Sånne midtlivskriser

Det har seg sånn at jeg omtrent på denne tiden fyller femti år og i den anledning får man jo gjerne det uunngåelige spørsmålet - hvordan føles det? Og så svarer man som seg hør og bør at joda, alternativet er jo atskillig verre.
Noen snakker om midtlivskriser omtrent slik vi snakket om fødsler for noen tiår siden ( jo verre jo bedre men heldigvis mindre blod involvert) og noen beretter om Birken-bonanza, yoga-maraton og andre life hacks som må gjennomføres før eller rett etter de fryktede 50.
Og så føler jeg meg litt kjedelig og fantasiløs som ikke har noen elleville planer om selvrealisering. Ingen motorsykkel, ingen krysning av Antarktis, ingen heftige tatoveringer eller andre drastiske kursendringer. Jeg har det egentlig ganske bra og holder på med slikt jeg synes er fint, hyggelig, utviklende og inspirerende å holde på med. Jeg har mann og barn, hus og hytte og foreldre (og det siste er ihvertfall ikke noen selvfølge lenger).
Ikke gikk jeg gjennom noen dyp krise da jeg fylte 30 eller 40 heller.

28 derimot, det var virkelig traumatisk. Trofaste lesere vet at storesøsteren min døde i en ulykke da hun var 27 og jeg 25 år og selv om jeg ikke snakker om henne hver dag så går det ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Jeg savner henne, brevene hennes ( dette var jo før både sms og e-post), å være sammen med henne og å ha den tosomheten man kan oppleve sammen med søsken. Jeg lurer på hvem hun ville vært i dag og hvem jeg ville vært om hun hadde vært i live.
Og da jeg fylte 28 år gruet jeg meg i dagevis fordi det føltes som et så brutalt svik å bli eldre enn henne og gå videre inn i en verden hun aldri fikk være en del av. Jeg gråt og gråt og var sikkert ikke spesielt hyggelig å være i hus med. Men dagen kom , jeg fylte 28 år  og har innsett at det er ganske så fint å få lov å bli eldre ( og eldre ). Og det blir helt fint å fylle femti også.

Et av de første bildene øverst, det siste bildet nederst