Hallo? Ween? Hvin? Vin?

Man husker tilbake til barndommens julebukkerier. Vi fikk hver vår nyvaskede strømpe tredd over hodet, fortrinnvis utenpå brillene som det dermed ble umulig å fjerne dugg fra når vi kom inn i oppvarmede stuer.
Vi ble lett sminket med vannfarger som luktet lunkent og iført diverse klesplagg ble vi sendt ut på tokt.
Langs brøytekanter og gjennom snøfonner trasket vi i blåkalde minusgrader. Vi vandret med håp om twistbiter som vi skulle få servert i døråpningen.
Men alle steder ble vi bedt inn, og alle steder var det masse folk vi knapt nok så gjennom strømpebukser og nedduggede brilleglass.  Det føltes som om alle de voksne var mye gladere enn det de var til vanlig, noe man som voksen kanskje ville definert som løsere i snippen, men det skjønte vi ikke da. Og alle skulle gjette hvem alle var, og alle skulle mates gjennom strømpebuksedekkede munner.
Og så gikk vi hjem og var glade og lettede, litt fordi vi turte gå og mest fordi det var et år til neste gang.

Og nå i kveld, når man iført småsko har fulgt to små vampyrer rundt i nabolaget, skjønner man jo på en måte hvorfor det er mer attraktivt å gå i snøfrie oktober enn i blåkalde desember.
Dessuten; hvem ville tatt sjansen på å forlate huset med en nylonstrømpebukse over hodet nåtildags?

men nå er det nok Halloween. Nå er det tid for et bittelite glass hallo-vin.

dagens kunde

Noen kunder får en plass i fruehjertet så lett som bare det. Det gjorde dagens kunde, som da Fruen åpnet døra utbrøt;
men kjære vene, du er jo bare barnet!
 Dessverre viste det seg at kundens søster var med som sjåfør ettersom kunden selv er 87 år og relativt svaksynt. Men det trenger vi vel ikke fokusere på?

dagens blomst

Det synges at Every rose has it´s thorns...Heldigvis beholdt de som utarbeidet kvinnebunaden fra Nordland fatningen og styrte unna slike spissfindigheter.
Noen bunader har veldig naturtro broderier og selv om Fruen synes Ringeriksbunaden med blomster og bier ( ok, det er vel en tordivel ) er morsom, så foretrekker man personlig de mer stilistiske broderiene .
Men hva motivasjonen, inspirasjonen bak et broderi er - det er ikke alltid så lett å vite, eller å forstå.
Det kan være et fint stykke kinesisk silke, en rosemalt dør, sjøsprøyt på en innlandssjø, eller treskjæring.
Bak hver bunad ligger en historie, noen kjente andre ukjente.
Har dere lyst til å høre noen av de?

Hjelpen er nær?

Noe av det fine ved å ha en teller på bloggen, er at man også kan få en viss ide om hvordan leserne kommer hit. Noen stuper rett inn via Fru Storlien, andre går veien via twitter eller facebook, mens andre igjen kommer via diverse googlesøk. Og her en dag oppdaget man at statcounter nå også lister opp hvor på lista man er ved diverse søk.
Slik ser Fruen at hun er nummer 1 på søket Fru Storlien, litt lenger ned på lista hva angår kinabunader og stell av bunadskjorter og på 44. plass når man søker på makuleringsmaskin.
Og det er dette siste man ble lett sjarmert av, for en leser kom hit ved å søke på makuleringsmaskin.
Og har isåfall vedkommende lest seg gjennom de 43 sidene foran, de som muligens har en mer faglig eller kjøpsvennlig tilnærming til temaet, før han eller hun kom hit og kunne ha gleden av å lese om sønnens glede over å kunne makulere dårlige prøver?

Og om dere skulle lure på hvordan det gikk med den makuleringsmaskina; den gjør ikke samme nytte nå lenger ettersom karakterer i ungdomsskolen ligger på It´s learning og dermed ikke kan unndras offentlighetens lys i det uendelige...Til glede for noen og bekymring for andre.

ps. Om du er på facebook kan du alltids like Fru Storlien, da får du oppdateringer hver gang det skjer noe ( og du trenger ikke være venn med madamen på ordentlig) . Link ligger i menyen til høyre, under kvirrevitt.

om søstre og venninner

På svarte dager føles det som om hver avis og hvert blad man åpner inneholder oppslag om sammensveisede søstre. Facebook flommer over av søstre som lunsjer, som sender hverandre hilsener og planlegger helgeaktivteter. Det føles som om alle andre har en søster, eller to, som man kan hygge seg sammen med, snakke med og finne på ting sammen med. Og man kjenner den lille ormen gnage i hjerterota
 - alle andre, bare ikke jeg.
Det er ikke det at man ikke unner andre denne lykken, men man savner den selv.
Men så ringer en venninne, ikke fordi noe spesielt har skjedd, men fordi vi ikke har snakket sammen på en stund. Eller en annen tekster og spør om vi skal ta en tur på loppis på lørdag.
Og så kjenner man at den lille ormen, som alltid er der og som gjerne sprer svartsinn og misunnelse, den skrumper sammen og blir, om ikke borte så iallfall mindre.
For det er jo ikke sikkert vi heller hadde vært perlevenner, det er ikke sikkert vi ville synes det var naturlig å gjøre alt mulig sammen, snakke om fødsler og ektemenn, gått på kafé eller på tur. Det er heller ikke brått sikkert vi hadde bodd i samme land, eller samme verdensdel.
Den første tiden etter at Storesøster døde var tung. Det krever mye energi å bevare vennskap når man står midt oppe i en sorg, og det krever mye energi å fortsette å nærme seg en sørgende som stadig avviser forslag om kaffe, kino, middager og andre sosiale hendelser. Etter hvert slutter mange å ringe, og ettersom tiden går forsvinner flere og flere fra nettverket.

Etter Storesøsters død var hovedfokuset å overleve selv, være sammen med foreldrene i Barndommens dal og Høvdingen og å komme gjennom de lange dagene og de enda lengre nettene. Og så , når man begynte å bli klar for å møte verden igjen, var det ikke så mange å ringe til.

Først var det sårt, det var lett å skylde på de andre, de som ikke forstod hva man hadde vært gjennom og som ville prege en resten av livet. Men i ettertid kan man se at skylden lå nok ikke bare hos de andre, men også hos en selv. For vi var så unge, vi var ikke vant til å takle sorg på nært hold og mye som ble oppfattet som ren og skjær ondskap ble egentlig sagt i beste mening.

Men de som holdt ut og som fortsatte å ringe, de som holdt ut med en mutt og selvsentrert Frue, de er fremdeles med.

Og selv om man ikke gjør som den oppvoksende slekt og fører opp venninnene som søster, eller mor, eller tante på facebook så er noen av disse venninnene, de som holdt ut, de som har sett Fruen på den svartetse dagene i et liv, de er som søstre.

Livet ville vært tungt og trist uten dem. Og mye, mye kjedeligere.

Fine bilder

Jeg fikk så fine bilder i hodet, og så laget jeg en bok der jeg prøvde å gi bildene et sted å bo.

Så enkelt kan det sies når man har begått en bok. Dessverre er det ikke Fruen som har begått en bok og opplever lykken i å se sine egne ord mellom stive permer.
Men når Queenie kommer hjem med en bok av brettede A4-ark og med fargerik tråd som binder sidene sammen, og bruker setningen dette innlegget startet med for å forklare hvorfor hun skriver om en jente som hater snø - da er stoltheten nesten like stor som om man selv stod der med hvitvin i glasset og bok under armen.

Det å lese for barna gir ikke bare glede der og da, det gir også økt fortellerglede, godt ordforråd og ofte - en større forståelse av å flette setninger sammen til en helhet. Og så skulle man ønske at man noen ganger kunne se inn i dette hodet, og se alle bildene som ligger på lur og venter på å bli omsatt i nye fortellinger.

det er den draumen

- at jeg var en ponni og nådde opp til kjøkkenbenken
- at jeg var en spenstig kenguru og hoppet opp på kjøkkenbenken
- at jeg var en blekksprut og snek en fangarm opp på kjøkkenbenken
- at jeg var en maursluker og slafset i meg alt på kjøkkenbenken med tunga
- at jeg var en fugl og fløy opp på kjøkkenbenken
- at jeg var en ku og viftet ned alt på kjøkkenbenken med halen
- at jeg var en sjiraff
- at jeg var et menneske med armer og bein

Men aller mest drømmer jeg om at det onde mennesket som står og tar bilde av meg enten gir meg en bolle, eller går fra kjøkkenet slik at jeg kan prøve, prøve, prøve å komme meg opp på kjøkkenbenken.

Stor kar og lita jente

I sommer satt Queenie og en venninne og diskuterte Tour de France, og var skjønt og hjertelig enige om at det skulle de absolutt aldri delta i. Men da Fruen sa, i forbifarten, at det kan de ikke heller ettersom de er jenter, ja da fikk pipen en ganske annen lyd. For en side av saken er å velge noe selv, men å bli fratatt det valget på grunn av det kjønn man tilhører - det skulle niåringene ha seg frabedt. Virkelig.
Og det er et tankekors for oss foreldre det der; hvilke verdier vi skal gi dem basert på kjønn. For selvsagt vil vi gi Woody og Queenie lik oppdragelse og like verdier og ikke minst - vissheten om at de kan velge å bli hva de vil. Deres fremtidige valg skal gjøres ut fra evner og interesser, ikke om de er mann eller dame.
Kanskje er det spesielt viktig for Fruen dette å vektlegge valg og muligheter? For når man sitter hjemme og syr de fleste dagene føler man seg ikke akkurat som en kvinneaktivist, og når arbeidsdagen brytes opp av klesvask, henting og levering føler man vel heller ikke at man bidrar til å fremme kvinnesak og likeverd. Men dette er et valg vi har tatt i fellesskap. En har muligheten til å jobbe hjemme, den andre jobber et annet sted. Det hele er basert på utdannelse og hvordan vi skal få hverdagen til å gå opp, og et ønske om å være til stede for de søte små mens de er nettopp det. Derfor snakker vi også om dette, viktigheten av å velge selv og ikke la seg styre av kjønn og skjønn. Noen ganger føler man at det er et visst gehør, andre ganger er de mest klar for å få mor ut av huset slik at de kan innta sofaen i ensom majestet uten tanke på lekser og andre forpliktelser. Så nøyaktig hva de sitter igjen med av holdninger er man nokså usikker på.

Men her en kveld kom Queenie marsjerende hjem fra speidermøte og sa seg ferdig med denslags aktiviteter. Ikke fordi hun syntes det var kjedelig ( som hun sa først). Nei, det var fordi hun av hele sitt hjerte synes det er blodig urettferdig at gutter kan sykle av sted og overnatte i skogen, mens småpikene skulle innlosjeres trygt, tørt og varmt i speiderhuset. I hennes hode er det ingen forskjell på gutter og jenter, bortsett fra at hun synes guttene sutrer mye mer, og som hun sa Hvis vi skal sitte der og hekle og sånn, da kan jeg likegodt være hjemme.
Da har kanskje noe av alt man sier gått inn?

ps. Tittelen på innlegget er lånt fra en bok i Barndommens dal, om to barn som vokser opp sammen. Boka er et par generasjoner gammel, og da man leste den som barn var den håpløst utdatert. Kanskje er den ikke det likevel?

i dag

De søte små er litt her og litt der, Høvdingen er på jakt, Fruen føler seg som et slakt. Den lystige kjeder seg og prøver å gi matmor frynsete nerver ved å vagle seg på sofaryggen og skjelle og smelle. Ved siden av isbilen har nemlig trekkfugler seilt opp som fiende nummer en. Og takket være den samme lystiges intense klappjakt på nabolagets katter er hagen relativt kattefri og dermed et eldorado for fugler som skal planlegge vinteren i Spania...

kjærlig omtanke

De vokser opp de søte små. Og alt det man trodde man skulle nyte friheten fra er plutselig et savn. Myke, små og pysjkledde kropper på fanget når man egentlig vil lese avis. Tassende føtter midt på natta, henting og levering og følge inn og henge opp tøy. Å lese Lillesøster går til barnehagen høyt for hundrede gang.
Nå er det ikke her lenger, og man savner det ( bortsett kanskje fra dette med å lese samme bok om igjen og om igjen...).
Nå er vi over på hyggelig veileding, munter påminnelse om å ta med gymtøy hjem. Ikke fullt så munter påminnelse om det samme i dag da det viste seg at samtlige av husets hårbørster befinner seg i diverse gymposer i gangen på skolen og Queenie derfor så seg nødt til å gre håret med en engangsgaffel.
Vi oppmuntrer til å gjøre leksene pent og ordentlig, ikke skumlese tekster og svare i hytt og gevær for å kunne styrte ut av huset, uten nøkler og mobil, for å henge med venner. Vi minner på innetid, ringe-hjem-tid, arbeid før lek og ansvar for eget liv.
Tidvis føler man seg som en frådende furie uten gjennomslagskraft, og minst like ofte fremstilles man som en frådende furie med et mål for øyet - å torpedere sine barns mulighet til et sosialt liv i frihet.
Man trøster seg med at en gang vil de skjønne det, en gang når de blir voksne vil de huske tilbake med et snev av takknemlighet for at vi engasjerte oss og skjønne at vi gjorde dette av kjærlighet og omtanke og for å gjøre dem til mennesker andre har lyst til å være sammen med.
Til den tid biter man tennene sammen, teller til ti på tre språk, og fortsetter sitt mammaløp.

Og så lister man seg inn på rommene deres mens de sover , klapper litt på myke kinn og varme never og forteller dem alt det de rødmende vrir seg unna for å høre når de er våkne.

følge med og følge opp

Det begynte som en relativt anonym blogg for snart tre år siden. De fleste navn var fiktive, eller amerikanisert, og målet var å skrive uten at så mye som en nabo ville skjønne hvem det var som stod bak.
Og så havnet man på bloggrollen i lokalavisa, tidvis var det noen som skjønte hvem som stod bak og noen ganger fortalte man det selv - at man var en av disse bloggedamene.
Etter en stund meldte Fruen seg inn på Twitter, både for å spre det glade budskap når bloggen oppdateres og for å finne ut hva dette er. For man merker jo, etter hvert som de søte små vokser til, at de navigerer rundt på nettet med en selvfølge som ikke er oss foreldre forunt.

Ja, man husker faktisk den tiden Storesøster gikk på videregående og hadde det som vel het tekstbehandling i valgfag. Da var dette fremdeles så nytt at de var på studietur hjem til en forfatter bossatt i kommunen for å se henne skrive på datamaskin. Ikke fordi læreren mente de noensinne ville få bruk for den slags - man hadde da skrivemaskiner, men likevel kunne det jo være nyttig å se.

Men tilbake til nåtiden...Så forsvant plutselig sønnen inn på facebook, litt i tidligste laget, men likevel. Inne var han, og ute var vi. For facebook, nei, det fikk da være måte på. Og via en venninne holdt man oversikten over Woodys eskapader. Helt til det ikke lenger var nok, og så opprettet Fruen en egen profil der også.
Men er det nok? Neida, for så oppdaget man jo at det faktisk går an å ha egen side for blogg også. Og etter å ha lest et interessant innlegg og ditto kommenater hos Pias Verden ble nysgjerrigheten såpass stor at Fruen likegodt opprettet en egen facebookside for Fru Storlien. Det er også for å holde bloggen og det virkelige liv lett adskilt, for når navn er omskrevet og hendelser spisset til det lett ugjenkjennelige, passer det ikke alltid så godt å sende ut oppdateringer fra den private?personlige? siden .

Så, om du kjenner at det hadde vært kjekt å få oppdateringer jevnlig, og kanskje litt andre små kommentarer kan du alltids søke opp Fru Storlien på facebook, trykke liker og se hva som skjer!

Og om noen år, når Queenie er klar for å blogge om livet og sånn, da er Fruen klar for å overvåke, komme med tips om innspill om hvordan dette fungerer. For det aner oss at dette internettet er kommet for å bli.

en liten gyllen ring

Men om man er aldri så fornøyd med den usminkede verjsonen, så er det liten tvil om at ringer som denne gjør seg bedre på en glatt hånd med pene negler enn på de syltelabbene Fruen for tiden kan varte opp med. Kombinasjonen av bihulebetennelse og bronkitt har ført til at Fruen ser ut som et vandrende sandpapir. Men selv om humøret er labert hjelper det å ha en slik fin ring å kikke på i visshet om at den passer til at man sitter stille i en stol og tar seg ut og er aldeles fri for ansvar og forpliktelser
 ( gjett om den blir liggende lenge i skapet).

Er den ikke fin forresten? Fruen synes hun er heldig som har en onkel som lager slike salighetsting.

på sporet av den tapte forfengelighet

Det var en tid der man ikke forlot huset uten mascara, en tid der nabojenta trodde Fruen kom fra bryllup når hun kom fra lørdagsjobb, det var en tid der hver veske inneholdt minst en lebestift. Det var også en tid uten barn...
Nå inneholder fremdeles de fleste vesker en lebestift, men gjerne av den mer uttørkede sorten for med skam må det erkjennes at kravet til egen velstelthet har sunket betraktelig.
Fruen tenker tilbake på den overgangen der man selv føler seg som ungdom, mens foreldre fremdeles sorterer deg i kategorien barn. Det ble utkjempet harde kamper om dette med sminke, kamper som Fruen tapte i noe som føltes som utallige år ( for alle andre brukte sminke på skolen, trodde man). Helt til Storesøster skulle være utvekslingsstudent i det fjerne utland et år, og som en siste avskjedsgave til lillesøster gikk hun i dialog med foreldre og skaffet Fruen tillatelse til bruk av sminke.
Og lykke og Jane Hellensminke i sterke farger på det glade åttitall.
For å være ærlig - det er en årsak til at man lar Queenie leke litt med øyenskygge her hjemme...
Etter hvert dempet man innslagene av gull og kornblått betraktelig, men tanken på å forlate huset uten sminke kunne likestilles med tanken på å løpe naken oppover Karl Johan. Det ble satt av tid hver morgen til grunning, sparkling og polering og man møtte dagslyset med et velfarget smil.
Nå skal jo ikke de søte små få skylden for at dette har sklidd fullstendig ut, for ved nærmere ettertanke holdt Fruen en viss standard de årene man arbeidet i Tigerstaden. Men nå, når dagene primært tilbringes hjemme har bruk av sminke sunket til et historisk lavmål og det hender man tar seg i å stå i en butikk og føle seg blass og ustelt og plutselig innse at det ikke bare er en følelse, det er virkeligheten.
Nå kan det jo hende det stemmer det Queenie sa for noen år tilbake ; det har ikke noe å si mamma, for det er ikke noen som ser på deg likevel.
Men, kanskje burde man rett og slett ta seg sammen, sminke seg litt hver dag og slutte å , for lettvinthetens skyld, bare dra i butikker hvor det liksom ikke er så farlig hvordan man ser ut?
 For det er noe der også, det hender vi slenger innom et av Norges største kjøpesentre og der ville man absolutt aldri vise seg i usminket versjon, mens på et annet kjøpesenter er det på en måte ikke så farlig. Hva dette skyldes er noe usikkert, kanskje er det belysningen, kanskje er det hordene av glaserte ungpiker på det ene men ikke det andre, kanskje er det bare noe man innbiller seg i selvforsvar?

Det verste er vel egentlig dette; at det fremdeles er morsomt å kjøpe sminke, noe som medfører et aldri så lite lager av fine farger og fristelser.

dagens tips

Fruen prøver en gang i blant å bidra med gode tips for å gjøre livet og hverdagen lysere, under kategorien hjelp i hverdagen. Her har man blant annet kommet inn på viktigheten av å kontrollere hetter i hettegensere hvis man er av de som tørker klær i tørketrommel ettersom enkelte småplagg har en tendens til å feste seg der og løsne litt utpå dagen, og man har kommet inn på utsagn det ikke er lurt hverken å starte eller avslutte en samtale med.
Dagens tips er til de av dere som ved forkjølelse synes det er helt ok å gå til sengs iført nuppete superundertøy i farge himmelblå.
For om du gjør dette, og våkner neste morgen og kjenner at det er behov for en hjemmedag og samtidig ser at det regner som bare rakkern ute og det søte lille barnet ytrer ønske om å bli kjørt på skolen, skift klær.
Det kan fremstå som fristende og lettvint å trekke en slaskete ulljakke utenpå det himmelblå og belage seg på en kjapp kjøretur til og fra skolen.
Men om du gjør dette, vær isåfall sikker på at det
1. Ikke er kontroll av fører- og vognkort på din vei
2. Ikke er et brennende behov for å fylle bensin.
3. Ikke er turdag på skolen og barnet plutselig mangler et eller annet vitalt for å få dagen til å bli sånn noenlunde anstendig.
Det finnes nemlig en urettferdighet i livet av den sorten som gjør at jo verre du ser ut jo sikrere er det at du vil treffe kjentfolk og kunder med en gang du beveger deg ut av hjemmets lune rede.

om motivasjon

Det vil sikkert alltid være perioder hvor man lurer på hvor smarte de egentlig var, de valgene man har tatt. Om man kanskje hadde vært lykkeligere i en helt annen jobb og et helt annet miljø. Man kan ta seg selv i å surfe nettet planløst i jakten på etterutdannelser, ledige stillinger og andre forlokkende muligheter.
Man kan se på bunadene som henger på vent og mest av alt ha lyst til å klippe de i småbiter og ente gi dem til småfugler som kan bygge rede av myke stoffbiter eller donere dem til et quiltelag som sikkert kunne laget spennende lappetepper.
Man kan drømme om fast inntekt, kolleger og et utviklende arbeidsmiljø.

Og så snur det, enda en gang, og livet er atter verdt å leve i sin nåværende form. Jobben er hyggelig igjen, stoffbitene er medgjørlige og ender som bunader og sting etter sting ender opp som broderi.
Akkurat hva som tipper vektskåla i den ene eller den andre retningen er ikke alltid lett å forstå. Kanskje er det nok at en kunde er superhyggelig, at man plutselig får et uventet jobb, at det åpner seg en mulighet for bittelitt etterutdanning eller rett og slett bare det at livet er slik, noen grådager og noen fargerike dager.
Men også på grådager må det jobbes, og da tyr Fruen til det gamle knepet å skrive lister. Lister der hver minste detalj er ført opp. Så kan man krysse av trådhemper, knapphull, opplegg og farger i et broderi og så ser det plutselig ut som om man jobber likevel.

arbeidsdager

Det hender man savner luksusen i å gå fra jobb, smekke døra i lås bak seg og være ferdig for dagen.

Men siden jobben er her, kan man like godt gjøre det beste ut av det. Legge opp stakker mens man lar seg underholde av doktor Phils miserable og særdeles amerikanske råd, brodere mens de søte små gjør lekser, flytte knappenåler og sy når det passer. Arbeidsdagene blir lange noen dager, korte andre dager, noen ganger har de et avbrekk midt på og andre dager sitter man snerrende ved symaskina og nekter å delta i familielivet.

Og noen dager smekker man døra i lås bak seg og går ut.

telttur i de finske skoger?

En viktig del av leseopplevelsen er dette; å ønske å stupe inn i et liv, en verden som er ulikt ditt eget. Drømme om en Simon Darre eller en Erlend, være barn i Bakkebygrenda eller slåss for livet på Tara. Man kan drømme om tidsreiser, fantastiske måltid eller solsvidde lykkestunder ved Middelhavet.
Men, etter å ha lest Arto Paasilinna og hans elleville beskrivelser av livet i Finland har Fruen innsett at Dit skal vi altså aldri reise på campingferie! Det må jo sies at vi ikke vet om de faktisk er slik, disse finnene, eller om han makter å hente frem de mest eksentriske karakterene som bebor dette skogdekkede landet.
De hengte revenes skog var første møte. Den kom pent innsendt i posten fra Barndommens dal og siden har vi sendt bøker fram og tilbake, flirt av og diskutert galskapen. Mor og far som i sin tid var på togferie i Finland mener at noen og enhver kan bli svært tørste og få vrangforestillinger av å bo midt inni en skog hele livet.
Men, da Queenie kom tassende inn i stua en kveld og ville sette seg til for å lese Den senile landmåleren, da fant Fruen fram Tonje Glimmerdal i steden. Og etter å ha forklart den håpefulle hva det betyr å være senil, og gitt et raskt resymé av boken så barnet tankefullt på sin mor og ytret:
Jeg tror jeg må bli ganske mange år eldre før jeg skjønner hvorfor du synes den slags er morsomt.

Oops, I did it again

Som dere sikkert er aldeles enige i, er jeg liten og søt. Og hvem kan vel nekte meg noe som helst?
Joda, jeg kan nevne to...
Så her en dag, da jeg snuste meg frem til matmors fine Pippa ( den grå passer forresten veldig godt til meg og hadde den vært litt større kunne jeg sikekrt bodd i den) oppdaget jeg at det befant seg godsaker i bunnen. Heldigvis er jeg nettkjeftet som få, og det var en smal sal å fiske opp godteposen. Dessverre var det  bare sånne svarte  greier der. Jeg har smakt de før, men da var jeg bare en naiv valp så jeg gikk på med dødsforakt og smakte både lenge og vel. Men godt er det ikke, så jeg skjønner godt at hun lar det klisset ligge igjen...
Det kan umulig være sunt heller, når det er så vondt kan det umulig være bra å spise. Så egentlig gjør jeg henne en tjeneste. Bare så synd at hun ikke skjønte det, men bare skrek opp som en hyene, saumfarte veska og skjelte og smelte.
Ærlig talt, det er bare en gjenstand...
Ikke tok hun bilde av meg heller, så jeg må bruke dette fra forrige testrunde. Ved nærmere ettertanke kan det være fordi gangen så uvant ryddig ut på det bildet. Vanligvis er den ikke akkurat slik. Skulle ikke forundre meg om hun drar igang støvsugeren snart forresten. Sikkert best jeg smyger meg lydløst opp og finner et lite rede.

en gledens dag

Vi har ventet og lengtet i mange år, men endelig er ventetiden over og om seks uker kommer det en storsjarmør fra Kina. Ikke for å bo hos oss, men for å få et godt hjem hos foreldre og storesøster som har ventet tålmodig i altfor mange år.

Vi har spurt, oss selv og de, om hvorfor det trenger ta så umenneskelig lang tid?
Men når man sitter der med et bilde av, ikke et barn, men selve Barnet, da skjønner man jo at dette er det vi alle har ventet på - akkurat denne gutten.

Det er en glede og ikke minst, en ære, å få lov å være gudmor for et slikt mirakel. Fruen er klar, og planlegger strikking i stor skala ettersom det ikke blir behov for brodert bunad til dette barnet...

vis dem ryggen

Det var første arbeidsdag som lærling i bunadtilvirkerfaget, og Fruen ble presentert for en materialpakke som skulle ende opp som en bunad fra Øst-Telemark, modell Prinsesse.
Den faglig ansvarlige holdt opp de ulike delene, fortalte hva vi skulle pakke vekk inntil videre ( altså det som ikke skulle broderes, men bare benyttes under monteringen). Og så satt man der da, ved et bord som svømte over av stoffbiter av ulik størrelse, plansjer og broderigarn og lurte på hva man egentlig hadde begitt seg ut på. For en ting er å sy litt i ny og ne, brodere litt på eget initiativ og fuske litt på barnebunader. Noe helt annet er det å faktisk skulle tilegne seg nok kunnskap i løpet av en to års periode til å skulle ende opp med et svennebrev i skapet.
Samtalen forløp som følger:
Faglig ansvarlig: Her har vi alle delene. Hvilken vil du begynne med?
Fruen kikker utover bordet,velger en bit som fremstår som passe liten og overkommelig og holder den spørrende opp
F.A.: Nei, nei. Det er ryggen. Den tar vi til slutt. Vi begynner nede på stakken. Da kan vi montere slik at det første broderiet er i en fold midt bak. Husk på pølsekøa!
F: Pølsekø?
F.A.: Ja, du vet på 17.mai. Da står man alltid i pølsekø og stirrer inn i ryggen på bunaden foran. Ryggen må være aller aller finest. Alle og enhver kan skille et stygt broderi fra et fint.

Og slik ble det. Stakken ble påbegynt og i løpet av læretiden ble alle deler brodert, bunaden montert og levert og siden har man ikke sett den...
Men lærdommen sitter i, og når man har nye kursdeltakere eller konsulenttimer får alle streng beskjed om å  begynne nederst, bakerst på stakken. For hvem av oss vil vel utsettes for den vanskjebne å kjenne et stivt blikk i nakken, mens man står der svett og utkjaset og knuger på småpengene som skal omsettes i pølser, is og lunken kaffe, og tenke at de franske knutene kunne visst vært litt jevnere...
Og så lærte man noe annet også den dagen, nemlig det å forklare slik at folk forstår. For det å gi et klart og tydelig bilde på hvorfor noe gjøres slik eller slik, det er viktig. Hun kunne sikkert snakket i timevis om hvorfor stakken er det beste sted å begynne, men det var ikke nødvendig. For om ikke bunadkunnskapene var helt på topp så hadde man i det minste tilbrakt en del tid i diverse matkøer og visste utmerket godt hvor man fester blikket.

God helg!

Min helg ser ut til å bli aldeles strålende.
Jeg håper dere også har det bra!

lørdag

I dag burde man rydde i hagen, rydde i kjelleren, finne frem vintertøy og varme sko. Man burde jobbe litt, sette opp en plan for de nærmeste ukene, lufte den lystige og gå lang skogstur med hjemmebakte rundstykker og kakao i sekken.
Ja, det er mye man burde gjort på en soldag som denne.
Bare så dumt da, at det man egentlig har lyst til er å sminke seg, lakke negler, ta på pene klær og sko med høye hæler og gå på kafe.

Hvorfor?

Om man deler summen man får på antall timer det tar å brodere en bunad viser det seg fort at dette ikke er spesielt lønnsomt. Spesielt spennende er det ikke heller, ihvertfall ikke når alle farger har sin faste plass og hvert sting sin posisjon. 

Likevel sitter jeg her, time  etter time, sting etter sting - og broderer lysegrønne stilker og blader mens jeg venter på å begynne på neste grønnfarge, og så den tredje grønnfargen. Og når blader og stilker er på plass kan jeg begynne på blomstene, de gule, de blå og til slutt de røde. 

Men jeg undres innimellom hvorfor jeg gidder.

Jeg kunne gjort andre jobber, tatt andre oppdrag der jeg ville sittet igjen med noe høyere timelønn. 

En av årsakene er selvsagt ren og skjær egoisme, jeg liker å brodere. Jeg liker å se stingene føye seg sammen i en helhet, la fargene gli over i hverandre tilsynelatende uanstrengt og jeg liker det systematiske i å fullføre en og en farge, en og en rapport til alt går sammen i en helhet. Og som kurslærer er det viktig at jeg har erfaring i det jeg skal undervise andre i, for om jeg bare hadde en og annen prøvelapp på samvittigheten; hvordan skulle jeg da snakket om motivasjon og viktigheten av å ikke sitte i fem timer i slengen? 

Og så er det tradisjonen, dette med at de norske bunadene bør broderes her i landet. For om vi alle gjør knefall for mammon og markedskreftene og sender påtegnede materialer til det fjerne Østen, da mister vi noe viktig på veien. Det tar så forsvinnende liten tid å kvitte seg med en tradisjon, men så uendelig mye mer tid å bygge opp igjen den kunnskapen som går tapt underveis. Om vi noen år frem i tid oppdager at det ikke lenger er lønnsomt å sende arbeid utenlands, hvordan skal vi da få det utført hvis alle som en gang hadde kunnskapen ikke lenger er i stand til å lære bort?

Men om det er mitt ansvar? Har jeg en større plikt enn andre til å sitte her og stikke opp fingertuppene mine? Svaret er nei, jeg har ikke det. Likevel gjør jeg det. Jeg sier ja til å brodere bunader, ja til å montere skjorter, og en gang i blant sier jeg ja til å skifte en glidelås eller to. 

Lønna er viktig, den som ikke kommer rekende inn på konto den 15.hver måned, men den som kommer litt her og litt der, litt nå, og litt mere da. Jeg nyter friheten i å være min egen sjef, kunne bruke en dag på å brodere stilker og svinger, og jeg trives i visshtene om at det jeg gjør er viktig. Ikke i det store verdensbildet, ikke for den norske økonomien ( gudene skal vite at der bidrar ikke vi tradisjonshåndverkere særlig sterkt) og kanskje ikke for det nasjonale fellesskap. Ingen som ser en bunad vandre forbi 17.mai vil tenke på om den er brodert i Shanghai eller Skien, og ikke er det lett å se heller. 

Men et sted inni meg, der den evige optimismen bor, der lever håpet om at vi en gang skal bli bittelitt stoltere av det norske, den kulturarven vi omgir oss med, og at det igjen skal føre til at flere ser verdien i at norske tradisjoner videreføres her hjemme. Og da, vet dere, da står jeg klar med nål og tråd og regningsblokk!

Det alle andre har

Det hendte vi snek oss rundt i huset før jul og jaktet på julegaver. Storesøster som var musikalsk og observant hadde finutviklet teknikken med å riste på gaver som kunne tenkes å inneholde lego en kveld og så rusle innom lekeavdelingen i butikken og sammenligne lyder. Fruen klemte på bokformede pakker og gikk innom bokhandelen for å sammenligne tykkelse.
Men den eneste gangen man kan huske at disse utslagene av barnlig optimisme vakte irritasjon var en gang vi hadde gjennomsøkt kjelleren og mor trodde vi hadde funnet alle møblene til dukkehuset hun holdt på å innrede. Dessverre hadde vi gått rett forbi de rød- og grønnmalte møblene, for barn som vi var, tenkte vi ikke over at det som ikke var pakket inn angikk oss.

En av de store drømmene i barndommen var å få dukkehus. Og ikke et hvilket som helst, men et ekte. Altså et Lundby-hus, slik som noen av venninnene hadde. Imidlertid vokste man opp i et hjem der det å kjøpe ting som kunne lages var fullstendig uaktuelt og da dukkehuset ble en virkelighet var både hus og det meste av møblene hjemmesnekret.
Ok, litt skuffet ble man...

Nå står huset på systua, fullt møblert slik det var i Fruens barndom. Tanken på å pusse det opp, tapetsere noen vegger og skifte ut det relativt fargestreke badet var til stede, men nei. Huset er en del av oppveksten, det skal få være slik det alltid har vært.
Og det er et minne, ikke bare om utallige timer med lek og en fantasiverden med storebror, kosehund og kongebilder på veggen. Det er også et minne om en oppvekst der det, kan man kanskje si, var mer tid enn penger og der mor etter beste evne innprentet oss dette med at hva alle andre har ikke er en mal for lykke. Det er en viktig lærdom, og en lærdom vi også prøver å videreføre til de søte små. Men lett er det ikke. Det sammenlignes, det vurderes og måles og stort sett følres det som om det alle andre har er så mye bedre og finere. De er på kulere ferier, de har mer spilletid, de får mer lommepenger og ikke minst - de har foreldre som forstår dem og oppfyller alle deres behov.
Da er det lett å føle seg sliten og grå, lett å føle at man kommer til kort og er en dårlig mor som bevisst fører sine barn på veien mot sosial fortapelse og fratar dem alle muligheter til å lykkes i livet.
Og det kan være vanskelig å snakke om dette, fordi det går på den grunnleggende usikkerheten som går på det å være god nok, flink nok, lyttende nok.
Men så kan man se bort på dukkehuset, se på de små møblene, de broderte veggteppene og tenke på alle timene som er lagt ned i arbeid og planlegging. Og i bakhodet tenker man på de utallige loppisene man har saumfart, og tenker på at de dukkehusene vi har sett der - de var da vitterlig ikke hjemmelaget?
De var vel kjøpehus? Nå kan det selvsagt hende at de andre stakkarene som ble avspist med hjemmesnekret i finér har hugget opp sine i frustrasjon, brent de opp og således forgiftet hele nabolaget. Men en annen, og hyggeligere tanke, er at de, som Fruen, etterhvert har begynt å se gleden og verdien i det å bruke tid på å lage noe.
Bare så synd at det skal ta et halvt liv å opparbeide den gleden...

et hus uten hund

Alle hjem trenger en hund, eller to. Men trenger alle hunder en sofa?
Huset er ferdig møblert og horden har flyttet inn. Med et snev av vemod ser Fruen at mens man selv plasserte hunder på harde gulv plasserer Queenie med lett hjerte den skognagende valpen midt i sofaen...

Som dere ser av bildet er det ikke bare Fruen som er lett frustrert over dette!

et hus? et hjem?

Det er ikke nok å ha et hus, det er mye som skal på plass innvendig før det kan kalles et hjem. Møbler, bilder, nips og ikke minst - mennesker.

Noen ganger er huset preget av tidens tann og har lite tidsriktig innredning. Bilder og sanitæranlegg bærer preg av å ha blitt installert i et annet tiår, eller for den saks skyld et annet årtusen.
Da kan man bli i tvil - bevare eller pusse opp?
Og slik går dagene, ukene, månedene og dessverre noen ganger årene.

Til slutt ender hele huset som et irritasjonsmoment, noe som bare er i veien og som ingen helt orker å ta tak i. Men så en dag kan man våkne opp og tenke at i dag; i dag gjør vi det!
Nå henger vi opp bilder, får på plass møbler og har en liten innflytningsfest.
Hva som gjør det er ikke godt å si - kanskje høstværet? kanskje vissheten om at man egentlig burde, skulle, måtte gjort noe helt annet? Eller, kanskje det at man har en høstferierende frøken tråkkende rundt hjemme, en frøken som gjerne tar ansvaret for å innrede et helt hus.

om en bestevenn

Vi trenger alle en bestevenn, en å dele sorger og gleder med, en man kan få gode råd av og som lyser opp tilværelsen. Jeg har vært så heldig å ha en slik venn, en som var noen år eldre enn meg og som dermed hadde en helt annen ballast enn det jeg hadde.
Han sa fra når jeg ble for vill, han roet meg med et myndig blikk eller en liten klaps i nakken. Han viste meg gleden i å bade i bekker og vann, han fikk meg til å spise gulrot og lærte meg hvordan man stille og uskyldig inntar forbudte steder.
At han også prøvde å lære meg et og annet av den mer unevnelige sorten skal vi forbigå i stillhet, da var det min tur til å stirre ham i senk og legge meg pannekakeflat på gulvet.
Han kom inn i livet mitt da jeg var helt ung, bare barnet faktisk, og hver gang vi møttes var det stor glede og vilter dans over gulvene. Noen ganger overnattet vi hos hverandre. Da slet vi hverandre ut og så sov vi som steiner etterpå.
Men etterhvert som jeg ble voksen ble han også eldre, og på sensommeren fikk jeg vite at vi aldri skulle møtes igjen.

Nå tror dere kanskje at siden jeg er en hund så betyr ikke det så mye? Dere tror kanskje at i mitt lille hode så er en hund en hund? Men det er ikke slik. Den første gangen vi skulle besøke familien hans etter at han døde ble jeg helt fra meg av lykke da vi nærmet oss huset. Og da vi kom inn lette jeg overalt, men han var ikke der. Til slutt tok jeg en løpetur rundt i nabolaget for å se etter ham, men han var ikke noe sted.
Og til slutt skjønte jeg at bestevennen min faktisk ikke kommer tilbake. Men likevel, hver gang matmor nevner navnet hans løfter jeg på hodet og ser etter ham. For tenk så fint det hadde vært å sitte mellom labbene hans en gang til. Da hadde jeg blitt så glad at han skulle fått beholde maten sin selv ( kanskje ).

Men så tenker jeg også på hvor heldig jeg har vært. For ved å kjenne vennen min har jeg fått slipt av meg noen unoter, jeg har lært å leke og jeg har lært å være sammen med andre selv om de er mye eldre og mer erfarne enn meg. Og det er veldig viktig. Vi trenger alle sosial omgang utenfor husets fire vegger, vi trenger noen å snakke med, noen som kan ruske litt opp i oss og vise vei når vi selv har gått oss fast.
Derfor vil jeg gjerne takke fine Mick for all glede han har gitt meg og de andre her i huset. Og så tenker jeg på familien hans, de savner han enda mer enn vi.

dagens plan

Broderi i fanget, Harry Potter på lydbok, kaffe i kopp og kanne, nåler i boks fra fin tur, selskap av Queenie ( og Laika )
Jo, dette ser ut til å bli en aldeles strålende arbeidsdag.

Louis eller Louisa?

Er en veske finere om LV står for Louis Vuiton enn Louisa Verona? Og hvorfor blir man så inderlig skuffet når Gucciveska man møysommelig graver frem fra haugene på et loppis viser seg å være noe ganske annet og mye mindre eksklusivt?
Hvor viktig er det egentlig?
Noen kjøper med lett hjerte kopivesker på markeder i utlandet, andre kjøper ( med lett lommebok som resultat) ekte vare i det samme utland.
Fruen har ingen av de virkelige store veskeklassikerne, og får dem nok heller aldri. Likevel tar man seg i å lete etter Chanel 2.55, Kelly og Birkin på loppis, i bruktbutikker og på nett. Selv om man vet at sjansen er minimal og at vi er mange om beinet så er det lov å drømme. Men hvorfor det er slik har man egentlig ikke noe godt svar på. For hvorfor er disse veskene så mye mer verdt enn en hvilken som helst annen veske i skinn? Er det de håndsydde detaljene? Det myke myke skinnet? Den uslitelige hanken? Eller, hva er det egentlig?
For hvor god kan kvaliteten bli? Og er det mulig at noe som koster 40000 er førti ganger bedre enn noe som koster tusen...Er ikke en kalv en kalv, en knapp en knapp og et silkefor et silkefor ( med unntak av kunstsilke)?
Nei, så mye bedre kan det vel ikke bli...Det må være navnet, det at noen har hatt makt og ressurser til å bygge en merkevare som har gjenkjennelsens makt og sødme, det at man ved å ha en veske fra riktig merke viser tilhørighet og vellykkethet.
Og ja, det drømmes...For selv om Fruen rister på hodet noen ganger, så er det bare utenpå. Innvendig drømmes det om kule vesker, røde skosåler og velstelt hår. Men inntil videre får man nøye seg med rømmen, og det stakkarslige loppefunnet fra herr Vuitton - en grønn clutch som vansmekter på systua ettersom man sjelden eller aldri er på tilstelninger hvor en miniveske er alfa og omega.

Høstferie

En hel uke som skal fylles med hygge, aktivitet og litt jobb sånn innimellom.
En hel uke uten skole, uten kurs og uten planer.
En hel uke uten vekkerklokke.
En hel uke...

Hjelpes meg, hva skal vi finne på?

Merkelig det der. Fruen kan ikke huske at barndommens ferier hadde stram regi og forventet aktivitet fra morgen til kveld. Det stod fint lite i avisene om hva man burde fylle dagene med. Men de fylte seg allikevel , det må de ha gjort for man kan vitterlig ikke huske at feriene ble tilbrakt i mutt stillhet og kjedsomhet mens livet forsvant forbi.
I år skal vi hverken hit eller dit. Vi skal kanskje en tur til Tigerstaden, kanskje en tur ned til sjøen, kanskje en tur til skogs. Kanskje burde noen lære å strikke, kanskje burde noen snakke tysk. Kanskje skal vi bake noe, rydde noen skap, lufte den lystige, høre lydbok, snakke?
Vi skal rett og slett ha ferie. En hel uke.
Bortsett fra Høvdingen da, han begynner i ny jobb på mandag...Og så Fruen da, men det er underlig hvor mye jobb kan får gjort mens lydboka surrer og går, eller de søte små bruker dagens tilmålte pc-tid.