

Tinnbunaden broderes på frihånd, altså uten opptegning på stoffet. Dette er vanskelig, eller skal vi heller si at  å få et jevnt og pent resultat krever relativt lang trening? En ting er å brodere en blomst omlag på størrelse med en femkrone, men 8 blomster?
Dette har tradisjonelt blitt utført lokalt i Tinn, og Fruen har ikke kjennskap til noen i Osloområdet som broderer Tinnbunader. Beste tips herfra er å kontakte Ingrid Adelssøn Dillekås, i Tinn, som er et fyrverkeri av et menneske, kunnskapsrik og flink til å formidle. Fruen er litt usikker på hvor aktiv hun er på kursfronten, men sjekk med henne. Om hun ikke kan, kanskje hun vet om en annen?


Ps. 
vanligvis henviser Fruen generelt; til det lokale husflidslag som gjerne sitter på et vell av informasjon, til andre lag og foreninger, eller andre som kan tenkes å vite. Gammeltanter pleier også å inneha uante mengder av nyttig kunnskap ( og ofte enda mer av den unyttige, som er enda morsommere). men noen ganger, som her er det slik at man vet om akkurat den ene som bør spørres - da gjør man det.

Spørsmål; bunad og tilhørighet

Uten særlig respekt for rekkefølge på innsendte spørsmål svarer Fruen herved på første av de innkomne spørsmålene. De andre vil også bli besvart, både de som kom i kommentarfeltet og de som kom på epost. 

Og om noen skulle mistenke at denne kommer først fordi noen tydeligvis deler Fruens begeistring for den stripete og rutete, så kan nok det stemme ja. 

Hei!

Kan du si noe om hvilke bunader du mener man kan velge? Er det slik at man "må" velge bunad fra der man kommer fra? Jeg har veldig lyst på bunad, men ikke den som tilhører hjemstedet. Jeg ønsker meg Råndastakk og rutaliv fordi jeg synes det er den fineste bunaden og fordi den har lange tradisjoner og ikke er "konstruert". Jeg har imidlertid ingen bånd til Gudbrandsdalen. Har inntrykk av at det vil være latterlig om jeg brukte en bunad derfra. Hva mener du om dette?

Dette har vært nevnt noen ganger før, blant annet her, og kanskje også her.
Og det må vel innrømmes, man har vært stridigere på dette før, banket i bordet og snakket om tilhørighet, tilknytning og slekt og den slags. Og så blir man eldre, kanskje litt klokere, definitivt rundere i kantene ( mentale altså). Og så finner man ut omtrent som så;

Det har ikke noe å si hva sydama synes, eller naboen, eller de du treffer 17.mai, eller de du overhodet ikke kjenner men som kanskje kan ha en mening om hvilken bunad du burde velge likevel.
Dette er ditt valg, det er din investering. Du skal velge en bunad du har glede av resten av livet, og som du gleder deg til å iføre deg ved festlige anledninger. Har du en lett forklarlig grunn for valget så er det bra. Hvis du ikke har noen god grunn får du enten finne på en, eller si det som det er - dette er den fineste bunaden jeg vet om!
Og dessuten så er råndastakken så fin at så lenge du vet den er fra Nord-Gudbrandsdalen og ikke tror den er en sånn bomullsaktig serveringsgreie for å se bondsk ut, så er ihvertfall Fruen fornøyd!

sur og snøftende sydame

Man har slept seg rundt hushjørnene, gråtkvalt og tungpustet, og forgjeves fisket etter sympati og rød saft.
Tapre forsøk på å få sønnen til å tø opp resulterte i besserwisservarianten:
Mamma da, du har vært syk i seks dager. Tror du jeg ble lei etter tre uker eller?
Queenie er på gli, men er samtidig veldig lite interessert i kontakt ettersom sykdom ikke er helt hennes greie.
Høvdingen kunne definitivt vært friskere selv, så der er det heller ikke mye trøst og støtte...
 Laika synes det er storveis å slikke svette av syk matmor, men ru hundetunge på såre armer er heller ikke livet og lykken.

Derfor gjorde man det eneste vettuge i dag, etter en av de mindre vellykkede vikardager i den vidergående skole; plantet seg hostende og hulkende på legekontoret.
Og om noen skulle tro Fruen er en happy-konder nå som diagnosen er stilt, så ingen lunde. All verdens stas er det slettes ikke å ha bronkitt, og særlig ikke når man akkurat har satt i gang et sånn prosjekt for disse sømjentene  som kan bli veldig, veldig moro men som strider mot en del faglige spørsmål og verdier. Det vil si, hvis man i det hele tatt klarer å engasjere enkelte til å jobbe da.
Man må bare bli litt mindre klam og gråtkvalt først. For så vidt er Fruen glad det er en anseelig lungehoste der, ellers kunne de gjerne trodd vikaren var i overgangsalderen...

Fruen er med andre ordikke spesielt blid og opplagt, og er i tillegg fylt til randen av selvmedlidenhet. Om det blir stille her, er det for å ikke slite dere aldeles ut med jamring.

if I was a dog

If I was a dog

would I sleep on the couch

and play with my friends

I would bark at the birds 

and dream about food

If I was a dog

would I scratch my behind

I would chew on some shoes

and have no worries at all

Men siden Fruen ikke er en hund, bare en influensagretten sydame, får man nøye seg med et av punktene...Nemlig å sove på sofaen, etter at den lystige har varmet den opp.

spørretime

Fruen merker at det å ha sykt barn hjemme hele forrige uke gjør noe med arbeidstiden. For selv om sønnen er stor og forstandig og aktiviserer seg selv med både fjernsyn, dvd-spiller og pc er det hyggelig med selskap og det blir lett litt mer strikking og håndsøm i sofaen enn hva bra er for fremdriften på systua.
I dag skal en Marie Aaenbunad syes ut, og en kunde kommer for konsulenttime.
Med andre ord, nok å finne på, men kanskje ikke all verdens spennende hverken å skrive eller lese om.

Derfor kaster Fruen ballen, eller siden det er vinter kan vi alltids kalle det snøballen, over til dere lesere og rydder plass for spørretime.
Er det noe dere lurer på, noe man bør skrive mer om/mindre om, vil dere vite hvordan man fant på at det å sy bunad kunne være noe å bedrive tiden med eller, eller, eller?
Spør i vei!

hutte-meg-tut

Jeg elsker mine barn av hele mitt hjerte. Jeg ønsker dem all mulig lykke, positive tilbakemeldinger og en lystreise gjennom barndom og ungdom frem til voksen alder.
Jeg følger med i det de gjør på skolen, jeg hører dem i lekser, følger med på øveord og gangetabeller. Jeg kjører til og fra aktiviteter, planlegger sammen med andre foreldre slik at vi alltid er en god heiagjeng på sidelinja. Jeg oppmuntrer til å prøve seg på nye fritidsaktiviteter, oppsøke andre miljøer og teste egne interesser og evner.
Noen ganger gjør jeg familievennlige ting i helgene selv om jeg har mer lyst til å sitte på café og lese avis hele dagen.
Jeg gjør mye for barna mine, og jeg gjør det med glede. Ikke fordi jeg synes jeg må, men fordi livet mitt berikes av disse menneskene og fordi jeg vet at det ikke er mange år til de flytter vekk fra mors og fars lune rede og ut i den store verden. Og egoistisk som jeg er legger jeg inn aksjer nå, for å være garantert suksessen i det at de gidder å komme hjem på besøk  når de først har flyttet ut.

Men samme hvor godhjertet jeg, samme hvor mye jeg lokker og lurer, koser og forhandler som den råeste fredsmekler; det er noe jeg aldri kommer til å oppmuntre til:

Jeg kommer aldri til å heve min røst og minne avkommet på at de må huske å øve på
blokkfløytene sine.

Ok, greit nok at vi som var barn på syttitallet før oljemillionene begynte å avleire seg på diverse bankkontoer måtte utsettes for dette. Men i dag, i et velstående land? Finnes det virkelig ikke noe alternativ, noe som det går an å få pen lyd i løpet av første semester? Og til dere på toppen, dere som styrer og ordner med skolesystemet vårt:
Dere som slår sammen linjer på videregående, fjerner fag og skalter og valter; hadde det ikke vært bedre å fjerne blokkfløyta enn opplæring i sløyd og tekstil?

Men, som den gode mor jeg er ville jeg selvsagt aldri la min motvilje skinne gjennom og dermed minske barnas motivasjon. Nei, som den gode mor velger jeg heller, i første omgang, denne vinklingen;
Kjære jeg går på et møte nå. De har gjort alle lekser bortsett fra musikkleksene.
Og så går jeg, uten å nevne at det i dag ble delt ut blokkfløyter.
Slik kan en god mor gjøre det, men kanskje er man ikke automatisk med i kategorien god kone...

i morgen den dag

Noen har lest, eller på andre måter tilegnet seg kunnskap, om en kjekk måte å slanke klesskapene på... Klær, og antakelig sko, som man ikke har brukt på en viss tid skal videreformidles til nye brukere.
Fruen er derfor inne i en hektisk fase med hyppige klesskift.
I morgen skal disse skoene ut og svinge seg så sant det ikke regner.
Mye pent kan sies om skoene som ble kjøpt på Fifth Avenues nedre del for en del år siden, men veldig vanntette er de ikke.
Det er imidlertid, eller mest sannsynlig, bare en som er stri nok til å spare på slike sko i nærmere femten år, så om du tirsdag formiddag ser fottøyet svinse forbi med en dame oppi, si hei da vel!

Buon giorno? Guten Tag?

Ordet dannelsesreise festet grepet for et års tid siden...Og med stor glede bruker vi det som en unnskyldning for å drømme om en langhelg et solrikt sted.  For at dannelsen skulle være optimal burde vi finne en tysk by med innbyggere som lett og ledig konverserer med nordboere med vaklende og variable kunnskaper innen dativ og preposisjoner.
Dessverre er det ikke alltid så lett å holde fokus.
For selv om forstanden tilsier at man reiser til et sted der tilbudet er eine Tasse schwarze Kaffe, så er det noe med at hjertet jamrer etter caffe americano. Og buon giorno principesssa låter hakket hvassere enn gute Morgen schöne Mädchen ( selvsagt ment for Queenie, man er da ikke helt blåøyd heller)
Så, kanskje skal man vinkle prosjektet dithen at det er lurt å trekke sørover rett og slett for å vise avkommet at det lønner seg å lære språk...Og så kan man, ihvertfall et par dager til, drømme og fabulere og glatt overse januarstrømmen av vinduskonvolutter og den beklagelige vissheten om at biblioteket låner ut aldeles glimrende språkkurs.

takk for nå, Rudolf

I går gikk jula ut, og i dag slapp Rudolf inn i varmen og opp i gryta.

Nå skal man selvsagt ikke spøke med den slags, tross alt har vi hørt om hårsåre amerikanere som blir aldeles gråtkvalt ved tanken på at noen gnafser i seg julenissens hjelpere med lett hjerte og nyslipte kniver...
Men mer enn å bekymre seg for eventuelle folk i Junaiten måtte tenke så går tankene til en sommerkveld i barndommen, den tiden vi var to søstre som hang på gjerdet og kikket storøyd på kalvmerkingen. Midt i flokken løp selveste Rudolf, hvit og fager, og fylt av pågangsmot fikk vi far til å frede dette dyret i all evighet. Løftet holdt noen år, vi hilste gledestrålende på kalven som ble bukk og følte oss halvvveis ansvarlige for at den hvite fremdeles var midt i flokken.
Et år var han borte. Far påstod hardnakket at han måtte ha rotet seg over kommunegrenser og havnet i en annen flokk. Vi ble aldri helt overbevist...

De var noe for seg selv de kalvmerkingene, før tamreinlagene gikk over til mer rasjonell drift og nå har merking og slakting samtidig. Fruen husker sen kveld, den magiske stunden når flokken kom trillende over bakkekammen og helst ikke skulle la seg skremme. Det var bål, sen mat, øremerker til ungene og litt snakk av den sorten vi egentlig ikke skulle hørt.
Og midt på natta gikk vi tilbake til hytta, skjevøyde av trøtthet, og sov lenge neste dag.

Bildet er fra i høst, vi bedriver absolutt ikke tjuvslakting. Men det er også noe man husker fra  barndommen, hviskende samtaler om tjuvslakt, mistanker og visshet om hvem som hadde vært ute utenom jaktsesongen. Ting vi barn ikke skulle vite noe om, men som vi med letthet snappet opp likevel.


Noe av det mest spennende et par år, var den ene gjeterhunden, den med epilepsi. Vi visste aldri når den kollapset med stive bein og hvite, rullende øyne...
Noen år senere bestod det store spenningsmomentet i å kikke på sommergjeterne...

stø kurs?

Det er fremdeles noen uker til vårens kurssesong starter...Og godt er det, for litt må jo planlegges. For eksempel bør Fruen ha en par-tre fengende modeller av pc-vesker og kanskje sy opp noen enkle plagg?
Bunader er det jevn tilgang på både morgen og kveld, så det krever ikke så stor planlegging. Dessuten har man bøker og monteringsanvisninger, og det er viktigere enn modeller. Bortsett fra akkurat i dette tilfellet da. Men akkurat her er det kanskje mer det å klippe 24 liv, med for, som er det kjedeligste og ikke selve planleggingen.
I løpet av våren fullføres bunadkurs nummer tyve...Hvem skulle trodd det for noen år siden, da Fruen stod  foran seks lærevillige damer som skulle innvies i diverse bunadfinesser. Så skjelvende redd var man for å ikke strekke til, ikke kunne nok, at man ventet til siste kurskveld med å fortelle hvor fersk man var som lærer. For oppdratt som man er til å ikke stikke seg fram så var det en lang vei å gå til å si ja takk, jeg kan holde kurs. Tross alt visste man da om både den ene og den andre som sikkert også kunne holde kurs, og kanskje de syntes Fruen var brautende og frekk som tok på seg slike jobber?
Etter hvert har det blitt mer undervisning, som lærervikar, på sommeruker for barn og litt sånn-hobbyaktig her hjemme. Og det er morsomt! Det å stå foran en forsamling motiverte mennesker og formidle fag, avmystifisere symaskiner og prøve å oppmuntre til skaperglede og mestring er morsomt og utviklende.
Ja, det er faktisk så spennende at man til tross for særdeles bombastiske utsagn om å aldri ende opp som pedagog vurderer å ta faglærerutdannelse...
Men da man i går kom hjem fra vikartimer og fortalte om en aldeles overveldende tilbakemelding fra en av elevene kikket de søte små på sin mor og nevnte noe i retning av at du er tross alt bare vikar, hun blander deg nok med en annen og blidere lærer.

om å være (en) tufs

Julaften, forventing og glede. Barn med blanke øyne og røde kinn...Dessverre ble det feberblanke øyne og ditto roser i kinnene her, og Woody hanglet og hostet seg gjennom ferien. Alt gir ikke like gode utslag på prøver og tester, og noen ganger må man en ekstra runde til legen for å finne årsaken til at den førstefødte sleper seg rundt med null energi og generelt lavt toleransenivå.
I den anledning ble man atter påminnet dette med ord og hva de betyr. For uttrykk vi voksne lirer av oss med stor selvfølgelighet blir ikke alltid tolket i riktig retning av mottaker. Da tenker vi ikke på den noe uheldige gaven der det stod fra fjompenissen, men som i gaveåpningens gledesrus ble feiltolket til til fjompenissen. Dere kan kanskje selv tenke dere at det tok litt tid og parlamentering å få ryddet opp i den ulykken...
Men tilbake til hverdagen og det syke barnet som ble utsatt for sin mors ømme blikk og følgende utsagn;
du ser litt tufs ut.
Blanke øyne ble enda blankere, og stille kom det et svakt sukk før han snudde seg og trasket til sengs. Hvorpå mor kom styrtende etter, utstyrt med svart samvittighet og oppkvikkende smoothie. For man mente jo ikke at han er en tufs, bare at han ikke så noe videre frisk ut ( eller fresh ville kanskje en ungkalv ha sagt).

Og etter legebesøket fant vi årsaken til at han er litt tufs/pjusk/ mindre fresh enn normalt. For har man dobbelsidig lungebetennelse så er man rett og slett - tufs. Eller tusjé som de sier i Barndommens dal, men det skjønner han ihvertfall ikke hva betyr...

forsetter, setter, vorster?

Hmmm, jeg ser at matmor kuppet tilbakeblikket på 2011. Da skal jeg jammen ta meg av nyttårsforsettene!

Den som venter på noe godt venter sjelden forgjeves...Det sa ihvertfall en fyr i Skipper Worse. For min del innebærer det at jeg skal bli flinkere til å vente på maten. 

Og så skal jeg fortsette å bekrefte min posisjon, i familien, her på bloggen og ikke minst; i gata vår. Det har vært et jevnt tilsig av hunder og katter. Det er greit, så lenge de er oppmerksomme på at jeg er sjefen. Og når jeg biter meg fast, ja da sitter jeg fast.

Til slutt, jeg må rett og slett slutte å by så intenst på meg selv. Litt er greit, men enkelte i huset påstår at jeg fremstår som lettere tøytete når jeg legger meg ned foran gud og hvermann.

Har dere noen gode forsetter? Eller kjenner dere noen greie settere jeg kan leke med? 

Og er det noe jeg har glemt, noe jeg burde fokusere på?

oppå pinnene

Det er fint med ferie når alle er hjemme og jeg kan gå fra fang til fang, få litt ekstra snadder i matfatet og ellers bare slappe av etter en lang og strevsom høst.
Jaha, for det er tidvis et stort ansvar for en liten hund. Sofa og stoler skal holdes myke, senger skal varmes opp, matrester skal spises, folk skal luftes. Så, ja takk til ferie.
Men etter ferie - hvile!
For det kan være slitsomt å alltid være på, som det så fint heter. Det å alltid stå i døra og ønske velkommen, ta en sikkerhetskontroll av alle gjester, vesker og poser. Passe på at ingen sitter alene, passe på at alt er passe og på sin vante plass, passe på  at ingen småfugler nærmer seg mitt domene ( eller naboens fuglenek).
Så, første dag etter ferien tilbringes alltid i sofahjørnet. Og siden det er jobbedag og enkelte bør sy og ikke strikke på egen luksus, passer jeg litt ekstra på der også. Men ærlig talt, de der pinnene kunne hun godt fjernet...Og forresten, om dere lurer på hvorfor matmor ikke bruker bambuspinner....Vel, altså, kremt og snøft;  har dere hørt om valper som klør i tennene? Jeg sier ikke mer, det er tross alt flere år siden så hun kunne sikkert anskaffet seg noen nye.

Forresten har jeg en baktanke med å ligge og ruge på matmors strikketøy;
Har dere hørt om den overtroen om at jenta skulle strikke inn et av hårene sine i genseren hun strikket til kjæresten sin? Det var en måte å binde ham til seg på og forsikre seg om at forholdet skulle vare. Vel, hvis det stemmer så er det kanskje lurt av meg å tilføre noen av mine myke hår i hennes genser, sånn med tanke på de-ikke-alltid-like-myke ordene hun kan lire av seg.

på pinnene

Det er noe nesten skammelig luksuriøst i det å strikke til seg selv...

En ting er å strikke til de søte små, de har trengt luer, votter, skjerf og gensere. Kunder har trengt det samme, eller bunadsjal, mariuskjoler eller annet. 

Tiden med strikkepinner har blitt brukt til jobb og nødvendig produksjon, ikke til rekreasjon og påfyll i eget klesskap,

Men noen uker før jul ringte en venninne av vevtanten. Hun rydder eget verksted og lurte på om Fruen kunne tenke seg å overta litt garn og noen gamle bøker om håndarbeid. Fruen jublet ja, uten tanke på hva Høvdingen ville si. Ikke fordi man er en lodott som trenger mannens velsignelse til enhver beslutning, men fordi vurderingen av behovet for garnlager er variabel ektefellene imellom. ( noen synes tre nøster er nok, andre synes ikke tre nøster er nok)

Et par dager etter ringte venninnen igjen, for å si at det var en del garn...Og Fruen så for seg en bærepose eller to. Men, man skal ikke undervurdere veversker med allsidige interesser...Og i kjelleren står nå;

To svarte søppelsekker, fylt til randen med garn

og

selv om man ikke skal oppgi bøker i kilo ettersom det ikke sier filla om bøkenes egentlige innhold og verdi...nærmere tyve kilo bøker om håndarbeid, lærebøker fra Statens kvinnelige Industriskole, bøker om strikking, perling, blader og alt slik man sjelden får tak i nu til dags.

Dette, kombinert med årets strikkebokgave, gjorde at Fruen har fått fart på strikkepinnene.

Om ikke alle Tine Solheims modeller er helt i Fruens sjanger, så er utgangspunktet godt og og man plukker av detaljer , finesser og frynser så kan det bli en ganske god genserkjole. 

At man er lettere bekymret for hvor fin effekten av innsvinget modell blir kan man imidlertid ikke ta ut over designer, det skyldes nok heller inntak av mat de siste ukene som gjør at behovet for utsvingt modell er på topp.

Fruen har vel aldri lagt noe videre skjul på at det er hyggelig å gi, men noen ganger er det også hyggelig å få. Og slike gaver er fantastiske, rett og slett. Å kunne stupe ned i pose etter pose med bøker, lete, lese og la seg inspirere, legge utover garn og tenke, planlegge og fabulere, lese oppskriftshefter og veie garnmengder er ren lykke! Og så tror, eller håper man, at venninnen også synes dette er hyggelig - å kunne sende videre noe av det man ikke bruker lenger slik at andre kan ha glede og nytte av det.

Gode tilbud?

Jula er mer eller mindre overstått. Folk flest har handlet julegaver til seg selv og andre og behovet for nyanskaffelser er derfor minimalt. På dette nokså ugunstige tidspunktet er det tid for salg. I flere dager har salgsbilag vært stukket inn i aviser, og levert i postkassa.Aviser og nettsider  flommer over av gode tilbud slik at det ikke skal herske noen som helst tvil om at man ved å handle nå sparer umåtelige summer, sånn i det lange løp.
Nå skal ikke dette være et innlegg om hvorvidt man skal gå mann av huse for å sikre seg godbiter øyeblikkelig, vente til alt legges ut på 70% eller rett og slett la være å handle enda flere klesplagg, enda flere ting. Derimot er det noe Fruen lurer på, og det er følgende:
Du har kanskje også sett det; disse salgsbordene i forretninger hvor det står noe lignende dette:

Alt på bordet 100,-!

Og det man lurer på i den anledning er hva som skjer hvis man friskt og fornøyd soper med seg alt på bordet og insisterer på å betale en camilla? Holder det? For det er jo faktisk det det står på plakaten, er det ikke? Eller er det basert på at vi som kunder skjønner hva det menes, nemlig at hver gjenstand koster 100,-?
Videre lurer Fruen på hvorfor man aldri får seg til å i det minste forsøke, men står der som en kylling og plukker planløst i salgsvarene og undres hva som kunne skjedd...Ville de ansatte blitt rystet, ville de ledd, ville man blitt behandlet som en slesk og ufin kjerring?

Og til slutt; hvorfor tenkte man ikke på dette mens man var en lærling-med-skammelig-lav-lønn...

Det eneste som er aldeles klinkende klart er at om Fruen noensinne skulle falle for fristelsen og teste dette i det virkelige liv, så bør det definitivt ikke skje en gang de søte små er med sin mor på handel. 

Ja, og så var det en ting til.Hvordan kan en jakke ha kostet 6500 før jul, og nå koste 3300 på 70 prosent? Er det rart de søte små synes mors prosentregning stinker når det beviselig er langt mellom utregninger hjemme og i butikk?

Takk og velkommen

Takk for året som gikk og vennene vi fikk. 

Takk for kommentarer, besøk og all inspirasjon fra andre bloggere.

Et nytt år ligger foran oss, et år som består av en ypperlig blanding av planer og blanke ark. 

Vi har stor tro på at dette året blir et toppår, og gleder oss til å fortsette å fortelle om hverdagslivets opp- og nedturer og bilturer, utfordringer i arbeidslivet, kampen om sofahjørnene og hvordan man enkelt unndrar seg kjøring til og fra de søte små sine aktiviteter.

Hilsen Fruen og gjestebloggeren