kjærlighet og sjokoladekake

Mamma, hva er en revolusjon? Hvorfor la de møbler midt i gatene? Skal vi ha non-stop på? Synes du det var leit at han lille, Gav-Gav-Gavroche døde? Hvordan kan noen holde en tone så lenge? Var det fem egg? Og ti desiliter melk, er du sikker?

Multitasking, som det så fint heter, kan være en risikosport. Selvsagt vil man gjerne være en slik überkul og opplagt mor som søndag morgen lekende lett forklarer budskapet i Les Miserables samtidig som man ganger opp en kakeoppskrift til passe størrelse og lurer på hvorfor man aldri kan få samlet seg til å skrive ned den forstørrede versjonen. Midt oppi det hele kan man diskutere hva musikanten skal ha på seg under kveldens konsert og hilse blidt på tenåringen som gjerne sover litt lenger i helgene.
 Queenie knekker egg, søker opp sanger på YouTube, finleser vekt og mål og saumfarer skuffer og skap for kakepynt.
Små detaljer fra gårsdagens filmopplevelse gjenoppleves, harmonien er fullkommen og det eneste som er litt trist er at kakerøren liksom aldri blir helt som den burde. For å være helt ærlig så er den litt tynn. Veldig tynn.
Og det er her fordelen ved at barna vokser til virkelig slår til.
For noen år siden ville minst et barn hengt rundt på kjøkkenet og kommet med mer eller mindre konstruktive forslag til hvordan man redder en mislykket sjokoladesuppe. Nå derimot skjønner de, som ved et mirakel, at med en gang mor erkjenner at det var 10 dl mel og 4 dl melk istedenfor varianten som skvalper rundt i mikseren nå, med ti og ti, lønner det seg å være aktivisert på annet hold.

Den ene bekjeftiger seg med å installere en ny ruter, den andre finner klær og tilbehør til konsert og mor skvetter oppi mel og bakepulver etter behov og lurer på hvorfor man var så nedlatende til forslaget om å ty til posemiks og hvorfor han som er ute og ordner andre greier ikke har med mobil så man kunne fått anskaffet en av nevnte poser i tilfelle dette ikke går veien.

Vi så altså LesMiserables i går. Den anbefales. Enkelte sanginnslag kunne sikkert vært bedre, personlig synes man Cozette er tiltaksløs og sutrete og liker Eponine bedre. Men kjære vene, for en historie!
Queenie er klar for å lese romanen. Fruen vurderer å snoke opp en barneutgave uten disse evinnelige kapitlene og politikk ( de man hopper lettbent over selv).

Og apropos kino.
Hvordan forklarer man Anna Karenina som en praktfull bok til en tiåring? Vi så klipp av filmen, og siden barnet for lengst har skjønt at strake veien til mors hjerte er å mene at bøker er bedre som bok enn film vil hun gjerne vite hva boken handler om, og om den er lesverdig.
Og friskt satt man igang;  gift kvinne med liten sønn møter og blir dypt og inderlig forelsket i annen mann, forlater mann og sønn, lever med ny mann, utstøtt av samfunnet og jotakk, Vi kuttet referatet der. Ingen vits i å nevne dette med toget på slutten av det hele.
Det så uansett ikke ut til at dette rykket opp til toppen av Queenies leseliste.

Men kaka ble god. Det er noen år siden den slags ulykker endte som rene katastrofer.