kreativ sommeruke

Uken brukes på best tenkelige måte; på kreativ sommerskole for barn.
I løpet av fem dager skal glade barn oppleve gleden ved å strikke, spikke, brodere, tove, snekre og male. Det er hektisk, det er skjenking av saft, oppkutting av epler, plastring av knær og tær, det er av og på med klær etter vær, spise inne eller ute, det er opptelling av barn og utdeling av navnelapper.
Det er interessant å se sitt eget barn suge til seg kunnskap som hun på ingen måte er mottakelig for når Fruen prøver seg på en-til-en undervisning på hjemmebane.
Noen var med i fjor mens andre er nye i år, men allerede i dag - mens de gnikket og gned på grønnsåpefylte ulldotter diskuterte de hvorvidt de skulle komme tilbake neste sommer, og hva de håpet de skulle få lære da.
Det er slitsomt innimellom, ansvaret er stort og alle skal trives og oppleve gleden i å mestre. Vi skal lage aktiviteter som passer flere kunnskapsnivåer, og som fører til produkter barna har glede av.
Men den gleden de viser, når de knekker koder, spikker et fabeldyr eller broderer navnets sitt med korssting, den oppveier timene som går med til planlegging og bekymring for faglig innhold og formidling.
Og når dagen er over og Fruen sitter taus og flat i en stol, da tillater man seg å kjenne litt på gleden og lettelsen i det enkle faktum at man ikke gjør dette på heltid. For ære være alle de lærere som makter å bevare gløden år etter år, selv ville man utvilsomt ha brent ut fortere enn en fyrstikk.

hot blog-dog

Jeg liker høsten. Da har jeg bursdag og kan håpe på kjøttkake med lys, pipende gaver og koselige turer med innlagte gjørmebad.
Jeg liker vinteren. Da kan jeg lage ganger i snøen, smugspise pepperkakehus og sitte inne og overvåke fuglenek ( og andre nek). Når det er mildt og fint kan jeg også håpe på et gjørmebad eller to.
Jeg liker våren.Da smelter snøen og gjenglemte skatter og halvspiste pølser dukker frem fra glemselen. Og når vi går tur kan jeg snuse og snøfte, og ta et gjørmebad.
Men aller best liker jeg sommeren. Fine unger lar ytterdør og kjellerdør stå på vidt gap så jeg kan ta små ( eller lange ) og særdeles spontane turer på frihånd. Fine unger kan også vifte med ispinner og pølser som jeg kan snappe. Og når vi går tur kan jeg ta meg et gjørmebad ( ihvertfall hvis det har regnet)
Det jeg ikke liker med sommeren, er den pausen som oppstår i enhver samtale som omhandler sommerferie. I fjor for eksempel, da ble jeg sjekket inn på et enkeltrom på et egnet hotell. Og det var fint det, jeg ble hes og fikk mange gode venner. Men likevel, det er vel ikke nødvendig å fortelle så detaljert om spanske skinker og andre delikatesser når jeg bare har knasket tørrfor?
Jeg er litt spent på hva de planlegger i år...Derfor jobber jeg målbevisst med å gjøre meg uunnværlig. Jeg varmer opp senger, prøvesmaker mat, lufter meg selv og har som mål å vise hvor selvstendig jeg er, og hvor lite jobb det følger med sjarmerende lille meg.
Det måtte jo vært fint å ha en hund med på ferie - en helt egen og intenst pesende  hot dog i baksetet?
Tror dere jeg lykkes?

Og matmor skyter inn: pesingen er like intens uansett temperatur. Den skyldes ikke at dyret blir overopphetet og vanskjøttet i varm bil, men derimot at dyret blir ekstremt oppglødd av å være med i gjengen og med på tur.

rød? rosa?

Det heter rød som en pion. Men finnes det egentlig rødmerøde pioner?  Uti vår hage blomstrer ene og alene rosa pioner, og når Fruen i hine hårde og ekstremt solbadende dager antok samme nyanse som avbildede blomst så var man uheldig og ubehagelig rosa, ikke rød?
Og når man likevel lurer på livets grunnleggende mysterier - heter det pion eller peon?

bevares, bare spør!

Finfine måter å drepe en samtale på (og de svarene man har lyst til å gi):

1. Er du bare sydame?
Ja, jeg fikk jelp av de andre i klassen for å komme gjennom grunnskolen, og gjernen min er ikke bygd til annet enn å flytte knappenåler frem og tilbake.
2. Har du aldri hatt lyst til å ta en ordentlig utdannelse?
Nei, gud bedre meg. Jeg er altfor dum og måtte ha smisket sykt mye med alt av lærere, sensorer og forelesere for å komme gjennom et skarve grunnfag. Håndverksfag er en gavepakke for slike som meg.
3. Kan du leve av å sitte hjemme og sy?
Selvsagt ikke, men det har jo aldri vært noe mål.  Det er bare en hobby. Egentlig lever jeg av Høvdingens inntekt og bruker dagene til å gafle konfekt og oppdatere meg på såpeoperaer.
4. Søsteren din studerte matematikk. Er det ikke rart at intelligens kan være så ujevnt fordelt i en familie?
Det har jeg ærlig talt ikke gjerne til å tenke på, men takk for at du nevnte det. Kanskje jeg burde saksøke våre felles foreldre for ujevn fordeling av gen?
5. Barnet vårt er ikke så flink på skolen. Er det en håndverksutdannelse du kunne anbefale?
Bunadtilvirker?
6. Har du lest Hamsun! Jammen, du er sydame?
Ja, jeg blir så gråtkvalt misunnelig på de vakre heltinnene i bøkene til Barbara Cartland og Danielle Steel. Jeg leser Hamsun med synonymordboka liggende oppslått og så ringer jeg noen med bedre utdannelse når jeg blir stående fast.
7.  Du kan vel trene, lage middag, vaske hus og gjøre det du har lyst til på dagtid du?
Selvsagt, for jeg jobber jo egentlig ikke. Jeg bare koser meg med hobbyen min. Barna kommmer hjem til polert hus og nybakte boller hver dag.


Og så går tankene til mor som oppdro oss til å bli pene piker, smile pent og konversere dannet. Men samtidig kunne man ha lyst til å la seg inspirere av gynekologen som etterhvert ble lei av å få faglig relaterte spørsmål i tide og utide, og særlig i festlig lag. Til slutt bad hun en av de nysgjerrige om å legge seg på bordet så hun kunne ta en titt...

PS! Takk for fine kommentarer! Det har vært en travel uke, med miniblogging og dertil dårlig respons på kommentarer. Men de blir lest, alle som en altså!

om fordommer og forventninger

Ok, det er ikke bare håndverkere som en gang iblant får diverse fordommer servert på sølvfat.

For når Fruen tenker seg om, så har det vel hendt at man selv  har kommet med noen mindre gjennomtenkte utsagn om tørre, tallknusende revisorer, førtiåringer som nyskilte sklir gjennom byen iført Ray-Ban og Porsche, eller ja, du vet.
I mange byer og bygder finnes det steder, gater, bydeler eller grender som på sett og vis ikke er så fine som andre områder, og hvor man ikke har det minste lyst til å bosette seg eller la sine barn vokse opp. Ikke fordi det tilsynelatende er noe galt hverken med hus eller naboer, skolen kan ha godt renommé og nærbutikken har fersk og fin frukt, likevel det noe som hefter, noe vi ikke vil være en del av.
Og man undres, er det det ukjente, det vi ikke vet noe om som skremmer og frastøter oss? Eller er det det vi har hørt, de hviskende halvsannhetene som serveres over kaffekopper, under paraplyer og bak bibliotekets reoler?

Hvor ofte lar vi ikke inngrodde fordommer styre oss i møtet med nye mennesker?

Og hvor ofte lar vi ikke de samme fordommene ødelegge for spennende bekjentskap og nye opplevesler?

Noen ganger kan man møte mennesker igjen og oppdage at den stilleste jenta i klassen overhodet ikke er et nek, men en reflektert dame med infam humor og felles engasjement for vesker og Sigrid Undset. Og man kan tenke; hvorfor visste jeg ikke dette da vi var unge?

Eller mammaen i skolegården som alltid ser litt sur ut og ikke hilser kan vise seg å slettes ikke være en åndssnobb som ser ned på skjørtekledde sydamer men tvertimot være en mamma som er like sjenert som deg selv...

Noen ganger leder vi våre barn mot andre barn. Barn av mennesker vi selv trives sammen med, barn vi tror våre barn bør passe godt sammen med. Og så river vi oss i håret og gremmes når barna overhodet ikke vil omgås, og vårt eget barn kommer hjem med en helt annen, som vi av ulike årsaker ikke har like mye sympati til overs for. Men er det riktig?  

Vi liker smilende mennesker bedre enn de sure, vi liker de barna som spiser maten de får servert og vi liker mennesker som ligner på oss selv.

Kanskje burde vi bli flinkere til å se verdien i at folk er forskjellige, at andre mennesker med annen tro, andre måter å løse livet på, kan tilføre oss nye impulser og gi oss et rikere liv?

Hør på kokka!

Tv-overføringen av signingen i Nidarosdomen ble spent fulgt av to voksne kokker og en sommerjobbende frøken. På forhånd ble kunder fordelt etter det gode prinsippet en-to-tre, med unntak av at frøkna skulle betjene bensinpumpe og kokke nr to skulle steke eventuelle schnitzler.
Det ble rot i systemet da en ung og lyslugget fyr stakk hodet inn i tv-stua og lurte på om det fantes noen gjester med behov for bilhjelp, og om det var mulig å få en kopp kaffe. Vi svarte i kor, nei, på det første, men selv om det var kokke nr en sin tur til å trave ut i respesjonen og skjenke kaffe gjorde hun seg tung og tunghørt. Det samme gjorde kokke nr to. Motstrebende forlot frøkna nærbildene av silkekjoler og hatter og skaffet kaffe.
Ved retur tv-stue flirte kokke en og kokke to lurt, og ytret at han der NAF-sjåføren, han er da en utrolig hyggelig fyr. Han måtte vært noe for deg.
Jaja, neinei, sa vel Frøkna...
På dagen tyve år etter er man fremdeles aldeles enig med kokkene - han er en utrolig hyggelig fyr.

Og hvis man er ute og spiser, og det på menyen står noe i retningen av kokkens tips, ja så følger Fruen det rådet med lett hjerte. For man har erfart at hvis kokka anbefaler noe som ser bra ut, så stemmer det!

uoppdragen unge søkes!

Vi sier selvsagt ja takk til høflige, veloppdragne barn som hører på sine foreldre og gjør som de blir bedt om. Vi kroer oss av stolthet når andre roser våre barn, eller når de oppfører seg eksemplarisk ( de gangene det skjer...)
Og selvsagt er det en glede å ha barn på besøk som spiser det de får servert, svarer når de blir snakket til, rydder etter seg og tar av lua når de sitter til bords. Det siste er muligens gammeldags, men her i huset inntas ingen måltider med hodeplagg.
Men søndag ettermiddag, da Fruen var på biltur i et av de områder som fremdeles er en hvit flekk i Statens kartbok for fylket, da savnet man å treffe en litt mindre høflig unge.
For det ble etterhvert ganske klart at man var på ville skogsveier, og at idyllisk hytte ved sjøen ikke befant seg bak neste sving. Problemet var at de eneste man møtte langs veiene, var syklende barn.
Og hva gjør syklende, høflige barn når ukjent bil slakker av og kjører opp på siden? Jjoda - de stikker av. Fortere enn svint.
Akkurat som vi har lært dem fordi man aldri vet hva eller hvem som befinner seg i bilen.
Så der kjørte man rundt, prøvde ymse stikkveier, tok noen svinger som enkelte i familien ikke ville godkjent og jaktet på
a. riktig hytte
b. en uhøflig unge
c. en pensjonist på søndagstur

Heldigvis dukket alternativ c opp, med hund. Og veien ble forklart, detaljert, og avsluttet med følgende spørsmål: hva gjør du  egentlig her, når du skal dit?
Jo du, tenkte Fruen. Om en av de syv syklende ungene jeg har passert hadde vært litt mindre veloppdragen hadde jeg sittet ved nevnte hytte for lenge siden og nytt mine reker og min Farris.

dum, dummere, håndverker?

En samtale for noen dager siden forløp som følger:

Bekjent: Jeg var inne på bloggen din her en dag, og du skriver jammen godt!
Fruen: Eh, ja takk. Jeg liker å skrive.
Bekjent: Ja vet du, hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg trodd du hadde mer utdannelse enn svennebrev.
Fruen svelger tungt og vet ikke hva hun skal si...

Det interessante er at dette var ment som en kompliment. For det finnes mennesker som har den oppfatning at håndverkere generelt er dumme som brød, og at vi har blitt geleidet inn på den verktøybestrødde vei for å i det hele tatt ha en mulighet til å overleve. Det antas at vi, om hjernen var litt hvassere, egentlig ville tatt en høyere utdannelse og dermed fått muligheten til å hevde oss mer i dagens samfunn. Hvorfor er det slik at en utdannelse som fører til svennebrev skal nedvurderes i forhold til en høyskoleutdannelse?
Selvsagt, som for de fleste andre yrkesutøvere, kan også en håndverker ha tunge dager og drømme om helt andre yrkesmessige utfordringer enn de vi møter i hverdagen. Vi kan drømme om  å kunne søke en jobb elektronisk uten at avsnittet for videregående skole er lang som et vondt år mens avsnittet for høyere utdannelse forbigås i stillhet mens vi vet at det i seg selv er nok til å sende oss bakerst i rekken av optimistiske søkere.
Men er det noe poeng i å skulle true seg gjennom en utdannelse bare fordi den er ansett som god og gir mulighet til sikker jobb hvis man egentlig vil noe helt annet og vet med seg selv at arbeidsdagene vil fortone seg som en jammerdal?
Å velge en utdannelse man med jevne mellomrom må forsvare kan være et like ønsket og bevisst valg som å velge et fler-årig løp på en høyskole eller et universitet. Det å finne lærested og få lærlingeplass er en utfordring i seg selv. Og mange må, når de står med svennebrevet i hånden, skape sin egen arbeidsplass med de utfordringer og bekymringer det medfører.

Det er ikke mulig å leve i et samfunn der alle er sykepleiere eller ingeniører, eller har en doktorgrad i et eller annet urspråk. Det vil alltid finnes arbeidsoppgaver som krever en helt annen kompetanse og en helt annen utdannelse. Vi trenger mennesker til alle typer jobber og et velfungerende samfunn har like stort behov for rørleggere og elektrikere som for ingeniører og fondsforvaltere.

Så kan man jo spørre seg selv; hvor skal vi få denne arbeidskraften fra om man skal fortsette med denne nedvurderingen av yrkesfagene? Når det skrives i avisene om ungdom som dropper ut av yrkesfag, eller tar allmenn påbygging istedenfor å søke seg videre i en fagutdannelse - er det så rart?
Antall lærlingeplasser har gått ned i de fleste fag og det er økende kamp om de plassene som finnes. Når samfunnet i tillegg heier høyest på de som velger boklig lærdom er det faktisk ikke rart at flertallet søker seg den veien. Og når noen spør - er det kult og sånn å være håndverker? Hva skal man svare...
For jovisst er det stas å ha en jobb, det er fint å bruke dagene på noe man trives med, og som man har valgt selv. Men når man møter mennesker som antar, og ikke minst antyder, at dette er et valg basert på nødvendighet og ikke evner og interesser, da får man virkelig ikke lyst til å anbefale yrkesfag til noen som helst .


For egen del undres man jo på følgende; ville man, om man for eksempel var advokat, automatisk vært flinkere til å skrive, til å sette sammen ord som gir mening? Er dette et eget fag på universitetet som gir vekttall og kompetanse på innskutte setninger? Eller ville man ved å lese tungt fordøyelige mursteiner om astronomi eller hundens fordøyelse vært bedre egnet til å beskrive et vanlig liv?


ps. noen vil kanskje synes dette er uthenging av bekjent. Det ville det vært om dette var noe som bare har skjedd en eneste gang. Lignende kommentarer er, heldigvis ikke veldig vanlige, men de forekommer i diverse sammenhenger.

på en regnværsdag

På en dag som denne, hvor alt er vått, grått og trått kan man slange seg på sofaen med pledd og pute og vente på bedre vær.

Eller man kan bake muffins og be noen på kaffe

Været blir ikke nødvendigvis bedre, men det gjør dagen!

sommerjobben er i boks

Det går jo ikke an å legge jobben helt bort i to måneder. Eller, det går jo an, men det straffer seg gjerne når skolen starter opp og to barn skal utstyres etter alle kunstens regler og motens luner.
Men akkurat hva man skal jobbe med, hva som kan være med på ferie og hva man kan gjøre uten tilgang på kunder, det kan være et puslespill.
Nå er den bekymringen over ettersom man har mottatt en bunad som skal broderes. Så gjenstår det bare å se om det i år blir som planlagt;
at de søte små pusler harmonisk med sitt og lar mor få en nesten daglig arbeidsøkt?
Eller om det går som det pleier å gå;
at en svartsinnet mor strijobber i ny og ne?
Heldigvis skal Høvdingen ha lang og sammenhengende ferie...

ps. vi er ingenlunde moteslaver. Men spesielt husets yngste har ganske klare preferanser hva angår pennal, meldemapper og annet utstyr som har hatt en lei tendens til å være sterkt påvirket av Disney og andre utenlandske merkevarebyggere. Og til og med grimme og gretne mødre kan innse at det å bære rundt på et avdanket pennal som er mer passende for førsteklassinger ikke akkurat hever motivasjonen for en som skal begynne i fjerde klasse.

avskjedsgave

Dette trenger man:
1. en god lærer som fortjener en avskjedsgave
2. en skoleklasse bestående av hyggelige gutter og jenter
3. en initiativrik mor som er flink med lappeteknikk
3b. en mor som ikke er flink med lappeteknikk, men som kan sy håndsøm. Det hadde sikkert ikke gjort noe om kunnskapene om teknikken var større, men med innsatsvilje og grunnkunnskaper i søm går det ganske greit.

Fremdriftsplan:
1. setter av to kvelder der alle elever kommer og syr minst en lapp og skriver navnet sitt på denne. Dette kan man begynne å snakke om tidlig på skoleåret, men det er ikke dermed sagt at arbeidet igangsettes spesielt tidlig på skoleåret...
2. Deretter broderer nevnte mødre navn, skole og  årstrinn og setter sammen til et teppe.
3. på hyggelig skoleavslutning overleveres teppet.

Og til slutt:
Nå er det sommerferie!
Det er fint å ha vært i en klasse med engasjerte foreldre!
Og om noen skulle lure;  Fruen er mor nevnt i punkt 3b...

fra barn til ungdom

Avslutningsfest for syvende klasse. Tre klasser samlet på scenen i gymsalen. Ungjenter med lipglossblanke lepper og gutter med gelestrittende lugger står foran mødre med tåreblanke øyne og fedre som sikkert også er preget av stundens alvor. Men det er rart med det, det er mødrene som blir mest preget.
Om noen dager forsvinner de fra barneskolen, de spres på forskjellige ungdomsskoler og skal velge livskurs. De står der med forventningsfulle blikk, de har livet foran seg og verden for sine føtter.
Og det føles som det var i går vi så dem marsjere inn til første skoledag, små, små førsteklassinger med heldekkende ransler og blikket stivt festet på ryggen foran.
Nå er de på god vei mot voksenlivet, vi skal fremdeles være med, vi skal lede og gi råd. Men i skolehverdagen er vi ikke lenger like delaktige.
Det er slutt på å være med på skoleturer. Juleverkstedene med barn på kjøkken og i stue, garnstumper og paljetter i lampe og bak sofa er en saga blott.
Disse små, små skal vokse opp og bli ungdommer man nesten ikke kjenner igjen når man treffer dem på butikken, på kafé eller når de plutselig står avisselgende på døra en søndag formiddag.
De skal velge sin vei, de skal velge skoler, få nye venner, nye impulser.
Og man håper så inderlig at det vil gå dem godt, at de alltid vil ha dette klare blikket, den ungdommelige optimismen. Man håper de når sine mål, oppfyller sine drømmer og vokser opp til å bli gode mennesker.
Og man håper de aldri blir for kule til å si hei når man en sen ettermiddag møtes i kassekø, de med en sixpack i neven og en selv med sunn og aldringsforebyggende kost i kurva.
Og så gnager det litt,tanken på at når man ser sine barn vokse opp og nærme seg voksen alder, så blir man selv også eldre, men på en noe mindre sjarmerende måte...

generasjonskløft

Man har ikke alltid samme referanser...Så da man her en dag oppdaget en liten jente i en veldig sjarmerende kjole, av den typen som mange av oss som vokste opp på syttitallet forbinder med små dukker i stoff og papir, sa mor med lett stemme;
Oj, se en Hollie Hobbie-kjole!
Hvorpå Queenie så lenge på kjolen, så på sin mor og ytret:
Hva, en hellig hobbit?

Ingen av oss er helt sikre på hvordan sistnevnte kategori bør se ut, men vi er relativt enige om at de nok ikke pilter omkring i quiltede kappekjoler og luftige sandaler over sine hårete tær.

alene hjemme

Selv om mangt og meget var enklere før, er det også mye som lettere lar seg løse med alder og erfaring. Lukeparkering for eksempel, det har blitt enklere. I slike situasjoner har det også blitt enklere å innse når slaget er tapt og heller kjøre videre til neste luke, der man med letthet kan sette fra seg et vogntog og friskt svinge den lille grå inn der...
Noe annet som har blitt lettere med årenes løp er å være alene med de søte små mens Høvdingen er bortreist. De kan forhandles med, dette er ikke det samme som bestikkes selv om det også fungerer aldeles utmerket, de får med seg beskjeder i 8 av 10 tilfeller og de hjelper til med lufting av den lystige, planlegging av middag. I tillegg holder de mor med selskap og lar henne få utløp for en del av ordflommen som bygger seg opp i løpet av en dag uten annen sosial kontakt enn en snorkende hund.
Likevel, det finnes situasjoner man ikke bør sette seg selv i når man er alene:
1. unngå ytterdør med smekklås.
Dette kan føre til leie opplevelser, og fremskyndet utskifting av nevnte ytterdør. Man kan imidlertid bli bedre kjent med naboene.
2. prøving av kjole med morken glidelås
Dette kan føre til virkelig leie opplevelser med fare for å få skuldre av ledd og forstrukket rygg. Trikset er å sjekke glidelåsen mer enn en gang før man trer seg inn i et pølseskinn man i mutt ensomhet  risikerer å klippe seg selv ut av.
3. ikke planlegg rolige arbeidskvelder
Parallelt med at de strekker seg i været strekkes også leggetiden. De gylne timene med konsentrert jobbing erstattes av kursing for fersk facebook-mor, lakking av negler, samtaler, klesvask og atter samtaler.
4. Glem det velfortjente vinglasset
Eller, utsett det til alle andre sover. Å ikke kunne kjøre for å handle/hente/bringe/levere fordi man har inntatt et kvart glass er ikke hyggelig eller morsomt. Muligheten for at barnet bruker dette som unnskyldning for gjenglemte saker/ ikke utførte oppgaver neste dag er også beklemmende...
5. Unngå uhell med bil
Det er aldri stas når ting i bilen henger seg opp, faller av eller bare forsvinner. Når gassvaieren henger seg opp og bilen høres ut som Apollo 13, er det bedre å ha mannen på kontoret enn i Kuala Lumpur eller  der omkring.
6. Unngå siste og første uke av skoleåret
Hektisk nok om man er to. Definitivt ikke ideelt om man er alene og er vant til å være to.
7. Ikke bli syk

Og om man ikke klarer å holde seg unna disse punktene, tell stille og rolig ned til forventet hjemkomst og send hyggelige meldinger til den bortreiste hvor man på en kultivert måte forteller om livet på hjemmebane. Bare nevn i forbifarten at den ene har brukt øyekremen som sårsalve og at den andre har mistet mors favorittparfyme ned fra 2.etasje ( til stor frustrasjon for nabolagets katter som ikke klarer å plassere ny eim rundt husveggene).

snop og snadder og sure padder

Det har blitt påstått at Fruens smakløker har stagnert på fem-års-stadiet. Selv er man selvsagt dypt uenig i dette, og mener man er i sin fulle rett til å en sjelden gang putte i seg snop av typen som får deg til å vrinske e-e-e-e-e-e-e (omtrent som et skrytende esel).
Nå må det innrømmes at det avbildede ikke ble inntatt av Fruen alene og at boksen heller ikke ble snauet fullstendig. Men er man på camping og skal snakke om livet og døden, bestefedrenes opprinnelige hårfarge, hvorfor Ole Brumm heter Nalle Pu, hvem som får hva ved en skilsmisse og hvorfor en kokt reke blir rosa mens en hummer blir rød, ja da trenger noen hver bittelitt søtt og litegrann surt. Og så litt ramsalt man kan våkne skikkelig av.
Kort fortalt; det har vært en strålende pinse. Vi har kost oss, vært sammen med oss selv og med venner, fulgt vannstanden i Barndommens dal og vært glade vi ikke sitter vannfaste og flåtebyggende der oppe.

Og forresten; man kjenner en på tolv og en på ni som er på samme smaksnivå hva angår godis-preferanser... Teorien om at Fruen er som et barnehagebarn på dette punktet kan derfor tilbakevises.

hvis om atte, dersom atte?

Du mamma, hvis du ikke hadde truffet pappa? Da hadde ikke jeg vært meg? 
Spørsmålet om hvordan livet kunne vært dukker tidlig opp. Og det slutter aldri å fascinere oss. For livet består av detaljer, tilsynelatende tilfeldigheter og hendelser som kjeder seg sammen til en lenke, et glitrende perlekjede som utgjør en helhet vi ikke alltid ser meningen i.

Vi kan drømme om en tapt barndom, solfylte dager med lukten av lyng og krekling. Eimen av varm asfalt og fersk sigar kan fly oss tilbake til den første storbyferien og vi kan for en stakket stund være fem år igjen og knuge to utskårne trefigurer i en klam papirpose. Vi kan tenke at så lykkelig som jeg var da blir jeg aldri igjen. Men om vi lar den tanken slå rot, vil den ikke da bli en sannhet? Kan man klare å motbevise dette, overbevise seg selv om at voksne mennesker med ansvar for familie og hjem kan føle en like ren livsglede som et barn? Eller tør vi ikke. Er vi redde for å fremstå som glattpolerte marionetter med påklistrede smil og null omtanke for de som ikke har det så godt som oss? Noen ganger mistenker man nesten at vi lever i en verden der det å uttrykke ren glede over tilværelsen blir sett på mer som et utsalg av varig svekkede sjelsevner enn som livsglede og sunn takknemlighet.

Vi har vel alle et savn i oss, en drøm vi ikke har realisert til fulle. Vi kan se tilbake på valgene vi tok, skolene vi ikke søkte på, festene vi gikk på, menneskene vi ikke tok oss tid til å bli kjent med og tenke at der gikk jeg glipp av noe, eller søren også, den sjansen skulle jeg tatt.
For det rare med oss mennesker er at vi heller tenker på det vi ikke har enn det vi har.

Når tankene går til hvordan livet kunne vært om Storesøster fremdeles var i live, så er ikke dette noe som styrer livet eller overskygger gleden over alt som er, her og nå.
Men det er vemodig fordi man savner noe som var en viktig del av oppveksten.  Det er et savn fordi man, på lik linje med at man ikke regner med å miste et barn når man først har blitt velsignet med et, tar søsken som en selvfølge. Søsken er av de menneskene som kan stå oss nærmest hele livet, fra barndom til alderdom, uten at de er valgt - de bare er der.
Men samtidig som man tenker på dette, hvordan livet kunne vært, burde vært, skulle vært med en levende Storesøster, så ligger det en annen tanke og murrer i bakhodet;  hva ville man drømt om da, fablet om, angret på?

Kanskje  er det dette som gir oss personlig vekst og et samfunn i utvikling, det at vi higer etter noe vi ikke har, at vi har så vanskelig for å sette oss ned, puste rolig og glede oss over livet?

en gang lillesøster

Det å ha en søster, men likevel ikke ha en søster er vanskelig. For er man enebarn? Har man søsken? Er det ok å si at jo, jeg har en søster og så ta forklaringen etterpå? Eller skal man si at nei, jeg har ikke søsken?
Kan man være en fungerende enebarn, selv om man innerst inne ikke synes man fungerer som enebarn?

Det å en gang ha vært to, og så skulle omstille seg til å være en, tar tid. Seksten år er gått siden vi stod på et tak på Fornebu og så et fly med en kiste lande. Sorgen er ikke like tydelig lenger, men savnet er der.
Og undringen. For om hun hadde vært i live, hvem ville hun vært i dag? Ville vi vært gode venner? Ville hun vært gudmor for begge barna? Ville hun syntes jeg var en dårlig mor? Ville hun selv vært mor?
Ville vi sladret om våre foreldres gjøren og laden, byttet på å ruske opp i dem og ristet på hodet over hvordan de sakte men sikkert blir eldre?
Ville jeg vært den samme? For det å gå fra å være en happy-go-lucky lillesøster til å ordne opp i død og elendighet gjør noe med personligheten. Hvordan ville jeg vært om jeg aldri hadde sittet i et mørkt rom i en amerikansk nasjonalpark og sett åstedsbildene av forsøkene på å gjenopplive henne?
Mange spørsmål uten svar...
Sikkert er det ihvertfall at i hjertet er man alltid en lillesøster, om enn i en noe mindre happy-go-lucky utgave.

sitte ned?

I går ble man grepet av en helt uforklarlig lengsel etter dette;
Å kunne sitte på et autovern i fire timer med en venninne, glemme tid og sted og snakke om livet og kjærligheten. Snakke om gutten i klassen over, som hadde sett på deg i første friminutt.
Det fantastiske i at det er tidlig sommer , at ferien nærmer seg og at spennende saker og ting kan skje.
Plukke på myggstikk uten bekymring for varige arr, sole seg uten tanke på sart hud og fremtidige rynker, spise is uten å tenke på hoftevidde og matallergier.
Falle fnisende om bak en busk mens noen man kjenner kjører forbi med et blodferskt sertifikat.
Å være femten år og den eneste ukyssede på denne jord.

Det er fint å kunne savne noe uten å ønske det tilbake.

Bortsett fra det å kunne glemme tid og sted og halebein da, mens man klamrer seg fast på autovernet midt mellom hjemme og skole, midt mellom steinrøys og oljegrus. Det enkle i å bare sette seg ned, uten plikter eller ansvar, uten tanke på spisetider og leksesjekk. Bare sitte, mens biler og mopeder passerer. Kanskje skulle man bli flinkere til å sitte slik igjen, snakke om livet slik det ble. slik det kunne blitt og hvordan det skal bli? la humle og mygg suse, komme hjem en time etter leggetid og være like blid. Det hadde vært fint?

snipp, snapp lappeti-klapp

Når man en gang i tiden når pensjonsalderen skal det settes av tid til hobbyer. Man skal lære seg halvgamle og halvglemte håndarbeidsteknikker, lære bittelitt italiensk utover una pane por favore og due biglietti a Napoli og muligens prøve seg på vinproduksjon.
Lappeteknikk derimot er man mer usikker på om man skal begi seg ut på. Derfor er det fint å en gang hvert jubelår få være med på små lappete prosjekter. Og når jobben er gjort kan man tenke som så -
det var hyggelig så lenge det varte og kanskje burde man omsatt et og annet fravokst plagg til et teppe?
Eller, kanskje ikke. Ved forrige opptelling var det fremdeles 24 timer i døgnet...

hva om?

Hvordan livet blir, består av både valg og tilfeldigheter. Av dette kan store gleder og lykke oppstå, men det kan også føre til sorg og savn.
Noen ganger tenker Fruen på hvordan livet hadde blitt om man på en interrailtur i 1988 ikke hadde kjøpt akkurat den rosa t-skjorten fra Think Pink. Ikke fordi den ikke var fin, men fordi lappen inni hadde en fristende tekst om Yosemite National Park. En nasjonalpark vi aldri hadde hørt om, men som vi øyeblikkelig lovet oss selv å reise til en gang i fremtiden.
Og man tenker på hvorfor man ikke maste mer på å ha et junibryllup i 1995, et Sankt Hansbryllup med smil og glede og vårblomster i buketten. Et bryllup som ville fått Storesøster til å reise tidligere hjem fra studieåret i USA for å hjelpe til med planlegging.

For hadde livet vært annerledes da?
Eller ville Storesøster helt på egen hånd funnet ut om denne nasjonalparken med de vakre fjellsidene og de spektakulære fossefallene og reist dit likevel? Og om bryllupet skulle stått i juni, ville hun bare fremskyndet rundreisen i USA?
Eller ville den 4.juni vært en helt vanlig dag, og ikke dagen da Storesøster døde?

PS: Takk for gode kommentarer! jeg synes det er viktig å riktig å slippe savnet til når jeg føler det passer seg. Hun er med meg på godt og vondt.

Kom til mamma

Noen vil kanskje huske diverse innlegg som handler om drømmen om en Pucciveske?
Drømmen lever fremdeles i beste velgående, men siden visse detaljer må på plass først ( langhelg i Firenze, hyggelig overskudd på konto og gjerne et jubileum eller noe annet å feire) har man kapitulert for kjøpelyst og internettets påvirkningskraft.
Etter å gjentatte ganger ha sett bilder av den ugifte av søstrene Middleton og hennes lekre grå veske, stupte man kjøpeklar inn på Modalus hjemmeside. Der viste det seg at den store grå var utsolgt, likeså den store brune. Den lille grå ble bestilt, men dessverre havnet man heller ikke her først i køen når guds gaver skulle deles ut og til slutt ble det den lille brune.
Eller, liten og liten...De tider der man skulle stue veskene fulle av bleier og annet barnevennlig tilbehør er over, og den lille er mer enn stor nok for Fruens daglige utflukter.
I dag kom den etterlengtede meldingen om postpakke, og nå står lille Pippa pent, pyntelig og smilende på en hylle i stua. Men i morgen skal hun få være med på tur. Ojoj, som vi gleder oss!

om maiblomster og julegleder

Termindato er et ømt punkt. Fruens mor fødte pent og pyntelig i god tid før termin, og Fruen hadde ingen ambisjoner om å gå så mye som et minutt over tiden under sitt første svangerskap. Så da det glade budskap om den ventede ble spredt og at dato var 13.desember, så man for seg en liten Lucia. Alle ymt om at ungen ville komme på julaften ble avfeid som flås og fjas.
I etterpåklokskapens ånd kan man jo se at det å være så bastant ikke var av det smarteste...For riktignok kom han ikke på julaften. Vår juleglede kom julenatt, på oldemors fødselsdag.

Det er sånn at når man har gått ti dager over termin med førstemann og brukt en stor del av disse ti dagene på å grine, hoppe tau og vandre i trapper, da er det alltid velmenende mennesker i nær omgangskrets som forteller at dette kan skje med den første, og så kommer neste mer omtrentlig på termin.
Og man sukker lettet, og når nummer to er i anmarsj er alt klart fjorten dager før termin sånn i tilfelle. Det var det jo forsåvidt da Woody også var ventende.
Så kommer termindato og intet skjer. Det går en uke, man griner, hopper tau, kjører bil over fartsdumper og vandrer i trapper. Det går flere dager, det går to uker. Humøret er labert, og alle velmente råd om lakserolje og andre aktiviteter som skal sette  gang fødsel testes halvhjertet.
Så har man i tillegg en egen deadline. For det er dette med Storesøster som døde i juni. Man vil ikke ha junibarn, virkelig ikke. Man vil ikke ha noen interessekonflikt om når man skal glede seg og når man skal være trist. Det er dager der det ikke kan flagges eller spises kake.
Men, når fødsel endelig setter i gang sent på kvelden siste mulige maidag er det bare å innse at løpet er kjørt og at det vil bli et junibarn samme hva mor sier og føler. ( på dette tidspunktet var noe annet lite sannsynlig ettersom det å vente til etter 16.juni ville vært medisinsk uforsvarlig).

Og så, et kvarter før mors svarte deadline kom hun, lille maiblomsten vår.

Heldige er vi, som hver dag uavhengig av salgssesong, årstider og vær, kan glede oss over å ha en juleglede og en maiblomst i huset.