Øyet som ser

Det pågår visst en aldri så liten debatt om hvorvidt man skal lage pakkekalender eller ikke til sine barn. Kanskje er fjonge pakkekalendere ufint og usolidarisk ovenfor de som ikke er velsignet med denslags veggpynt. Noen har små kalendere, andre store. Noen baker cupcakes, andre lager suppe fra bunnen av. Noen gjør hverken det ene eller det andre men er gode mødre likevel. Vi har våre styrker og svakheter.
Vi trenger vel strengt tatt ikke bry oss så avsindig om hva alle andre bedriver?

I går kveld lagde Fruen mørdeig og deig til pepperkaker, og vi skoldet to kilo mandler. Deretter fullførte Fruen årets kalender.
I dag har vi malt mandler, laget marsipan, bakt sjakkruter, tyske skiver, pepperkaker, brune pinner og en mandelbunn. Det som skal bli kransekakestenger står i kjøleskapet og venter på morgendagen. Da skal vi også pynte pepperkakene, og omskape marsipanen til små og dekorative munnfuller.

Dette er på ingen måte standard prosedyre i huset. Det er ennå flere helger til jul og vi er vanligvis ikke ute i så god tid.
Så, er dette et skryteinnlegg? Et desperat forsøk på å henge med i bloggverdenens påståtte forsøk på å gi medmødre svart samvittighet? Nei.

Det hele skyldes at Fruen fra og med i går er røykfri og trenger noe å fylle dagene, timene og minuttene med. Og om det finnes andre der ute som også tar seg en røyk i ny og ne - dette er en strålende sesong for røykeslutt ettersom rastløsheten som automatisk oppstår lett kan sluses over i andre aktiviteter.

Noen har støv på hjernen og kan til enhver tid vise frem et kjøkkengulv fritt for fotspor str 43 eller vinduer uten snutemerker. Noen baker de mest fantasifulle, sukkerholdige eller kjernesunne kaker. Noen lager kreative, svindyre eller allmenndannende adventskalendere.
Vi som står utenfor vinduet og kikker inn, eller leser en blogg vet ikke hva som er beveggrunnen for at akkurat det ene eller det andre er det viktige i det hjemmet vi besøker. Og det angår egentlig ikke oss heller.