den forstemmende entusiasmen

Har jeg nevnt det før, det at jeg er grunnleggende skeptisk til folk som er blide hele tiden?
Hva som er årsaken til dette er noe usikkert. Selv skylder man på dølablodet; ingen ekte døler ville finne på å være overstrømmende blide og imøtekommende 24/7. Men så har man venner uten en dråpe tyktflytende dølablod i årene og de er av nøyaktig samme oppfatning som Fruen - smørblide mennesker har en baktanke. De er ute etter noe.
I den senere tid har man kommet frem til at skepsisen ikke bare gjelder sånne superblide folk. Den gjelder også de som alltid er sånn overveldende kvitrende entusiastiske. Du vet...De som alltid har en løsning, som alltid ser muligheter  og har forslag. Livet er fullt av halvfulle glass, enhver hindring i veien er en kjempespennende mulighet for personlig vekst og jada, jada, jada...

De vet at du bør trene på mølle og ikke på ellipsemaskin. De tilbyr, uspurt, ultimate løsninger på alle sømtekniske problemer man kan møte i hverdagen. De kjenner snøforholdene i Barndommens dal selv om de knapt nok vet hvor nevnte dal befinner seg. Har du lest en bok? Slapp av, de har lest trilogien, sett filmen, hørt hørespillet og bestemor kjente forfatteren personlig ( men ikke for personlig om du skjønner, hehehheh). Skal du på ferie? Hvorfor ikke teste nabobyen isteden, der er det mye mer kultur, bedre strender, bedre shopping og det hele. Har du vært på ferie? Hvorfor var du ikke i den butikken, det museet, leste du ikke artikkelen i avisa dagen før du reiste?
De er så inn i ...... fulle av løsninger, kunnskap og oversådd at Fruen føler seg som en sur og dårlig oppvridd vaskeklut i deres nærvær.

Og så kan man undres; hvorfor er det så vanskelig å ta inn over seg denne boblende entusiasmen og la seg inspirere til stordåd?
Selvsagt bør man bli fylt av takknemlighet for at andre så tilsynelatende uproblematisk surfer gjennom livet og gjerne føyser deg med i dragsuget. Du kan ta i mot alle vennlige innspill nettopp som vennlige innspill.

Dette er et av punktene det jobbes med for tiden. Det å ikke la seg overvelde av andres løsninger og automatisk tro at de er så mye bedre enn ens egne. Og det handler ikke om misunnelse, som man har hatt en gnagende, nagende fornemmelse av. Det handler ikke om å ikke unne andre å ha glimrende løsninger. Det handler om å innse at egne personlige valg ikke nødvendigvis er dårligere enn andres. Og det handler om at egne personlige valg kanskje passer bedre for deg personlig.
Men det er så vanskelig å si det!
Fruen blir mutt & stutt og relativt tyst og går kanskje glipp av enkelte gode ideer fordi ørene lukkes hermetisk.
Noen ganger må man øve seg på å puste dypt inn, smile vennlig og si;
Jasså, mener du det? Så rart, på de åtteogtjue Nordlandsbunadene ( her er det legalt å dra på litt ) jeg har montert har jeg gjort slik&slik siden det står i monteringsansvisningen som er utarbeidet av den lokale bunadsnemnda og dessuten sparer det omtrent fem timer sammenlignet med din løsning.
Eller den mer generelle -guuuud så spennende. hvordan har du tilegnet deg denne kunnskapen?
( mens du egentlig, inni deg, sier omtrent det samme men med litt andre ord)

Det skal også sies at her en dag på luftetur med den lille lystige skjedde følgende:
Vi traff en eldre hund av den stødige sorten, men det lot ikke Laika seg påvirke av. Hun hoppet og spratt, rullet og lå på rygg. Hun bjeffet og pep, og svinset rundt og foran og bak og nesten over den adstadige eldre damen som begynte å se relativt anstrengt ut i møte med all denne entusiasmen. Det gikk som det måtte gå, den eldre sa klart fra at det var på tide å klappe igjen livsgleden og luske hjem og eieren på sin side syntes dette var trist og leit og unnskyldte sin premenstruelle hund.
Men har vi det ikke sånn alle sammen, at vi noen ganger bare har lyst til å bjeffe - Stikk av! Jeg klarer det sjæl!