Det har blitt påstått at Fruens smakløker har stagnert på fem-års-stadiet. Selv er man selvsagt dypt uenig i dette, og mener man er i sin fulle rett til å en sjelden gang putte i seg snop av typen som får deg til å vrinske e-e-e-e-e-e-e (omtrent som et skrytende esel).
Nå må det innrømmes at det avbildede ikke ble inntatt av Fruen alene og at boksen heller ikke ble snauet fullstendig. Men er man på camping og skal snakke om livet og døden, bestefedrenes opprinnelige hårfarge, hvorfor Ole Brumm heter Nalle Pu, hvem som får hva ved en skilsmisse og hvorfor en kokt reke blir rosa mens en hummer blir rød, ja da trenger noen hver bittelitt søtt og litegrann surt. Og så litt ramsalt man kan våkne skikkelig av.
Kort fortalt; det har vært en strålende pinse. Vi har kost oss, vært sammen med oss selv og med venner, fulgt vannstanden i Barndommens dal og vært glade vi ikke sitter vannfaste og flåtebyggende der oppe.
Og forresten; man kjenner en på tolv og en på ni som er på samme smaksnivå hva angår godis-preferanser... Teorien om at Fruen er som et barnehagebarn på dette punktet kan derfor tilbakevises.
Og her er en 40 åring som også digger mye av det i boksen. Spesielt det øverste laget, hodeskallene.
SvarSletthahaha, det er altså det jeg gjør, lager den lyden som et esel! jeg får vann i munnen og sitring i kinna bare av tanken.
SvarSlettutrolig morsomt beskrevet!
Du spør etter Jules Verne-bok om Telemark. Mulig jeg er helt på feil jorde her, men kan du mene den boka som heter "Tre i Norge ved to av dem", som handler om tre engelskmenn i forrigeforrige århundre som kommer fra England til Norge for å gå på jak og særlig fiske oppover Jotunheimen og oppover der?
SvarSlettElisabeth: Hodeskallene kan du og Woody gafle i dere - de spiser jeg bare i nødstilfelle.
SvarSlettFrau L: jepp, det er alle e-ene som gjør det.
BrittÅse: Nei, det er ikke Tre i Norge. Der er forresten min stamfar med som kjentmann oppover dalen:)
Haha. Fantastisk. Klart du fortjente det når du måtte utjupe om rekene og det der.
SvarSlettJeg også eeeee-lsker smågodt.
PS: Jeg skal røkja etter. Moro med stamfar!!
SvarSlettPS2: Jeg eeeelsker e-godt, og sikler ved synet av den boksen :D
http://www.online-literature.com/verne/ticket-no-9672/
SvarSlettI denne boka er det i alle fall en referanse til steder i Telemark:
"Sylvius Hogg, Joel, and Hulda left Christiania that same evening. They returned to Dal by way of Bamble, as, of course, Siegfrid must be informed of her good fortune"
Boka heter altså Ticket No.9672. Var det den?
Wikipedia:
SvarSlett"Etter premieren på skuespillet «Once jours de siège» i Paris den 1. juni 1861, skrevet i samarbeid med Charles Wallut, hadde Verne endelig penger. Sammen med advokatvennen Émile Lorois og komponisten Aristide Hignard reiste han 2. juli med hjelp fra Hignards familie via Tyskland til Skandinavia for blant annet å oppleve Norge og Telemark med Rjukanfossen. Turen varte over en måned. Etter å ha tilbragt noen dager i Stockholm tok de kanalbåt gjennom alle slusene i Gøtakanal, deretter reiste de med hjuldamper opp til Norge. Etter noen dager i Christiania-området, hvor det også ble tid til en kort utflukt opp til Mjøsa, gikk ferden rundt Hurumlandet til Drammen. Deretter fortsatte reisefølget videre over Hokksund til Kongsberg og Tinnoset med karjol. Deretter med robåt på Tinnsjø til Vestfjorddalen for å se den berømte fossen og Gaustatoppen. Etter å ha vært innlosjert et par døgn i gjestgiveriet på Dale like utenfor det som i dag er Rjukan sentrum, returnerte de mot Christiania via Bamble i Heddal. Den 8. august var Jules Verne tilbake i Paris. Da var nettopp Michel, hans eneste sønn, blitt født fire dager tidligere. Like etter flyttet familien til hans kone Honorines fødeby Amiens hvor Verne ble resten av livet.
Det var blant annet en artikkel i det franske geografiske magasinet Le tour du monde , med beskrivelser av Rjukanfossen i Norge som et av verdens underverker som hadde lokket Jules Verne til Norge. 25 år senere utkom boken «Un billet de loterie, le No 9672», med inntrykk fra reisen, hvor også Bergen og Christiania (Oslo) omtales. Boken ble i 1888 utgitt i dansk-norsk oversettelse under tittelen «No. 9672. Fortælling fra Norge», senere i oversettelse ved Georg Wankel under tittelen «Det store loddet» i 1971 [2]. Her følges det tapre søskenparet Joel og Huldra den ville naturen i Telemark, "