den gode mor?

Noen ganger drømmer man om kjendislivet  og om å være en av de vellykkede mødrene som på glanset papir får fortelle om hvordan de fikser hverdagens gleder og utfordringer. 

Velstelt og avbalansert skulle man vist frem et sjarmerende hjem, luftet en laidback holdning og servert gullkorn som fikk minst en redaksjon i vårt langstrakte land til å innse at den der sydama fluksens bør hyres inn som spaltist.

Men så skjer det som ofte skjer; drømmen brister. 

Denne gangen har man imidlertid ikke rotet seg opp i problemene selv men kan lene seg tilbake med en kopp lunken og hjemmetraktet kaffe mens man leser hvordan enkelte av de mer bemidlede løser hverdagen. 

For å være ærlig; man ble ikke imponert. Litt misunnelig kanskje, det kan man vel være voksen nok til å innrømme, men likevel. Ikke fordi det er så vanvittig spennende eller givende eller utviklende eller noe som helst annet enn nødvendig å skifte bæsjebleier eller å trave veilangs med en remjende og særdeles våken unge i vogn. Men fordi det å få barn på godt og vondt er så usigelig magisk og altoppslukende at det å ikke dele både opp- og nedturer ville vært utenkelig. 

Da en åtte måneder gammel Woody slang sine lubne legger på bordet, så strålende på oss og sa de  ( eller det ) bevingede ord goli, goli og vi straks skjønte at det betyr nå har vi det jammen hyggelig dere, så er dette et øyeblikk det gir større glede i å dele med barnets far enn barnets au pair. 

Og da vi noen måneder senere fant hans depot av mat på bjelken under sofabordet var det hyggelig at vi var mor og far, ikke mor og vaskehjelp. 

Men vi er forskjellige, vi velger ulike løsninger. Noen har tydeligvis flere valgmuligheter enn andre, og noen lar seg lettere hisse opp av andres valg. Mangt og meget er sagt i denne saken, og enda mer vil vel  bli sagt. Det kan være surt og sårt å lese om andres såkalte vellykkethet. Det er irriterende når enkeltpersoner uttaler seg med stor tyngde om hvordan andre bør leve sitt liv. 

Men til dere mødre der ute, dere som har småbarn dere må levere i barnehagen fem morgener i uka, som må jobbe for å få hjulene til å gå rundt og som trener med gulvvask og frustrerte skogsturer med venninner, vil jeg gjerne si dette:

Nyt livet! Nyt hvert eneste minutt mens ungene er små og har lubne legger, klabbete fingre og du fremdeles kan kle på dem akkurat det du vil de skal ha på. Nyt hvert minutt med babling, halve setninger og interne uttrykk. Nyt hvert rosende utsagn om din kropp, dine klær, ditt hår og dine smykker.

For - det går over fortere enn du tror.

Plutselig står du der, iført et skjørt som for få og små år siden ble betegnet som så vakkert at jeg vil gråte, mamma og du får blikket. Og etter blikket får du følgende utsagn - du viser deg ikke med det noe sted hvor jeg skal være, ever. 

Så husk dette - det handler ikke om å være tynnest eller kulest eller rikest eller vakrest i landet. Det handler heller ikke om å være den aller beste mammaen her på denne jord. Det handler om å være fornøyd, ta seg tid til å være med ungene og la småbarntiden, om den er aldri så slitsom, være en periode med delt glede. Det handler om å overleve med verdighet og overskudd og med en visshet om at du faktisk er en god mor. 

For de aller fleste av oss vil komme til et punkt hvor de søte små ikke elsker oss like ubetinget lenger. Det kommer en dag der det meste vi sier blir møtt med skepsis. Det kommer en tid der de søte små med stor glede løsriver seg med noe større entusiasme enn vi hadde tenkt,

Og når dette skjer, da er det viktig å ha en du kan dele minnene med. Og for egen del er jeg glad for at denne personen bor i samme hus som meg og de søte små, og ikke bare er tilgjengelig på skype fra den andre siden av jorden.