sur og snøftende sydame

Man har slept seg rundt hushjørnene, gråtkvalt og tungpustet, og forgjeves fisket etter sympati og rød saft.
Tapre forsøk på å få sønnen til å tø opp resulterte i besserwisservarianten:
Mamma da, du har vært syk i seks dager. Tror du jeg ble lei etter tre uker eller?
Queenie er på gli, men er samtidig veldig lite interessert i kontakt ettersom sykdom ikke er helt hennes greie.
Høvdingen kunne definitivt vært friskere selv, så der er det heller ikke mye trøst og støtte...
 Laika synes det er storveis å slikke svette av syk matmor, men ru hundetunge på såre armer er heller ikke livet og lykken.

Derfor gjorde man det eneste vettuge i dag, etter en av de mindre vellykkede vikardager i den vidergående skole; plantet seg hostende og hulkende på legekontoret.
Og om noen skulle tro Fruen er en happy-konder nå som diagnosen er stilt, så ingen lunde. All verdens stas er det slettes ikke å ha bronkitt, og særlig ikke når man akkurat har satt i gang et sånn prosjekt for disse sømjentene  som kan bli veldig, veldig moro men som strider mot en del faglige spørsmål og verdier. Det vil si, hvis man i det hele tatt klarer å engasjere enkelte til å jobbe da.
Man må bare bli litt mindre klam og gråtkvalt først. For så vidt er Fruen glad det er en anseelig lungehoste der, ellers kunne de gjerne trodd vikaren var i overgangsalderen...

Fruen er med andre ordikke spesielt blid og opplagt, og er i tillegg fylt til randen av selvmedlidenhet. Om det blir stille her, er det for å ikke slite dere aldeles ut med jamring.