lille nyttårsaften

Vi hadde en gang en russisk kollega. Av henne lærte man at en ordentlig håndveske skulle ha plass til en flaske champagne og at man aldri forlater huset uten sminke.
Vi lærte også hvordan man sikrer seg for et godt nytt år.
 Det essensielle her er å gå inn i det nye året med;

mat i skapet, nyvasket hus, hele, rene og pene klær, penger i lommene og å være sammen med mennesker man er glad i.

For slik man har det når klokka tipper midnatt, slik skal det nye året bli. Kanskje er det tull og tøys og overtro. Men hva er galt med litt overtro i ny og ne, tenker Fruen, og bruker med glede denne kvelden før kvelden på å vaske og rydde, få unna endel skittentøy, stryke skjorter, skrive handleliste for morgendagens festligheter, sende en takknemlig tanke eller to til skjebnen som i år har passet på at ikke noe henger nesten ferdig eller på overtid på systua, lese ut en bok og ellers bare pusle rundt i sedat romjulstempo.

PS.
Det er visstnok ikke tilstrekkelig å putte alskens saker og ting vilkårlig inn i skuffer og skap.

verdens beste gave?

Lykken er å ha en storebror som helt på egenhånd skaffer gave til husets yngste.

Laika har ikke veket fra Tigergutts side siden gaven ble flerret åpen på julaften. Hun bærer han hengivent med seg til og fra buret, lemper ham opp i sofaen, vasker og slikker og masserer trofast. Lykken er fullkommen når bestevennen avgir et piiiiip eller to.
Imidlertid har resten av familien bestemt følgende; små tigergutter blir ikke med på skitur, eller andre turer for den saks skyld. Ingen av oss føler at det å vandre rundt med et stk seigt kosedyr i hånda hever imaget nevneverdig.

Julehelg

Vi ønsker dere alle en velsignet julehelg

julaften

I Barndommens dal fikk vi ofte, d vi var små, velge hver vår gave om morgenen for å dempe forventningssuget noe. Selve valget var lett styrt; valgte den ene gave fra en tante så burde den andre også velge fra samme tante ettersom det ikke var helt uvanlig at gaver fra en giver kunne være sånn passe like. Ofte endte vi opp med hver vår bok. kanskje ble vi ledet, eller kanskje var vi såpass drevne i å klemme på pakker at vi lett skjønte hvor bøkene befant seg.

De søte små er ikke så samkjørt og samarbeidsvillige, og får derfor hver sin julestrømpe om morgenen, med diverse smått som er velegnet tidsfordriv.
Laika fikk egen strømpe ifjor, med en hundekjeks oppi. Da strømpene ble hengt opp for et par kvelder siden var skuffelsen stor da hun trippet bort og stakk snuten nedi - den var jo tom.

lille julaften

Dagen startet, sånn ordentlig, halv åtte i dag tidlig. Queenie og mor under hvert sitt teppe i sofaen, en med kaffe og en med varm saft, Astrid Lindgrens jul danket ut alle hylende Hollywood/Disneyinfiserte tv-produksjoner og fra kjøkkenet kom duften av kokt reinstunge sigende.
Når det i tillegg begynner å snø litt utpå dagen og vi ikke trenger kjøre særlig langt av sted, blir dagen før dagen lutter idyll ( eller så idyllisk en dag kan bli med to søte små i hus ).

Vi er heldige, vi har noen å feire med, noen å glede oss til jul med, noen å være sammen med.
Og vi har noen å savne, noen vi har vært inderlig glade i som ikke er her lenger.
På den ene siden skulle man ønske de var her. På den annen side; kanskje lærer savnet oss å glede oss enda mer over det vi har?

Bittelille julaften

Det er en dag hvor tråder skal festes ( og trådstumper fjernes ).
Det er en dag med innkjøp av vått og tørt, stabling inn i skap, trippelkontroll i forhold til handlelister og påfølgende skriving av nye handlelister.
Det er en dag med utveksling av julegaver, gløgg med gode venner, lettelse over at vi for en gangs skyld har ordentlige julekort.
Det er en dag med intens rydding og rensing av hus.
Det er en dag med lett pynting av hus og oppsetting av juletre.
Det er en dag som på en måte aldri blir lang nok for alt man burde gjort.
Og det er en dag hvor huset ser verre ut enn noensinne, der det flyter av innpakningspapir, vaskefiller, vaskemidler og rene klær som skal ryddes bort.
Det er en sånn dag hvor vi, hvert år, lurer på om vi kommer i mål...

Kort sagt, alt er som det alltid har vært. Og i morgen er det lille julaften og da har vi overhodet ingen planer, enn så lenge.

om bakgrunn

I ferden rundt i bloggverdenen har man observert at det finnes en del blogger med atskillig mer spenstig design enn ens eget. Og dere vet, da kan man kjenne misunnelsen rive og slite...
For det andre har, det vil man gjerne ha selv også.
Men hvordan få en kul bakgrunn?
Omsider skjønte Fruen at første steg på veien ikke er å sitte her og gro grønske av misunnelse, men å  å spørre husets tenåring. Ikke fordi han blogger, men fordi han har en mer avslappet holdning til muligheten for at hele bloggen skal forsvinne ved første forsøk på å endre design.
Vi fant ganske riktig uante mengder bakgrunnsbilder. Vi fant også uante mengder bakgrunnsbilder som æh, de ække helt deg mamma.
Så vi endte med et fagert bilde av syntetiske bånd på rull. Det fikk holde, mente den førstefødte.
Fruen er ikke helt sikker. Burde man valgt en mer bunadaktig vinkling? En ensfarget bakgrunn? Små blomster?
Eller skal man stupe tilbake til den trauste og trygge?

Hva synes du? Ville du følt at Fru Storlien var mer lesverdig med en flottesen bakgrunn? Eller er det ikke så viktig?

tid for pynt?

Inntil videre lever vi godt i et ikke-julepyntet hus.
Men når Fruen kikker ut av vinduet og ser utelysene stråle fra husvegger og trær i nabolaget hender det man lurer på om absolutt alle andre begynner julepyntingen omtrent på den tiden vi bakstreverske grinebitere henger opp adventskalenderen.

Vi gleder oss til å pynte til jul. Fruen gleder seg antakelig aller mest, ettersom julepyntingen kommer etter julevaskingen. Dette er overhodet ikke ensbetydende med at man ser frem til selve vaskeseansen, så husmoderlig er man ikke. Men rent hus og ryddig systue er hyggelig.

Kjære nissen

Kjære nissen.

Jeg har vært snill i år.
Jeg har bare bjeffet på hunder, katter, fugler, edderkopper, rådyr, lemen, mus, en hareunge og chihuahuaene til naboen.
Ja, og så naboene, postbilen, søppelbilen, syklister, bilister, mopedister, motorsyklister, kunder og gjester. Og naboens gjester.
Men ikke en eneste baby som sover i vogn. Jeg er faktisk ganske omtenksom.

Jeg har spist alt jeg har fått servert, og mer til. Dessuten setter jeg villig livet på spill og prøvesmaker andres mat. Jeg spiser alt. Unntatt løk og brokkoli. Hvem spiser forresten brokkoli frivillig?

Jeg har vendt jord i alle matmors blomsterbed ( altså begge to).
Jeg har lekt med alle Queenies gamle kosebamser, gitt dem oppmerksomhet og klam kjærlighet.
Jeg har gått på besøk til naboer og til hunder som vi kanskje kan bli kjent med. Altså, hallo? Når de andre bare sitter og drikker kaffe så må noen pleie det sosiale nettverket. Noen må ta kontakt.
Jeg har varmet senger og sofaer, fasongligget puter og bunker med nyvaskede klær. Jeg har rusket opp i ryddige pledd..

Kjære nissen.
Jeg har stått på i hele år. Jeg er en vennlig sjel, en glad hund. Jeg ber ikke om så mye.
Men om du skulle huske på meg med en liten gave;
Vær så snill. Ikke oksemuskel. Kjære, snille nissen, ikke oksemuskel. Vet du hva det egentlig er  eller?

Hilsen Laika

PS. Nå vil jeg ikke virke bortskjemt, for det er jeg slettes ikke altså. Men det der med at jeg blir glad for alt, unntatt oksemuskler, det stemmer ikke helt. For kjære, snille nissen; jeg ønsker meg ikke klær heller, eller sokker eller luer. Hvis det skulle bli så kaldt at noen vurderer å putte på meg klær kan jeg like godt være inne og passe ovnen.

julejammer

Leger liker sikkert ikke pasienter som stiller diagnosen selv.
Så da kan man likegodt vente noen uker med å få bekreftet at det er en aldri så liten og ikke spesielt kjærkommen senebetennelse på gang i høyre underarm.
Ikke det at den er så merkbar hele tiden, bare når man skal sy knapphull, fjerne tråkletråder og bære tunge poser.
Og det er jo overhodet ikke slikt man driver med nå for tiden. Neida.
Heldigvis er julekortene ferdige beskrevet. Det tok omtrent like lang tid som å se to episoder av Farmen, med reklamepauser.

Og forresten, det gjør litt vondt å kjøre bil også. Og å skrive.
Men rent bortsett fra det så er livet slettes ikke verst.  Kakeboksene er fremdeles ganske fulle.
Det er snart jul. Og hvis man klager bittelitt hver dag, ikke så mye av Høvdingen går fra konseptene men akkurat passe masse, så kan det jo hende at noe av det man skrev på den ublu ønskelista dukker opp.
For det ble først skrevet en ønskeliste, for å vise de søte små hvordan mors ultimate ønskeliste ser ut. Og så ble det skrevet en som absolutt er mer realistisk. De skjønte tegninga!

om hår og hud

Woody skal konfirmeres neste år og i den anledning frekventeres kirken noe oftere enn hva vi er vant til. Det tar vi absolutt ikke skade av. Kirken er pen, budskapet godt og gdustjenestene varer knapt en time.
I går var vi på lysmesse hvor pen ungdom tente lys, leste tekster og sang. Og nå skal man selvsagt ikke sitte i Guds hus og tenke all verdens verdslige tanker. Men det gjør man jo. Eller, noen da. Deriblant Fruen.

For det første:
Hvorfor har alle jenter langt hår? Man husker fra egen oppvekst at noen var guttekorte på håret, noen hadde særdeles gradert bob og et fåtall hadde langt hår. Og siden dette var i tiden hvor man enten vasket håret i Timotei shampoo eller med en usannsynlig grønn og syntetisk epleduftende shampoo ble heller ikke håret fyldig og blankt slik som hos dagens ungdom.
For når man sitter der, på lysmessa, og ser disse hårmankene; Ingen har tynt hår.
Ingen har slikt hår der ørene stikker ut.

Hvilken leder over til neste spørsmål:
Er det over og ut med tynt hår? Og hvordan har dette skjedd? Finnes det remedier man kan klappe, smøre eller på andre måter tilføre englefjonene slik at de blir fyldige? Med en tiåring i huset kjenner Fruen prestasjonsangsten bryte frem...For hvordan skal man tilegne seg all denne kunnskapen? Skal det komme fra mor? Fra venninner? Fra frisøren? Når skal man begynne regimet med øredekkende hår?

Og dette leder til neste spørsmål:
Hvor ble alle pizzaene av? Og med det menes ikke de frossen-pizzaene som fantes før grandisen overtok. Nei, det er de begredelige guttefjesene der kvisene kjempet seg frem som kappgangere mot en mållinje man tenker på. Dette er også borte. Har guttene også begynt å stelle, vaske, tone og smøre?

Nå savner man egentlig ikke noe av dette, hverken tynt tjafsehår eller kjempekviser. Men det som var en trist del av vår oppvekst er visst helt borte.
Vi var ikke sånn. Vi visste rett og slett ikke at det fantes hjelpemidler som kunne gi oss glatt og fyldig hår og kjærester med kvisefrie kinn.
Vi var kanskje mer uskyldige, vi var mer barn. Men om vi var så voldsomt mye lykkeligere, det er en annen sak.

det var en fredag aften

Du vet, når man har søkt gjennom alle kanaler opptil flere ganger, gått gjennom dvd-samlingen uten suksess, foreslått å spille noe og blitt nedstemt, foreslått skumringstime med hyggelig snakk og blitt nedstemt...Og det finnes rett og slett ingen ting igjen å foreslå, ingen ting som faller i smak.
Og så sier den desperate mor; kan vi ikke bare finne hver vår bok og lese.

Og så går forslaget igjennom og vi har verdens beste kveld og ingen andre lyder enn sider som blas om, små fnis her og der ( og bittelitt rasling i karamellpapir) og det blir altfor sent og vi er hjertens enige om at dette må vi gjøre oftere.

PS. Og vi i går var husets damer...den mannlige del av befolkningen leser helst ikke bøker. Uvisst av hvilken årsak. Dessuten var de opptatt på annet hold.

Enkel julekurv

Hvis jeg ikke husker helt feil, var denne varianten av julekurv litt mer min greie enn de flettede...

For, selv om jeg likte å klippe & lime, brodere, tegne og skape som barn, så var jeg aldri av de som sugde til meg nye teknikker som en svamp. Da, som nå, trengte jeg tid for å gjøre feil, tid til å knote og tid til å føle meg mislykket. Nå ja, det siste er vel ikke så viktig, men hjelpes meg så kjedelig det er å sjelden eller aldri være førsteperson som skjønner hvordan man fletter, hvordan man strikker kniplingsmønster eller fatter hvordan aerobicøvelser skal krysskoordinere armer og bein. 

DErfor gikk jeg raskt over til denne typen julekurv; to sirkler som danner et hjerte. Akkurat passe.

1.  Lag en rund mal av stivt papir og klipp to stykker i papiret du vil lage kurven av. Brett de to delene på midten, med den fine siden ut.

2. Legg delene mot hverandre slik at de danner et hjerte. Ta de fra hverandre igjen og smør et tynt lag med lim på den ene delen. Fest delene slik at du får en kurv; brettelinjen i de to delene danner kurvens sider.

3. Lag hank. Den festes inni kurva, enten med lim eller tape.

Hvis du lager denne  eller gårsdagens flettede julekurv sammen med småbarn vil du muligens erfare at det lønner seg å klippe delene på forhånd. Ivrige små hender sliter hvis delene ikke passer sammen og ivrige små hoder kan da blir utålmodige. Selv om det å øve seg med butt saks er fint for motorikken kan man kanskje holde fokus på hygge nå like før jul og heller klippe når kravet til to like deler ikke er fullt så viktig.

Flettet julekurv

For noen uker siden måtte jeg med skam erkjenne at et og annet av barnelærdommen hadde gått tapt, og jeg kunne ikke for mitt bare liv komme på hvordan jeg for noen decennier siden flettet julekurver.

At jeg lærte dette i tide til å innvie tolv ivrige unger i kunsten skyldes to ting:

1. Jeg måtte, rett og slett

og 

2. En tålmodig Høvding med god hukommelse

Kanskje aller mest punkt 2...

Men, det jeg savnet i min jakt på flettede julekurver var en aldri så liten trinnvis forklaring, for oss som ikke har svennebrev som kurvmakere eller er intenst inne i tradisjonell julepynt. 

Og med dette i bakhodet, en kombinasjon av det jeg savnet og det jeg ikke skjønte på egen hånd har jeg satt sammen en liten guide:

1. Lag en mal. Det viktige her er at avstanden fra C til D er like stor, eller helst et par millimeter større enn avstand A til B. Hvis det er omvendt har du ikke mulighet for å trykke den ene delen inn i den andre og du ender opp med en julekurv som sårt trenger en runde under strykejernet ( anbefales forøvrig ikke).

2. Klipp to deler, mot brett i papiret.

3. Begynn fletting. Over, under, sjekk at baksiden blir lik forsiden og at kurven kan åpnes. Hvis noe ser galt ut; begynn på nytt.

4. Jo flere hakk/åpninger du klipper innover jo flere fletninger får du. Et tips kan være å begynne i det små og øke ambisjonsnivået etterhvert.

5. Det er alltid litt fiklete å få den siste remsa gjennom. Og det kan føles som om den bare svever fritt uten å holde de to delene sammen. Ta det helt med ro, når naboen smetter på plass sitter kurva som et skudd og du kan begynne på neste!

Denne stakkaren mangler hank.
Hanken bør være såpass lang at du fint får festet kurva på en grein på juletreet, og passe tykk. Og ja, det er sikkert dumt å si passe tykk, men det er ikke fint med en kjempebred hank på en liten kurv, og en trådtynn hank på en solid kurv ser ikke alltid særlig tillitvekkende ut heller.

hanken festes på innsiden, bruk limstift eller en liten bit med tape.

Det er noen år siden sist jeg kjøpte glanspapir, og derfor var det litt spennende å se på utvalget. Dere vet; skiftende tider, skiftende trender.
Det gjelder tydeligvis ikke glanspapir. Det var nøyaktig de samme fargene som før. Men om du ikke lar deg imponere over fargeutvalget kan du selvsagt bruke annet papir, eller filt. Eller bånd? Hva med never?
Metervare går også an, men da bør du stive opp stoffets vrangside slik at det ikke frynser seg fullstendig opp.

I det hele tatt, mulighetene er mange.
Lykke til!

Om unger og tunger

Nei takk, jeg synes dette er veldig privat

Sa Queenie da hun ble presentert for en nykokt og pent oppdelt reinsdyrtunge.
Men etter litt om og men spiste hun ikke bare en, men tre biter.

Nå ligger det fem nyvaskede tunger i fryseren og venter på at Fruen skal sette av tid til koking.
Det var nemlig et av målene med dagene i barndommens dal; å lære å koke tunge.
Ikke fordi det er så voldsomt avansert, men fordi man har blitt grundig bortskjemt med at far i barndommens dal fikser alt slikt med den største selvfølge og når vi alle reiser oppover en helg blir det på sett og vis aldri tid til den slags kjøkkenaktivitet.
Men nå vet Fruen at tunger må vaskes først ( litt glad for at man slapp den delen ), kokes i halvannen til to timer i lettsaltet vann og så skrelles. Smaker fortreffelig både nykokt og kald.
Yummi!

Det er mye foreldregenerasjonen gjør som vi egentlig aldri tar oss tid til å lære.  Selvsagt er det behagelig å sende bunadskjorta oppover en dal og få den knitrende nystrøket tilbake, og selvsagt er det kjekt å hente et ferdig partert slakt sirlig innpakket og navnet. Det er helt ok å slippe å koke syltetøy selv, og å bli passivt oppdatert på en stadig økende slekt. Men, så blir man mer voksen etterhvert og får lyst til å gjøre det selv, prøve og feile litt mens det fremdeles finnes retrettmuligheter og hjelp i den andre enden av telefonen.

Dessuten; det er atskillig hyggeligere å sitte på barndommens kjøkken, kjenne lukten av kokt kjøtt spre seg og drikke pulverkaffe med far enn å surfe matprat.no og andre kokkesteder.
Og så er det hyggelig å ha blitt så voksen at det å ta imot kunnskap fra foreldre ikke er en nedtur...

Det ligger to hjerter i fryseren også. De skal visstnok deles, saltes og deretter tørkes. Hittil har ingen i familien meldt seg til å være medhjelper på dette...Og selv om de fleste nå har smakt tunge så råder det en viss skepsis til dette med å spise hjerte. Muligens er det enda mer privat?

Ps. Siri har nettopp hatt et innlegg om dette med hvor maten kommer fra. Hvis du ikke har lest det bør du ta turen innom.

Livets lotto

Nåja, fullt så seriøst er det ikke...
Men midt oppi henting, levering, øving, passepoilerte lommer ( fysj, fysj), middag og alt det andre som skjer to uker før julaften har vi trukket en verdig vinner av boka Klassisk barnestrikk.

Og den heldige er Lovise.

Så, Lovise; send meg en epost eller en melding på facebooksiden med navn & adresse og så får du bok i posten.

Det er ikke så travelt her altså...men etter å ha gått på en moralsk stjernesmell og lest rosablogger i helgen har Fruen skjønt at her er det bare å peise på og legge ut om hvor travelt livet er.

strikkemaskin?

Vi var i Latvia sommeren 2011, på bilferie. Og alle som har vært i Latvia, eller Baltikum, har antakelig fått med seg at der kjøper man håndstrikk; votter, vanter, sokker eller noe annet. Disse landene har en tradisjon for intrikat mønster på tynne pinner, mønster som kan få våre kjære åttebladsroser til å fremstå som nybegynnerarbeid.
Det ble ikke slike votter denne gangen. Fruen falt fullstendig for dette paret, i en plukketeknikk ( av mangel på riktig faglig uttrykk) som også er doble og dermed særdeles varme.
Men mens vi travet langs bodene, noen i jakten på håndstrikk, andre i jakten på ravsmykker, og atter andre jaktet på en utvei, viste det seg at det å kjøpe håndstrikk i Latvia ikke er så selvfølgelig lenger.
For hva tilbød de, disse damene, med store, lykkelige smil:
Joda, de hadde stort utvalg i maskinstrikk.
Og når man takket høflig nei syntes de tydeligvis dette var toppen av utakknemlighet, for alle ville vel ha maskinstrikk.
Rystet til sjelen endte Fruen opp med atskillig mindre handel enn planlagt.

Men i ettertid er dette en interessant opplevelse. For disse strikkedamene må ha vært sjeleglade den dagen de kunne kjøpe seg en strikkemaskin og dermed øke produksjonen betraktelig.
Prisforskjellen på hånd- og maskinstrikk var ikke påtakelig, og på en del varer var det heller ikke lett å se forskjell. Altså, økte muligheter for å brødfø en familie.

Og hvorfor skal man da komme, på sin høye hest, og bli skuffet?

Vi har hatt noe av det samme her i Norge. Vi skal ikke gå veldig langt tilbake i tid før vi ser at skjorter i lin var atskillig mer utbredt og lettere tilgjengelig enn bomullskjorter.
Årsaken er enkel:
Lin ble dyrket her til lands og mange hadde egen linproduksjon. Bomull derimot ble importert og måtte kjøpes over disk. Og for å kjøpe måtte man enten ha penger, eller varer å bytte med.
Dette glemmer vi lett når vi høyt og bestemt heier på linskjorter til bunad, det var ikke alltid lin som var alternativet til fest...

PS. Foret i de doble vottene er definitivt strikket på maskin, det kan ikke være mulig å strikke så jevnt for hånd.

desembersol

 

Brrrr. Frøken Yr påstår det er sånn omtrent 12 blå her. Det stemmer apsolutt ikke.Vi ville heller kalle det en total skivebom.
Det er så kaldt at det lille lystige lar spor av rådyr og katt være i fred og hutrer seg inn igjen.
Men midt på dagen er det sol. Ikke slik at det varmer eller at rimet smelter, men akkurat nok til at det glitrer og skinner litt her i Barndommens dal.
Kanskje var det viktigere før, det å ha sol hele året, før man fikk elektrisk lys? Men også nå, med varmepumpe og innlagt strøm er det ekstra godt når sola står på vinduet.

om å brodere rasjonelt

   

Broderi skal være hygge og rekreasjon. Og noen ganger ( eller egentlig ganske ofte ) skal det også være jobb. Og selv om jobb også skal være hyggelig bør man ha dette med inntjening i bakhodet.

Da lønner det seg å jobbe med en og en farge istedenfor å brodere ferdig et og et parti. En fordel er at du slipper å skifte trådfarge hele tiden, og dermed ikke har behov for ti nåler. I tillegg kan du legge bort broderiplansjen en gang i blant; hvis det er tre like rapporter kan du ha den ene som huskelapp.
Det kan jo f.eks hende at du, som Fruen da hun gikk på videregående trenger et håndarbeid for å holde deg våken mens andre snakker og snakker og snakker.
Klasseforstanderen ble etterhvert lei av klirrende strikkepinner og etterlyste mer feminine og yndefulle sysler, som broderi. Siden Fruen alt da var av den ytterst omtenksomme sorten troppet hun neste dag opp med broderiramme og engelsk broderi. Det viste seg snart at broderi var enda mer forstyrrende enn strikking og det ble innstendig oppmuntret til fortsatt lueproduksjon.

Men, tilbake på rett spor: det er ikke alltid det passer seg å sitte med nesa i en bruksanvisning. Sørg derfor for å ha med et lettfattelig prosjekt hvis du tar med jobb på tur.

PS
Som på dette forkleet, hvor det er rødt, rødt og enda mer rødt går det ikke an å brodere den fargen ferdig. Eller, det går jo an. Men det er usigelig kjedelig. Legg derfor inn variasjon. Lag noen rosa blader, eller grønne, eller gule, eller rosarosa. Ser du forresten hvilken bunad det er?

dagens utsikt

Kan det bli bedre?
Sol og barfrost i Barndommens dal. Alene med mor og far.

Familiegjenforening om et par dager.
Ingen som er syke, bare et stort behov for å for en gangs skyld reise "hjem" alene.

Og hva er det med oss kvinner? Hvorfor må vi på død og liv grave fram et eller annet vi kan ha svart samvittighet for? For kan man egentlig reise hjem til foreldrene et par dager i desember uten at det er noe galt hverken her eller der. Kan man forlate mann og barn og hverdagslogistikk?
For ærlig talt, hva kan gå galt? Man har jo tross alt hatt en grundig gjennomgang av hva som skjer de to ettermiddagene/kveldene. Og det fine med husarbeid og juleforberedelser er jo at det ikke går sin vei, det er der mandag også. Og tirsdag. Og joda, det blir jul i år også. Med nykokte reinstunger for den som vil ha.

Woody fyller snart fjorten år. Fruen kan ikke huske at hun noensinne har vært i dette huset uten å ha med minst et barn på disse årene. Og selvsagt blir det slik, barnebarn og besteforeldre skal og bør omgås. Og når det er et godt stykke reisetid sier det seg selv at du stikker ikke bare innom.
Men det er litt uvant. Det føles litt feil, som om man på en merkelig måte har rykket tilbake til start...
Det er både hjemme og ikke hjemme.

ps. Det er relativt kjølig her og ingen hund som skal luftes derfor er bidlet tatt gjennom vinduet.

Laika: fabulous five

Tenk dere, fredag var det helt nøyaktig fem år siden Høvdingen hentet meg og tok meg med hjem. Eller, jeg visste jo ikke at dette skulle være hjem. Det tok noen dager før jeg fant veien opp til de myke sengene, og det tok enda litt lenger tid før folk flest innså at jeg ikke er skapt for å ligge på gulv. 

Altså, hallo...Jeg er her for kosens skyld. Ikke bare deres, men min egen også. 

Selvsagt gjør jeg stor nytte for meg også. Jeg er en prektig stifinner og kan kjenne meg igjen opptil flere steder så lenge lyngen ikke er for høy. Da ser jeg nemlig ikke noe som helst. 

Siden det fort ble veldig tydelig at matmors sko er til å sikle over men ikke gnage på og matbokser i gjensnørt sekk heller ikke er min rettmessige eiendom har jeg resignert. Jeg spiser det jeg får servert eller det jeg finner på det åpne marked...

Jeg ser ikke bort fra at matmor har spredd litt edder og galle om meg. 

Har hun nevnt de ni skoene jeg har spist opp? Listene de måtte skifte i gangen? Bamsene jeg har utviklet et usunt kjærlighetsforhold til? Min lekne vane med å gjemme meg inni dynetrekk?

Min motvilje mot å gå ut når det er kaldt eller det regner? 

Mitt blasse blikk når hun kler på meg?

Om hun har skummet over noe av dette, fortvil ikke. 

Det var da, ikke nå.

Nå er jeg voksen og adstadig. 

Jeg tror jammen jeg tar fem år til jeg. 

Minst...

Klassisk barnestrikk, noe for deg?

Hva ser du etter i en strikkebok? Eller en håndarbeidsbok?
Vi du ha alt opplest og forklart eller vil du bli inspirert til å tenke selv?
Fruen regner seg selv som en passe habil strikker og har en tendens til å bruke oppskrifter som veiledende inspirasjon. Dette legger på ingen måte noen demper på entusiasmen når man kommer over nye strikkebøker.

Selv om åttebladsrosa har vist seg å ikke være spesielt norsk og de fleste mønster gjerne har en eller annen logisk oppbygning som ikke er så stedbunden som vi gjerne vil tro, så er den vi her til lands velsignet med en stor og omfattende strikketradisjon. Det er ikke mange tiår siden fleece og mikrofiber gjorde sitt inntog og i samarbeid med bedre isolerte hus gjorde behovet for ull, ull og mere ull mindre. 

Nå strikker vi mer for rekreasjon, pynt og hygge.

Nettopp derfor er det viktig at det, midt i all inspirasjon om å strikke til hjemmet, kommer bøker basert på de norske mønstrene. 

Klassisk barnestrikk tar utgangspunkt i gode gamle schlägere og har oppgradert disse til dagens garntyper og vårt ønske om passform. Dette er viktig, ettersom garn på femtitallet ikke var beregnet på vask i vaskemaksin, mens vi i dag ikke synes det er like fristende å vaske for hånd. Hva passform angår så er vi dessverre noe rundere i kantene nå enn for femti-seksti år siden, så en genser i str 6 år fra 1953 vil være smal og lang til en seksåring i dag. Dette, samt det litt underlige i at garn som for tyve år siden ble strikket på pinne 2.5 nå strikkes på pinne 3, gjør at oppskriften generelt bør bearbeides noe for å oppnå godt resultat og økt strikkeglede.

Og klassikerne er her på rekke og rad; Marius, Fana, Setesdal, rund- og raglanfelling og nostalgiske mønstre som henleder tankene til de klassebildene du vet, de fra femtitallet...
De sistnevnte er kanskje de morsomste, og den på bildet er definitivt på Fruens toppliste av modeller man har lyst til å strikke. Men kanskje ikke akkurat i fargene på bildet.
Fra tiden i garnavdelingen husker man godt enkelte kunders intense motvilje mot å bytte ut fargene i en oppskrift, og selv har man tenkt at det ideelle ville være å gi ut en strikkebok der alt er strikket i svart&hvitt, for å få folk til å tenke selv.
I Klassisk barnestrikk, som i veldig mange andre bøker, kunne fargevalgene vært mindre tradisjonelle. For selv om dette er en bok som dypdykker i arkivet til SandnesGarn og der forfatteren også har valgt å ligge tett opptil det opprinnelige fargevalget, så hadde det vært forfriskende å for en gangs skyld se en av klassikerne i en uventet fargekombinasjon.
Men, det kan vi jo gjøre selv...Og dette kommer, som så mye annet, an på øyet som ser og personlig smak og behag.

Oppskriftene er godt forklart, plansjer og diagrammer lettfattelige og ved siden av den aktuelle oppskriften ( å bla fram og tilbake mellom oppskrift og diagram er noe herk og kan føre til at man tar fantasien til bruk).
I tillegg til jakker og gensere er det gode oppskrifter på bukser, samt luer, pannebånd og halser. Og om du har lyst til å strikke med to farger for første gang; begynn med en lue eller et pannebånd. Og ta med deg supertipset om å gå opp en halv pinnetykkelse når du strikker mønster i forhold til når du strikker ensfarget. Slike småtips kan skille en grei genser fra en fin, og viser at forfatteren faktisk vet hva hun driver med. Dette gir troverdighet!



Dette liker vi! Enkelt og oversiktlig forklart hvordan du klipper opp til jakke, strikker raglangenser, lager knapphull og stolpe. Det å forklare lettfattelig uten å tippe over i overbærende nedlatenhet er en kunst. Det hersker liten tvil om at Tove Fevang, som har utgitt flere håndarbeidsbøker og som er en dreven formidler av fag og skaperglede  vet hva hun bør fokusere på, og hva mange synes er vanskelig.

Enkelt forklart, oversiktlige detaljbilder... Denne trinn-for-trinn-delen i boka er gull verdt og kommer til å bli flittig brukt. Det hender jo også at det er et og annet man egentlig kan, men så står det litt stille. Da er det superkjekt å kunne bla opp i en bok.

Og du, hvis du har lyst til å vinne et eksemplar av denne boka...Hva skal du gjøre da?
Nja, kan vi ikke si at du:
- legger igjen en kommentar her? Det gir et lodd.
- legger deg til som følger her? Det gir et lodd
- liker Fru Storlien på facebook. Det gir et lodd.

Og om du liker og følger allerede, kan du ikke bare skrive i kommentaren hvor mange lodd du fortjener?


Og så blir det trekning mandag 10.12.



PS. Innlegget er merket bøker. Jeg har fått denne boken fra Samlaget, men siden dette er første gang i år jeg mottar noe som helst for blogging ser jeg ingen vits i å opprette egen kategori for reklamebaserte innlegg.

personlig vekst?

På denne annen dag i desember kan vi med sikkerhet slå fast at dette definitivt er en sesong med usedvanlig gode muligheter for personlig vekst.

Øyet som ser

Det pågår visst en aldri så liten debatt om hvorvidt man skal lage pakkekalender eller ikke til sine barn. Kanskje er fjonge pakkekalendere ufint og usolidarisk ovenfor de som ikke er velsignet med denslags veggpynt. Noen har små kalendere, andre store. Noen baker cupcakes, andre lager suppe fra bunnen av. Noen gjør hverken det ene eller det andre men er gode mødre likevel. Vi har våre styrker og svakheter.
Vi trenger vel strengt tatt ikke bry oss så avsindig om hva alle andre bedriver?

I går kveld lagde Fruen mørdeig og deig til pepperkaker, og vi skoldet to kilo mandler. Deretter fullførte Fruen årets kalender.
I dag har vi malt mandler, laget marsipan, bakt sjakkruter, tyske skiver, pepperkaker, brune pinner og en mandelbunn. Det som skal bli kransekakestenger står i kjøleskapet og venter på morgendagen. Da skal vi også pynte pepperkakene, og omskape marsipanen til små og dekorative munnfuller.

Dette er på ingen måte standard prosedyre i huset. Det er ennå flere helger til jul og vi er vanligvis ikke ute i så god tid.
Så, er dette et skryteinnlegg? Et desperat forsøk på å henge med i bloggverdenens påståtte forsøk på å gi medmødre svart samvittighet? Nei.

Det hele skyldes at Fruen fra og med i går er røykfri og trenger noe å fylle dagene, timene og minuttene med. Og om det finnes andre der ute som også tar seg en røyk i ny og ne - dette er en strålende sesong for røykeslutt ettersom rastløsheten som automatisk oppstår lett kan sluses over i andre aktiviteter.

Noen har støv på hjernen og kan til enhver tid vise frem et kjøkkengulv fritt for fotspor str 43 eller vinduer uten snutemerker. Noen baker de mest fantasifulle, sukkerholdige eller kjernesunne kaker. Noen lager kreative, svindyre eller allmenndannende adventskalendere.
Vi som står utenfor vinduet og kikker inn, eller leser en blogg vet ikke hva som er beveggrunnen for at akkurat det ene eller det andre er det viktige i det hjemmet vi besøker. Og det angår egentlig ikke oss heller.

Anders eller Alessi?

For noen år siden holdt jeg et foredrag om bunadens virkelige verdi og affeksjonsverdi. I den anledning var jeg så heldig å få låne en logo-veske av en venninne, og presenterte denne ved siden av en komplett råndastakk bestående av stakk og liv, forkle, skjorte, en sølje, mansjettknapper, strømper og sko. Riktignok ikke håndsydd og hjemmevevd, men en komplett bunad.
Og da kan man stille seg selv, og andre, det betimelige spørsmål; hvem er mest verdt? Eller hva...
Skal timene til en håndverker være mindre verdt og lavere priset enn timene til en ingeniør? Og er det riktig at et stettefat fra en norsk håndverker koster mindre enn et formstøpt italiensk metallfat?
Er det viktigere for oss at produsenten er kjent, eller anerkjent, enn selve formen eller designet om det er et ord som ligger bedre i munnen?
Vi påberoper oss en enorm stolthet i det å være norske, med alt det innebærer av særheter og uvaner. Men hvis det er så viktig å hegne om kulturarv og identitet; hvordor da denne motviljen mot å betale for norsk tradisjonshåndverk?
Selvsagt kan ikke et par håndstrikkede votter i ren ull sammenlignes med et par masseproduserte i syntetisk garn og der vil det alltid ligge en prisforskjell. Men om du står og napper i en hjemmestrikket lue på en julemesse og synes den er skammelig dyr...Hva ville du vært villig til å betale for en lue med en lett gjenkjennelig logo i en butikk?  En side av saken er om man selv strikker, hekelr, spikker og flikker. Da kan man kanskje tenke at nei, dette kan jeg lage selv. Det trenger jeg ikke bruke penger på.
Men vi andre, vi som ikke setter opp renning og vever bordløper, eller dreier løvtynne boller og fat. Har vi noen grunn til å tro at dette fantastiske håndverket vi står og ser på er groteskt overpriset fra en frekk produsent? Eller er det mer sannsynlig at produsenten har kjørt prisen helt i bunn for å i det hele tatt ha mulighet til å få solgt varene sine?



Disse vottene, i størrelse baby, koster mindre enn en flaske neglelakk... Nå vet ikke jeg veldig mye om hvor lang tid det tar å lage selve flaska, blande ingredienser, helle over på flaska, sette på kork og transportere dette flytende gull til butikk. Men. Jeg vet ganske godt hvor lang tid det tar å;
strikke to votter med tomler i størrelse bitteliten, tove i maskin, tørke. Og i tillegg skal du kjøpe garn.

Denne helgen er det utallige julemesser i vårt langstrakte land. Husflidslag, bygdekvinnelag, sanitetsforeninger og andre organisasjoner og arbeidsstuer har jobbet mot denne helgen og er nå klar bak benker og bord med det de har å selge.

Hvis du står der som kunde:

- Tenk på tiden som ligger bak det heklede skjerfet, de tovede  tøflene med skinnsåler, lysestakene i tre, og keramikknissene. Hva tror du produsenten får i timen? 

Og hvis du står der som selger:

Husk at du og tiden din er verdifull. Selv om du har valgt å jobbe med håndverk, enten som yrke eller som hobby, bety ikke dette at du fortjener en timelønn på kr 7, 35 eller der omkring. 

Rynke & stripe?

Det var før man fikk barn, mens man ennå levde en relativt bekymringsløs tilværelse i Tigerstaden. Arbeidsdagen ble tilbrakt i garnavdelingen mens man kastet lange og velsminkede blikk mot damene borte i bunaden. En dag tok man mot til seg og meldte sin interesse for å lære litt mer om mysteriet bunadsøm.
Vips satt Fruen med en ferdig brodert Telemarkskjorte som hun kunne montere. Alt vel så langt...
helt til man kom hjem, åpnet pakken og så på arket som skulle forklare hvordan bitene skulle forvandles til en flott og brukbar skjorte.
Etter tre dager krøp man tilbake til bunadavdelingen med umontert skjorte...

En ting var vrengsy belegg og klipp opp. Det skulle man alltids fått til, hadde det ikke vært for alle broderiene man skulle ta hensyn til...
Straks verre og hakket mer kryptisk var følgende: det skal stripes og rynkes rundt håndledd. Heh?

I ettertid kan man le av det, og være glad for at man ikke helt alene stupte ut i noe som ville endt med forferdelse og som man (mest sannsynlig) måtte brodert noe på nytt. For nå vet man jo nøyaktig hva de mente med striping og rynking:

1. Med solid tråd syr du en cm innenfor kanten. Over, under, like lang avstand. I noen forklaringer er antall tråder nevnt, det kan være fire, eller fem, eller noe annet. Det avhenger av tettheten i stoffet.

2. Når du har sydd første runde syr du en til. Nøyaktig over og under samme tråder som den første. Hvis du ikke er nøyaktig her kan du ende opp med vaffelsøm. Ikke pent!
Avstanden mellom radene er sånn omtrentlig en halv cm, følg vevingen i stoffet.

3. Trekk sammen. Ikke tenk på hals- og håndleddsvidde ennå, bare trekk til så mye som mulig.
Værsågod, det er nå rynket. Nå skal du stripe!

4. Bruk en stoppenål eller en annen solid nål med spiss og rydd opp i rynkene slik at de ligger jevnt. Dette gjør du ved å ta nålspissen ned i stoffet og dra nåla oppover i feltet som ikke er rynket sammen.
Noen synes dette er slitsomt og trykker nåla inn i en vinkork for å få bedre grep. Når du har ryddet opp og stripet på den ene siden snur du stoffet og gjør nøyaktig det samme på baksiden.
Og helt til slutt trenger du kanskje en siste finish på den første siden igjen.

5. Nå ligger rynkene vakkert side om side og du kan sy på hals- eller håndlinninger. Slipp opp rynketrådene slik at vidden stemmer overens med linningens lengde. Det kan være lurt å markere midten slik at vidden fordeler seg jevnt.
Sy fast for hånd med små sting fra rynke til linning. Sy først fra retten.
Deretter syr du fra vrangen. Da kan du enten sy i samme linje og "låse" den synlige rynketråden med en rad kontursting på vrangen eller du kan brette slik at du syr linningen fast i denne tråden.
Du synes kanskje rynkene ser ujevne ut på det nederste bildet? ja, det gjør de. Det har hittil ikke lyktes Fruen å finne en måte å feste knappenålene på uten at alt forskyver seg. Slike ujevnheter rydder du opp i mens du syr.


Et voilá! Du er ferdig. Nå gjenstår bare indresømmer, opplegg, knapphull og annet småpuss.

Og for egen del kan man konstatere at det er på høy tid med litt neglepleie. Det har ikke så mye å si om det er superlakk og overlakk når neglene utsettes for nåler, plukking og pilling.

Har du kontroll?

Desember nærmer seg med stormskritt, julegaver og småplukk til kalender ligger gjemt på de underligste steder. Besøk er under planlegging, De søte små har stadig økende bakelister, for vi må ha pepperkaker, ekeblader, sjakkruter , chocolate chip cookies ( lokalt kjent som mormorkjeks), serinakaker og gjerne sandkaker.
Julekort skal skrives, reinstunger skal kokes, huset skal vaskes og mor skal ha en dag på spa for å få brukt opp julegaven fra ifjor.
Alt i alt synes Fruen at det hele er akkurat sånn som det skal være. Litt hektisk på en fin måte, men likevel oversiktlig.
Bortsett fra følgende bittelille detalj:

Planen var å bruke lørdagskvelden til å knytte fast diverse på mormorkalenderen, fordele twistbiter og gaver etter en indre mammalogikk. Planen var god og realistisk. Ihvertfall helt til Queenie under frokosten i dag nevnte at hun kom til å slite med å sovne på fredag fordi hun aldri får sove natt til 1. desember.
Det mente Fruen var å foregripe begivenhetenes gang ettersom første desember er på søndag.
Men er det det? Neida. Fiks ferdig kalender skal på veggen fredag, ikke lørdag.
Det eneste man kan gjøre da er å stille tenke omtrent det Queenie selv skrev for noen år siden...
Og innse at planen om å få husets reisenisse til å skaffe det siste kalenderplukket på tax-free utgår grunnet tidsnød.

skam og takknemlighet

Man skal ta seg tid til å kjenne på takknemligheten over hvor godt vi har det.

I dag tidlig, da vi stod på Vippetangen og kjente novemberkulda krype inn i tærne var Fruen fylt med motstridende følelser.
Hvis vi så utover fjorden kunne vi lukke øynene og tenke på hvordan det måtte ha vært for 70 år siden da M/S Donau la fra kai med 532 jøder ombord, kvinner, menn og barn.
Hvis vi så den andre veien så vi lysene, minnesmerket og menneskene som var samlet for å minnes og for å markere at noe slikt aldri må skje igjen.

Som mor kjenner man på den konstante redselen for at noe skal skje med de søte små og det evige, intense ønsket om å beskytte dem som best man kan. Og man tenker på de foreldrene som gikk ombord på skipet, uvitende om skjebnen som ventet dem og barna deres.
Maktesløsheten de må ha følt er ikke til å fatte.
Som nordmann kjenner man på skammen over hvor mange som var involvert i deportasjonen av norske jøder, skammen over hvor mange som hjalp til og hvor mange som ikke engasjerte seg.
De færreste visste vel hvilken skjebne som ventet jødene, men likevel. Det er så lett å snu seg bort, velge den trygge veien og holde fokuset på ens eget lune rede.

Og man kjenner på skammen over å stå der og fryse på tærne og glede seg til man snart kan varme seg på en kaffe. For, hvor heldige er vi ikke, vi som kan snu oss og gå derfra, leiende på et barn? Vi kan varme oss, vi kan reise hjem, på jobb eller på skole og ha mat på bordet, klær på kroppen og tak over hodet. Vi har så uendelig mye å være takknemlige for.

Det er ikke alltid lett å være mor. Men i dag kjenner Fruen på takknemligheten over at hun får lov å være mor, at man har barn som kommer hjem hver dag, barn som ikke opplever forfølgelse, sult og redsel for hva som venter. Like mye kjenner man på ansvaret i det å ha barn og oppdra dem til gode, omtenksomme mennesker som med åpent sinn møter andre mennesker og som ikke lar seg forlede til å tro at andre nasjonaliteter er laverestående.
Det er vårt ansvar; å snakke med våre barn om hvor heldige vi er, gi dem en forståelse av at ikke alle er like heldige og at de kan være med på å utgjøre en forskjell.
For som Queenie sa da vi gikk stille gjennom Oslos gater;
Mamma, jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor noen kunne finne på å tro at jødene ikke skulle leve. Hvordan kan noen bestemme noe sånn og hvordan kan så mange være enige i noe så fælt?

Det er ikke lett å svare på slike spørsmål. Men man kan håpe at hun alltid bærer med seg denne tanken, og viljen til å være et godt menneske.

På bursdagsmenyen

Noen vaner og tradisjoner tar man med den største selvfølge med seg fra oppveksten, lykkelig uvitende om at det man selv er vokst opp med ikke nødvendigvis ikke er like selvfølgelig over det ganske land.

Det kan være små ting som å låse døra hver gang man går ut, eller store som hva man spiser på julaften.
Det kan også være dette med at bursdagsbarnet velger middag, innen rimelighetens grenser.
Sistnevnte kan være kilde til mange spennende middager, nye smaker og en viss prosentandel av de rundt matbordet vil kanskje lengte mer enn andre mot dessert og kake.
Vi har latt de søte små styre. Vi har sagt pent nei takk til grandis og diverse hermetiske middager de få gangene det har dukket opp på ønskelista, men vi har spist hval, kongekrabbe og diverse annet som vi voksne kanskje ikke ville kommet på å foreslå.

Men noen ganger undres man; er dette en skikk som ingen andre har?
Eller er det sånn høvelig utbredt å la jubilanten velge meny?

Hva gjør dere, og hva har dere isåfall takket nei til?

Og ville denne tradisjonen endre seg om et av barna slumpet til å bli født på dag som alt før barnets ankomst er en merkedag av den typen hvor man kanskje har en litt fastspikret meny?

Etter å ha lest Tonje Glimmerdal for noen år siden måtte vi teste Joikakakenes fortreffelighet.

Det blir aldri en bursdagsmiddag her i huset.

på en tåkete dag

Hva gjør man når tåka henger rundt husveggene og det som frister mest er å plante seg i sofahjørnet med en ikke-spesielt-god bok og la humla suse?
Jo, man kan overlate kjøkkenet til to tiåringer, vise dem hvordan kaffetrakteren virker og lene seg dorskt tilbake og vente på kaffe og kake.

Man kan forsåvidt også være så utilgivelig dorsk at man ikke engang orker avfotografere seansen men bare bruker bildet fra en tidligere bakeorgie...
Og så er man glad for at den perioden hvor konditorfarger var ansett som særdeles skadelige er over slik at man får kjøpt diverse kunstige farger igjen.