kryssesting i taket

Noe kan man alltids venne seg å like. Eller, man kan bli gammel nok til å innse at man anstendigvis bør like å trene sånn relativt regelmessig, legge seg i anstendig tid de fleste av ukas kvelder, spise sunt          ( innen rimelighetens grenser ) og sette av noen kroner på kontoen for sånn-som-kan-skje-på-upassende tidspunkt.
Men sannelig. Kryssesting altså. Det er det helt uaktuelt å like, noensinne.
Til og med trådtunger er over kryssesting på to-do-listene.
Derfor kan man gjøre følgende:
1. Nekte å ta den slags jobber
2. Utsette elendigheten i det lengste og tro at det skjer et mirakel ( kunden vil ikke ha kryssesting, kunden vil sy kryssesting selv, små skreddermus syr kryssesting i nattens mulm og mørke)
3. Finne en kollega med et noe mer positivt syn på slike broderiteknikker og føyse kunde og materialpakke videre i systemet.

Det er ikke nødvendig å gjøre alt selv. Det er ikke nødvendig å si ja til alskens jobber for å være grei. Noen ganger er det mye mer ok å si nei. Nemlig.
Og neste gang noen ringer med skjorter med kryssesting, eller selskapskjole som er for løs over venstre pupp, eller, gud forby, har oppdaget at en søm på trenings t-skjorta har begynt å rakne og at dette er så sårbart at det er ( ifølge kunden) smart å sy sammen før vask, skal Fruen si NEI.
Kryss i taket og alt det der. Sannelig. Nei, nei og atter nei. Jeg vil ikke.