De lange vårkveldene i Barndommens dal...Syklene kom ut av garasjene, vi tilbrakte timevis hviskende og tiskende på sofasteinen, breking fra nyfødte lam og putrende smell fra nyoppussede mopeder. Uheldige forsøk på å brenne bråte, skrubbsår på knærne etter ukontrollert sladding på grusveier og litt for små sko fra i fjor.
Og i ukevis, vente på gjøken. For når gjøken gol kunne vi gå barbeint og vasse i bekken ved myra. Offisielt altså. Vi hadde gjerne vasset og gått barbeint flere uker før vi skulle, kommet hjem med fuktige sokker og syltynne unnskyldninger om å ha plumpet i en dam. Heldigvis var mor stort sett overbærende ovenfor det faktum at vi aldri hadde våte sko, bare våte sokker...
Noen år ble vi så lei av å vente på gjøken at vi byttet på å sitte bak hundehuset og gale ko-ko, ko-ko mens mor hang opp klesvask.
Noen år senere ble behovet for vassing erstattet av behovet for å ønske seg noe om man skulle være så heldig å sitte under det treet gjøken oppholdt seg i. Vi syklet frenetisk rundt og jakten på kilden til ko-koingen, uten hell. Helt til en vår man startet sommerjobbsesongen tidlig og hadde kaffepause utendørs. Dagdrømmene ble avbrutt av en intens ulyd rett over hodet, og alt man kunne tenke på var - hold nå kjeften ditt krek.
Da pausen var over og man atter var trygt installert på kjøkkenet stilte kokka følgende spørsmål; du ønsket deg vel noe fint nå da, du som satt under gjøktreet?
At man noen uker senere traff han som skulle bli Høvdingen, skyldes vel mer et fingert motorhavari enn gjøkens hjelp ( til tross for at en stor del av dagdrømmene på den tiden handlet om dette med den store kjærligheten)
tenk å komme innom her og stadig få små smykker av tekster- en vakker beskrivelse som smyger seg inn og skaper egne assosiasjoner og tankerekker, som vekker minner og gir små hopp i hjertet, glade hopp. god påske, Fru Storlien!
SvarSlettAkeleiedamen:Takk for fantastiske ord! Slike kommentarer øker skrivegleden:)
SvarSlettJeg har aldri lett etter gjøk, men jeg kjenner meg igjen i mye av det andre.
SvarSlettHer hvor jeg bor har det alltid vært stas for ungene å få badet FØR 1. mai, det var det for meg også da jeg var barn - nå grøsser jeg akkurat slik Mamma gjorde når mine barn nevner på det samme.
Fantastisk flott historie foresten!
Du skriver bra! Har særlig en her som er veldig opptatt av dette med gjøken - han kom barbeint hjem fra skolen i fjor, jeg spurte hvofor i all verden han gikk barbeint, han parerte kjept med "Gjøken!". Og etter det har jeg skjønt at når han har hørt gjøken, er det barbeint som gjelder.
SvarSlettFor et aldeles nydelig, vårlig innlegg! Det hele anger av vår og håp, og jeg husker hvordan mine tanker også dreide seg om den store kjærligheten :) og den ukontrollerte sladdinga på grusveiene, som førte til svære skrubbsår. Og den gjøken! I dag er det så mye gjøk rundt en, at man knapt vet hvilken gal(n)ing man skal høre på .. Fortsatt god påske! ;)
SvarSlettDette er gjenkjennelig fra oppveksten blant grusveier og gjøketrær på flatbygdene også, alt dette som vekkes om våren. Du skriver så flott!
SvarSlettDu skriver herlig, Fru Storlien! Så jordnært, men allikevel så fullt av stemninger og følelser. Dette var fint å lese på min sovelengemorgen i påsken!
SvarSlettØnsker deg, Høvdingen og hele familien en flott påske!
Klem Karianne:)