Dagens jobb

Når jeg ser gjennom billedarkivene mine er det tydelig at jeg helst tar bilder av broderier, ihvertfall i jobbsammenheng. Men jeg gjør jo ganske mye annet også...som å ta mål, ha innprøvinger, sy om og sy nytt. Men ta bilder av det? Nei, det blir det visst ikke så mye av.

Men i dag gjør jeg det. Vel, jeg orker ikke dokumentere at jeg falder et forkle eller syr et prøveklart liv, men jeg kan ihvertfall vise at jeg knytter knuter på sjalet til en Nordlandsbunad.

Jeg tar alltid hjørnene først og så jobber jeg meg stille og rolig rundt. Og så begynner jeg på runde to, tar hjørnene først og jobber meg stille og rolig rundt enda en gang.

Ideell ventejobb. Det er omtrent 800 knuter totalt, så det tar sine timer. Samtidig er det ikke av de mest utfordrende arbeidsoppgavene, så det går fint å gjøre dette mens du egentlig gjør noe annet ( koker poteter, hører den oppvoksende slekt i lekser, sitter på buss eller tog, venter på legetime eller når enn det måtte passe). Du et, de situasjonene hvor det er altfor lett å dra telefonen opp av veska eller lomma. Da er det så mye hyggeligere  og ikke minst kontaktskapende å trekke frem et lite håndarbeid. 

Fagdager i Tromsø

En utfordring for mange av oss som jobber i små næringer er at vi har få møteplasser og tidvis liten kontakt med andre utøvere av faget.  I en tid hvor enkelte aktører flagger ut produksjon og endel kunder tilsynelatende synes dette er helt greit er det ekstra viktig å møtes og snakke om utfordringer i fag og næring. I tillegg er det også viktig å bli kjent med flere i bransjen, kanskje få en fjernkollega eller to og rett og slett utvide nettverket noe.
I helgen arrangerte derfor Husflidskonsulenten i Troms i samarbeid med Fylkeshusflidslaget i Troms fagdager bunad for første gang.  55 deltagere møttes fredag for foredrag, workshops og sosialt samvær. Lørdag hadde vi også besøk hos Husfliden Tromsø, flere foredrag og avsluttet til lunsj.
For meg er foredragene ofte et fint utgansgpunkt for samtalene etterpå. Når Camilla fra Institutt for bunad og folkedrakt forteller om hva de jobber med og om hvordan de er rundt i landet på feltarbeid og draktregistrering vil samtalen etterpå dreie seg om hva noen har liggende, hva som er viktig å spare på og hvordan folk kledde seg før i tiden. Og når Eva S. Wold forteller om hvordan de har gått til sak mot Norske Bunader og faktisk fått dem til å slutte å produsere Nord-Trønderbunaden som firmaet hennes er eneforhandler av, blir vi inspirert til å tenke på hva vi selv kan gjøre for å demme opp for produksjon i utlandet.
Og slik er det. Et besøk på Husfliden viser viktigheten av lokal produksjon, nye arbeidsplasser og håp for fremtiden og foredrag fra en av få norske håndvevere gir innblikk i en del av bunadproduksjonen vi ikke tenker så mye på i det daglige.
Dette, kombinert med fredagens workshops hvor vi kunne prøve oss på nupereller og kråkesølvbroderi, stifte kjennskap med lokale bunader og nye strikkesjal fikk samtalene til å gå ganske så lett og som flere sa - vi må møtes igjen.

Og ja, det trengs slike møteplasser. Vi trenger å møtes, noen ganger formelt og andre ganger uformelt og snakke fag. Slik kan vi gi hverandre faglig påfyll, nyttige tips og, veldig ofte, få vite om noen som kan hjelpe med jobber vi selv ikke føler vi behersker. Slik kan vi holde fag og kunnskap i live.

PS:
Vi er mange som trives på eget verksted men som synes det er godt å ha en kollega i ny og ne. Da er en fjernkollega godt å ha. En fjernkollega er ikke en mentor men en i samme eller lignende arbeidssituasjon. Dere er ganske likestilte, kjenner hverandre godt og kan utveksle erfaringer, sorger og gleder uten å nødvendigvis dele verksted.

Hvem eier bunadene våre

I går ble jeg sittende og lese litt sporadisk i et kommentarfelt om bunadproduksjon på facebook. Dette er jo et tema som ligger mitt hjerte nær, og dere får stålsette dere for nye innlegg de nærmeste ukene. Men i første omgang nøyer jeg meg med å resirkulere innlegget jeg skrev i februar i fjor;

For noen dager siden fikk jeg en forespørsel på facebook; om jeg visste hvordan man får tak i mønster til bunad. Vedkommende hadde stoff, men trengte nå selve mønsteret, og lurte på om jeg visste noe om veien videre.

Jeg kunne jo ikke gjøre stort annet enn å si som sant er at det sjelden selges rene klippemønster til bunader og i de tilfeller hvor slike mønster selges  er det som en del av en komplett materialpakke. Mitt beste råd er å ta kontakt med forhandler av den aktuelle bunaden. 

Svaret kom prompte - hvorfor noen skal sitte på slike mønster som tilhører allmennheten, og hvordan skal folket ta bunadene tilbake. Og ja, det kan man jo spørre om...og her skal jeg prøve å gi et svar:

I dag har vi omtrent 400 ulike bunader i Norge, hver og en med sin egen historie og sine egne tradisjoner. Noen er direkte kopier av tidligere tiders hverdagsklær, andre har et mer fantasifullt opphav. Det kan være vanskelig å se noen fellestrekk, men en ting har alle felles - det at de finnes kan vi takke noen ildsjeler for. Noen har jobbet gratis, andre har hatt dette som lønnet arbeid. Men uansett, noen har gjort jobben og fortjener honnør for timene de har lagt ned.

Ingen av de bunadene vi brukes i dag er basert på snittmønster som ble solgt, eller sirkulerte fritt,i en eller flere daler for 150 år siden. For det første fordi det ikke fantes snittmønster, det som skulle klippes ble stort sett klippet av skreddere. I de tilfeller hvor slike plagg har dannet grunnlag for dagens bunad har kanskje mange like plagg blitt sammenlignet og et ( eller et par ) er valgt som utgangspunkt. Dette plagget igjen er målt og snittet tilpasset dagens kropper ettersom vi jevnt over er litt høyere nå enn for noen generasjoner siden. Stoff skal velges, stakkelengder og antall hekter skal kvalitetssikres basert på kunnskap om tidligere tiders tradisjoner. Dette tar tid, og all denne informasjonen må samles inn ettersom det ikke finnes en egen lærebok eller en oppskrift.

For det andre så har mange bunader en mer allsidig bakgrunn som gjør at de faktisk ikke kan defineres som allemannseie som enkelte pengegriske aktører har tusket til seg.  Her har man kanskje latt seg inspirere av en rosemaling, en brodert lue eller et importert silkebånd. Kort sagt, utgangspunktet er variabelt, og resultatet vil gjenspeile både tiden hvor bunaden ble konstruert, tilgjengelighet på materialer og formgiverens smak. 

Noen bunader er utarbeidet av enkeltpersoner med et sterkt engasjement, stor kunnskap og imponerende vilje til å bruke mange timer på arbeidet med å fremstille en komplett bunad. Her snakker vi om fordypning i eldre materiale, utarbeidelse av broderiplansjer til bunad og skjorte, utvikling av prototyper for bunad, skjorte, sølv og annet tilbehør.

Andre bunader er utarbeidet på samme måte, men av en nemnd bestående av flere fagfolk. Selv om disse nemndene ikke får det samme personlige eierskapet til bunaden som en privatperson vil de også føle ansvar for arbeidet de har lagt ned, de vil etterstrebe å bevare bunadens utseende gjennom å opprettholde retningslinjer for søm og utforming, de vil ivareta materialkunnskap og aktivt søke å finne nye forhandlere hvis en eller flere produsenter legger ned virksomheten. 

Det er lett å tenke at det vi i dag kaller bunader er rene kopier av tidligere generasjoners klær, enten hverdagsantrekk eller høytidsklær, men det stemmer ikke. Det ligger arbeid bak, og mye av dette arbeidet pågår fremdeles i form av kvalitetssikring. Dette er en viktig prosess, for noen må vite hvilke veverier som kan fremstille stoff, hvor man får riktig renningsgarn, broderitråd og fargekoder. Noen må vite hvem som kan kontaktes når den ene leverandøren legger ned, og oppmuntre eksisterende leverandører til å utvide sitt varesortiment, Alt dette tar tid og krever stor kunnskap om en omskiftende bransje og det medfører at vi trenger mennesker som ivaretar bunadens utseende.

Her finner du tre detaljbilder av bunader fra Gudbrandsdalen:

Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen, utarbeidet av Den Norske Husflidsforening i Oslo på begynnelsen av femtitallet. Basert på stakk tilhørende Norsk Folkemuseum. Stakkestoffet er annerledes, broderiene avviker noen fra originalen. 

Gudbrandsdalen festbunad utarbeidet av Aksel Valdemar Johannesen og kona Anna i 1922. 

Grønt liv, blå stakk med silkebord nederst. Broderiene er inspirert av samme stakk på Folkemuseet.

Aksel Valdemar og Anna etablerte Heimen Teiknestove i Oslo, som ble overtatt av Hulda Garborg og som dannet utgangspunkt for Heimen som i dag forhandler denne bunaden.

Gudbrandsdalen festbunad slik den er mest vanlig i dag, på svart eller blå ull, samme stoffkvalitet i stakk og liv. Denne er en videreføring av bunaden på forrige bilde og tilpasset motebildet på slutten av tyvetallet hvor samme farge i hele bunaden ble ansett som det beste alternativet. Denne modellen forhandles av Heimen i Oslo og Husfliden Lillehammer. 

Ingen av disse tre bunadene hadde eksistert i dag hvis ikke noen hadde

- levert inn et gammelt plagg til museet

- stelt plagget og stilt det ut

- tatt turen til museet, sett plagget og ønskes å bruke det som utgangspunkt

- lagt ned tid og penger i det vi i dag kaller produktutvikling

- markedsført det ferdige produktet

- ivaretatt arbeidet med å bevare bunadens utseende ved å finne nye leverandører

- laget nye plansjer når de gamle blir utslitt

- oppdatert sømforklaringer

Dette er et eksempel ( eller rettere sagt et tredelt eksempel) og som dere ser er det mer enn en person involvert i denne prosessen. Jeg er ganske sikker på at ingen av disse bunadene ville hatt dette utseendet hvis det var mulig for alle interesserte å tegne på selv, velge farger og skaffe materialer og jeg er ganske sikker på at bunadene ville endt mer som private plagg og mindre som plagg med en bestemt tilhørighet.

Selvsagt heier jeg på deling og samarbeid, men jeg synes også at de som legger ned tid og omtanke i  arbeidet sitt bør få noe igjen for det. 

med G i håndarbeid

Jeg hadde G i håndarbeid. Jeg sleit med å lære å strikke, jeg kom aldri lenger enn til fastmasker i hekling og var generelt glad når vi byttet til sløyd etter et halvt skoleår ( det var litt mindre stas når vi begynte med sløyd og byttet til håndarbeid).
Samtidig broderte jeg. jeg hadde god tilgang på stoff og broderigarn. Jeg prøvde meg med moulinegarn og effekten av ulikt antall tråder, sytråd og ullgarn. Jeg tegnet opp med kulepenn rett på stoffet, eller brukte matpapir og lyskasse. Noen av de bedre prosjektene endte på stoffposer som  or monterte og gjorde ferdig, andre forble løse lapper.

  

Det var aldri noe stort nederlag å ikke få Mykje Godt i håndarbeid, og nå er det egentlig bare en morsom historie om hvordan karakterene på ungdomsskolen ikke nødvendigvis gjenspeiler hva du skal jobbe med resten av livet. Det som derimot er moralen her ( som man så flott kaller det) er hvor viktig det er å gi barn og ungdom tilgang på gode materialer. La ungene prøve og feile, klippe opp store hull for engelsk broderi, tegne med kulepenn som kanskje ikke blir helt borte og ikke fokuser så mye på om stingene går litt på kryss og tvers.

Når jeg ser på disse broderiene som jeg lagde mens jeg gikk på barneskolen er jeg fornøyd. Jeg synes jeg var ganske flink, og jeg klarte å lage egne motiv ved bruk av enkle materialer.
Så, folkens; oppmuntre ungene til å ha en hobby, lage noe med hendene. Og ikke minst -få dem til å bruke fantasien sin ved å lage noe selv istedenfor å bare kjøpe ferdige klipp&lim-pakker. Kanskje må du hjelpe dem litt i gang, men det er viktig å gi rom for prøving og feiling.

og enda mere snø

Det er ikke noe galt med snø i Paris, men ingen ting slår kombinasjonen snø og sol i Sjodalen.

Etter et hektisk helgekurs med åtte glade damer som skulle montere / brodere bunad er det fint med noen dager i vinterland. Og så kan man jo glede seg over at det fremdeles er et barn i huset som har vinterferie slik at jeg også har en god grunn for å legge igjen jobben hjemme noen dager...

Aiguille en fete 2018

Detter var det egentlige målet forrige uke -  håndarbeidsmessen Aiguille en fete som i år ble arrangert for femtende gang. Aiguille en fete, som kanskje betyr pinneglede, nålefest eller noe i den dur, går av stabelen i begynnelsen av februar og i løpet av fire dager besøker omtrent 40000 mennesker messeområdet i utkanten av Paris.
Her kan du få inspirasjon, kjøpe utstyr og se utstillinger basert på årets tema.
jeg har lest om messa i noen år og hatt lyst til å besøke den og i år kom jeg meg av sted.

 

 

Det var en salig miks av store stands med symaskiner og stoff, store forhandlere av bånd og glidelåser og mindre stands med demonstrasjon av teknikker som knipling og filering. For min del var de sistnevnte og utstillingene mest inspirerende ( det kan jo selvsagt ha en sammenheng med at jeg ikke var på utkikk etter symaskin eller jerseystoff) og det var der jeg la igjen en og annen euro.

Jeg hadde satt av to dager siden jeg ikke visste hvor stor messa ville være og hvor lang tid jeg ønsket å bruke. For meg holdt det med en dag, jeg fikk sett alt jeg skulle se og trengte ikke dag to ( så da ble det en ekstra dag i Paris og det var helt greit altså). Det ble rett og slett litt vel mye folk og litt vel mye styr for å komme seg inn til kanten på noen av de mest populære standene. Men likevel - en fantastisk opplevelse.

Og til slutt noen praktiske tips hvis du vurderer en tur neste år:
- heng av deg jakka selv om det er milelang kø i garderoben. Det blir, for å si det pent, ganske varmt etter noen timer.
- ha med kontanter. Ikke alle tar kort, vipps har ikke kommet til Frankrike og det er ikke minibank innendørs.
- ha god tid, drikk vann og kos deg. Det er masse å se, og mye å la seg friste av. Jeg gikk en runde først og så gikk jeg tilbake til de standene jeg husket. da var det tydelig at noe av det jeg synets var knallfint ved første blikk ikke var så fint likevel...

Fransken min er definitivt rusten, men jeg merker at det blir litt bedre for hver gang jeg tør å stotre frem noen ord. Og så håper jeg selvsagt at mine optimistiske kjøp av bøker skal gi gode utslag på ordforrådet. Inntil videre ser jeg på bilder, og drømmer om franskkurs. Joda, jeg vet det finnes flere gode kurs i området, det handler mer om å rydde tid i kalenderen til å gå på kurs en kveld i uka.

Dager i Paris

Jeg er ikke, for å si det mildt, av de som sjekker yr.no hver dag. Vær er vær, og jeg er ikke avhengig av hverken sol eller regn for å gjøre jobben min. Selvsagt sjekker jeg mulighet for snø før jul og mulighet for sol før påske, men i det daglige tar jeg været som det kommer.

Bortsett fra når det nærmer seg ferie... Da sjekker jeg både morgen og kveld, fabler om sol og varme og forandring fra hverdagen.  Det gjorde jeg også forrige uke. Helt til det plutselig dukket opp noen illevarslende signaler om snø og kuldegrader i Paris, noe som ikke stemte helt med mine visjoner om utendørskaffe og lave sko. 

Men altså. Menneskene spår og gud rår? Så jeg pakket ned ull i ulike tykkelser og var klar for tur.

  

Det var litt kaldt, og det var ikke helt etter planen å vasse rundt i halvråtten snø- Men det var pent, og folk tok bilder av hverandre overalt og av en eller annen årsak er det litt morsommere med  snø i Paris enn her hjemme ( kanskje fordi vi for tiden har mer enn nok) .

jeg så i en nettavis at det var bekymring for mat- og drikkemangel i Paris ettersom snømengdene gjorde varelevering vanskelig. Hvis jeg var pariser ville jeg bekymret meg mer for tømming av søppeldunker hvis snøen hadde blitt liggende...

Og så gikk jeg. Gate opp og gate ned, inn og ut av smug og over broer. Satt på kafeer og leste bok. Prøvde lebestifter og kjøpte blanke bånd. 

Nøt stillheten og hadde lange samtaler med meg selv. 

Det er en aldeles fantastisk luksus i det å være mutters alene noen dager, ihvertfall når man har valgt det selv. 

Bayeux

   
Bayeuxteppet...70 meter langt, 50 cm bredt...Et enestående stykke arbeid som viser hendelsene som førte til slaget ved Hastings og selve slaget. Det er utstilt i Bayeux, og forrige uke fikk jeg endelig sett det. Helt alene i salen i nesten en time med teppet bak skuddsikkert glass, dempet belysning og audioguide som fortalte hele historien. Etterpå utstillingen om teppet, en liten tur innom teppet igjen og da jeg gikk møtte jeg en barnehage bestående av omtrent tredve jublende barn. Man kan vel trygt si at opplevelsen ville vært noe annerledes om vi hadde kommet samtidig.

   

Bayeux er en hyggelig liten by, få turister en onsdag i februar og lett å finne frem i selv for en som er nybegynner i fransk. Tog går fra Gare St. Lazare i Paris og tar i overkant av to timer, så sant det da ikke akkurat har snødd i Frankrike for da kan togturen fort vekk ta nærmere fem timer.



Jeg ser ikke bort fra at både byen og museet er helt annerledes om sommeren, når det er flere turister overalt. Kanskje finner jeg ut det en annen gang, Normandie er et spennende område.

Brrr

Og den i blant oss som er omtrent 97% ulv har meldt seg frivillig som dynevarmer i vinterkulda..,

Rosa nummer fire

  

  

Det er ikke rart jeg eldes med lynets hastighet...ukene flyr jo forbi. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg startet vårens dagkurs, men vips; i dag var det tid for andre kursdag.

På systua går det i bok og broderi. Jeg hører for tiden på I am Pilgrim av Terry Hayes, en bok som omtales som hardkokt actionthriller.  Kort oppsummert handler det om terroristen Saraseneren som har utviklet et våpen som kan utslette millioner av mennesker og agenten med kodenavnet Pilegrim som kanskje klarer å stanse ham. Jeg vet ikke hvorfor jeg kom på å laste den ned, og jeg hadde vel ikke tenkt at den skulle fenge så voldsomt. Men altså- jeg lytter og lytter og er nesten frustrert når jeg må legge den bort ( eller sy på symaskin).
Og herved tar jeg tilbake alle påstander om at jeg ikke liker krim. Jeg liker definitivt krim.
Og nå er det halvannen time igjen og jeg er så spent på hvordan det går. Joda, jeg regner med at vår menn pilegrim overlever, men jeg antar det blir en katastrofe eller to først.

Bildene er av Ørskogbunaden. Nå mangler bare gulltråd og perlegarn, så er livet ferdig.