Jeg blir litt oppgitt innimellom altså...
Du vet, du har denne ideen om at husets unge skal være dypt og inderlig takknemlige for alle mors
( og selvsagt fars ) innspill om museumsbesøk, bøker som bør leses og dokumentarer som bør sees. Tanken er at når de nå først har blitt vant til å gå på utstillinger og i museer så vil dette bli en selvfølgelig del av alle ferier og alle byturer. Det er liksom ikke noen alvorlig god grunn til at Oslotur skal være en utvidet tur til det lokale kjøpesenteret. Kjedebutikk er kjedebutikk, hilsen mor.
Jeg blir lettere agitert når mine gode forslag om besøk i stavkirker og på bygdetun blir møtt med svake stønn fra baksetet, og rett og slett amper når mine jubelrop om solnedganger, friske fossefall og morsomme skilt knapt nok får de håpefulle til å heve blikket fra de mobile enhetene.
Ukulturelle og utakknemlige er ord som ligger til modning i slike situasjoner.
Da kan det være kjekt å tenke tilbake i tid:
Vinteren 1987-1988 var jeg på jamboree i Australia. Vi var en stor norsk koloni, og vi fløy jorda rundt med stopp i Singapore ( mitt første besøk på McDonalds og jeg syntes det var helt himmelsk), Sidney, australsk bush, Blue Mountains, Hawaii og Los Angeles. En tvers igjennom fantastisk tur med en mengde opplevelser i tillegg til nevnte McDonalds og med ganske tettpakkede dager.
Og det tette programmet er nok årsaken til at jeg, som den ikke-spesielt-engasjerte-syttenåringen jeg var, gjorde et valg som fremdeles får skamrødmen til å bre seg over kinn og panne.
Vi fikk en fridag på Hawaii, og dagene før hadde vi snorklet, slanget oss på Waikiki beach og besøkt et kultursenter. Altså ikke spesielt slitsomt.
Men altså, fridag og muligheten til å velge mellom to aktiviteter:
Besøke Pearl Harbor eller dag til egen disposisjon i Honolulu.
Besøke Pearl Harbor? Nei, det gadd jeg virkelig ikke altså. Ærlig talt, gamle krigsgreier...hva skulle vel jeg med det? Var ikke verden full av krigsminner liksom...
Bare tanken er nok til å få meg til å stange hodet i veggen og jamre av irritasjon. For det tok ikke så veldig lang tid før jeg innså at
A: jeg kommer ikke til Hawaii igjen med det første ( eller det andre, eller tredje)
og
B: Jeg hadde hatt så mye mer igjen for et besøk på Pearl Harbour enn all verdens pastellfargede lebestifter til to for en dollar.
Og ja, jeg nevnte denne hendelsen for de-ikke-fullt-så-små-lenger her en dag, og ble møtt av mild oppgitthet - for hvor dum kan man bli og går det virkelig an å ikke besøke Pearl Harbour?
Da bestemte jeg meg for at det er håp, de skal få være unge. Og hvis de vil kan de være akkurat så utakknemlige og ukulturelle som jeg var. Det er slik livet er, det er slik det er å vokse opp.
Og apropos Hawaii. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg ikke kjøpte en av de totalt usmakelige men likevel dødskule hawaiiskjortene jeg innerst inne hadde fryktelig lyst på i den der bruktbutikken...