bryllupsminner

Hver sommer pakket vi bilen og dro på teltferie. Landsdel for landsdel ble unnagjort, med stopp ved helleristningsfelt, stavkirker og slektninger.  Noen ganger kamperte vi fritt, andre ganger lå vi på campingplasser. I 1981 stod Sørlandet for tur, og 29. juli var vi på Hamresanden camping. Der hang vi, Storesøster og Fruen, på utsiden av resepsjonen og fikk med oss korte glimt av århundrets bryllup. Mandag kveld ble far beordret opp i kiosken for å godsnakke med eieren om hvorvidt det kunne være mulig å kjøpe Det Nye noen timer før den magiske tirsdagsfristen. Det fikk vi slettes ikke, og kjolen til lady Diana Spencer fikk vi ikke beskuet på nært og tabloid hold før korrekt utsalgsdag.

Det var sikkert en fin sommerferie. Man har vage minner om kritthvit sand, langgrunne viker, hvite sørlandsbyer og morellfråtsing. Men det som sitter i, er det eventyrbryllupet man ikke fikk sett.
Nettopp derfor er det litt ekstra stas at man skal være, om ikke i London, så i det minste i England når prins William gifter seg. Ikke fordi det betyr noe for dem, eller på noen som helst måte øker egen livskvalitet. Men Fruen er overbevist om at det er atskillig festligere å se THE wedding på storskjerm i Liverpool, enn å henge på et metallstativ og stykkevis og delt se begivenheten på en flimrende reise-tv.

Året etter var Storesøster på språkreise til England, og kom hjem med boken A day to remember. Den står fremdeles i bokhyllen i stua, og selv om kjolen ikke er like fantastisk nå lenger så var den bryllupskjolen over alle bryllupskjoler for en pyntesyk speiderpike i fotformsko og praktiske klær.