storesøsters fele

Det er litt rart, litt fint og litt trist når Queenie spiller fiolin. Ikke bare med tanke på notene som føyer seg sammen til melodier, men fordi man plutselig rykker tilbake i tid og er en lillesøster som hører Storesøster stemme og spille, spille og stemme.
Man blir trist fordi det føles helt feil at Storesøsters første fele ligger her og venter på at Queenie skal få bittelitt lenger armer. Men det er heller ikke riktig å føle det slik, og Fruen tørker tårer som er en blanding av sorg og irritasjon over egen smålighet. For om nå alt hadde vært rosenrødt og fint og man faktisk hadde hatt en sprett levende Storesøster, og denne storesøsteren hadde hatt egne barn - så er det likevel ikke sikkert at de barna hadde hatt den minste interesse for felespilling? Og da hadde kanskje fela havnet her likevel, og ligget på vent og blitt omtalt som tantefiolinen uansett, men i et lysere tonefall...

Men så  lager man fine fantasier om hvordan livet kunne vært, og de tekstmeldingene man kunne sendt av type "i dag begynte Q med din fele! Jeg lar klistremerket fra Barndommens dal være på kassa" eller "Hmmm, det var kanskje ikke så ille likevel når du øvde:-)", og så blunker man bort enda flere sinte tårer...og prøver å glede seg over at det faktisk finnes en felespillende frøken i familien.