hvis om atte, dersom atte?

Du mamma, hvis du ikke hadde truffet pappa? Da hadde ikke jeg vært meg? 
Spørsmålet om hvordan livet kunne vært dukker tidlig opp. Og det slutter aldri å fascinere oss. For livet består av detaljer, tilsynelatende tilfeldigheter og hendelser som kjeder seg sammen til en lenke, et glitrende perlekjede som utgjør en helhet vi ikke alltid ser meningen i.

Vi kan drømme om en tapt barndom, solfylte dager med lukten av lyng og krekling. Eimen av varm asfalt og fersk sigar kan fly oss tilbake til den første storbyferien og vi kan for en stakket stund være fem år igjen og knuge to utskårne trefigurer i en klam papirpose. Vi kan tenke at så lykkelig som jeg var da blir jeg aldri igjen. Men om vi lar den tanken slå rot, vil den ikke da bli en sannhet? Kan man klare å motbevise dette, overbevise seg selv om at voksne mennesker med ansvar for familie og hjem kan føle en like ren livsglede som et barn? Eller tør vi ikke. Er vi redde for å fremstå som glattpolerte marionetter med påklistrede smil og null omtanke for de som ikke har det så godt som oss? Noen ganger mistenker man nesten at vi lever i en verden der det å uttrykke ren glede over tilværelsen blir sett på mer som et utsalg av varig svekkede sjelsevner enn som livsglede og sunn takknemlighet.

Vi har vel alle et savn i oss, en drøm vi ikke har realisert til fulle. Vi kan se tilbake på valgene vi tok, skolene vi ikke søkte på, festene vi gikk på, menneskene vi ikke tok oss tid til å bli kjent med og tenke at der gikk jeg glipp av noe, eller søren også, den sjansen skulle jeg tatt.
For det rare med oss mennesker er at vi heller tenker på det vi ikke har enn det vi har.

Når tankene går til hvordan livet kunne vært om Storesøster fremdeles var i live, så er ikke dette noe som styrer livet eller overskygger gleden over alt som er, her og nå.
Men det er vemodig fordi man savner noe som var en viktig del av oppveksten.  Det er et savn fordi man, på lik linje med at man ikke regner med å miste et barn når man først har blitt velsignet med et, tar søsken som en selvfølge. Søsken er av de menneskene som kan stå oss nærmest hele livet, fra barndom til alderdom, uten at de er valgt - de bare er der.
Men samtidig som man tenker på dette, hvordan livet kunne vært, burde vært, skulle vært med en levende Storesøster, så ligger det en annen tanke og murrer i bakhodet;  hva ville man drømt om da, fablet om, angret på?

Kanskje  er det dette som gir oss personlig vekst og et samfunn i utvikling, det at vi higer etter noe vi ikke har, at vi har så vanskelig for å sette oss ned, puste rolig og glede oss over livet?