Tanker om brød og bunad

Nålehuset jeg fikk da jeg fylte tyve er nesten alltid med. Her sammen med et bunadbroderi fra Valdres

Da jeg vokste opp var det aller meste av maten hjemmelaget. Mor bakte . saftet og syltet. Kjøtt ble enten tilberedt hjemme eller det kom fra slakteren nedi bygda ( ååå. den lykken når far kom hjem med eske  med ferske kjøttkaker fra Moen og vi fikk maule en hver). Butikkbrød var luksus til spesielle anledninger og middager var stort sett ganske tradisjonelle med kjøtt/fisk, grønnsaker og potet.
Så kom ferdigpizzaen, Fin og flat lå den i frysediskene og fristet med sak av Hawaii, Italia og andre eksotiske steder vi drømte om. Dette var , på åttitallet, noe av det aller gjeveste vi kunne ha som lørdagsmiddag.

I dag tror jeg ungene ville sett bekymret på meg hvis jeg hadde foreslått grandis som ukas høydepunkt. Ikke fordi vi ikke spiser ferdigpizza en gang i blant, men fordi det ikke lenger er noe bilde på det urbane liv, drømmen om Italia eller egentlig noe som helst annet enn tidsklemme og lav grad av planlegging.
Vi opplever en bølge av kortreist mat, bevissthet om kosthold, hjemmelaget, økologisk og sporbart. Noen er superentusiastiske, andre ikke like engasjert. Jeg ser at vi her i huset lager mer mat selv enn for ti -femten år siden, jeg kan ikke huske sist jeg stod og hang over disken med ferdigmiddag og det siste året har jeg stort sett bakt alt av brød ( og oppdaget at det er rimeligere enn å kjøpe ).

Nå tenker kanskje du som leser at dette er langt utenfor det jeg vanligvis skriver om eller interesserer meg for. Og ja, det stemmer. Dette kommer ikke til å bli noen matblogg. Årsaken til at dette temaet i det hele tatt dukker opp er at jeg har et håp om at bunadene vil få et lignende oppsving.
Vi er ikke alltid så flinke til å se verdien i det nære, det vi alltid har hatt tilgjengelig og da kan det være lett å velge bort det tradisjonelle til fordel for mer fristende og tidsbesparende alternativer.
Nettopp derfor er det viktig å ha et bevisst forhold til hvilken kunnskap vi flagger ut eller avvikler. Min drøm er at vi om noen tiår fremdeles har en levende bunadtradisjon, at det er langt mellom bunadene produsert i utlandet og at vi har et miljø hvor de som vil lære får muligheten til å tilegne seg kunnskap.
Selvsagt vil det alltid være mennesker som hverken kan eller vil brodere, og det vil alltid være noen som velger andre festklær enn bunader og folkedrakter. Det lever jeg godt med. Jeg har ingen agenda om at ethvert klesskap skal inneholde minst en bunad, jeg ønsker bare at de som velger å gå til anskaffelse av en bunad har en respekt for håndverket.
Og ja, selvsagt kunne jeg fokusert på hosebånd, knestrømper eller grindvevde bånd. Det finnes mange bunaddetaljer som i større eller mindre grad flagges ut. Når jeg velger å fokusere på broderiene er det fordi det ligger mitt hjerte nærmest, og jeg synes det er lettere å holde engasjementet oppe når det er et fagfelt jeg har et nært forhold til.

PS.
Jeg tar vanligvis utgangspunkt i min egen oppvekst og egne erfaringer. Jeg har ikke forskningsmateriale å vise til eller år med studier og baserer meg derfor på det jeg har sett og ser rundt meg. Min oppfatning både av bunadbruk og matlaging på åttitallet vil sikkert være preget av at jeg har vokst opp i Gudbrandsdalen og ikke i en større by. Jeg vet det er store forskjeller rundt i landet og vil på ingen måte fremholde min versjon som den perfekte løsningen for alle.

en levende bunadtradisjon

Da jeg ble konfirmert, i 1985, hadde alle jentene i kullet bunad og jeg vil anta at de aller fleste visste hvem som hadde sydd både bunad og skjorte. Og jeg vil anta at selv om det kanskje ikke var så viktig for oss der og da, så er dette med oss som en del av bunaden. Noen husker en bestemor eller en annen slektning, andre en sydame med kalde fingre i nabobygda, Antagelig kjøpte noen også ferdig bunad hos leverandører som for eksempel Husfliden, men jeg husker ikke dette som spesielt vanlig.
I år har jeg selv konfirmant i familien i år og i likhet med de fleste jentene i kullet skal hun bruke bunad på den store dagen.  Hun vet hvem som har sydd, både de delene jeg har sydd og de delene som er arvet og (jeg håper) hun har etablert et personlig forhold til bunaden.
Men hvor mange av årets konfirmant har denne kunnskapen? Hvor mange er i familie med eller kjenner den eller de som har tilvirket bunaden de skal bruke?
Og har det noe å si?
Jeg tror det. Jeg tror at ved at vi mister nærheten til og kunnskapen om arbeidet som ligger mellom en materialpakke og en ferdig bunad så mister vi også en del av selve bunaden. Den blir mer upersonlig, et klesantrekk ( outfit som den oppvoksende generasjon ville sagt) enn et uttrykk for tilhørighet og tradisjon.

Dette henger selvsagt også sammen med tilbudet fra aktører som har hovedfokus på pris og leveringstid. Det er vanskelig  å argumentere for at en jobb tar 276 timer hvis butikken i nabobygda selger for en sum som tilsvarer 127 timer. Når vi ser en bunad som er brodert i utlandet er alt så glatt, pent og perfekt at den vanligste reaksjonen er - dette må være maskinbrodert. Det blir upersonlig, og uoppnåelig. Problemet oppstår når du, eller jeg, går inn til forhandler og ser en slik bunad hvor hvert sting er aldeles perfekt. Og for hver gang vi ser dette, det glatte, perfekte og upersonlige så blir  vi litt mer overbevist om at dette er sannheten.

Jeg tror at hvis vi fortsatt skal ha en glad og levende bunadtradisjon må vi gjøre bunadene tilgjengelige. Vi må holde kurs, vi må motivere de som vil til å sy hele eller deler av bunaden selv. Vi må huske at en stor del av årsaken til at bunadene fremdeles er levende, er salget av materialpakker og muligheten til å gjøre hele eller deler av jobben selv. Dette er håndarbeid som kvinner har utført, ofte for lite eller ingen lønn, for å ha gleden ved et håndarbeid, for å gi noe videre eller for å ha en aldri så liten inntekt. Dette er arbeid som vi har glemt, fordi det ikke måles noe sted. Det er ingen som har regnet ut hva broderende bestemødre har bidratt med, eller hvor mange timer de har brukt.

Vi kan snakke varmt om skoler, endring i utdanning og behovet for økt kunnskap. Jeg er enig i dette. Men jeg tror at vi som sitter her i dag sammen har et ansvar for å bevare bunadene. VI må gjøre bunadene tilgjengelige, holde kurs, drive opplæring lokalt og nasjonalt og spre bunadglede.

I går og i  dag er det Fagdager for bunad og folkedrakt på Fagernes og engasjerte fagfolk er samlet på Fagernes. I går var jeg en av fire som deltok i en paneldebatt om bunadens fremtid. Dette er noen av punktene jeg hadde notert på forhånd, i bearbeidet versjon. 

Dagens utfordring - garnmangel

Jeg har jobbet meg selv inn i et hjørne.., eller rettere sagt, jeg mangler to hjørner. Det er litt lite av den ene fargen, og jeg må finne alternative løsninger. 

Samtidig merker jeg at jeg gjør det samme som når jeg strikker og begynner å gå tom for garn; 

Jeg jobber fortere og fortere, akkurat som om det hjelper. Jaja. 

Kapper og kontursting

Da NMBU på Ås startet opp etter sommerferien stilte rektorat og dekaner i nye kapper, designet av Anna Friedel. Motivene er hentet fra bygningsdetaljer, trær og annen symbolikk.
Vi er to bunadtilvirkere som broderte kappene for dekanene, fire kapper hver, ti motiv på hver kappe. Veldig moro å være med på en slik jobb, og inspirerende å se kontursting gjøre seg så godt på egen hånd ( jeg er jo mest vant til at dette stinget brukes i stilker).

Rektoratets  kapper er også nye, de har mer broderi og er utrolig flotte.  Flere bilder og mer tekst finner du her , på hjemmesiden til universitetet.

PS.

Siden jeg fremdeles levde i den villfarelse at det heter Landbrukshøyskolen på Ås måtte jeg jo søke opp dette NMBU...Nå heter det Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Jeg antar ganske mye har endre seg siden jeg var på studietur dit i 1993 for å se på behandling av pelsdyr og fikk være med og flå mink ( og punkterte stinkkjertelen på den ene)

Med fire penner og en rooosa lebestift

Jeg var på konsert i går, en sånn konsert hvor mange går litt ut og inn for å trekke mer eller mindre frisk luft og for å holde væskebalansen i sjakk. Vi ble pent stemplet på innsiden av håndleddet og i inngangsdøra ble stemplet sjekket med rødt lys.
Og mens vi gikk innover i lokalet kom jeg til å tenke på den tiden hvor jeg litt oftere gikk på fest og fikk stempel på hånda. Eller stempel og stempel...
Da jeg vokste opp var det vanlig med bygdafester med stort spenn i alder og generelt god stemning. Jeg husker dette som morsomme fester, selvsagt bortsett fra de gangene hvor ukas helt danset siste dansen med en annen eller rett og slett ikke var der. Men bortsett fra den delen, den evige og stadig skiftende forelskelsen som lå som et bakgrunnsteppe eller en sydende lavastrøm under alt vi foretok oss, var dette fine fester. Stort sett var det et sted å samles og overhodet ikke det arnestedet for grøftefyll som mange tror.
Og for å komme inn måtte vi stemples. Det var vel egentlig det jeg kom til å tenke på.
For når vi venninnene diskuterte lørdagens utflukt( i fasttlefon etter kl 17 grunnet lokaltakst) var det alltid med en viss planlegging -  hvem som skulle betale og hvem som hadde med rød, svart, grønn og blå penn.
Hva vi skulle med pennene?

Jo, en betalte og så stod vi krumbøyd og kopierte. I starten var det bare svart, men plutselig dukket det opp et rødt stempel og et blått og til og med et grønt en gang. Best å ikke ta noen sjanser tenkte vi, og passet på å ha alle farger i veska.
 En etter en tegnet vi av på hverandre og trippet inn med hjertet i halsen og jakka godt trukket ned over håndleddet.   Noen ganger gikk det, andre ganger ble vi sendt rett ut for å kjøpe billett.
Systemet fungerte hel fint, syntes vi, helt til en luring installerte infrarødt lys og kunne sjekke hvem som hadde ekte og hvem som hadde uekte stempel. Da var det slutt på moroa.

Og så flyttet vi, begynte på andre skoler, begynte å gå på pub og cafè og fikk mer varige forelskelser.

Og om jeg nå skal ut har jeg hverken babyrosa lebestift eller grønn penn i veska. Nå har jeg ørepropper...


Ha en fin fredag:)
Skal dere forresten gjøre noe hyggelig i helgen? Med stempel?

PS
Burde smelt til med et bilde fra det glade åttitall, men tror vi dropper det gitt...

helgesysler

Håndsøm, sitronterte og pikekyss

Det er ganske hyggelig å forberede konfirmasjon 

( og testbaking med huskelapp er fint for å unngå stress )

Dvalemodus?

Neida, jeg gikk ikke i hi...Det virker kanskje slik ettersom jeg la ut en klagesang over en altfor tidlig høst og deretter ble det helt stille.
Ikke har jeg noen god unnskyldning heller, ingen sånne flotte event som storbloggere er med på, ingen reality-show, deadlines for spennende manus eller andre hyperhemmelige saker som ikke kan deles. Bare livet og den lett hysteriske fasen som ofte kommer etter en fin ferie, den fasen hvor man skal ta igjen hverdagen, jobben og vaskerommet.

Nå er alt mer eller mindre på stell. Han som gikk ut videregående i vår har begynt på høyskoleutdanning ( og kan jo fortelle mor hvordan det er å komme opp fra videregående skole) og dattera har begynt i tiende klasse. Huh som årene går. Som vanlig syns jeg at det ikke er så lenge siden de begynte i første klasse og så blir jeg fryktelig nostalgisk og snakker masse om å gripe dagen. Bikkja har begynt å erfare at hun nærmer seg godt voksen alder og har forstrukket en sene i venstre bakbein. Det påvirker evnen til å hoppe opp i sofaen når vi er i nærheten men når huner alene hopper hun som bare det.
Høvdingen jobber, jeg jobber og om halvannen uke er det konfirmasjon og jeg tror jeg er i rute.
Eller, jeg er sånn flekkvis i rute. En dag er jeg helt ovenpå, og neste morgen våkner jeg og føler at løpet er kjørt og toget gått. Men jeg har servietter i skapet, kaker i fryseren og fire påbegynte taler i papirinnsamlingen. Jeg tror det blir fint.
For fire år siden skrev jeg dette innlegget, om forberedelser til den store dagen og hvor man MÅ vaske.  Og etter å ha lest det sjekket jeg medisinskapet - som må fylles på igjen ettersom det bare inneholder en dårlig opprullet støttebandasje og tre smertestillende. Da kan jeg jo vaske det samtidig.

Illustrasjonsbilde...jeg har ny mobil og vi kan vel bare fastslå at jeg ikke liker å tilegne meg kunnskap om ny teknologi. Jeg gleder meg derfor vilt og uhemmet til den håpefulle får litt mer ro på seg til å instruere mor i den vanskelige  kunsten hvordan overføre bilder fra mobil til pc uten å få sammenbrudd og opprette skjulte mapper.  Jeg tror ikke den håpefulle gleder seg like mye.

snart er det høst

Jeg har drukket te

og tent lys ( dog ikke duftlys)

og bakt brød

og sittet i sofaen og lest

mens det regner og regner og regner

Jeg har gledet meg over at skogbrannfaren trolig er minimal

og at det er ubeskrivelig grønt ute

Og jeg har tenkt på at det har vært en fin sommer

og at året er slik -

etter sommer kommer høst

men ærlig talt - allerede nå?

Jeg kjenner at det ikke er noen vits i å prøve meg på mer positivitet akkurat nå,

jeg følger Laikas eksempel og går i hi

fin fredag

 I mitt første lærlingeløp var det fast tradisjon med fredagskaffe og napoleonskake. Nå som jeg sitter her og rydder i feriebilder, skriver jobblister og ynker meg over en stiv skulder kjenner jeg at fredagskaffe hadde vært fint å se frem til...

Bildene er forresten fra ulike anledninger. Først fra besøket hos Au Ver a Soie i Paris, et familiefirma med fabrikk utenfor byen og kontor og lager relativt sentralt. Så er det noen bilder hjemmefra, hvor noen av silkeskattene er avbildet i artistiske omgivelser sammen med makroner fra Laduree...

Det er forøvrig helt greit å være på jobb igjen, bortsett fra den der skulderen da. Den minner meg ihvertfall på når det er på tide med pause. ( Den minner meg forresten også på at det er ganske ugreit å ende opp med hotellrom i fjerde etasje uten heis hvis du har koffert).

Makronene er forresten vekk for lengst.

På`n igjen

Jaja, det har vært en fin sommer men i morgen er det slutt på ferien...

Jeg har ryddet arbeidsbordet, for selv om det ble ryddet før ferien så har det samlet seg opp et og annet element der de siste ukene..Ferieminner, noen sminkegreier, et armbånd, noen bøker...sånn som har potensiale til å avspore meg enormt i morgen formiddag.
Heldigvis hadde jeg et par prøvinger rett før ferien så jeg vet akkurat hva jeg skal begynne med i morgen kl 8. Haha, neida, joda. Jeg tenker jeg begynner med kaffe jeg. Og så jobb. Hmmm, kanskje jeg burde skrive en detaljert arbeidsplan etter kaffen? Eller nei, jobbe først og så skrive liste i lunsjen...Huff, beslutninger, beslutninger. Det er alltid litt trått å komme i gang.
Er det innafor å håpe på lett regn?