Et hundeliv

Duuu, har du noen ganger lyst til å bare trekke dyna langt opp over huet og bli liggende til alle andre har dratt på jobb og skole? Og så, når huset er tomt og telefon og pc ligger nederst i skittentøykurva kan du traske ned på kjøkkenet og spise alt du finner?
Har du noen ganger lyst til å bare ligge på sofaen, småsove litt, klø deg på magen, se litt ut av vinduet, tasse ut på kjøkkenet og se om du finner noe spiselig og småsove litt til?

Vel. Sånn har jeg det nå. Jeg har hørt om å møte veggen Vel, jeg føler jeg har endt opp i en svingdør.

Det får så være at gjengen sendte meg på en tre uker lang boot camp i sommer. Mens de gjorde Junaiten gjorde jeg Grenland ( eller ihvertfall deler av Grenland). Stille og omtenksom var jeg der, dag etter dag etter dag og gjorde mitt til at de skulle få en flott ferie. Og hva fikk jeg? Hes stemme og en rull rosa hundeposer. 

Jaja, jeg er kjekk og grei og husker ikke så godt så det kunne vi latt passere. Hvis ikke dette hadde kommet opp:

De skal ha fest. De planlegger mat. Masse mat. Det snakkes om steik, ostefat, tapas, skinke, focaccia. Matmor baker, og baker og de smaker. JA, jeg skriver DE. For får jeg noe? Neiheidu.  En og annen halvt nedtråkket smule. Og de snakker om bordkort, hvem skal sitte hvor, hvem snakker best med hvem. Hvordan løser vi dette? Eller dette?  Og har vi noen forsangere.

Og jeg ,vet dere, jeg gleder meg jeg. Jeg liker fest.

Jeg tror egentlig at om jeg hadde hatt et motto så kunne det vært

Til hverdag og fest er Laika best

Fint, ikke sant?

Men vet dere. Jeg er ikke invitert. Jeg skal reise bort den helgen jeg. Til en venninne. Venninner er fint altså, alle trenger gode venner. Men akkurat når det er fest?

Ærlig talt, er det rart jeg har lyst til å trekke dyna over huet?

dagens tips

Man vil jo så gjerne være snill&grei&hjelpsom,  den alle spør om hjelp, den som alltid stiller opp. venninna alle drømmer om å ha i vennekretsen...
Veeel, det holder jo ikke helt til mål da. Og slik er det vel med mange av oss? Vi har lyst til å være den ene  med de smarte løsningene, de fiffige, sunne og delikate middagstipsene, de pedagogiske men likevel motiverende teknikkene for å få avkom til å rydde opp skittentøy, gjøre lekser, følge opp avtaler og være generelt hyggelige og velstelte.
Nå kan det jo hende at du som leser nå er av de som fikser alt dette, som aldri blir tyst og forknytt av andres overflod av tips og råd og glitrende løsninger. Det kan hende du er av de som finner din egen vei, midt i urskogen av tips fra alle kanter. Det kan hende du er så drittlei av andres knowhow at du akkurat nå klapper sammen pc-en mens du forbitret mumler forbannelse over enda en bedreviter.
Uansett, en gang i blant ønsker man ( av sitt hjertes godhet selvsagt ) å dele noen av sine dyrekjøpte tips for enklere overlevelse i hverdagen. Og nei, dette handle rikke om vannfaste fyrstikker eller tamponger dyppet i neglelakkfjerner. Vi snakker ikke om å overleve i villmarken, men i hverdagen.

Så derfor, dagens tips:
- Hvis du er ute i god tid , altså mer enn en time før avreise, med å lage vaffelrøre til kveldens dugnad OG du velger å oppbevare dette på melkekartong i kjøleskapet - merk melkekartongen inntil det latterlige. Ikke tenk at diskre tape og vaffelrøre i høyre hjørne er nok. De rydder ikke når man ber dem om det. Men tro meg, kommer det et stk avkom hjem, drømmende om iskald melk i glass og vedkommende tar kartongen med vaffelrøre...Det e ringen automatikk i at denne kartongen blir satt inn igjen. Den kan like godt bli helt ut under ilske hyl, brekninger og påstander om dårlig kontroll på utløpsdatoer.

Og, dagens andre tips: 

Hvis du er usikker på om gassgrillen er tent, det finnes sikkert bedre løsninger enn å bøye seg fram mens man knotter og skrur. Ikke at jeg vet om noen annen måte altså..,personlig er man bare glad for at man er inne i en fase med utvokst pannelugg bak ørene og at det var på en brilledag.

Forresten:
Hvis du skulle frykte mangel på vitamin D kan følgende anbefales; kle deg i lett utringet kjole og plasser deg på sidelinja i fotballcup i seks-syv timer en dag med strålende augustsol. Reis så hjem, ta av kjolen og innse at D-vitaminet er på stigende kurs og at du må bruke topper med enda mer moderat utringning i nærmeste fremtid. Og, ta i dette tilfellet null hensyn til værmelding men baser deg på at det strirgenet ifjor og iforfjor og dropp alt av solfaktor.

Endelig?

Det  var en sommerdag i Venezia i 1988. Etter en knapp uke på Interrail var vi brunskjoldete av våre første forsøk på selv-tanning, vi hadde møtt spennende utlendinger ( opplagt nok, vi var jo i det store utland) og vi hadde lagt på oss. Ikke mye, men nok til at drastiske tiltak måtte settes ut i livet.
Vi kjøpte sporenstreks hver vår tjuepakning av merke Dunhill. Og på en steintrapp utenfor en italiensk kirke begynte perioden som røyker.
At man, mens man satt der og prøvde å se überkul ut, fikk et visittkort fra en due midt i planeten burde jo ha hintet om at dette var usunt, ulekkert og unødvendig. Men neida. Vi røykte friskt videre. Gjennom Italia, Frankrike, Tyskland, Danmark og hjem igjen.
Vel hjemme ble tørre sigaretter gjemt ( med variabelt hell ) og tatt frem i festlige lag. Og så stadig oftere. Og så hver dag. Flere ganger om dagen.
Og årene gikk, pengene fløy og foreldre nevnte at dette kanskje ikke var det smarteste å bruke tid og penger og helse på.
Men rart med det, samme hvor blakk man var så fikk man da alltid skrapt sammen til en tipakning, eller man kunne gå innom den der knøttlille tobakksbutikken bortved Nationaltheateret og kjøpe en sigarett eller to i løsvekt.
Det hendte man tok en pause, en uke eller to, en lungebetennelse og noen uker til, et par måneder her og der. Men det varte aldri. En fest, en test, en dårlig dag på jobben og så var det pån igjen.

Jeg sluttet å røyke da jeg ble gravid første gang. Og lot være å røyke til Woody var et halvt år eller der omkring. Da ble det for fristende, og de lørdagene hvor jeg kunne overlate sønn, flaske og far hjemme og ha noen fritimer ble alltid startet med en røyk ved første og beste anledning ( type bak nærmeste sving). Og joda, jeg begynte å røyke igjen.
Og røykte. Til jeg ble gravid med nummer to. Da burde jeg jo ha lært og latt være å ta den der frirøyken som er så fristende. Men neida. Pån igjen. Akkurat som før. Smugrøyking bak hushjørnet når ungene sov eller så barne-tv...
Men selvsagt. De finner det jo ut. Og de vet, i likhet med deg, at røyking er slett ikke så lurt. Eller kult. Egentlig er det bare teit.
Og man slutter igjen, noen uker, noen måneder, en lungebetennelse pluss noen uker...
Og føler seg dummere og dummere. For det er jo så fullstendig unødvendig. Kjære vene. Det er ikke bra hverken for utsiden eller innsiden. Og selv om barna er i en alder der de tidvis gir relativt tydelig uttrykk for at mor og far ikke er rollemodell nummer en og to, så ser de at vi sniker oss ut. Eller gir opp og setter oss ut. De vet at vi vet det er dyrt, dumt og usunt. De vet at vi ikke vil de skal begynne. Men de vet også at vi bare fortsetter, fortsetter og fortsetter.


Og gradvis fikk denne tanken modne. Det er rett og slett for dumt. 


Jeg er ikke videre stolt av å ha brukt store deler av mitt voksne liv på å røyke, eller å planlegge hvordan jeg skal få tatt meg en røyk. Tro meg, det siste ble stadig vanskeligere. Jeg vet jeg burde sluttet for mange år siden. Jeg vet faktisk at jeg egentlig aldri burde ha begynt.
Men det gjorde jeg.
Det jeg derimot er stolt av, er at det i dag er ni måneder siden sist jeg tok en sigarett. jeg synes det er en god start, og nå begynner jeg å tro at denne gangen har jeg faktisk slutta. Det er ikke bare en pause.


Om jeg har lyst på en røyk? Ja. Det har jeg innimellom.
Da gjør jeg to følgende:
Først sjekker jeg slutta-appen min og ser hvor mye jeg har spart ( hurra)
Og så minner jeg meg selv på følgende:
Den første sigaretten smaker bare æsj. Den andre også. Etter den tredje blir du kvalm. Etter den fjerde må du på do. Den sjette, syvende, åttende, niende og tiende er heller ikke god. Du blir kvalm, du kjenner blodårene jamre seg. Du ser ut som et nek når du prøver å inhalere. Røykringene ser ut som kokosmakroner. Du blir svett i hendene, øynene renner og du blir tørr i munnen. Og ja, ånden, den skal vi ikke snakke om engang...
Faktisk må du trykke nedpå omtrent en tjuepakning før det begynner å nærme seg godsmaken. Og ærlig talt, det er det ikke verdt. Da kan jeg like gjerne gjøre noe annet.

Kjære leser

Man kan lære mye om leserne ved å sjekke hvordan de ankommer bloggen. Mange kommer igjen og igjen, noen via facebook, noen via twitter, noen av gammel vane og noen ved diverse googlesøk.

Det er ikke uventet at mange detter innom etter å ha søkt diverse varianter av bunadskjorte med flekker eller hvor lang tid tar det å sy ut en bunad eller kan en bunad krympe.

Selvsagt kan man føle medlidenhet med de som halv tre natt til nasjonaldagen googler etter tips for svidde hull i bunadskjorter, eller de som omtrent når barnetoget går googler salg av bunadsko...

Og så tenker man som så at om de nå virkelig, virkelig , virkelig lurer på noe så sender de vel en epost.

Men jeg har et spørsmål til en som slang innom her en sen kveld ( om du er i live ennå );

Vær så snill og oppdater meg på følgende - kan man drikke 30 år gammel pulverkaffe

jeg ser for meg at du satt på en hytte på fjellet, at det var regn og tåke og vind i kastene ute. Jeg ser for meg at alt annet var drukket opp, alle tørre kjeks fortært og at dere satt der våte og skjelvne og skulte olmt på glasset med pulverkaffe fra 1983. Vær så snill! Gikk det bra?

høstens konfirmasjon

LKl 04.22  i natt våknet man av at følgende epost plinget inn på mobilen:

Vi i så&så menighet har i år hatt et usedvanlig engasjert kull med konfirmanter. De stiller presis til øvelser, de er høflige, vennlige og bruker ekstremt lite hårpreparater.
Vi har derfor besluttet at konfirmasjonen kan flyttes to uker frem i tid. Vi håper dere er glade og takknemlige over at ditt barn er blant kremen av den norske kremen, at du gleder deg over at du kan stemme på valgdagen som normalt og sist men ikke minst - at dette ikke byr på nevneverdige problemer. 
Vi regner tross alt med at de fleste av dere er relativt ferdige med planleggingen av høstens store begivenhet.
Vi sees på søndag, kl 11!

Det er kanskje ikke nødvendig å tilføye at pulsen raskt steg til oppunder taklistene? Og selv om man rett etterpå våknet helt på ordentlig og innså at dette var en usedvanlig dårlig drøm så har opplevelsen satt sitt preg på resten av dagen.

For ærlig talt dere, det er ikke heeelt normalt at alt er på stell tre uker før konfirmasjon?

Men altså, vi er sånn noenlunde i rute. Det er vi. Og om det er noen andre der ute som skal arrangere selskap med litt flere gjester enn det man i utgangspunktet har plass til; husk på følgende:
- alle som kommer er venner av hedersgjesten og vil han eller henne vel.
- selskapet varer ikke mer enn max 12 timer. Vanligvis en del mindre.
- og sist men ikke minst - tegneprogrammet til IKEA kjøkken er gull verdt! Legg inn målene på rom/veranda/partytelt og fyll på med bord og stoler.

OBS

Dette var altså et svært livaktig mareritt uten rot i virkeligheten. Hadde jeg vært våken ville jeg nok reagert på det med hårpleieprodukter ... Men levende var det. Og våken ble jeg. 

Og beklager om noen misforstod. Hadde dette vært virkelig ville jeg definitivt ikke hatt tid til å blogge. 

Litt sånn dum?

Som vi alle vet er det av barn og fulle folk man skal få høre sannheten.

Men her en dag, da et barn spurte hva Fruen jobber med når hun ikke er ivrig opptatt av å feriere hadde man ikke helt sett for seg reaksjonen da man svarte jeg syr bunader
For barnet svarte Å, er det en sånn jobb man ikke trenger være så smart i hodet for å få til...

Nå passer det seg jo ikke å realitetsorientere en åtteåring om viktigheten av å bevare tradisjonshåndverk, yrkesstolthet, viktigheten av å beherske grunnleggende matematikk, å kunne disponere dagen sin sånn noenlunde og å kunne snakke med folk slik at de
a: forstår at håndverkere ikke er stokkdumme og
b: får lyst til å bestille ny bunad, eller å  få sydd om sin gamle hos undertegnede

Neei, man smiler heller stramt og snirkler samtalen inn mot hvor i vide verden en unge kan ha fått en slik tvangstanke...
Og så tenker man at det er et og annet foreldrepar som kunne fortjene en skokk med håndverkerunger og ditto svigerunger. Nemlig.

Hvem venter vi på?

Det må settes av tid til en aldri så liten visitt hos fastlegen. Ikke en akutt visitt, men en sånn overhaling som damer på 40+ visstnok ikke bør utsette i det uendelige.
Det er bare et problem, eller rettere sagt et todelt problem;
Fastlegen er flink og populær. Hva, tenker du kanskje, er det et problem? Ja, forsåvidt er det det. Det er nemlig ventetid der. Ikke bare de ukene det faktisk tar å få time så sant det ikke er riktig så bloddryppende akutt, men også den tiden det tar å sitte på venteværelset og (av)blomstre.
Ikke har de lesverdige blader der heller. Ærlig talt? Hvem går til legen for å lese Jakt&Fiske eller Mat&Helse? BoNytt? Kapital?
Man har ved enkelte anledninger sittet i en time og vel så det og ventet, hostet mer eller mindre diskret og vurdert å besvime for å slippe inn i det aller helligste. Men, det gjør man jo ikke. Ei heller synes man det tar seg ut å klage i mottaket, de er jo så stressede disse legene...Dessuten kan det hende at den man klager til er samme person som skal ta blodprøver av deg om tyve minutter så det er best å være mild og snill.

Men tilbake til denne ventetiden. Det er tilsynelatende helt greit å vente hos lege og tannlege. En advokat kan bli sittende lenger enn planlagt med en klient. Dette er irriterende, men innenfor det vi kan leve med.
Og da sitter vi gjerne på et venteværelse, langt fra både jobb og hjem.
Hvorfor er det da så grusomt urettferdig og erketypisk håndverkeroppførsel om rørleggeren er en halvtime forsinket og vi må være hjemme i eget hus og vente?

Hvorfor slutter elevene på yrkesfag?

Frafallet i den videregående skole bekymrer våre politikere. Nå ville dette kanskje bekymret dem uansett, men i anledning høstens valg er enkelte mer løsningsorienterte enn hva man vanligvis kan forvente.
Et parti foreslår å hente lever hjemme. Et annet mener tettere samarbeid mellom skole, hjem og barnevern vil gjøre underverker. Vi kan også glede oss over at noen vil fjerne VG3 i skolen, og komme med andre løsninger for de som ikke får lærlinge- eller praksisplass.
Selvsagt er det også et parti som mener at unge som dropper ut av skolen skal miste stønader fra NAV. Fra NAV? Og skyfle de unge over på sosialen ( hva er forskjellen, tilsvarer ikke NAV arbeids- og sosialkontor?)
Nå er jo ikke jeg politiker, eller rådgiver, eller lærer. Jeg er heller ikke mor til barn i videregående skole.
 Jeg er håndverker med to svennebrev og jeg jobber i perioder som vikar på den linjs som nå dekker sømfagene, Design& Tekstil.
Jeg har altså en del år i videregående skole på samvittigheten. Først tre år på allmennfag, så to år på sømlinje, fire år som buntmakerlærling og så nesten tre år som lærling i bunadtilvirkerfaget. Det er ganske mye, og definitivt mye mer enn de fleste. Jeg har vært i systemet før og etter Reform -94, jeg har jobbet som vikar etter kunnskapsløftet og jeg er opptatt av å bevare fag og svennebrevsordningen.

For meg er mye av problemet med dagens yrkesfaglige utdannelse dette; det er for lite yrkesfag.
Da jeg begynte på grunnkurs søm visste vi at det på vår skole var tilbud om et skoleår til før vi enten måtte søke lærlingeplass eller ta generell studiekompetanse for å søke oss videre på en utdannelse innen design. Siden jeg da kom fra allmennfag gjaldt ikke det siste meg.
Fagene vi kunne søke læreplass i var sømfag; dame- og herreskredder, kjole- og draktsyerske, og mindre fag som kostymemaker, buntmaker, modist og sikkert noen andre som jeg ikke husker. Det disse fagene hadde til felles var at de var sømbaserte, og dermed brukte vi det første året på å få en grunnleggende opplæring i søm, tekstilkunnskap, mønsterkonstruksjon, tegning og bedriftsøkonomi. Vi hadde også norsk og gym. Det andre året var fagene de samme, men vi sydde enda mer.

De som begynner på Design&Håndverk og ønsker å utdanne seg innen søm går i klasse med fremtidige frisører, salmakere, interiørkonsulenter, sølvsmeder og andre fag som har lite annet til felles enn at det lønner seg å ha interesse for design og at du med variable mellomrom må bruke saks i løpet av arbeidstiden. Det sier seg selv at det er lite fokus på hvert enkelt fag, og det er lett å miste engasjement og illusjoner. Forholdene er bedre det andre året, men utdannelsen er like fullt mindre grundig enn  hva den var før diverse skolereformer. Elevene blir rett og slett lite attraktive som lærlinger, de mangler grunnleggende kunnskaper og mange bedrifter vil måtte bruke store ressurser på å gi lærlingen nødvendig ballast for å bestå en svenneprøve. Det e r det ikke alle bedrifter som har økonomi til, eller kan avse en ansatt til tett oppfølging i et utdanningsløp.
Kort sagt kan man si at der de to årene på skole før kunne gi direkte fradrag i en læretid på fire år bør kanskje dagens to skoleår gi maks ett år.
Også her kan flere ungdommer miste engasjement og illusjoner og forsvinne ut av systemet.

Det er vel og bra at politikere vektlegger muligheten av at flinke håndverkere kan ta høyere utdannelse. Men er dette noe nytt? Har ikke den muligheten alltid vært til stede? Vil ikke en flink elev alltid finne en måte å skaffe seg mer utdannelse på?

Vi trenger flinke håndverkere. Ved å kan styrke fagopplæringen i den norske skolen kan man også styrke yrkesfagenes status. Det er nemlig ikke bare elever med behov for oppfølging fra helsesøster, barnevern og andre etater som velger yrkesfag. Det er svært mange som velger yrkesfag fordi de vil gå på yrkesfag.
Husk det, dere som planlegger fremtidens arbeidsmarked.

I don´t know how they do it

Vi hadde bil, og vi hadde kjørt langt. Og vi tenkte det var en god id eå cruise over Golden Gate bridge for å , ja for å gjøre det...Og så tenkte vi at vi kunne like gjerne parkere bilen og gå litt utpå broa og se både innover og utover og ta noen fine bilder.
Og det gjorde vi...
Men altså. Disse amerikanske damene med glatt hår. Hvordan gjør de det?
Er det et eget valgfag i grunnskolen, har de mødre som tar ansvar for å polere og strigle fra tidlig alder eller ligger det latent?

Men bevares, bildene av broa ble da fine. Der er det ikke antydning til frisk bris en gang.

fra et bilvindu

Hvis man skal være aldeles ærlig og fullstendig oppriktig så var man  ikke sånn spesielt opptatt av solnedganger og fantatsiske fjellformasjoner da man var elleve år. Ei heller da man var fjorten. Man var heller ikke spesielt oppsatt på å dele alle følelser og opplevelser med foreldre ( spesielt ikke som fjortenåring). 

Så alt-i-alt er det ingen grunn til overdreven oppgitthet når ens egne barn bare utviser sånn måtelig med engasjement for flammende himmelhvelvinger, vekselsvis røde, grønne og svarte steinlag som utgjør fjell eller highwayer som snirkler seg fram midt mellom Stillehavet og himmelen. 

Vi får bare minne dem på å se ut av vinduet en gang i blant, høflig spørre hva de synes om det vi passerer, ta bilder selv for fremtidig visning og være fornøyd de gangene de faktisk ser noe på egen hånd - helt uten vår inngripen...

en selsom opplevelse

På bilturen langs Highway 1 stoppet vi, som en del andre turister, for å se på selene i Morro Bay.
Og man kan undres om det ikke hadde vært nok å bare se på disse dyrene, la seg fascinere av lydene og bevegelsene? Eller er det viktigere å skubbe seg fremst i flokken for å få det beste bildet slik at man kan se på selene når man kommer hjem?
Blir opplevelsen større av å ha dokumentert dette, på telefon, ipad eller kamera?

Og som en annen tanke, mens vi stod der og ventet på at flodbølgen av turister skulle føre oss fremover slik at vi også skulle få blinkskuddene vi ventet på - hva ville selene sagt, eller ørtet, rautet eller hva man kaller disse lydene de lager, hvis de visste det stod en buntmaker på andre siden av gjerdet?
Riktignok en som har vært ute av faget i noen tiår, men likevel...

en snål unge?

For en snål unge sa en dame da vi hadde med Woody på visning til familie, og barseltårene truet med å flomme over...

Nå var man forsåvidt klar over dette på forhånd, at i området der Høvdingen trådte sine fordums fotformsko er snål positivt ladet og snodig merkverdig. Mens i Barndommens dal er snodig søt, og ordet snål brukes lite. Men her vi bor nå, tett på Tigerstaden ville vel ingen med fornuften og folkeskikken i behold hevde at en unge er snål. 

Damen mente altså ikke å antyde at vår førstefødte så ut som noe apelignende eller på andre måter ikke-spesielt-søtt-barn. Hun syntes, som oss andre, at Woody var en sjarmerende liten fyr. 

Og kanskje rykket det litt til i Høvdingen da vi sommeren etter traff noen i Barndommens dal som omtalte sønnen som en snodig liten gut? 

Det vil alltid være ord og uttrykk som har ulik betydning rundt omkring i landet. Og selv om det ikke er  dype verdenshav mellom stedene vi her i huset har vokst opp så hender det fremdeles at vi ikke mener helt det samme, eller sier det vår kjære tror vi sier ( ok, det trenger jo ikke alltid skyldes dialekter det da...)

I går satt vi her, sånn passe døgnville og svette og savnet våre kofferter. 

Så sier Høvdingen; tenker du koffert?

Eller altså, det var det Fruen trodde han sa. Mest sannsynlig spurte han om man tenkte PÅ koffertene. Men altså. I Barndommens dal betyr det å tenke koffert å tenke på noe helt annet enn hva som er i en koffert, om du skal kjøpe ny koffert eller hva kofferten din veier. 

Så Høvdingen trodde vel det begynte å rase for undertegnede da man forsikret at tenke koffert, nå? Erru gærn eller? Jeg har ikke dusjet eller stelt meg eller sovet på lenge. 

Rett etterpå kollapset man på sofaen og sov i opptil flere minutter før den førstefødte vennlig påpekte at hvis han ikke fikk sove på sofaen så trengte vel ikke mor heller å gjøre det?

PS

Vi skal ikke utdype nærmere hvorfor det for en nordlending kan oppleves som ganske ufint å bli konfrontert med hva man i enkelte av innlandsbygdene kaller en smultring.

hjemme er der klærne dine er?

Noe av det hyggeligste med å komme hjem fra ferie er , bortsett fra det å være hjemme igjen i seg selv,  å pakke ut av kofferten. Noe skal på vask, noe skal prøves sammen med plagg man har fra før, nye toalettsaker skal ryddes inn i hyller og skap, noe hadde man glemt og noe passet bedre før man gikk på en amerikansk ostesmell.
Men, hva når kofferten ikke kommer?

Tydeligvis ble det å overflytte fire kofferter fra terminal c til b i meste laget, så nå har vi to kofferter ( heldigvis har skittentøyet ankommet ) og mangler to hvorav den ene inneholder undertegnedes toalettmappe. Så mye har man igjen for å sitte å timevis på et fly og drømme om egen dusj og innvielse av nye kremer, mens småbarn gjør det man selv har mest lyst til - nemlig å skrike hodet av seg i frustrasjon over å være innestengt i blikkbokslignende gjenstand i timesvis med sterkt begrenset aksjonsradius.

Så, vi venter og lengter. Og håper på det beste. Og lurer på hvorfor man ikke la reisesmykkeskrinet i håndbagasjen.