Smaken av Italia

Vi har vurdert fram og tilbake og fram og tilbake igjen. 

Skal vi ha en sånn fancy kaffegreie som genererer mengder av søppel i form av små aluminiumsformer?

 

 Jo, det blir mye søppel.
Men kanskje blir det mindre kaffedrikking når man lager en kopp dynamitt istedenfor en kanne? Og det hadde helt sikkert ikke skadet å kutte bitte litte grann ned på det daglige inntak...

Så alt i alt, da Høvdingen kom over denne varianten var alle bekymringer om forsøpling en saga blott.

Og om vi ikke finner noe sted i Norge som forhandler Bialettis spesialproduserte kaffeputer så kan vi 

a: ty til gamlemåten med løskaffe

eller

b: plassere Fruen på billigfly til Milano for å anskaffe ny forsyning

eller

c: vente til neste gang Høvdingen skal på tur

( Fruen synes alternativ b er mest attraktivt )

Og heldigvis, Milano smaker slettes ikke morbid. Men den er antakelig særdeles velegnet til å vekke de døde. 

Simple? Simpel?

En samtale med en av de videregående elever forløp slik:

Fruen: Hva skal du sy?
Elev: Jeg skal sy en simpel svart kjole.
Fruen: Hva????

Der Fruen automatisk så for seg en liten kjole av typen skinny ´n´ skimpy og velegnet til å pådra seg uønsket oppmerksomhet hadde eleven den engelske oppfatningen og hadde skissert en enkel og absolutt pen kjole. Fruen er helt enig i at a simple, black dress er noe man kan bruke ved enhver anledning. Hvor du derimot går i en simpel, svart kjole er man mer usikker på, kanskje på kostymeparty?
Nå skal man si til elevens fordel at hun var særdeles lydhør for vikarens argument og at hun raskt gikk over til å omtale kreasjonen som en enkel kjole.

Slik erfarer man at språket er i endring. Ungdommen har mye større tilgang på det engelske språk enn hva vi hadde, og de tar til seg en del ord og uttrykk som ikke nødvendigvis har samme betydning her på berget. Selvsagt, når du ser sesong etter sesong av Project Runway og andre serier som handler om designerdrømmer og snarveier til berømmelse er det lett å snappe opp uttrykk som høres fine og fjonge ut og som man antar er en del av det internasjonale designspråket.

 Og for alt Fruen vet;
Språket er i stadig endring og om noen år er kanskje en simpel kjole noe av det flotteste du kan gå med...og så må vi som er godt voksne avfinne oss med at vi får nervøse rykninger og skrekkbilder på netthinna av hvordan dette vil bli seende ut.

Koppekupp

Selvsagt finnes det sydamer som ikke drikker kaffe. Men her i huset inntar sydamen sin daglige kaffe med stor glede. Og fra og med i dag skal kaffen inntas fra denne - definitivt en kopp for bunadnerden.

Fruen er helt enig med Høvdingen i følgende utsagn :
De folkene på Figgjo må ha hatt det morsomt på jobb, så mye rart som de laget.

Det er ikke nok å være seg selv nok

Fruen har brukt mye av helgen på å skamme seg over egen selvopptatthet.
For det er så altfor lett å ikke se lenger enn sin egen nålepute og jamre og syte over alt som ikke går på skinner. Det er pinlig lett å holde fokus innomhus, sutre over alt man synes de søte små burde gjort men som de ikke gjør, sukke over alt man synes ektefellen burde gjort og sagt og stønne over alt man ikke rekker over selv.

Dette skal ikke handle om at livet er kort og sårbart og at ingen vet hva som skjer rundt neste sving. Det handler mer om å se seg rundt, glede seg over det man har og senke skuldrene bittelitt.

Det ble kanskje ikke den rolige, dype samtalen med ektefellen i helgen, eller den vellykkede soppturen med barna. Noen ganger dukker andre behov opp; barn som ikke har lyst til å legge seg, kombinasjonen av at en skal spille fotball, en annen skal se fotball og en tredje må på jobb. 

Men kanskje ble helgen  fin likevel? Litt amputert, litt mindre avslappende enn ønsket, men fylt av livet?

Det har vært, og er,  mennesker i nær omgangskrets som har andre og større bekymringer enn hvorvidt skoene står i eller foran skohyllene. Og det er definitivt slik at når man tenker seg litt om så har vi det skammelig bra.
Hver dag kommer det to friske unger hjem fra skolen. Og nesten hver dag kommer en frisk mann hjem fra jobb. Vi har en hund vi selv har valgt å anskaffe oss, og med tanke på det bør vi heller ikke bli dypt rystet over at dyret ønsker seg både tur, rent vann og kos med jevne mellomrom. Vi har det vi trenger og mer til, vi har mat på bordet, vaskemaskin i kjelleren og bøker i bokhyllene. Og viktigst av alt, selv om en del samtaler for tiden fortoner seg slik at mor messer og maser og all respons består i øh/ah/aaaah, så har vi hverandre. Det kan bli overskyet med fare for torden innimellom, men det er også mulighet for gløtt av sol utover kvelden. Eller neste dag. Og om ikke neste dag så helt sikkert i slutten av uka. Vi er heldige. Vi har hverandre.

 Det er mye som surrer og går i hodet for tiden, mye man tenker og mener mye om. Mennesker man er glad i som man prøver å være til stede for. Og veldig mye det ikke kan skrives om. For dette er ikke fruens historier og det er ikke fruens jobb å fortelle disse historiene, eller det som ville blitt ens egen versjon av hva som skjer.
Det er en vanskelig balansegang. Dette gjør det også vanskelig å skrive engasjerte innlegg om fortreffeligheten av å rynke stakker fremfor foldelegging, eller om bokbind. For selv om bokbind antakelig er av de verste oppfinnelser på denne jord så har vi i det minste to barn som trenger bokbind.
Og etter at enkelte prøvde seg som bokbindleggere selv så takker de endatil for mors innsats.

Det blir noen kaffekopper i løpet av disse ukene. Det blir noen sene arbeidskvelder som følge av disse kaffekoppene. Men dette vet man:
Posene under øynene vil være der uansett. Og det er tross alt bedre å bli trøtt av kveldsjobbing enn av å ha ligget søvnløs fordi man skjemmes over egen selvopptatthet?

helg

Nei, nå er det helg. Rett og slett helg.

Og i kveld skal  ikke Fruen gjøre stort mer enn å være takknemlig over alt som er bra her i livet.

Det er egentlig ganske mye.

Flink? Jeg?

Vi har en femteklassing og en niendeklassing i huset, og vi kan med glede konstatere at de blir større og mer ansvarlige.
Og selvsagt skal dette roses og kommenteres.

Men jeg synes nå det kan bli litt for mye av det gode jeg.
Og selv om jeg snart er en adstadig eldre og barnløs tispe på fem år, så trenger jeg også litt ros.
Nei, rettelse, jeg trenger masse ros. Og kos.

Så derfor tenkte jeg å sette ord på det, rett og slett liste opp alt jeg er usedvanlig flink til:


1. Jeg spiser alltid opp maten min.
Hver dag. Samme hva jeg får, middagsrester, brødbiter, tørre kuler, griseører - ned går det. Om ikke alltid på høykant så inntar jeg min daglige rasjon som gjør meg blid og harmonisk.

2. Jeg er renslig.
Jeg vasker meg både her og der og benytter meg av enhver mulighet til å ta meg en bad. Og siden noen i familien har ytret at gjørmebad er sunt for huden, ja så gjør jeg det også.

3. Jeg er en god lytter.
Navnet mitt kunne jeg kanskje ly litt oftere. Men bortsett fra det så skjønner jeg en hel masse:
leggetid, tur, spise, sitt, kom og ikke minst - katt.
Apropos dette med tur. For tiden har matmor allergi og er litt hes og snøftete. da er det ikke lett å vite om hun sier tur eller bur. Derfor er det godt at:

4.  Jeg har øynene med meg.
Hvis matmor tar på joggesko er saken biff. Da er jeg klar. Sko med hæler over en viss høyde - jeg tusler til buret. Problemet er de treskoene hun definitivt burde kassert - de kan bety kjapp tur på butikk med bil eller daffetur med meg i gata.

5. Jeg er svært omtenksom.
Som i dag når det regner verre enn verst og jeg egentlig burde vært ute en snartur. Tror dere jeg maser da? Nehei, jeg legger meg ydmykt i gangen og ser lidende på matmor og venter på at hun skal skjønne tegninga. Eller når noen er syke, jeg varmer gladelig opp senger og kosedyr.

6. Jeg er en god turkamerat.
Jeg trasker og går, jeg kunne sikkert funnet vann i Sahara. Og om vi har lite niste så tar jeg med lett hjerte og smil om munn kontakt med andre velutstyrte familier og spør høflig om de har en pølse eller ti til overs. Det der med at jeg omtrent gravde meg ned i sekken til en totalt ukjent fyr en gang vi var på skitur er bare tull og en stygg overdrivelse. Jeg bare hjalp han med å finne maten jeg.

7. Jeg har en godt sovehjerte
Nå som skolen har startet igjen har det opplagt nok blitt litt mer aktuelt med gode rutiner på å komme seg i seng om kvelden. Jeg synes det er viktig å gå foran med et godt eksempel. Så hver gang matmor, eller matfar, nevner at det nærmer seg leggetid/er leggetid/er over leggetid, trasker jeg mot buret. Det blir noen turer hver kveld, men hva gjør man ikke for de søte små.

8. Jeg er høflig
Jeg hilser på alle. Absolutt alle. Her på tomta er jeg juniorsjef og det er min plikt å sørge for at alle får den velkomst de fortjener.

Åh dere, jeg blir aldeles rørt over hvor flink jeg er. Jeg tror nesten jeg må legge meg og fordøye dette litt.

PS. Dette ble jo rene parademarsjen. men til dere andre som kanskje ikke er like uhyggelig fornøyd med dere selv - legg merke til at hvert enkelt av disse punktene ikke er så vanskelige.
Det er sikkert en hel masse dere også er flinke til, hvis dere tenker dere om!

hva gjør mor?

Som vanlig er for en mor har man støtt og stadig dårlig samvittighet.
Får de søte små for lite lørdagsgodt, eller for mye. Og om man har glemt at det er lørdag, kan de da få snop på søndag eller forskyver det hele syklusen?
Hvor lenge bør man følge dem til skolen?
Skal man alltid legge til side det man selv gjør og svare på deres spørsmål, dekke deres behov?

Det er spennende, lærerikt og til tider frustrerende å oppdra barn. Noen foreldre velger en linje, noen en annen og andre igjen ligger på en gyllen middelvei. At det innimellom kan føles som om enkelte ikke har funnet en eneste skarve sti å følge kan selvsagt være en kilde til frustrasjon for oss voksne, og forhandlinger for de søte små. For det skal ikke stikkes under en stol at man måler og sammenligner; andre barn, andre foreldre.
Vi som tydeligvis ligger på den kjipe siden av streken burde kanskje myke opp litt og la de søte små få utfolde seg friere ved en del anledninger. Men er det riktig? Fruen synes barn skal vokse opp med det utgangspunkt at de hjemme er nummer en og i en særklasse, mens de ikke nødvendigvis er det på besøk hos andre barnefamilier eller ute blant folk, som f.eks i butikker, på skolen eller på fritidsaktiviteter. Det er slettes ikke så dumt dette med å lære å finne sin plass og fungere i en gruppe.

Noe av det vi har valgt å bruke tid på, ettersom vi har muligheten til det med mor stort sett tilgjengelig i huset, er å ikke polere hverdagen for dem, men la de søte små få tid og frihet til å prøve og feile. Det tar kortere tid å legge på sengetøy selv. Det er fristende å slippe en halvtimes diskusjon om nødvendigheten av å rydde vekk klesvask eller tømme oppvaskmaskin. Men når skal man forvente at de tar ansvar hvis de ikke får det tildelt? For med hånden på hjertet - dette er jo ikke spesielt morsomme aktiviteter og Fruen synes absolutt også det kan være mer attraktivt å henge foran fjernsynet enn å stå krumbøyd og vaske doer.

I helgen følte Fruen at det var behov for en liten samtale med Queenie om det vanskelige tema - hva gjør en mor:

 For i løpet av sommeren har frøkna invadert kjøkkenet og kan nå glede sin mor med havregrøt og speilegg. Og da vi hadde besøk på lørdag bakte Woody kake. Og så tenker man, i søvnløse netter, at dette er noe de føler de må for å i det hele tatt få litt hygge og annen mat enn brødskiver opp og i mente. De er jo ikke så gamle, tretten og ti år, kanskje burde man svingt stekespader og ryddet inn rent tøy noen år til?

De er jo barna mine....Burde de ikke heller leke enn å stå på et kjøkken?

Heldigvis var Queenie beroligende på dette feltet, og forsikret sin stressede mor at det er noe hun gjør fordi hun gjerne vil lære. Og følges til skolen? Nei vet du hva? Er man femteklassing med fadderansvar og lov til å sykle så kan man vitterlig ikke følges...

Så da kunne Fruen ta seg en kopp kaffe til, skrape opp resten av grøten og minne barnet på at når man lager mat rydder man også opp etter seg. Akkurat det tar tydeligvis lenger tid å lære...

sytten år

I dag er det sytten år siden vi ble hurtigviet av den lille snille ulven på Oslo Tinghus. 

Og i den anledning er det vel ikke stort mer å si enn -

 tiden flyr i godt selskap.

Kan ikke kvinner det samme som menn?

Som tidligere nevnt var vi altså på Madonnakonsert i går. Og vi var av de som gikk før konserten var over. Ikke fordi den var dårlig, men rett og slett fordi jenter på ni og ti år blir lettere nedfallsfrukt etter et visst klokkeslett.
Det er tankevekkende å se anmeldelsene av konserten, tankevekkende og trist.
Nå skal ikke Fruen prøve seg som konsertanmelder, det har man hverken erfaring, kunnskap eller interesse av. For egen del var Madonna en kjærkommen avveksling fra andre syngedamer i ungdomstiden. Hun var frisk og frekk, hun viftet med pupper og øyevipper og lot seg overhodet ikke pille på nesen hverken av menn eller trossamfunn.
Og selv om vi ikke akkurat drømte om å vrikke forførerisk rundt i minimale kostymer så drømte vi  om å være tøffe og ta styring over eget liv. Der var hun i en klasse for seg, og det har hun bevist om og om igjen med hyppige stilskifter.
Selvsagt skulle Fruen ønske vi hadde fått servert hele paraden med Like a virgin, Live to tell, La isla Bonita og alle de andre sangene vi spilte og spilte. Og spilte.
Og det var skuffende at vi fikk så lite av den delen. Vi kom ikke for politiske budskap. Vi kom for Madonna.

Men nok om det. Det tankevekkende i dag, og for så vidt også i forkant av konserten er fokuset på alder. For tydeligvis er Madonna nå så gammel at hun bør kle på seg, istedenfor av seg, og enten la være å fornye seg eller legge opp.
Blir dette nevnt når Stones hyler og skriker, eller når KIZZ atter en gang forkynner at de was made for loving you? Er det ærlig talt så mye flottere å se Mick Jagger i trange bukser? Eller Gene Simmons?

Har vi virkelig ikke kommet lenger, i 2012, enn at en kvinne som tipper femti ikke kan være frekk og sexy mens en mann kan nærme seg sytti og fremdeles selge seg selv som en hot stud?

Nå fokuserte vi ikke så meget på dette med sex appeal i bilen hjem, men vi snakket en del om dette med forskjellen på kvinner og menn. Og selv om Fruen ikke er noen foregangskvinne innen likestilling ( hallo, hvilken sydame med systue hjemme blir det?) så er dette med frihet til å velge, og retten til å ta egne valg viktig. Queenie skal ikke vokse opp i den tro at hennes sosiale liv ender tyve år før Woodys, eller at hun som hunkjønn stiller lavere på diverse rangstiger.

Men når hun i dag kunne lese seg opp på at Madonna er for gammel til å synge Girl gone bad, og at hun bør oppføre seg i henhold til alderen, så lærer Queenie og jenter på hennes alder nettopp det. De lærer at kvinner ikke har de samme valgmulighetene som menn. De lærer at kvinner med tretti år yngre kjæreste er merkelige, mens menn fritt kan velge.
Og, det er ikke bare jentene som lærer dette. Det gjør guttene også. Får vi likestilling av det?


For ordens skyld:
 Fruen synes ikke noen, uavhengig av kjønn eller alder, blir mer attraktive, flinkere til å underholde eller på noen som helst måte kulere av å vise stumpen til sine tilskuere. Men hvorfor er en veltrent damerumpe mer irriterende enn en hårete mannebak?

Grav meg ned i tide

Hverdagen går seg til, sakte og usikkert. Forrige uke var i så henseende intet høydepunkt hva kunsten å mestre livet angår, og i ettertid er man litt usikker på hva som var ukas absolutte lavmål:

- Å glemme igjen et skjortebroderi på hytta?
Dette er for så vidt et langsiktig prosjekt og vi skal sikkert oppover snart. Ihvertfall når det nærmer seg reinslakting. Skjorta blir sikkert ferdig til jul.

- Å møte en kamikazepilot i en rundkjøring og i ren refleks vise styggefingeren?
Dette er en løsning Fruen bare har tydd til en eneste gang i sitt liv som sjåfør. Men hvorfor, hvorfor måtte da den møtende/kryssende sjåføren være en tidligere elev? En elev som med all tydelighet ikke var imponert over lærerens gestikulering. Og hvorfor, hvorfor måtte begge de søte små få med seg hva rollemodellen i forsetet gjorde?

- Å ikke sjekke datostempel på mat?
Huff og huff, her skal sønnen tilbringe åtte timer på en buss og mor skal være übergrei og skaffe super niste. Da er det ikke særlig stas å bli oppringt fra en sulten sønn som vansmekter langsmed Mjøsa og knapt nok orker snuse på sushiboksen.

- Å klage på en dvd på det lokale biblioteket
Joda, noen ganger er lånefilm slitt og frynsete. Men noen ganger kan man jo ta seg sammen og sjekke at kabler og ledninger er der de skal.

Sannelig, man håper tabbekvota for august er ferdig oppbrukt. Denne uka har ikke noe verre skjedd enn at en kaffekopp har blitt jevnt fordelt utover et relativt rent kjøkken. Med tanke på at mandagen på det nærmeste er over kan vi vel slå fast at det er en god start.

På´n igjen

For å holde styr på noen-og-tjue unger en hektisk med kreativ sommeruke trenger man:

- flinke lærere og assistenter og gode, gjennomførbare aktiviteter.
Det har forsvinnende lite å si hva vi voksne synes er vettugt å bedrive tiden med hvis deltakerne synes vi har bommet totalt. Det er også viktig å velge aktiviteter man blir ferdig med i løpet av tilmålt tid.

- faste spise- og pausetider.
Tro meg, dette er høyt opp på lista over hva de håpefulle spør om. Hver dag.

- navnelapper til voksne og barn.
Noen-og-tjue unger er og blir mange unger...Vær oppmerksom på at noen synes det er kjempefestlig å bytte lapper innbyrdes. Samle sammen navnelappene hver ettermiddag slik at du har de neste morgen.
Det kan være en god idé å ha ulik farge på lappene hvis det er mer enn en gruppe.

- Fløyte.
Kjapp innkalling av nevnte antall unger kan enten foregå ved at daglig leder skriker seg hes og hudløs, eller løses enkelt og greit med en liten og lystig fanfare.

- God vær.
Nå er alt det andre på plass, Fruen synes hun og de andre lærerne har planlagt og lagt til rette for at årets andre sommeruke skal gå av stabelen like smerte- og skadefritt som den første. Da hadde det faktisk vært riktig så trivelig om værgudene også spiller på lag.

hva nå?

Det hender, når man sitter og syr, at tanken på hvordan fremtiden vil bli slår en.
For Fruen tar seg i det, der hun sitter med brillene langt nedpå nesa og håndarbeidet i et fast grep at man snakker vekselvis med radioen og bikkja.
Radioen skjeller man ut. Bikkja rådfører man seg med om hvorvidt det er tid for kaffe, om vær og vind og hva vi skal ha til middag.
Og så kipper man på seg tøflene og trasker til kjøkkenet for å ta seg et knekkebrød, ta ut noe av fryseren eller blafre gjennom avisa.
Og mens man går slik med hunden i hælene slår tanken en:

Kjære vene, hvordan blir jeg når jeg blir gammel? Hva er igjen? 

Jammen bra de søte små kommer tilbake snart slik at man får litt motstand i samtalene...

Jo takk, aldeles strykende

Som alle vet, er det viktig å ha godt utstyr til den jobben man skal utføre.
Så da strykejernet sa takk for seg med en fiffig avskjedssalutt her en strevsom dag var det liten tid til å sette seg ned og fundere på hvilken modell man skulle anskaffe.
Det var snarere snakk om å hive seg i bilen og valfarte til nærmeste forhandler av elektriske varer.

Vel hjemme igjen ble gammelt jern fjernet og nytt pakket ut. Fruen som regner seg som relativt dreven på dette med strykejern kastet et kjapt blikk på bruksanvisningen og konstaterte at det kunne oppstå vond lukt første gang jernet var i bruk. Det vanlige maset om å alltid slå av jernet etter bruk, tømme det for vann og alt slik skummet man lett gjennom.

På med jernet og en lett eim bredde seg. Fruen var klar for innstas. Men virket jernet?
Nei, samme hva slags varme man kjørte på med så var resultatet elendig og Fruen sa stygge ord inni seg og så for seg ny tur til butikken for å klage på råtten kvalitet og lumske selgere.

Heldigvis, for egen selvfølelse, ventet man litt med avmarsj. Nåja, kanskje mest fordi det er lite fristende å kjøre rundt med et varmt strykejern i bilen...
Og da man skulle pakke bomkjøpet ned i eska igjen og bare skulle sjekke om sålen var avkjølt nok til å tåle omgang med papir oppdaget man det...
Beskyttelsen som skulle fjernes før første gangs bruk...

Selvsagt var dette nevnt i bruksanvisning for dummies, og selvsagt fungerer jernet aldeles strykende.

Moskus?

Fruen trodde en moskus var omtrent på størrelse med en mammut.
Høvdingen mente Fruen var helt forskrudd og hadde helt gale forventninger til hva slags kjøttberg vi ville få se.
Guiden fortalte om kiloprisen på moskusull og enkelte jobbsøkende i følget så for seg enorm inntjening.
Guiden fortalte også at moskussafari ikke har noen garanti for å få se disse dyrene, noe Fruen var fylt av forståelse for når hun skjønte at kjøttbergene var mer på størrelse med en norsk kvige.

Og med dette utgangspunktet beveget vi oss innover i fjellheimen og tro meg, hver en stein ser ut som en moskus. Så da Høvdingen utbrøt at han trodde han så en moskus var Fruen kjapt ute med å påpeke at det sikkert også bare var en hersens stein.
Det var det ikke...
Og vi fikk se moskus. Moskus som sov, moskus som våknet, moskus som gjorde sitt fornødne og moskus i frisk galopp ( heldigvis ikke mot oss). Og selv om de var litt mindre enn forventet og vi fant mye mindre ull enn vi håpet på  var det absolutt verdt noen timers traving.

Og dette er noe av det fine med å feriere med barn. Vi gjør ting vi kanskje ikke ville gjort om vi bare var to voksne. Vi må ut av huset, ut på tur selv om været ikke er mer enn måtelig innbydende. Vi må være positive og fylt av nyttige og unyttige opplysninger.

Det eneste negative er kanskje at vi ikke kan glefse i oss all nødprovianten i første motbakke...

horoskop for deg? horoskop for meg?

Jeg trenger litt hjelp, noen nøytrale innspill fra uhildede lesere, i et spørsmål som har gnagd meg den siste tiden:

Vi har jo vært en del på hytta i sommer, og været har vært litt ymse. Og disse tobeinte jeg bor sammen med, de synes det er morsommere med sol og vindstille enn regn og vind. jeg vet nå ikke helt jeg da...For det første er det mindre mygg når det er dårlig vær, og for det andre:
Jeg synes selv jeg bringer med meg slik en forfriskende eim av natur når jeg myrvåt og gjørmete kommer inn fra tur.


Men, det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om. Nei, det er dette med horoskop.
Disse firbeinte har hatt det hylende festlig med å lese hverandres horoskop, med innskutte kommentarer, høyt. Til slutt syntes jeg det fikk være måte på manglende oppmerksomhet. Jeg plasserte mine fuktige syv kilo på matmors tær, stirret anklagende på henne og fikk følgende horoskop lest opp:

Jomfruen:
Du har vært inne i en spennende fase med nye og uvante fysiske utfordringer. Du har taklet oppoverbakker du ikke trodde du hadde forutsetninger for å forsere og har kommet gjennom dette som en styrket hund.
August ser ut til å fortsette denne trenden. Ta med deg den mentale styrken du har opparbeidet og møt nye utfordringer med verdighet og ro.
Kanskje blir det noen nye bekjentskap? Hvem vet, kanskje også en flørt? Men pass deg for de høye mørke, de har skumle baktanker.
Det vil bli roligere rundt deg fra ca 20. august og du vil merke at du ikke lenger er i midten av begivenhetene. Omtrent på samme tid vil du også merke at smugservering av matpakkerester øker drastisk etter noen måneders tørke på denne fronten.

Og så lurer jeg på; tror dere dette er sant?
Finnes det horoskop for hunder? Og om det ikke gjør det - burde ikke en eller annen sette i gang med månedshoroskop for oss firbeinte også?
jeg ser for meg noe  i retning av:
bjeff mot stjernene og de bjeffer tilbake?

kan det friste med et bunadkurs?

Drømmer du om å brodere eller montere bunad til deg selv eller noen du er glad i, men føler at det ville være lettere å gjøre dette på et kurs?
Isåfall, og om du ikke bor så altfor langt fra Asker, har du muligheten i høst!
Asker husflidslag har ledige plasser på kurs i søm av bunad, med oppstart tirsdag 11. september.
Kurset går over ti kvelder, kl18 - 21, med fri i skolens høstferie.
Det er få begrensninger på hva du kan jobbe med og selv om de fleste syr kvinnebunad veiledes det også i søm av mannsbunad. Undervisningen er tilpasset den enkelte elev og du jobber i det tempoet som passer deg.
Kontoret er stengt frem til 20.august, men om du er interessert kan du legge igjen en kommentar her eller sende en epost til fru.storlien@gmail.com


PS.
Hun der læreren er ganske grei altså!

på bytur

Der går vi, i en av landets store byer, og ser på gamle kirker, snoker i butikker med fristende salgstativ, spiser lunsj og trives som bare en nydusjet familie rett fra fjellet gjør i storby.
Og mens vi går der og er akk-så-byvante verdensborgere kommer det fra det ene barnet:

- hvor er shuttle?

Vi voksne sier bare - eh? Shuttle? Og prøver å lage en dialektvri på dette stedsnavnet for å avgjøre om dette er et sted med historisk relevans, et sted vi burde hørt om. Er det en gård med en fryktinngytende historie, en liten øy med lutter idyll, er det kjent fra film, fjernsyn. litteraturens verden?

Hvorpå barnet følger opp, vennlig og informativ:

- det går så sykt mange busser dit.

 Den pedagogiske løsningen ville selvsagt vært å rolig forklare hva en shuttlebus egentlig er. Dessverre er vi på ingen måte pedagoger, så vi lo oss skakke.
Etterpå forklarte vi hva det var, og lovet halvhjertet å ikke nevne tildragelsen i konfirmasjonstaler eller lignende.

og så Bukkelegeret

Mangt og mye kan sies og skrives om fotturer i Jotunheimen. Mange er sprekere og har høyere ambisjonsnivå enn oss. Noen teller høydemetre og totusenmeters-topper og noen nøyer seg med å botanisere i lavlandet. Vi ønsker å gi de søte små turglede og kjennskap til nærområdet rundt hytta og Barndommens dal. Og ettersom Woody muligens nærmer seg alderen der ferie-med-familie ikke troner øverst på ønskelista gjelder det å trå til før det er for sent. 

I går benyttet vi oss av vennlige værmeldinger og gikk den andre av de to turene langs Gjende, nemlig Bukkelegeret som går mellom Gjendebu og Memurubu. 

Det er nærmere 400 høydemetre opp selve Bukkelegeret, og Fruen har en mistanke om at noe har skjedd med terrenget de siste 25 årene. For ærlig talt, det var da ikke så bratt da man gikk her som syttenåring? Og var det like mye kjetting vi skulle hale oss opp etter?

Den kortbeinte tok, i sedvanlig stil, utfordringene på strak arm, og hoppet og spratt. Den ene gangen hun glapp og ble hengende etter selen tok hun dette med stoisk ro og vrengte øynene oppover mot Høvdingens sterke arm som fikk henne i sikkerhet.

Utsikten underveis er upåklagelig, og vel så fin som på turen over Besseggen. Og selv om ikke vi er så voldsomt begeistret over sen vår og mye regn så har det ført til noe bra også - grønt og fagert er det i fjellet og blomster, blomster, blomster. Vi plukket mogop i påsken, hadde Fruen orket kunne hun fint plukket med noen på denne turen også. Rødsildre, snøsøte, storkenebb, blåbærlyng. Det er lett å bli pinlig lyrisk i slike omgivelser og lire av seg adjektiv etter adjektiv...

Da vi kom opp på toppen møtte vi noen av de lokale heltene som lå og slappet av på en snøfonn. Visste du at reinsdyr er plaget av et blodsugende krek om sommeren og derfor stortrives på kald snø? Og at det er disse små krekene som gjør at det ofte er små hull langs ryggen i reinskinn?
De lå forresten ikke hele tiden. Da den lystige oppdaget dem, noe som tok skuffende lang tid, hylte og skrek hun som ei real torgkjerring. Og de lokale reiste seg, ristet på hornene og tenkte nok som så at det der var da et forferdelig masete lite krek.

 Og så er det langt å gå, og fint å ta små pauser og ned igjen til Memurubu var det bratt, men heldigvis ikke glatt.

Og så kom båten...og den rakk vi med flere timers margin. Lite er verre i fjellet enn å se bussen eller båten forsvinne ut av syne og du står igjen med valget om uplanlagt overnatting eller en frisk spasertur på tre-fire timer eller mer.

Ps.
I en av turbøkene på hytta står denne turen beskrevet med start i Memurubu. Vi er relativt enige om at det ihvertfall ikke ville passet oss. Det er lettere å klatre opp enn ned der det er bratt.