den ungdommen, den ungdommen

Jeg blir litt oppgitt innimellom altså...

Du vet, du har denne ideen om at husets unge skal være dypt og inderlig takknemlige for alle mors
 ( og selvsagt fars ) innspill om museumsbesøk, bøker som bør leses og dokumentarer som bør sees. Tanken er at når de nå først har blitt vant til å gå på utstillinger og i museer så vil dette bli en selvfølgelig del av alle ferier og alle byturer. Det er liksom ikke noen alvorlig god grunn til at Oslotur skal være en utvidet tur til det lokale kjøpesenteret. Kjedebutikk er kjedebutikk, hilsen mor.

Jeg blir lettere agitert når mine gode forslag om besøk i stavkirker og på bygdetun blir møtt med svake stønn fra baksetet, og rett og slett amper når mine jubelrop om solnedganger, friske fossefall og morsomme skilt knapt nok får de håpefulle til å heve blikket fra de mobile enhetene.
Ukulturelle og utakknemlige er ord som ligger til modning i slike situasjoner.

Da kan det være kjekt å tenke tilbake i tid:
Vinteren 1987-1988 var jeg på jamboree i Australia. Vi var en stor norsk koloni, og vi fløy jorda rundt med stopp i Singapore ( mitt første besøk på McDonalds og jeg syntes det var helt himmelsk), Sidney, australsk bush, Blue Mountains, Hawaii og Los Angeles. En tvers igjennom fantastisk tur med en mengde opplevelser i tillegg til nevnte McDonalds og med ganske tettpakkede dager.
Og det tette programmet er nok årsaken til at jeg, som den ikke-spesielt-engasjerte-syttenåringen jeg var, gjorde et valg som fremdeles får skamrødmen til å bre seg over kinn og panne.
Vi fikk en fridag på Hawaii, og  dagene før hadde vi snorklet, slanget oss på Waikiki beach og besøkt et kultursenter. Altså ikke spesielt slitsomt.
Men altså, fridag og muligheten til å velge mellom to aktiviteter:
Besøke Pearl Harbor eller dag til egen disposisjon i Honolulu.
Besøke Pearl Harbor? Nei, det gadd jeg virkelig ikke altså. Ærlig talt, gamle krigsgreier...hva skulle vel jeg med det? Var ikke verden full av krigsminner liksom...

Bare tanken er nok til å få meg til å stange hodet i veggen og jamre av irritasjon. For det tok ikke så veldig lang tid før jeg innså at
A: jeg kommer ikke til Hawaii igjen med det første ( eller det andre, eller tredje)
og
B: Jeg hadde hatt så mye mer igjen for et besøk på Pearl Harbour enn all verdens pastellfargede lebestifter til to for en dollar.

Og ja, jeg nevnte denne hendelsen for de-ikke-fullt-så-små-lenger her en dag, og ble møtt av mild oppgitthet - for hvor dum kan man bli og går det virkelig an å ikke besøke Pearl Harbour?
Da bestemte jeg meg for at det er håp, de skal få være unge. Og hvis de vil kan de være akkurat så utakknemlige og ukulturelle som jeg var. Det er slik livet er, det er slik det er å vokse opp.

Og apropos Hawaii. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg ikke kjøpte en av de totalt usmakelige men likevel dødskule hawaiiskjortene jeg innerst inne hadde fryktelig lyst på i den der bruktbutikken...

Grunnsøm i gull

Noen syr grunnsømmen først, andre gjør som meg og syr den til slutt.
Da har jeg presset broderiet først slik at jeg ikke behøver bruke så mye varme på gulltråden. I tillegg er gulltråden ganske stiv så det er helt greit å ikke ha den å forholde seg til mens jeg broderer resten av livet. Og ja, selv om jeg ikke er mer enn måtelig begeistret for å bruke broderiramme må den til pers når jeg skal sy grunnsøm, for da må stoffet være stramt, glatt og stabilt.

På denne bunaden, Gudbrandsdalen festbunad, syes grunnsømmen med gull mens den på andre bunader syes med ullgarn eller moulinegarn. Jeg har ingen voldsomme preferanser, men er alltid glad når jeg slipper den gulltråden som fliser seg bare jeg ser på den. Hvis jeg må sy med den bruker jeg korte lengder og vokser tråden ( bivoks). I tillegg gjør jeg det rett etter lunsj, slik at jeg er mett og blid. Tro meg, i slike tilfeller hjelper det overhodet ikke å telle ned til kaffepause...

Litt lykke

Det skal visstnok bety lykke å se en enhjørning,

men siden det dessverre ikke er så stor enhjørningstetthet her i distriktet har jeg tatt ansvar for egen lykke og anskaffet meg min helt egen enhjørning.

Ikke bare er det viktig å ha en enhjørning eller andre lykkebringende amuletter i nærheten hvis du tror på den slags. Det er også viktig å ha gode sakser av ulike størrelse tilgjengelig; 

til stoff, papir, broderi, knapphull og annet som skal klippes.

Ved nærmere ettertanke har jeg klart meg ganske fint uten en enhjørning i syskrinet også, men hey, det skader jo ikke å være ekstra forsiktig. 

Saksa er kjøpt her, hos CloudCraft, og jeg er som vanlig helt usponset.

Det er høst, gi meg trøst

Brrr. Det er grått, det er vått og livet er rett og slett trått.

En ting er at jeg alltid går på en liten smell når skoleåret starter og huset tømmes for armkroker og fang. Alene trasker jeg rundt i jakten på kos, og venter på at flokken skal komme hjem etter jobb og skole. Dette kan jeg leve med, det er tross alt helg ganske ofte.
Men dette høstmørket dere, det synes jeg er grusomt. Og nå skal jeg fortelle dere en hemmelighet;
jeg er jo en riktig tøff dame, jeg vokter hus og hjem og står på for flokken. Men høstmørket synes jeg rett og slett er skummelt. Det rasler og tasler i løv, bak hushjørner og under biler. Jeg liker det virkelig ikke. Derfor blåser jeg meg opp og lager fryktelig mye lyd når vi skal ut, for å fortelle alt som truer der ute at her kommer den skumleste dama i gata.
Også inne da...litt kaldt, men ikke kaldt nok til å fyre i ovnen.

Nei. Høsten er definitivt ikke min favoritt blant årstidene. Tror jeg bare holder meg her jeg inntil videre, under dyna. Må bare huske å krype ut av dynetrekket før matmor skal skifte sengetøy. Tro meg, den feilen begår man bare en gang. Veldig glad hun reagerte på uvant tyngde i dyna før hun ristet den fra verandaen...

PS. Jeg har alltid synes det er litt flaut å være mørkredd. Store kule hunder er ikke mørkredde.Men i sommer hørte jeg en av matmors tanter fortelle at da de var små måtte de alltid passe på å hente geitene hjem fra beite før det ble mørkt, for geiter er mørkredde.Hvis det ble mørkt ville ikke geitene gjennom skogen. Skjønner dem godt jeg.

XOXO Laika

Når er det nok?

Jeg hørte en omtale av denne på radioen i sommer, og bestilte den tvert.

Til å være en selverklært ikke-leser av kriminalromaner har jeg etterhvert lest ganske mye krim, og ja, jeg liker tydeligvis krim likevel. Men er dette en kriminalroman?
Boka handler om Roderick, eller Roddy, Macrae, som vokser opp på den skotske landsbygda, i et miljø med lite penger og få muligheter til et bedre liv. Han sitter i fengsel og er anklaget for et brutalt trippelmord ( derav tittelen) og mens advokaten vil få ham erklært sinnssyk i gjerningsøyeblikket insisterer 17 år gamle Roddy på at dette var helt planlagt, at han slettes ikke er det minste gal og at han er helt klar for å ta sin straff.
Advokaten får unggutten til å skrive ned historien sin, fra starten av og frem til han blir fengslet og rettssaken starter. Deretter følger vi rettssaken.
Det er vanskelig å si mye om handlingen uten å fortelle hvordan det hele ender, så jeg sier bare at nei, her er det ingen lykkelig slutt. Og ja, denne boka anbefales.
Jeg sleit litt med å komme i gang med boka, men på annet forsøk løsnet historien og den ble vanskelig å legge bort. Det interessante er ikke hvordan det går med Roddy under og etter rettssaken, men hva som leder opp mot selve forbrytelsen og hvordan små drypp, stikk og fornærmelser tilsammen kan utløse et slikt raseri. Og nettopp dette er så fascinerende, for når vitnesbyrdene kommer, og han selv forteller, er det så lite ...det er omtrent ingen ting og han virker nesten litt gal som har blitt så sint for så små hendelser at han er villig til å ta livet av tre mennesker.
Det er den lille mannens kamp, den fattige familien mot den lokale håndhever av lov og orden. Det er spydigheter, knuste håp og gryende drømmer.
Og det er tankevekkende, for hvor mye skal man tåle? Og hva gjør man når det ikke finnes noen å klage til, eller klagene dine blir latterliggjort fordi det er så lite, så teit og smålig?

Forfatteren er nominert til Man Bookerprisen 2016 med denne boka og vinner blir kåret om en uke. Jeg heier på denne ( kanskje fordi det er den eneste av de nominerte jeg har lest) og lurer på om jeg kanskje burde lese noen av de andre også.

far min

Et barndomsminne:

jeg hadde fått tyggegummi, og mens jeg fornøyd tygget i vei sa far noe sånn som Du får ikke klistre den fast i øyevippene nå da.

Dere kan jo tenke dere hvordan det gikk.. det tok ikke lang tid før jeg betuttet stod foran far som med avbrent fyrstikk og umåtelig tålmodighet fjernet tyggegummi fra vipper og bryn på meg.

Lun humor og glimt i øyet og aldri et stygt ord om noen.

Tvers igjennom en fin fyr.

Da som nå. 

Heldige er vi som har en slik ektemann, far og bestefar. 

Dagens blomster

Jeg broderer Gudbrandsdalen Festbunad, for første gang på noen år, og jeg koser meg.

Ukas lydbok ( eller lydbøker )  er triologien om Millennium og jeg noterer meg at nålene går fortere når jeg hører en spennende og engasjerende roman enn en romantisk storselger om fortapte barn og triste hager på den engelske landsbygda. 

Helgens kurs

Denne helgen har jeg hatt kurs. Fire damer har sydd enkle plagg, i stødig ( og mindre stødig stoff).

Jeg blir alltid så glad når kursdeltakerne kommer tilbake, da tenekr jeg at de vil lære mer.

Alternativt kan jeg sikkert tenke at de ikke lærte nok på første kurs, men da ville de kanskje valgt et annet kurs eller en annen lærer.

Nå har jeg begynt å planlegge vårsesongen, det ser ut til at det blir noen kurs da også.

Og altså, gamle sybøker er en gullgruve, de er  fulle av tips og triks og har gode tegninger.

( Jeg kan ikke huske å ha fått så konkrete tips om undertøy i noen av mine nyere sybøker. )

Hvordan måle bunadens virkelige verdi?

Og jeg bare spør...ville du sendt det gamle forkleet ditt jorda rundt for å få det kopiert?

Slik avsluttet jeg det forrige innlegget, om forkleet jeg har kopiert, og jeg synes dette er et viktig spørsmål.

Grafferbunad hvor tråder måtte festes på nytt

For hva skjer den dagen det er enda færre som broderer bunader her til lands og de får som er igjen har flere års leveringstid?
Hvordan skal man da få reparert bunader,erstattet deler eller på andre måter ivareta den den kulturelle kapitalen som henger i norske klesskap?
En bunad er ikke noe du kjøper, bruker og kaster når du er lei eller har vokst ut av den. En bunad kan følge deg gjennom store deler av livet; den kan tilpasse seg en variabel livlinje, kan brukes  til slottsmiddag, i barnedåp, bryllup og ved utdeling av vitnemål.
Det er sånn at hvis du har en bunad som er hel, pen og ren og som sitter pent på deg så er du kledd for de fleste festlige anledninger og slipper å bekymre deg for passende utringning, fargers symbolikk i bryllup, pris på kjoler og sko og fjorårets håpløst utdaterte antrekk.
Kort sagt, har du bunad er du berga.
Men, og her er det et viktig men, det holder ikke å kjøpe bunaden. Den må stelles også. Noen ganger må den syes litt ut, eller inn. Hekter og hemper må syes i på nytt og veskelåsen har det med å løsne i sidene. Kanskje får du et hull i forkleet, tråkker ned falden eller gullbroderiene på venstre forstykke blir ødelagt av bilbeltet. Ikke store og kostbare jobber, men likevel viktige jobber. Jobber som må utføres så fort som mulig før enda mer av falden løsner, hektene faller av eller bunaden rett og slett ser litt lurvete ut.
Noen gjør slike reparasjoner selv. Andre trenger hjelp.
Og her nærmer vi oss sakens kjerne, nemlig hvem man skal få den hjelpen av.

Det er tilsynelatende så enkelt og greit, lettvint og lønnsomt, å kjøpe bunad hos en rimelig leverandør. De er jo så flinke disse asiatene som broderer så jevnt og nydelig, de har nok i blodet. Og dessuten, de får jo jobb med ordnet arbeidstid og anstendig lønn. rett og slett  en vinn-vinn situasjon.
Selv om dette ikke er mitt syn på saken skjønner jeg at dette synet har festet seg hos en del kunder.
Og ja,samme hva jeg sier, skriver og skriker så har nok Kinabunadene kommet for å bli.

Men hva skjer hvis alle som skal ha ny bunad velger produksjon i utlandet? Er det sannsynlig at vi som syr bunad vil slå oss til ro med omsøm, reparasjoner og vedlikehold, og vil vi klare å rekruttere nye inn i faget hvis dette er fremtidsutsiktene - rutinemessig vedlikehold? Sitte og sy hekter, hemper og falder fem dager i uka og få åndenød av lykke hvis vi en sjelden gang får en omsøm? Eller finner vi oss en annen jobb?
I dag lønner det seg for forhandleren å sende komplette materialpakker til land med lavere lønnsnivå enn vårt og kunden har sjelden et personlig forhold til materialpakken som befinner seg et sted i det fjerne utland. Men hva om det er en bunad som har fulgt deg i flere tiår som trenger noen kjærlige sting i falden eller ny grunnsøm på livet? Hva om bestemor endelig gir deg bunaden hun ble konfirmert i, den du har ønsket deg i flere år og som sitter som et skudd  med trenger nytt forkle?

Vil det være like fristende å sende bestemors forkle til den andre siden av jorda, med beskjed om å brodere så likt som mulig? Ikke bare er det dyrt å sende og pakker kan bli borte i posten, men det er så langt unna, så vanskelig å vite om alle beskjeder kommer frem. Og vil det lønne seg? Eller vil det med porto, ekstra beskjeder og tillegg i arbeidstid være like lønnsomt å kjøpe en ny bunad, en som er splitter ny og sikkert holder mye lenger? Men som ikke er din på samme måte?

Så tenker du kanskje at det alltid vil være noen som syr hekter og hemper, som kan sy kryssesting og regels. Men hvorfor skal noen tilegne seg denne kunnskapen hvis den ikke blir verdsatt? Og hva skjer hvis ingen behersker dette lenger og bunadfabrikken i Asia heller vil satse på designobjekter med glidelås og maskinsydd opplegg?

Det er med bunad som med mye annet vi anskaffer oss, det handler om økonomi. Men hva med å se litt fremover i tid også, og tenke på hva som vil lønne seg i det lange løp? Da er det kanskje ikke så dumt likevel å handle lokalt?

ny løslomme til eldre Dovrebunad

Nytt og gammelt

Noen er så heldige å ha bunader som har fulgt familien i generasjoner og selv om plaggene stelles med kjærlig omtanke og stor kunnskap hender det at deler må erstattes. I høst har jeg brodert nytt forkle til en eldre barnebunad fra Sunnmøre. Bildet over viser borden nederst på nytt ( venstre ) og gammelt ( høyre ) forkle. Bunader som har blitt noen tiår er som oftest brodert i en litt annen garnkvalitet enn dagens bunader, og det kan være litt av et detektivarbeid å finne riktige farger.

I tillegg skal fargene stemme med det opprinnelige broderiet  og ikke en ny plansje der det er avvik. 

Tidkrevende, ja. Morsomt, ja. 

Og veldig tilfredsstillende ettersom dette gir bunaden forlenget levetid.

Bildene under viser detaljer fra det nye forkleet, med unntak av det nederste bildet hvor dere ser sideborden på nytt ( høyre) og gammelt ( venstre) forkle.

Og jeg bare spør...ville du sendt det gamle forkleet ditt jorda rundt for å få det kopiert?

Et hjerte fylt av knuter

Franske knuter altså...

Her har jeg merket opp motivet på stoff spent opp på ramme og fylt inn med knuter sydd i DMC moulinegarn. To, tre eller fire deltråder. To, tre eller opp til syv snurrer på tråden.

Huff, jeg blir sprø av den tråden som ligger og flyter oppå hjertet.

Det er en dårlig unnskyldning, men jeg glemte å se over bildene før hjertet ble gitt bort.