Det er ikke nok å være seg selv nok

Fruen har brukt mye av helgen på å skamme seg over egen selvopptatthet.
For det er så altfor lett å ikke se lenger enn sin egen nålepute og jamre og syte over alt som ikke går på skinner. Det er pinlig lett å holde fokus innomhus, sutre over alt man synes de søte små burde gjort men som de ikke gjør, sukke over alt man synes ektefellen burde gjort og sagt og stønne over alt man ikke rekker over selv.

Dette skal ikke handle om at livet er kort og sårbart og at ingen vet hva som skjer rundt neste sving. Det handler mer om å se seg rundt, glede seg over det man har og senke skuldrene bittelitt.

Det ble kanskje ikke den rolige, dype samtalen med ektefellen i helgen, eller den vellykkede soppturen med barna. Noen ganger dukker andre behov opp; barn som ikke har lyst til å legge seg, kombinasjonen av at en skal spille fotball, en annen skal se fotball og en tredje må på jobb. 

Men kanskje ble helgen  fin likevel? Litt amputert, litt mindre avslappende enn ønsket, men fylt av livet?

Det har vært, og er,  mennesker i nær omgangskrets som har andre og større bekymringer enn hvorvidt skoene står i eller foran skohyllene. Og det er definitivt slik at når man tenker seg litt om så har vi det skammelig bra.
Hver dag kommer det to friske unger hjem fra skolen. Og nesten hver dag kommer en frisk mann hjem fra jobb. Vi har en hund vi selv har valgt å anskaffe oss, og med tanke på det bør vi heller ikke bli dypt rystet over at dyret ønsker seg både tur, rent vann og kos med jevne mellomrom. Vi har det vi trenger og mer til, vi har mat på bordet, vaskemaskin i kjelleren og bøker i bokhyllene. Og viktigst av alt, selv om en del samtaler for tiden fortoner seg slik at mor messer og maser og all respons består i øh/ah/aaaah, så har vi hverandre. Det kan bli overskyet med fare for torden innimellom, men det er også mulighet for gløtt av sol utover kvelden. Eller neste dag. Og om ikke neste dag så helt sikkert i slutten av uka. Vi er heldige. Vi har hverandre.

 Det er mye som surrer og går i hodet for tiden, mye man tenker og mener mye om. Mennesker man er glad i som man prøver å være til stede for. Og veldig mye det ikke kan skrives om. For dette er ikke fruens historier og det er ikke fruens jobb å fortelle disse historiene, eller det som ville blitt ens egen versjon av hva som skjer.
Det er en vanskelig balansegang. Dette gjør det også vanskelig å skrive engasjerte innlegg om fortreffeligheten av å rynke stakker fremfor foldelegging, eller om bokbind. For selv om bokbind antakelig er av de verste oppfinnelser på denne jord så har vi i det minste to barn som trenger bokbind.
Og etter at enkelte prøvde seg som bokbindleggere selv så takker de endatil for mors innsats.

Det blir noen kaffekopper i løpet av disse ukene. Det blir noen sene arbeidskvelder som følge av disse kaffekoppene. Men dette vet man:
Posene under øynene vil være der uansett. Og det er tross alt bedre å bli trøtt av kveldsjobbing enn av å ha ligget søvnløs fordi man skjemmes over egen selvopptatthet?