Sånne midtlivskriser

Det har seg sånn at jeg omtrent på denne tiden fyller femti år og i den anledning får man jo gjerne det uunngåelige spørsmålet - hvordan føles det? Og så svarer man som seg hør og bør at joda, alternativet er jo atskillig verre.
Noen snakker om midtlivskriser omtrent slik vi snakket om fødsler for noen tiår siden ( jo verre jo bedre men heldigvis mindre blod involvert) og noen beretter om Birken-bonanza, yoga-maraton og andre life hacks som må gjennomføres før eller rett etter de fryktede 50.
Og så føler jeg meg litt kjedelig og fantasiløs som ikke har noen elleville planer om selvrealisering. Ingen motorsykkel, ingen krysning av Antarktis, ingen heftige tatoveringer eller andre drastiske kursendringer. Jeg har det egentlig ganske bra og holder på med slikt jeg synes er fint, hyggelig, utviklende og inspirerende å holde på med. Jeg har mann og barn, hus og hytte og foreldre (og det siste er ihvertfall ikke noen selvfølge lenger).
Ikke gikk jeg gjennom noen dyp krise da jeg fylte 30 eller 40 heller.

28 derimot, det var virkelig traumatisk. Trofaste lesere vet at storesøsteren min døde i en ulykke da hun var 27 og jeg 25 år og selv om jeg ikke snakker om henne hver dag så går det ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Jeg savner henne, brevene hennes ( dette var jo før både sms og e-post), å være sammen med henne og å ha den tosomheten man kan oppleve sammen med søsken. Jeg lurer på hvem hun ville vært i dag og hvem jeg ville vært om hun hadde vært i live.
Og da jeg fylte 28 år gruet jeg meg i dagevis fordi det føltes som et så brutalt svik å bli eldre enn henne og gå videre inn i en verden hun aldri fikk være en del av. Jeg gråt og gråt og var sikkert ikke spesielt hyggelig å være i hus med. Men dagen kom , jeg fylte 28 år  og har innsett at det er ganske så fint å få lov å bli eldre ( og eldre ). Og det blir helt fint å fylle femti også.

Et av de første bildene øverst, det siste bildet nederst 

Den verdifulle kunnskapen

Januar er vanligvis en stille måned. Vanligvis starter jeg opp et bunadkurs eller to, men det er aaaltfor tidlig å ha helgekurs ettersom folk får kurskatalogen ved juletider og ikke helt har rukket å tenke kursaktivitet ennå.
I år ble det ikke fullt så rolig. Kursåret startet med helgekurs i Mosjøen og forrige torsdag pakket jeg med meg bøker, broderte puter og materialpakker og reiste til Barndommens dal for en effektiv helg.
Fredag var det litterær lunsj på Lom folkebibliotek og så hadde jeg broderikurs fredag kveld, lørdag og søndag i Skjåk. Og så kjørte jeg hjem søndag kveld, hadde to bunadkurs mandag og sov lenge i dag ( før jeg dro på et veldig hyggelig møte for å planlegge nye kurs til høsten).
Og på søndag reiser jeg for å undervise på bunadopplæringa en uke, sting og broderi, kan det bli bedre.

Og ja, jeg vet jeg er heldig som får oppleve så mye spennende og møter så mange hyggelige folk rundt omkring i Norge. Jeg ser hvor stor glede håndarbeidet gir og hvor viktig det er å ta vare på tradisjonene og kunnskapen om hvordan håndverk utføres. 
Jeg ser at teknikker jeg anser som eksotiske og som husflidslag tilbyr oppstartkurs i var en helt selvfølgelig del av livet til tanter og bestemødre og jeg undres hvorfor det har blitt slik.  Er det slik at vi nesten må glemme noe og se på det som musealt før det får en nyoppdaget verdi?  Kanskje stemmer det jeg hørte i et foredrag for noen år siden, at det en generasjon legger bort som gammeldags må være ute av hverdagen i to generasjoner før det blir gjenoppdaget og får et oppsving?

I dagbøkene mine fra fjerde klasse kan jeg lese om skammen over den skakke og svette lappen jeg klarte å strikke av rødt ullgarn. Lærerinna måtte strikke annenhver pinne for å få løs maskene og jeg gremmet meg når lappene ble sydd sammen til en orm og hang i klasserommet på barneskolen.  Hvis jeg hadde lest Gerd Brantenbergs trilogi om oppveksten på den tiden ville jeg nok nikket gjenkjennende til beskrivelsen av håndarbeidstimene på St.Croix.

Jeg var heldig. For selv om jeg hadde håndarbeid og lærte (så vidt) å strikke, veve, tråkle og sy slapp jeg å bruke det jeg snurpet sammen. Det eneste årene på håndarbeidssalen resulterte i av bruksvennlige gjenstander var et forkle som skulle brukes i heimkunnskap. Min manglende evne og vilje til å ta til meg kunnskap påvirket ikke familien og jeg ble kledd i hele og varme klær. Men hvordan var dette for de formødrene som rett og slett ikke var flinke med nål og tråd? For jeg kan ikke forstå at absolutt alle sammen entusiastisk sydde, strikket, lappet og stelte?

Og kanskje ligger nøkkelen her? Er årsaken til at vi snakker så lite om den store tekstile kulturarven som smuldrer bort mellom hendene våre rett og slett at det ikke var så lystbetont og hyggelig likevel? Noen må ha grått av lettelse når symaskina kom i hus, når butikken i bygda solgte stoff som metervare og ikke minst – når de fikk penger mellom hendene og kunne kjøpe det de før måtte bruke en stor del av dagen på å tilvirke. Det er vanskelig å forestille seg i dag hvordan livene til norske kvinner har forandret seg og hva vi har kunnet velge bort.

Var håndarbeidet noe som ble utført med en så stor selvfølge at vi har glemt å snakke om det og ikke har innsett hvor viktig kunnskapen har vært?

Ble selvfølgeligheten i at alle gjorde det en medvirkende årsak til at typiske kvinnehåndarbeid i dag er så vanskelig å ta seg betalt for? Har vi rett og slett glemt at en time er en time og at all kunnskap og alle tradisjonshåndverk har en verdi uansett om de bidrar til å bygge en katedral eller kle en kropp?

Hjelp, materialpakka er ikke komplett!

God påtegning, god og forståelig plansje og nummerert garn. Slike materialpakker liker vi

Påtegningen er dårlig, det mangler nåler, hvorfor er det ikke med svart sytråd?

Slike spørsmål kan dukke opp når du åpner en materialpakke og skal begynne å brodere eller montere en bunad. Og det er  klart du kan bli umotivert hvis det er tydelige mangler eller om den hvite påtegningen nærmest går i oppløsning når du tar på den ( dette vet jeg av egen erfaring).
Det hjelper ikke å sy fortere og nå til dags er det ikke "bare" å gå innom nærmeste sybutikk og kjøpe hverken nåler eller sytråd. Nærmeste sybutikk kan tross alt  befinne seg to bussreiser eller åtte mil unna.
Noen tyr til nettet i slike situasjoner. Enten for å få hjelp :
har noen en plansje, kan noen hjelpe meg med nåler til å brodere en bunadskjorte, hva gjør jeg når påtegningen forsvinner ( eller enda verre - når den ikke forsvinner). 
Eller for å klage sin nød:
Der&der selger de helt elendige materialpakker. Det mangler sånn&sånn, påtegningen er skakk/klumpete/forsvinner . Hva skal jeg gjøre?
Og til dere i siste gruppe har jeg et godt råd:
Vær så snill og ta kontakt med forhandler først. Send en e-post og forklar saken og hvis du ikke hører noe kan du ringe og henvise til e-posten du sendte på mandag.
Det kan være litt leit, for de aller fleste av oss liker å se på seg selv som hyggelige mennesker og vil ikke være til unødig bry. Men tenk om en leverandør ikke får noen klager på påtegningen . hvordan skal de da vite at den er dårlig? Og kanskje har bedriften fått en ny ansatt som har ansvar for pakkingen? Tro meg når jeg sier at det er ikke alle bedrifter som har absolutt alle rutiner sirlig nedskrevet og det kan gå en nyansatt hus forbi at det også skal en snelle med naturhvit sytråd i materialpakka til en svart mannsbunad.
Husk at de som selger materialpakker er interessert i å ha et godt navn og vil ha fremtidige kunder. Da kan vi som forbrukere hjelpe dem med det ved å gi gode og konstruktive tilbakemeldinger hvis det er noen mangler i varen vi kjøper.
Selvsagt er det ikke superstas å stå i den andre enden og motta en klage, men det er faktisk bedre for alle parter å ta det direkte og gi leverandøren en real mulighet til å rydde opp.


PS.
Som oftest ligger det en innholdsfortegnelse i pakken og den bør du gå gjennom med en gang slik at du ser at alt du skal ha er med ( forglemmelser kan skje). Hvis noe mangler ber du om å få det ettersendt og om det er noen du ikke vet hva er kan du spørre om det. For eksempel er det ikke slik at alle som kommer på kurs vet at 0,5 m mugg er en halv meter tynt bomullstoff...

Vårens kurs 2020

Detalj av Dovrebunad

Gausdalsbunaden har fått noen nye blomster og jeg begynner å komme ordentlig i gang med kurssesongen. Noen har kanskje savnet den vanlige oversikten over sesongens kurs og den kommer her: Noen kurs  er allerede fulle ( og med ventelister i tillegg) så de har jeg ikke lagt med lenke til:

Innføring ullbroderi:
Vefsn Husflidslag, Mosjøen 10. - 12.januar
Skjåk Husflidslag 24. - 26.januar
Notodden Husflidslag 21.- 22.mars
Skedsmo Husflidslag 9. - 10.mai 

Brodering og montering av bunad,
Asker Husflidslag, dagkurs 20.januar - 27.april
Asker Husflidslag kveldskurs 13.januar - 27.april

Brodering av bunad
Frogner Husflidslag, Oslo 15. - 16.februar
Raulandsakademiet 22. - 28.juni 

Montering av bunad
Frogner Husflidslag, Oslo 18.- 19.april

I tillegg er jeg fremdeles så heldig at jeg får spre det glade budskap på den modulbaserte bunadopplæringa
Modul 3 - sting og broderi 3. - 7.februar og 16. - 20.mars
Modul 6 - søm og tilpasning av kvinnebunad  23. -  27.mars  ( og 16. - 20.november )

Og du, fredag er det litterær lunsj på Lom folkebibliotek 11.30 - 12.30. Da skal jeg snakke om Barbro broderer sammen med Norges mest inspirerende bibliotekarer. Ta en tur da vel!

Detalj av Gudbrandsdal festbunad

Det er  også noen foredrag på gang:

Kongsvinger Husflidslag 16.april

Hurum Husflidslag 5.mai 

Og litt annet som ikke er endelig bekreftet, men jeg tror jeg skal få dagene til å gå i vår også.

Nye metoder

Et av vinterens prosjekt er en Gausdalsbunad som skal broderes og monteres.

Og det viste seg å by på nye utfordringer for et vanedyr som meg.

 

Vanligvis broderer jeg ferdig en og en farge på et større felt, som for eksempel en halv stakk eller livet. Slik blir arbeidet mer effektivt og jeg slipper å tenke så mye på hvilken farge som skal plasseres hvor. 

Det hadde jeg tenkt å gjøre her også, men det gav jeg opp etter et par innbitte forsøk.

Det er femten blomstermotiv på hver stakkedel og det ble rett og slett for mye fram og tilbake.

Nå broderer jeg ferdig et og et motiv  og føler at arbeidet vokser ganske jevnt. 

Og så har jeg innført tre motiv hver dag ( og noen ganger blir det fire)

Ellers går det i omsøm. Bunader skal både inn og ut.

Når gausdølen er ferdig skal jeg tilbake til en Gudbrandsdal festbunad, gamle vaner og en og en farge. 

strikketøy for kollektiv transport

Før jul begynte jeg på et strikkeprosjekt hvor det er mye telling, felling og øking. Nå gjenstår avslutning på erme nummer to, klippe opp foran, lage forkanter og halskant. Altså et sånn typisk stort og tungvint arbeid som ikke passer å klemme ned i en liten håndveske ( eller en stor skulderveske fylt med penner, lebestifter, hefter med spiralrygg og annet livsviktig rusk og rask).
Her en kveld tok jeg meg selv i nakken, nøstet opp 100 gram av lekkert silkegarn kjøpt i Stockholm omtrent på denne tiden i fjor og har så smått begynt på et skjerf.
Planen er å ha dette som et reiseprosjekt. Jeg skal ikke strikke så mye som en maske her hjemme, men ha det med på tur og strikke når jeg reiser kollektivt eller er passasjer i bil, på møter og når det ellers passer med et lite og nett arbeid. Hva som skjer når skjerfet nærmer seg halvannen meter får jeg bekymre meg for i 2022...
I morgen skal strikketøyet være med på tur når vårens kurssesong innvies med helgekurset Innføring i ullbroderi hos Vefsn Husflidslag i  Mosjøen. Jeg gleder meg. Både til å oppleve Mosjøen og til å komme i gang med kurssesongen. Nå har jeg hatt fri lenge nok.

Det andre strikkeprosjektet får jeg fullføre neste helg. Da har jeg fri.

Bry deg, be noen, bank på

Det er så godt ment og det ser så fint ut på facebook:

Et viktig budskap i disse digitale tider 💕 Velkommen til meg❤️
Her er døra alltid åpen.
Kaffen☕ kan være klar på få minutter, og det kan alltid dekkes på til (minst) en til.
Familie og venner som har behov for en prat er velkomne når som helst!
Jeg har mat i kjøleskapet, en sofa å sove på, ører å lytte med, en skulder å gråte på og tanker å dele.

Det er en gammel verdi, som har blitt borte med den økende teknologien.

Og ja, vi bør absolutt bli litt flinkere til å stikke innom, ta en kjapp kaffe ved kjøkkenbordet eller bare sitte på trappa og skravle ( kanskje ikke akkurat i januar).   Men vi må også bli flinkere til å invitere folk inn. Be noen på middag, kaffe, tilby kjøring til aktivitet, møte i det lokale husflidslaget eller foreslå en gåtur lørdag formiddag. 

Mange av de som trenger å bli sett og som har behov for mer kontakt med omverdenen er av ulike årsaker ikke så flinke til å banke på uten å være invitert. De føler seg utenfor og er redde for å være til bry, komme ubeleilig eller på andre måter være til sjenanse. Og mange som sørger kan være så lammet av sorg og savn at de mister mye av sitt sedvanlige personlige initiativ. Det er lett å si til sørgende eller syke at de bare må be om hjelp, men hvis du virkelig vil hjelpe kan du også komme med helt konkrete forslag. Tilby deg å måke snø, stikk innom med et hjemmebakt brød ( eller en pose twist om du ikke er utpreget glad i å bake). Godta avvisning hvis den du oppsøker ikke er i humør eller form til å finne på noe eller orker å tenke ut noe du kan hjelpe med. Tenk at dette er en del av sorgen og sykdommen vedkommende skal gjennom og prøv en litt annen vinkel om et par dager eller en uke.

Kanskje er det du selv som skal stikke innom en du ikke har sett  på lenge istedenfor å vente på at vedkommende kommer til deg? Ring en venn, send et kort eller en sms. Bry deg selv om motparten kan virke utakknemlig, mutthet kan ha helt andre årsaker enn dårlig oppdragelse.