soccer mom

Forrige gang man var på en fotballkamp av en viss størrelse var cupfinalen i 1988, og fotballinteresse er vel ikke hva folk flest forbinder med Fru Storlien. Derfor har det vakt en viss munterhet at Fruen nå pakker og drar - på fotballtur. Midt i høysesongen...Men det er noe med disse barna, deres drømmer og ønsker og hva vi mødre lar oss inspirere til å finne på.
At det i tillegg er et prinsebryllup på gang, at vi kan se dette på storskjerm både her og der og få utallige muligheter til å kjøpe pene tekopper med hjem til den royalt engasjerte Queenie er en ekstra bonus som også gleder Fruen.
Man ser også for seg muligheten til litt shopping av typen ikke-royale suvenirer og ikke-fotball-relaterte suvenirer. Som mor har man for lengst lært seg forhandlingstaktikk på høyt plan og antall minutter brukt på kamp skal omsettes i samme antall minutter brukt i mødrevalgte butikker.
I sannhet, det ser ut til å bli en strålende helg og Fruen håper denne kampen blir like underholdende som de man har bivånet som en av tyve hylende sidelinje-mødre de siste årene.

det usagte

Det er ikke alltid like lett å være barn og henge med i svingene når de voksne prater, prater, prater. Mye informasjon ligger mellom ordene og kan være vanskelig å snappe opp for små ører. I barndommen tok det derfor noe tid før Fruen klarte å koble en viktig detalj, nemlig at den mannen med stort skjegg som bodde sammen med bestemor og som på alle mulige måter fremstod som en gammel mann ( muligens grunnet skjegget) var den eldste broren til ens egen far. Vi har aldri omtalt tanter og onkler med annet enn navn, og man husker en vag forvirring over at bestemor ikke var gift med denne mannen.

Og det er noe med dette at vi voksne antar at de søte små skjønner så mye, at de fornemmer og vet hva vi snakker om helt til man får en a-ha-opplevelse eller to, og innser at dette stemmer visst ikke helt likevel. Det kan være små detaljer de ikke har fått med seg, ord de ikke har hørt før eller betegnelser som går dem hus forbi.

Her forleden fikk vi et godt eksempel på dette...Det har vært en snøfattig påskeferie og i den anledning sa far i Barndommens dal at så lite snø hadde det ikke vært siden ´42. Når han sier noe slikt er det ingen grunn til å betvile påstanden. Enten har han vært der, eller han har snakket med noen som travet rundt i fjellet for omtrent sytti år siden. Men, hva var det egentlig han sa? Noen dager etter lurte Queenie på hvor gammel far er, og hvordan han kunne vite hva som hadde skjedd for så lenge siden.

Fruens forklaringer om dette med å kjenne og snakke med folk hjalp ikke. Den søte lille var skeptisk.

Etterhvert demrer det for Fruen at der vi sier 1942, sier han ´42. Og dermed har noen regnet ut at morfar har stålkontroll på hvordan snømengden var for nærmere 2000 år siden...

Så er det lett å le, og tenke at dette burde hun da ha skjønt. Men samtidig er det en vekker, for noen ganger spør de, andre ganger ikke. Og da kan man jo undres hva de egentlig forteller på skolen og til venner...

Ny bunadskjorte?

Det kommer endel nye lesere til, lesere som har søkt på bunadsko og vask og stell av bunadskjorter. Innleggene fra i fjor og året før ligger pent på høyre side, og er like gyldige i år . Det skal derfor ikke skrives mye om akkurat dette her, men noe er det alltids å tilføye om bunadskjortene:

Bunadskjorter slites fortere enn en bunad. De kan få gule flekker under ermene grunnet deodorantbruk ( eventuelt manglende deodorantbruk), de slites i nakke og frynser seg på mansjettene. Noen ganger holder det å skifte deler. For ja, de broderte delene kan sprettes av og monteres på ny skjorte.
Andre ganger må hele skjorta skiftes ut. Enten fordi den er slitt eller fordi den har blitt for liten.
Uansett kan det oppstå en fargeforskjell, bestående av to hvitnyanser. Du kan også oppleve at den nye skjorta føles stivere enn den gamle. Dette er ikke galt, det er slik stoff oppfører seg. Vask og bruk sliter på tekstiler, de blir mykere, fibrene trekker seg sammen og stoffet vil bli tettere i vevingen.
Det samme med fargen, mange skjorter syes i halvbleket lin som har noe lengre holdbarhet enn helbleket lin. Den helblekede varianten har vært utsatt for en ekstra behandling for å bli kritthvit, noe av det samme oppnås ved vask.
I de tilfeller der skjortebroderiene er utført med hvit lintråd på halvbleket skjortelin vil broderiet være hvitere enn selve skjorta ( som kan se lettere gul ut). Også dette utjevnes ved vask og bruk.

Så fortvil ikke du med ny skjorte. Det går seg til. Og den skjorta du nettopp har skrinlagt, den du har brukt i tredve år...Den var kanskje ikke fullt så myk den heller da den var ny?

da verden ble liten

Verden var så stor før...Vi skrev brev til slekt og venner i det store utland, så fjernsynssendinger fra eksotiske himmelstrøk og hadde det ganske så bra der oppe i Barndommens dal. Så da det begynte å komme meldinger om en atomkraftulykke et sted i Sovjetunionen, et sted som het Tsjernobyl, så angikk ikke det oss. Det var tross alt så langt brote.
Helt til nyhetene endret seg. Fjellene i Barndommens dal viste seg å være av områdene som ble rammet, ord som bequerell og nedbrytningstid ble en del av det vi snakket om på linje med det daglige været. Og vi trodde virkelig at dette skulle gå over, et år eller to og så skulle alt gå tilbake til normalen.
Samtidig en nagende uro, for hvordan påvirket dette oss? Ville vi bli syke eller få deformerte barn? Kunne ikke radioaktivt nedfall ødelegge arvestoff, påvirke oss og etterkommerne våre?

Reingjeterfar fikk nye oppgaver. Den som tror at tamrein er tam har ikke prøvd å få en reinflokk til å svelge tabletter som bryter ned radioaktiviteten...År etter år ble alt slakt destruert, hverken mennesker eller dyr burde spise kjøttet. Noen år gikk bequerellnivået ned, da ble vi optimistiske. Og så steg det igjen, og alt rykket tilbake til start med måling av hvert enkelt dyr for å vurdere salgbarheten.

Nå har det gått 25 år. Før hver høstslakting foretas det testmålinger, og det store samtaletemaet er hverken vær eller flyforhold for helikopter. Det viktigste spørsmålet er ; hvor høyt er det nå? Og, det andre; Når skal dette ta slutt?

Og vi sitter så langt unna. For selv om verden har krympet og alt er tettere på oss nå enn for 25 år siden, så er det likevel fjernt. Og det ganger litt i samvittigheten dette emd at vi sliter og klager her, vi ødelegger kjøtt som burde vært solgt og spist. For tanken er der, hvis det ble slik her, hvordan har de det der borte rundt Tsjernobyl, og i Fukushima? Hva skal de slite med?
De valgte det ikke de heller.

skomakerens barn

Nei, dette skal ikke handle om bestemor som var datter av en bygdeskomaker. Derimot skal det handle om det kjedelige faktum at der det går bunader ut av huset har det en tendens til å bli få bunader igjen i huset. Og selv om Høvdingen i flere år har iført seg både bunad og bunad light ved festlige anledninger, så har han ligget noe etter på utstyrsfronten.
Selve bunaden kom som en ikke spesielt overraskende gave ved forrige runde år, med ferdigsydd skjorte i bomull. Linskjorta som skulle broderes og monteres av Fruen har det drøyd lenger med.
I år fikk han materialer i bursdagsgave. Jubelen stod vel ikke akkurat i taket da han pakket ut to meter lin, men vant som han er med måltakinger og prøvetimer på diverse ukurante tidspunkt innså han at denslags ikke syes på gefühlen alene.
Problemet har vært som følger; når setter man av tid til hyggelig, men ulønnet arbeid?
Svaret gav seg selv da det forrige uke ble stilt spørsmål ved hva slags håndarbeid Fruen hadde tenkt å fordype seg i i påskeferien. For, det skal ikke stikkes under en stol at selv om Fruen synes det er aldeles strålende å sy eller strikke kveld etter kveld, så synes enkelte andre i den nære og kjære familie at det er lett frustrerende å se pannebrasken til sin nære og kjære kveld etter kveld. Derfor fant man ut at det ideelle påskearbeid for sene hyttekvelder ville være Høvdingens stasskjorte. For hvem ville vel klage når innsatsen kommer en selv til gode?

Og om dere undres på hva man mener med bunad light; bunadslipset fra Sptzbrgn! Ideelt i situasjoner der Fruen drar på seg bunaden mens Høvdingen synes det blir for mye ull og tull.

med og uten

Storesøster stortrivdes på hytta. Hun kunne være der i ukevis, hun gikk turer, hentet vann og måkte med glede frem nedsnødd utedo hver vinter. Hun bodde der mens vi begge jobbet på en av de lokale fjellstuene mens Fruen som var noe mer rastløs takket pent nei til å spare trekk for kost og losji og bodde i betjeningsboligen.
Det ble tomt på hytta etter hennes død. Stiene ble tomme og minnene ble for mange. Det har tatt mange år å venne seg til å være der, og mange år å glede seg over fjellene igjen.
Men det har gått seg til, og nå deles minnene med de søte små. De vet hvorfor det heter Gunhildhaugen, Hakkebakkeskogen og Topsytreet. De vet hvorfor noen gjenstander må stå der de alltid har stått og hvorfor det noen ganger må være litt stille rundt mammaen.
Nå er hytta vår. Vi skal skape nye minner, ta med egne spill, bøker og ullgensere dit. Vi kan glede oss over de gamle stiene, finne noen nye og lage egne tradisjoner der oppe.
Men samme hva som skjer vil en stor del av hyttelivet være forbundet med minnene om den gode tiden da man var to søstre sammen.

dagens sjåfør

Hjem fra påskefjellet; en av de utallige bilene som snegler seg mot lavlandet. I jakten på noe å være takknemlig for, sånn i tillegg til at det er kort arbeidsuke foran oss og fine feriedager bak oss, dukket denne sjarmøren opp langs vår vei.
Og takknemligheten steg til nye høyder, for gjett om vi var glade for at han hadde kaffepause akkurat samtidig med oss. Slike sjåfører vil vi heller møte på en rasteplass enn i en rundkjøring.

En smak av lemen

Egentlig burde jeg bodd på fjellet. Ikke bare en sommeruke i ny og ne og noen helger her og der. Når jeg svever over lyng og småbusker i høye hopp, med ørene bakover og vind i skjegget, da føler jeg meg fri. Fri og lykkelig.
Helt til jeg hører skumle lyder. Da piler jeg tett inntil et bein, åler meg fremover og ser tøff og snill ut samtidig.
Nå har vi akkurat hatt noen avslappende dager på hytta. Siden det nå er vår hytte føler jeg en økt frihet og legger meg med den største selvfølge midt i sofaen, i senger og der det ellers måtte passe.
men der jeg helst vil være, nemlig i vinduskarmen, der får jeg ikke sitte. Der legger matmor ekle håndarbeid, plasserer radio og lysestaker for å sperre for mitt virke som vaktbikkje.
Og i år har det vært et og annet å jakte på. Jakte og slakte faktisk.
Denne gjengen min snakket med meg før vi dro og påstod at fjorårets lemensesong var et ettårig fenomen. Haha, særlig tenkte jeg. Når jeg først har fått smaken på lemen ville det vært direkte ufint å skru igjen krana. Og hvem hadde rett? Jeg!
For å si det som det er; jeg har ihvertfall gjort mitt til at de ikke skal formere seg altfor intenst utover sommeren.
Men en ting skjønner jeg ikke; De jubler hver gang jeg tar et av disse små krekene. Men vanligvis når jeg  har gjort noe fint og får sitte på armen og bli klappet og klødd, er det lov å slikke dem litt til gjengjeld. Det er ikke lov nå. Du lukter lemen, sier matmor og truer med tannpuss og dusj. Nei takk, tenker jeg. Gi meg heller et griseøre jeg kan gnage av meg bakteriene på!

om vassing og drømmer

De lange vårkveldene i Barndommens dal...Syklene kom ut av garasjene, vi tilbrakte timevis hviskende og tiskende på sofasteinen, breking fra nyfødte lam og putrende smell fra nyoppussede mopeder. Uheldige forsøk på å brenne bråte, skrubbsår på knærne etter ukontrollert sladding på grusveier og litt for små sko fra i fjor.
Og i ukevis, vente på gjøken. For når gjøken gol kunne vi gå barbeint og vasse i bekken ved myra. Offisielt altså. Vi hadde gjerne vasset og gått barbeint flere uker før vi skulle, kommet hjem med fuktige sokker og syltynne unnskyldninger om å ha plumpet i en dam. Heldigvis var mor stort sett overbærende ovenfor det faktum at vi aldri hadde våte sko, bare våte sokker...
Noen år ble vi så lei av å vente på gjøken at vi byttet på å sitte bak hundehuset og gale ko-ko, ko-ko mens mor hang opp klesvask.
Noen år senere ble behovet for vassing erstattet av behovet for å ønske seg noe om man skulle være så heldig å sitte under det treet gjøken oppholdt seg i. Vi syklet frenetisk rundt og jakten på kilden til ko-koingen, uten hell. Helt til en vår man startet sommerjobbsesongen tidlig og hadde kaffepause utendørs. Dagdrømmene ble avbrutt av en intens ulyd rett over hodet, og alt man kunne tenke på var - hold nå kjeften ditt krek.
Da pausen var over og man atter var trygt installert på kjøkkenet stilte kokka følgende spørsmål; du ønsket deg vel noe fint nå da, du som satt under gjøktreet?
At man noen uker senere traff han som skulle bli Høvdingen, skyldes vel mer et fingert motorhavari enn gjøkens hjelp ( til tross for at en stor del av dagdrømmene på den tiden handlet om dette med den store kjærligheten)

et sikkert vårtegn

Det er utvilsomt vår. Like årvisst som at snøen forsvinner og løvet spretter er dette;
Fruen tripper ut av huset i småsko og kommer luntende hjem med føtter som  ser ut som dårlig surrede svinesteker.

Alene hjemme

Det har vært usedvanlig stille i huset denne helgen. Ingen solslikkende hund, ingen snakksomme unger, ingen Høvding å være sammen med. Bare en frue utstyrt med arbeidslister, målbånd og stoffbiter.
Status hittil er tilfredsstillende;
faldet et Nordlandsforkle, sydd en lue til Gudbrandsdal festbunad, foldelagt en stakk til Rogalandsbunad, satt på linning og montert den på livet, foldelagt stakk til Gudbrandsdal festbunad og montert den til livet, foldelagt og kantet forkle til Rogalandsbunad, demontert en Vestfoldbunad, tråklet en cape, demontert en Nordlandsbunad og rynket stakken til en annen Nordlandsbunad.
Og drukket kaffe.
Sannelig, det ser ut som om det blir en kort arbeidsdag i morgen!

om å velge bunad

Er det nok å like en bunad for å velge den? Eller bør man kartlegge slekt i tre generasjoner for å forsvare valget? Er det mors familie, fars familie eller skal den nygifte kone kle seg etter mannens tradisjon?
Meningene er mange, argumentrekkene lange...
Noen er heldige. De bor i, eller kommer fra, et område med en bunadtradisjon de liker, og som de føler seg vel i. Noen arver en bunad de er stolte av og som de føler seg vel i. Atter andre har vokst opp i trygge hjem, de har hatt en god oppvekst og ønsker å vise sin tilhørighet ved å velge bunad fra hjemtraktene.
Men hva med de andre? Noen liker ikke den lokale bunaden, men synes nabodalens er fantastisk fin. Hva gjør de? Skal de tvinges eller overtales til å gå for lokal tilhørighet, eller skal de velge fritt?
Og de som ikke har hatt en god oppvekst,de som flytter mye rundt og som føler seg rotløse samme hvor de er? Er det fødestuas adresse som skal bestemme, er det en mor eller en far de ikke lenger snakker med?

Både på kurs og på systua dukker problemstillingen opp med jevne mellomrom. Det er ikke alltid lett å vite hva man skal si. For selv om det er en imponerende mengde utflyttede telemarkinger på Oslos vestkant, så kan det jo hende at noen av de har en bestemor fra Bø. Andre igjen har kanskje sine lykkeligste minner fra venners hytte i indre Telemark, og ønsker å vise takknemlighet ved å kle seg i bunaden derfra.
Det er mange skjær i sjøen og mange meninger om dette. Men det viktigste er å foreta et valg man selv kan stå inne for. Og det gjelder ikke bare bunad, det gjelder alt.

en storesøster

Det fine med å ha en Storesøster er at man alltid får gode råd. Selv om man av natur og lynne er uenige, vil en Storesøster alltid ha et råd på lager. Hun kan hjelpe med gjenstridige mattelekser, hun kan jekke en oversminket lillesøster ned på jorden og hun bidrar med konstruktive forslag om hvordan man skal takle foreldre. I butikker kan hun komme med innspill av typen Den var veldig fin, men jeg ville ikke kjøpt den. I slike situasjoner kjøper man øyeblikkelig nevnte plagg.
Noe annet som er fint med å ha en Storesøster er at selv om det er mer enn femten år siden hun døde, er hun fremdeles en del av livet. Når livet ikke spiller på lag, når man er en liten og redd lillesøster kan den gode stemmen høres som et stille pust Det går bra. Det vet du!
Og det går bra hver gang...

utakknemlighet

Det er ikke lett å være alle til lags. Jeg strekker meg hit og dit, jeg varmer opp senger og prøvesmaker mat.
Jeg sitter tett inntil gjester slik at de skal føle seg ivaretatt, og jeg legger hele min sjel i å være snill og god. Nå har jeg en god stund hørt storebror snakke om en padde han ønsker seg. Padde, padde, padde. En eller to. I dag fant jeg faktisk en padde da vi gikk morgentur. Stille og forsagt satt den på brosteinene ved trappa og ventet på noe vidunderlig.
Padde til bror tenkte jeg, og snappet den med meg.
Tenk, de ville ikke en gang ta bilde av denne gave jeg ville skjenke min sjelevenn. Ut, ut, ut skrek matmor.

Jeg er tross alt bare en liten hund. De kan da ikke forvente at jeg vet hva en IPad er?

stengte dører

Noen hver kan oppleve å møte en stengt dør, eller føle at dørene klapper igjen rett foran deg. Jeg har ikke så mye erfaring med det selv, jeg smiler meg fram gjennom livet og finpusser teknikken med oppvrikking av dører. Men det hender en sjelden gang at livet ikke går helt etter planen. Da blir jeg flat i fasongen, setter meg på rumpen og klør meg bak øret for å gjenvinne fatningen. Jeg vet ikke helt hva fatning er altså. Men siden matmor og matfar gjerne rister på sine hoder, eller klapper meg på mitt når de mener jeg har mistet den så regner jeg med at fatningen er en del av hjernen min. Jeg tror den er omtrent nedi nakken.
I dag hadde jeg tenkt å slappe av litt under dynene, men noen hadde stengt alle dører. Så der stod jeg da, med vannrett hale og såret blikk helt til jeg skjønte at ingen så meg. Da luntet jeg såret og trist ut i stua og la meg i solstripa mi.For når jeg blir varm utenpå, blir jeg varm inni meg også.

PS: Sol er fint, men jeg liker ikke dette med at den flytter seg i tide og utide. Nå må jeg faktisk huske å rotere hvis jeg skal opprettholde jevn temperatur.
Så om noen av dere har en pizzafat med en diameter på omlag en meter så legger jeg inn et skambud, da kan jeg snurre etter sola.

små sytips

Når man skal sy, må sømmonn måles ut og snitt markeres. Da trenger man skredderkritt, hvitt, lysegult eller blått, avhengig av farge på stoffet. Dessverre er det ikke alltid like enkelt å finne slike kritt...En ting er at de selvsagt kan kjøpes i syforretninger, eller klikkes hjem fra nettet. Men når de vel og vakkert er i hus, har disse små og voksaktige bitene en lei tendens til å forsvinne og ikke dukke opp igjen før plagget er ferdig klippet og sydd.

Jaja, det er jo ikke sikkert det er slik hos andre. Men her på systua hender det at den slags utstyr forsvinner. Derfor har Fruen endelig funnet en måte å få brukt opp de utallige tegneblyantene i vage pasteller som tar opp plass i en av kjøkkenskuffene. Disse kan spisses, de er lette å tegne med og best av alt - de finnes i de fleste hjem. Så, bruk dem! De forsvinner i vask, eller som her; om oppmerkingen er inni kragen til en cape synes det ikke på det ferdige produkt.

Og et tips til, om dere skulle være i syhumør:

Noen stoff er forstemmende like på rette og vrange. Ved å sette små merker på plaggdelene ser du lett hva som skal være inn og ut. Og om du skal sy sammen flere høyder til et skjørt ( eller en cape), tegn små piler i sømmonnet slik at stoffet ligger samme vei. For selv om det ser aldeles likt ut når det ligger umontert på et bord, er det ikke sikkert stoffet oppføres seg helt likt i et ferdig plagg. 

kveldsjobb

I går satte man seg ned og skrev en detaljert liste over hva som skal gjøres de nærmeste ukene. Her er alle jobber med, og alt er rangert likt. Fruen tar ikke smålige hensyn til at det å sy en cape tar lenger tid enn å skifte hekter i et bunadliv. Slik kan man fort krysse av et punkt eller tre, og en liste med streker over utførte oppdrag er en stor motivasjon til å legge inn et ekstra gir og sy et par timer til.
Og dette er det fine med å ha en farende fant i huset. For når mannen er borte og de søte små er i seng kan man plante seg i sofaen med håndsøm, Hobbiten på lydbok og jobbe helt uten å være usosial.

om fagkunnskap og svennebrev

For tiden deles arbeidsdagene mellom vanlig jobb ( bunadsøm) og ekstrajobben som prøvenemnd for bunadtilvirkere. Det er ingen stor jobb, i fylkene vi dekker er det bare et par kandidater som avlegger svenneprøve hvert år. Så kan man jo stille seg selv spørsmålet om hvorvidt det er behov for denne utdannelsen og om ikke samfunnet bør bruke fagopplæringsmidlene sine på større fag?

Bunadtilvirkerfaget er relativt ferskt og kom inn under svennebrevordningen i 1998. Det er fremdeles et fåtall som velger denne utdannelsen, og vi er definert som få og verneverdige. Målet med å lage et eget fag var å bevare kunnskap i en tid hvor mer og mer blir industrialisert, jobb sendes ut av landet og mange av produsentene nærmet seg pensjonsalder. Det fantes få eller ingen lærebøker, mye kunnskap var basert på nedarvede tradisjoner og faren for at deler av et tradisjonshåndverk skulle forsvinne var reell.
Nå er det ikke slik at man automatisk blir en bedre håndverker av å ha et svennebrev på veggen eller i en skuff som enkelte har (kremt, kremt). Mange som har "sydd all sin dag" har vel så mye kunnskap og fingerspitzgefühl som de nyutdannede, men ønsker likevel ikke å avlegge noen svenneprøve. Noen mangler skoledelen, andre sliter med å dokumentere hva de har sydd opp gjennom årenes løp. Det er også et krav i faget om at man skal ha kjennskap til bunadsøm fra det meste av landet. Det siste kan by på problemer for mange ettersom ikke alle er så heldige å bo i tilflytningskommuner med mange draktområder representert.

Dessverre er det slik at mange som ønsker seg inn i faget sliter med å få lærlingeplass. Det er mange små systuer rundt i vårt langstrakte land som ikke har nok jobb til en ekstra ansatt, eller mangler økonomi til å bruke tid på instruksjon og veiledning. Det er heller ikke alltid lett å være tøff nok til å innrømme at man faktisk kan nok til å ha eneansvar for å lære opp en annen person.
Alt i alt er det derfor ikke rart at bare et fåtall avlegger prøven hvert år, men håpet er jo at noen av disse etterhvert svinger seg rundt, oppretter systuer og ansetter lærlinger. For selv om man ser en stadig stigende strøm av materialer som sendes ut av landet og kommer tilbake som bunaddeler, er det liten tvil om at vi må ta vare på kunnskapen lokalt også. Om vi etter hvert ender som et land uten kunnskap nok til å sy våre egne nasjonaldrakter får det være det samme med oljefond og pensjonskasser - vi blir fattige.

Selv føler man at det er bedre å komme inn på slutten, lage en prøve, følge opp den og gi en karakter og være ferdig etter åtte dager enn å være sjef i to år... Og den egoistiske unnskyldning passive er, i tillegg til de tidligere nevnte argument, rett og slett at friheten ved å være sin egen sjef og bare ha ansvar for eget arbeid er så god og viktig at det teller mer enn ansvaret for nye svenner i faget. Og man ser absolutt ikke bort fra at det er flere som har det argumentet...

lørdag ettermiddag

Ettermiddag på trappa, med lunken kaffe foran seg og støvete hus bak seg. Mens man lukker øynene mot skarp vårsol og drømmer lite moderlige tanker om luksusliv med langstilkede roser og champagne i en spennende metropol, dras man ubønnhørlig tilbake til hverdagen av hoppende joggesko som nærmer seg.
Og fra to jentehender får man verdens vakreste blomster - årets første hestehov.

Det skal ikke alltid så mye til før man ser gleden og glitteret i det man omgir seg med. Og selv om kaffen ikke ble varmere eller huset mindre støvete så ble dagen betraktelig mye bedre. Samtidig kjenner man et blaff av skam over at det skal være så vanskelig å være fornøyd med det man har, men bestandig hige etter noe annet som vi tror er bedre. Lista over hva vi har er så uendelig mye lenger enn lista over hva vi mangler.  

akkurat nå

Stakker syes opp, liv syes inn, sjal knyttes. Det er egentlig ikke mer å si om den saken. Kundene er hyggelige, ingen stiller underlige spørsmål man kan blogge om, og hittil er ingen tidsfrister sprengt.

Det er en hektisk periode, man har begynt å si nei takk til mer jobb før 17.mai og påsken er en trussel om tapt arbeidstid og ikke en mulighet til lange, late dager i snøfattig fjellterreng. Men når folk spør om det er mye jobb, og om Fruen har hodet over vannet så er svaret;
Ja, gudskjelov er det mye jobb. Å være selvstendig sydame innebærer periodejobbing, det er stille i enkelte måneder mens andre måneder er fylt opp av arbeid, kundehenvendelser og håndsøm foran fjernsynet. Heldigvis! For hadde man ikke hatt disse bunadtoppene ville Fruen endt opp som frustrert glidelåsskifter på heltid.

Men mye å skrive om, det er det ikke...

om å snakke med fremmede

Vi er alle født med en daglig ordkvote som skal og bør ut. Om denne ikke slipper ut, og dette bygger seg opp over tid kan innehaver av opparbeidet kvote oppleve frustrasjon og uttale seg i meningsløse, og særdeles innskutte, setninger.

Dette er ikke basert på dyp forskning, men er en måte Fruen har valgt å forklare sine barn dette med at ikke alle har samme behov for å prate,prate, prate. Fruen selv har en relativt høy ordkvote, noe som kan gi utslag i frenetisk skvaldring når de andre kommer hjem fra jobb og skole. De hjemvendte derimot, har gjerne brukt opp store deler av sin kvote, og vil gjerne nyte stillheten.
Dessverre hender det at ordkvoten også gir utslag i situasjoner som henting og bringing av barn, kjøp av billetter eller rett og slett hvis man møter andre hundeluftere langs veiene. Da er det lett å bli stående og prate, prate, prate, mens de søte små vrir og vender på seg og holder på å forgå av kjedsomhet.
Her en dag brast det fullstendig for den ene. Fruen stod glad og fornøyd og snakket om livet og lyset med et forholdsvis ukjent menneske. Det må ha gått tydelig frem av samtalen at dette ikke var noen man kjente særlig godt, for etterpå kom det uunngåelige spørsmål:
Mamma, kjenner du henne?
Og mammaen måtte bekjenne at nei, det gjorde hun slettes ikke da de kom i snakk. Men nå, sa FRuen, nå kjenner jeg henne.
Og det fornuftige barnet ser på sin mindre fornuftige mor, og spør som følger:
Er ikke du klar over at det kan være farlig å snakke med fremmede. Det har faktisk du og pappa sagt om igjen og om igjen, og så står du her og smiler og snakker med en dame du aldri har sett før. Og så forteller du til og med hvor vi bor. Er det lurt?

Og kanskje var det ikke lurt, men damen virket hyggelig nok og hittil har alt gått helt fint. Men den søte lille hadde et poeng. Og hvordan skal de egentlig skjønne dette med å ikke snakke med fremmede, ikke frotelle hva de heter og hvor de bor når vi voksne med den største selvfølge deler dette med mennesker vi møter i en kassekø? For hvem er en snill fremmed, og hvem er ikke snill?

et liv med lupelampe

Fruen drakk kaffe med en kollega her forleden, og siden vi vel og vakkert har tippet førti kom samtalen uunngåelig nok inn på dette med pensjonspoeng. Vi ligger ikke spesielt godt an noen av oss...Likevel fant vi ut at det å ende som minstepensjonister innebærer et lyspunkt i tilværelsen; faste månedlige utbetalinger.
Nå påstår de som er noe mer oppdaterte at dette kanskje endrer seg før vi trer inn i minstepensjonistenes rekker, men det kan man bekymre seg for en annen gang.
En pensjonsalder som man derimot nærmer seg med stormskritt, er den for hvitsøm. Å sy hvitt på hvitt, telle tråder og sy pene sting i jevnt system var helt klart enklere for 10-15 år siden.
Derfor har man, med tungt hjerte, investert i lupelampe. Lupelamper er finfine arbeidsredskap. Gjennom lupen ser man klinkende klart alle feil og mangler i det man alt har sydd og som må plukkes opp igjen. Deretter kan man, mens man fremdeles holder fokus via nevnte lupelampe, sy videre med jamne, pene sting ( som det gjerne heter i monteringsanvisningene).
Nå skulle man kanskje tro at dette øker effektiviteten, og gir jevn jobbing uten avbrekk. Men neida. Gjennom lupen ser man ikke bare feil og mangler i arbeidet. Man ser også feil og mangler på egne arbeidshender. Derfor har antall pauser økt. Og ettersom man må vente litt slik at håndkremen får trukket godt inn i huden, øker også pausenes lengde. Det er derfor svært sannsynlig at lampa havner  i et kott de neste månedene. Det hjelper ikke å ha velpleide hender hvis man ikke jobber.

om å strikke til barn

En gang i tiden, mens man var ung og barnløs og jobbet som diskenspringer i Tigerstaden, bestod en del av jobben i å veilede kunder i valg av strikkeoppskrifter og garn. Ikke sjelden kom blivende eller nybakte mødre innom, med stor lyst til å strikke til neste generasjon. Noen var vel bevandret i strikkefasthet og pinnemarkører, andre var usikre på hvordan de skulle legge opp.
Noen kom tilbake gang etter gang, man fulgte fra sidelinjen med på voksende mager og overgang fra dypvogn til trille, og følte nesten man kjente dem bittelitt.
Det å hjelpe med å finne motiverende oppskrifter, overkommelige prosjket som kunne bidra til økt strikkeglede, det kan være en utfordring.
For om noen ønsker å strikke fullt hentesett med perlestrikk og fletter, men ikke vet hvordan de legger opp, da kan et vognteppe være en god start. Samtidig skal man ikke undervurdere motivasjonens magiske kraft; å slite og telle og lage noe man virkleig, virkelig har lyst til å bruke kan øke strikkegleden mer enn å sveive frem og tilbake på i rettstrikk på pinne åtte.
For tiden jobber Fruen med å tenke ut en ny type kurs, myntet på mødre med småbarn. For det er mange som gjerne vil enten lære å strikke, eller bli flinkere til å strikke. Noen trenger hjelp til avslutninger, andre skal mestre dette med mønsterstrikk. Problemet er å nå disse menneskene, og å finne møtesteder som passer for et visst antall mødre med barn og vogn.
Og hvordan skal det legges opp; strengt og rigid med fokus på babysokker en dag, lue neste dag og babyjakke den tredje? Eller er det mer fornuftig å la kursdeltakere komme med pinner, garn og oppskrift og så veilede hver enkelt?
Og til slutt, hvor mye kan læreren forvente å få holde små, små babyer...

En ting er sikkert, nemlig at det å strikke til søte små er en fin start. Det går fort, sett i forhold til å strikke til voksne. Og selv om babyer er i stand til å vise sterk misnøye gjelder dette sjelden eller aldri fargevalg eller design. Når de blir noen år eldre derimot har de både det ene og det andre på hjertet om hva de vil iføres...

to versjoner av samme formiddag

I formiddag, et helt annet sted enn i fruehuset:
En stadig mer rastløs Frue vet at det er noe hun har glemt. Noe er galt der hjemme. Spørsmålet er hva...Har man latt komfyren stå på? Nei, den ble sist brukt i går og dessuten slår den seg av på eget initiativ. Samme med fjernsyn, og radio. Vaskemaskin har hvilt siden lørdag, den har man også kontroll på. Strykejernet kanskje? Ja, det kan hende...Eller, nei det har heller ikke vært i bruk på morgenkvisten.
Det kan være en av de søte små som har glemt gymtøy, matpakke, skolesekk?
I sannhet, det er ikke lett når tankene begynner å kveile og kverne. Mest av alt vil man koke sammen en syltynn unnskyldning, la møte være møte og reise rett hjem for å sjekke hva som er galt...

På samme tid, i Fruehuset:
jeg kan ikke tro det altså. Jeg er helt alene, og jeg har vært det lenge. Ok at matmor tester meg hvis hun skal på butikken og kjøpe egg. Men så lenge da dere, dette er en enorm tillitserklæring. Dere skjønner, da jeg var en lystig liten valp viste det seg at jeg ikke takler ensomhet noe særlig. Da trøstespsier jeg. Og siden jeg ikke klarer å åpne hverken kjøleskap eller matskap, så spsier jeg sko og anet tilbehør. I mengder. Eller dere, vi tar den i fortid. Jeg spiste.
For nå er jeg voksen og vettug og har ikke spist så mye som en knapp på flere måneder , så nå kan jeg snart slippe det hersens buret. Og, stenge en vaktbikkje inn i et bur...Hva gir dere meg. Hvordan kan jeg vokte hus og heim når jeg er bak lås og slå?
Men huff, nå kjenner jeg ansvaret tynge. Matmor tester meg, det er helt klart. Best jeg bare legger rmeg helt stille og sover. Men den sofane kunne vært mykere, tralala. Hvis jeg henter den puta der, og det teppet her og så ordne rog fikser jeg litt og så går det bra.

En time senere, i Fruehuset:
Fylt av bange anelser svinger man inn på gårdsplassen, venter halvveis å se huset rasert og diverse blålysbiler ventende. Men alt er stille. Faktisk helt stille. Ikke en gang en bjeffende hund i buret. For hvor er hunden?

Åja, det var det man hadde glemt...
Og mens Laika innbitt kniper igjen øynene, i tidenes mest patetiske forsøk på å etterape søvn, er man  lettet over at hun ikke har gjort noe verre enn å snorksove på den forbudte puta, under det forbudte teppet og på den forbudte sofaen...

bryllupsminner

Hver sommer pakket vi bilen og dro på teltferie. Landsdel for landsdel ble unnagjort, med stopp ved helleristningsfelt, stavkirker og slektninger.  Noen ganger kamperte vi fritt, andre ganger lå vi på campingplasser. I 1981 stod Sørlandet for tur, og 29. juli var vi på Hamresanden camping. Der hang vi, Storesøster og Fruen, på utsiden av resepsjonen og fikk med oss korte glimt av århundrets bryllup. Mandag kveld ble far beordret opp i kiosken for å godsnakke med eieren om hvorvidt det kunne være mulig å kjøpe Det Nye noen timer før den magiske tirsdagsfristen. Det fikk vi slettes ikke, og kjolen til lady Diana Spencer fikk vi ikke beskuet på nært og tabloid hold før korrekt utsalgsdag.

Det var sikkert en fin sommerferie. Man har vage minner om kritthvit sand, langgrunne viker, hvite sørlandsbyer og morellfråtsing. Men det som sitter i, er det eventyrbryllupet man ikke fikk sett.
Nettopp derfor er det litt ekstra stas at man skal være, om ikke i London, så i det minste i England når prins William gifter seg. Ikke fordi det betyr noe for dem, eller på noen som helst måte øker egen livskvalitet. Men Fruen er overbevist om at det er atskillig festligere å se THE wedding på storskjerm i Liverpool, enn å henge på et metallstativ og stykkevis og delt se begivenheten på en flimrende reise-tv.

Året etter var Storesøster på språkreise til England, og kom hjem med boken A day to remember. Den står fremdeles i bokhyllen i stua, og selv om kjolen ikke er like fantastisk nå lenger så var den bryllupskjolen over alle bryllupskjoler for en pyntesyk speiderpike i fotformsko og praktiske klær.

knute etter knute etter knute

Gjør som følger: Samle fjorten tråder og knytt en knute. Pass på at den ligger stramt inntil stoffkanten. Gjenta dette rundt sjalets fire sider. Når dette er gjort begynner du på rad to: Ta syv tråder fra hver av forrige bunt og knytt en ny knute. Pass på at avstanden til første knuterad blir jevn og fin. Gjenta dette rundt sjalets fire sider.  Til slutt jevnes trådene til slik at de er jevne og fine.

Det er i underkant av 800 knuter rundt sjalet til Nordlandsbunaden. Det tar tid...
Fruen oppmuntrer alle som har Nordlandsbunad om å bruke sjalet, det ligger noen arbeidstimer der. Arbeidstimer av den sorten man lett glemmer.

en vår uten hår

Jeg er i virkelig vårstemning for tiden. Ute smelter det frem både det ene og det andre, inne er det solstriper både på gulv og i sofa. Og solstriper er bare såååå lekkert å sove i. Jeg ruller rundt og varmer jeg framme og bak og kjenner sevja stiger og livsgleden sprudler.
Men selv om alle årstider har sin sjarm, så finnes det også lumske baksider. Og nå er det visst på tide med en liten vårpuss av meg. Ikke neglelakk, ansiktsmaske og den slags som matmor fabler om, men en altomfattende napping av pels. I motsetning til mange andre hundetyper røyter jeg ikke. Jeg legger ikke igjen stive hår over hele huset og i vannskåler, sofaputer og på ullgensere. Jeg må sitte i en armkrok og bli plukket for hår. Høres koselig ut, ikke sant? Sitte der, trygt og godt og få en liten godbit mens søppelposen blir fullere og fullere mens jeg blir stadig tynnere og tynnere. Bare velstand? Å nei du. Det finnes ømme punkt, kjänsliga ställen, der ingen never burde nappe. Rundt halen for eksempel...Huffameg. Da skulle jeg ønske det fantes et ømt og kjærlig hundespa som disse menneskene sendte meg til, for full overhaling, ros og kos.
For det skal ikke stikkes under en stol, ros og kos her hjemme er vel og bra, men enda bedre når det kommer fra fremmede.

optimistiske mål

Her er det helt flatt, sa en liten venninne da Fruen satt barnevakt og samtalen hadde dreid inn på dette med at voksne damer har annen fasong enn voksne menn. Sterkt tvilende til at dette skulle skje med henne kikket fireåeringen ned i pyjamastoppen sin og uttrykte sterk skepsis til at noe som helst skulle skje.
Da Fruen skulle konfirmeres, og mormors bunad skulle syes inn, fylte fars sytante hendene med stoff og strammet godt til samtidig som hun uttrykte sin mistro til at noe som helst kom til å skje på dette brødfjøllignende barnet.
Den følelsen av total ydmykelse sitter godt i...
Kanskje er det slik at man skal ha noen slike opplevelser selv for å håndtere andre kunder, andre sjenerte konfirmanter med en viss takt og tone? Det er ikke alle som er like komfortable med å ha en fremmed dame ålende rundt, utstyrt med knappenåler, målbånd og tidvis kalde hender. Da gjelder det å holde tunga rett i munnen, ikke komme med morsomheter eller hentydninger til forventet/ønsket vekst.
Eller det motsatte, kommentere muligheten for visse reduksjoner hist og her.
En kollega sa en gang at en fin målestokk for når jenter slutter å vokse i høyden, er at de er ferdig utvokst senest to år etter at de har fått sin første menstruasjon.
Men hvem ville vel finne på å spørre en fjorten år gammel jente om slikt?

Ved nærmere ettertanke kunne sikkert sytanten i Barndommmens dal ha spurt om det...