Rød nummer en

Jeg er snart ferdig med rød nummer en og klar for å begynne å fylle inn de andre fargene.

Det er alltid like hyggelig når broderiet begynner å våkne til liv og jeg sender ( som alltid) et par vennlige tanker til de menneskene som en gang i tiden tok seg tid til å utarbeide bunadene våre.

Hurra og respekt for åndsverk sier jeg bare.

Dagens tips; fem fulle nåler

  

I travle perioder er det ikke alltid så lett å få lagt inn de to timene med broderi. Da trer jeg et visst antall nåler, f.eks fem blågrønne og to rosa og så jobber jeg til jeg skal videre i dagens program. Slik vokser arbeidet sakte men sikkert.
For tiden broderer jeg to bunader, Bolsøy og Sunnmøre, og det fungerer fint. Når jeg er lei den ene skifter jeg til den andre, og så går arbeidet som en lek.
Neste uke skal jeg sy grunnsømmen på Bolsøy. Jeg er mest vant til å sy grunnsøm til slutt, men her tenker jeg å prøve en kombinasjon slik at jeg fyller inn noen felt, som ved den rosa, og andre steder syr jeg grunnsømmen først. Så får vi se hva jeg liker best.

For meg er det viktig å ha realistiske mål. Jeg vet når bunaden skal være ferdig, men jeg deler opp arbeidet underveis. Noen ganger setter jeg datoer for når ulike detaljer eller deler skal være ferdige, andre ganger jobber jeg meg ferdig med farge etter farge. Og hvis jeg sliter med motivasjon trer jeg et visst antall nåler og så må jeg tømme dem. Vanligvis ender jeg da med å fylle nålene en gang til og vips har jeg kommet lenger enn jeg opprinnelig hadde tenkt, og føler meg flittig.

Om å velge yrkesfag

Hvordan får vi flere søkere til yrkesfag?

Det nærmer seg skolevalg og et nytt kull med tiendeklassinger er i disse dager på besøk hos videregående skoler og skal velge studieretning. Vi har også en tiendeklassing og det blir noen samtaler i hjemmet om hva man skal velge av skole og linjer. Egenskaper, interesser og reisevei spiller inn, hva venner velger er viktig for mange og selvsagt - hvilke utdannelser som gir mulighet for jobb.

Jeg har ventet på at avisene skal begynne å skrive om hvor viktig det er å fremsnakke håndverkeren, oppmuntre til å velge yrkesfag og ikke minst - nevne at det faktisk alltid er behov for håndverkere. Men det har ikke skjedd, og mest sannsynlig kommer ikke oppfordringen før om noen uker, altså omtrent i de tider hvor søknader skal sendes og de fleste allerede har valgt.
Det er og blir slik at de aller, aller fleste søker seg til studiespesialisering fordi det gir flere muligheter etterpå. Men i dag har mange yrkesfaglinjer innlagt studiespesialisering eller du kan ta et ekstra år og bygge på slik at du får generell studiekompetanse. Og selvsagt, og kanskje aller viktigst  er dette; du kan faktisk ha et skikkelig godt liv uten høyere utdannelse. 

Men hvordan kan vi får flere til å søke yrkesfag?

Vi må være enige om at ethvert samfunn trenger håndverkere. Vi trenger noen som kan skru bil, reparere vannkraner og elektriske anlegg. Det er viktig at noen kan reparere tak, støpe grunnmur og feie piper. Det er fint om noen kan klippe hår, sy klær og lage mat. Faktisk vil jeg anta at et samfunn hvor ingen av disse arbeidsoperasjonene ble utført ville kollapset fortere enn om vi plutselig befant oss uten valgforskere.
Så ok, dette kan vi vel være enige om? Vi trenger håndverkere.

Så kommer vi til det litt vanskeligere punktet; vi må innse at det ikke er slik at smartinger velger  studiespesialisering og dumskaller puttes inn på yrkesfag. Nå er det slik at ved mange skoler trenger du høyere snitt for å komme inn på studiespesialisering.  Slik var det i 1985 og slik er det i dag.
 Så kan vi si at karaktersnitt er mindre viktig enn karakterbygging, at man skal velge etter hjertet og Norge trenger en allsidig arbeidsstyrke. Men hvis vi faktisk mener dette bør vi applaudere alle ungdommer som ønsker en praktisk utdannelse. Vi trenger rådgivere som entusiastisk fremhever yrkesfag som en reell mulighet og ikke bare en del av et større bilde. Vi trenger lærere som fremsnakker yrkesfag og ikke minst - vi trenger foreldre som støtter ungdommen i deres valg.
Og for ordens skyld. Det kan være lettere å komme inn på yrkesfag, men det er ikke dermed sagt at det er lettere å komme gjennom. En yrkesfaglig utdannelse krever mye av deg og  du skal "ha det både i hode og hender". Der en akademiker skal foreslå hvordan jobben gjøres skal håndverkeren ikke bare gjøre det, men også foreta vurderinger underveis. Det hjelper ikke å følge læreboka hvis forholdene avviker fra standarden ( og tro meg, normalen er at forholdene avviker fra standarden).

Så, ja, vi kan vel være enige om dette også. Yrkesfag er en krevende utdannelse og ikke en lettvint løsning.

Hittil er alt vel. Her er det  lett å gå på med fine ord, lage flotte flyere og foldere, stå på stand og fremsnakke fag. Tilsynelatende alt vel altså.

Men hva skjer da, hvis vi får en massiv økning i antall søkere til yrkesfag? Får vi flere svennebrev, flere fagarbeidere?
For meg ligger hovedproblemet her. Etter skolereformer og økt fokus på teoretisk innhold i den videregående skole har vi endt opp med en grunnutdannelse med betraktelig lavere innhold av yrkesfag. Vi har endt opp med elever som lærer mye mindre av det de bør lære  på skolen og som derfor stiller svakere når de skal ut i lære. Ingen tar skade av å ha engelsk og samfunnsfag, men hvis du skal sy klær må det være viktigere med mønsterkonstruksjon, kunnskap om håndsøm og evnen til å sy i en glidelås. Det er fint og flott med faglig bredde og spennende læringsmiljø, men det er ikke det viktigste. Vi trenger fokus på fag, terping på teknikker og økt timeantall dedikert til faglig relevant kunnskap.
Det er en kjensgjerning at det har blitt vanskeligere å få lærlingeplass. Ikke fordi dagens ungdom er vanskeligere å jobbe med enn tidligere generasjoner, men fordi de har et dårligere faglig utgangspunkt og skal tilegne seg mye mer kunnskap i løpet av lærlingeperioden enn tidligere tiders læringer. Dette krever mer av bedriften, som må sette av mer tid til å gi lærlingen grunnleggende kunnskap som han eller hun burde ha tilegnet seg i løpet av de to årene på videergående.
 Dette kan skape dårlig læringsmiljø; lærlingen blir frustrert fordi hun eller han ikke kan følge den estimerte læringskurven, bedriften blir frustrert fordi de må bruke mer tid på grunnleggende opplæring og tilbakemeldingene til skole og opplæringskontor preges av misnøye.
Mange bedrifter velger å ikke ha lærlinger, og slik svekkes yrkesopplæringen.

Hvis vi skal ha en reell sjanse på å øke interessen for yrkesfag må de som vurderer å søke seg til disse linjene vite at de har en realistisk mulighet for å ende opp med et svennebrev eller et fagbrev. De må vite at de får et solid faglig grunnlag mens de går på skole og at de etter to års skolegang kan få en læreplass hvor de får den kompetansen som skal til for å avlegge en svennprøve, få et fagbrev og føle seg faglig kompetente og trygge nok til å kunne jobbe selvstendig.

Til syvende og sist handler alt om å få seg jobb. Og hvis du vet at det mest sannsynlig er bråstopp halvveis i utdannelsen så er ikke det veldig motiverende. Da hjelper det ikke hvor mange flotte flyere du får om viktigheten av å velge yrkesfag eller hvor mange som forteller det at det er flott å være håndverker.

Jeg har to svennebrev, jeg er med i prøvenemnda for mitt fag, jeg har vikariert på videregående skole og jeg sier dette - yrkesfag må inneholde yrkesfag. Legg om utdannelsen, gi ungdommen grunnleggende kunnskap og hjelp bedrifter som tar inn lærlinger.

PS. deler av dette ble publisert i desember 2016.

once in a blue moon

   

Plutselig var visst alt blått...
Blå bunad, blå løper, blå ballkjole.



Vi kjøpte stoff til ballkjole i Paris i sommer ( fin unnskyldning for å få med tenåringen i stoffbutikkene nedenfor Sacre Coeur) og forrige uke satte jeg omsider oldemors saks i stoffene.
Flere bilder kommer etterhvert som stoffbitene sakte men sikkert begynner å ligne en kjole.

Løperen er enda en fra tiden på Husfliden, målet her er å redusere lageret av blått broderigarn.

Og bunaden er en Bolsøybunad. Min første. Jeg jobber meg rundt og rundt stakken, en farge av gangen.

Etter en vareopptelling

Dette var før datamaskinene inntok livene våre og vareopptellingene var møysommelige affærer med tellelister og gule PostIt-lapper. Spesielt lite attraktivt var det å telle metervare av bånd, hovler og  broderigarn, det er faktisk ikke så lett å anslå mengden bunter med moulinegarn...Butikken ble stengt, vi telte og vi telte, og på slutten av dagen satt vi igjen med en liten bunke ukurante varer; utgått garn, krakker med slagmerker, oppskrifthefter ingen hadde sett på de siste årene og broderimaterialpakker som hadde havnet i en skuff hvor de samlet støv...Dette ble fordelt mellom de ansatte som ville ha, og vi bar våre skatter hjem.
Denne løperen i påtegnet lin er en av mine skatter fra denne tiden.

Nå burde jeg selvsagt si at løperen ble brodert samme vinter...men det ble den ikke. Det er nok flere årsaker til akkurat det; jeg hadde fremdeles ikke skjønt at jeg kom til å jobbe med husflid og bunad resten av livet ( tror jeg ihvertfall nå), jeg var mer opptatt av klær enn av tekstiler til huset og jeg var generelt ganske rastløs og ville nok blitt lettere agitert om noen hadde presentert meg for denne mengden hullsøm.


       

Løperen ble liggende, i mange år, helt til jeg fant den under en flyttesjau og da fikk jeg i det minste brodert motivene med garn jeg hadde hatt liggende enda lenger. Og ja, når vi snakker om garnlager tenker jeg også på broderigarn...Og så tråklet jeg langsidene, sydde et stykke med hullsøm og kom antagelig på at jeg burde gjøre noe mer fornuftig. Så løperen havnet i skuffen igjen.

Nå i jula tok jeg den fram ( igjen) og innså at dette burde jeg bli ferdig med. Og nå er den ferdig, med hullsøm og det hele og atter en gang erfarer jeg at det ofte tar mye lenger tid å tenke på å gjøre en jobb enn å faktisk gjøre den..

        

Klippans broderigarn i lin 16/2 er et av favorittgarnene å jobbe med, men er vanskelig å få tak i Norge. Jeg hamstrer når jeg kommer over det og har oppdaget svenske blocket.se som er svenskenes svar på Finn.no. Der er det litt av hvert å finne.
Og ja, selvsagt kan jeg brodere med vevgarnet i samme kvalitet, men det selges bare i spoler på 125 og 250 gram og det kan bli litt i meste laget.

                                                

                                    


Jeg var så heldig å få jobb på Husfliden i Møllergaten høsten 1996, og var ansatt i garnavdelingen i fire år. Vareopptellingene er noen av mange gode minner derfra. Ikke bare fordi vi gravde fram alskens rariteter fra bortgjemte kriker og kroker men fordi vi alltid hadde felles spisepause og det er svært sjelden i en butikk. 

PS.
Man kan jo undres noen ganger... i går skulle jeg følge mitt eget råd og sjekke utvalget av lin broderigarn på svenske Blocket. Der var det overhodet ingen ting. å svenske Tradera.com var det et godt utvalg, akkurat som det var sist jeg handlet der...

2017

2017...
-  Sønnen var russ, begynte å studere og fikk seg hybel og jobb ( flyttet i dag, tårevått innlegg kommer sikkert etterhvert).
- Datter ble konfirmert, og hadde sommerjobb og har nesten helt sikkert bestemt seg for hvilken linje hun vil gå på videregående.
- Høvdingen reiste nesten ingenting i jobbsammenheng ( det tror jeg faktisk er av det aller fineste med 2017).
- Laika begynte å bli gammel, pådro seg noen mindre helseplager og synes det blir stadig vanskeligere å kreke seg opp i senger.

Og jeg, hva har jeg gjort?
Jeg har holdt kurs, vært i prøvenemnd, sydd og brodert og hatt frihet til å jobbe friere enn tidligere og lage egne broderier. Jeg har fått lov å skrive om bunad som kulturarv, og har snakket og ment mye om viktigheten av å bevare den norske broderitradisjonen. Jeg har lagt fine planer for året som kommer og føler at jeg står ganske støtt  samtidig som fine ting skjer.
Mindre morsomt var det å være syk i høst, og enda mindre morsomt å egentlig ikke ane hva dette er.
Jeg finner stadig nye løsninger hos doktor Gugle, men har i det lange løp større tro på nevrologen jeg skal til om et par uker. Jeg kan både gå, stå og kjøre bil og har fått tilbake følelsen under nesten hele fotbladene, men har følelsesløse områder fra tær til knær. Og som om ikke det er nok - jeg har gått i flate sko siden 18.januar. Helt flate. De fleste som kjenner meg vet at dette ikke er selvvalgt.
Men det var i fjor. Nå er det 2018, og før første mai skal jeg ihvertfall opp i høyden igjen.

Bildet er mine topp ni fra instagram 2017, en fin blanding av ting og sting (og takk til modellen).

Dagens tips : valg av symaskin

Det hender jeg blir bedt om å gi råd ved kjøp av symaskin, og for å være ærlig  - det synes jeg er vanskelig.

Jeg har et godt råd som går til alle, uten unntak: Ligg unna de aller billigste modellene. Og det sier jeg ikke fordi jeg er en shoppesnobb, men fordi det er et par tre årsaker til at de billige maskinene er billige.
- de er ikke spesielt solide, ergo vil de trives best med stoff i en bestemt tykkelse og kvalitet. Dermed kan du ende med en maskin som er helt fortreffelig til å legge opp middels tykke bomullsgardiner, men som ikke klarer å legge opp olabukser, sy to lag ull eller to lag silke.
-  de er særdeles enkle. Kanskje trenger du ikke mer enn rettsøm og sikksakk i overskuelig fremtid, men det er jo fint å kunne sy et knapphull eller en glidelås.
- de er utrolig lette og står ofte og hopper på bordet når du kommer opp i marsjfart. Lyden er enerverende både for deg som syr og omgivelsene og bidrar ikke til økt syglede.
- de er ikke akkurat bygd for å vare og søppelberget er stort nok som det er.

Så, hvis du har mulighet anbefaler jeg å bruke litt mer penger på en solid maskin. Les på nettet, spør i symaskinbutikken, tenk på hva du selv har lyst til å sy.
Hvis du "bare " skal sy en barnebunad eller to, legge opp gardiner og utføre enkle operasjoner trenger du ikke en maskin spekket med tekniske finesser. Men, kanskje synes du tekniske finesser er spennende? Da vil muligheten til å leke med pyntestikninger sikkert være en kilde til økt bruk av symaskin?
Og så er det selvsagt det store spørsmålet - hva skal en symaskin koste?
Her melder jeg pass. Selv har jeg en helt gjennomsnittlig symaskin som har tjent meg vel i åtte år og som jeg har tenkt å ha i mange år. Men, jeg bruker den jo ikke så mye, og dete r noe vi ofte glemmer. Jeg syr knapphull for hånd, legger opp for hånd, ofte er store deler av bunaden sydd for hånd og det eneste jeg bruker symaskina til er sidesømmer i stakk.
Noen har råd til å bruke det jeg vurderer som syke summer på symaskiner, slik man også kan blåse store mengder penger på fyrverkeri, avanserte kaffetraktere og diverse plastikk. Det får være opp til den enkelte å vurdere hvor mye de kan bruke.
Rådet er likevel å ikke bruke så mye ( her som i andre situasjoenr ) at du får dårlig samvittighet hvis du ikke bruker nyanskaffelsen et minimum av tid pr. dag, uke og måned.

Og selvsagt, vel så viktig som maskina er hvor du kjøper den. Finn en butikk med hyggelig betjening, spør om de har opplæring ( endel butikker har det), forhandle om rabatt eller ekstrautstyr, sjekk serviceavtaler og vær trygg på at du får hjelp hvis noe går i stykker.

Og sist men ikke minst, du vet de der uslitelige symaskinene fra sekstitallet? Uovertrufne til standard søm. jeg sier bare - uslitelig. Gi litt olje, blås ut støv og om bruksanvisningen e rvekk kan du veldig ofte finne en ny på nett.


 

Dette er ikke min maskin, men den har dukket opp på to sykurs og jeg synes den er så fin. Så selv om jeg prediker måtehold i symaskinparken og viktigheten av å vurdere behov og teller knapper og penger så tror jeg jeg ville gått på en smell hvis jeg kom over en Singer Starlet.