Kreativ sommeruke, oppsummering

Vi har valgt å holde et ganske stramt opplegg på sommerukene våre. Det er to aktiviteter hver dag, med bytte etter lunsj. Vi har en lærer og en assistent på hver aktivitet og i tillegg har vi en daglig leder som er litt overalt.
Jeg har vist noen bilder og skrevet litt hver dag, men her kommer den hele og fulle oversikten:

mandag:
strikke;  legge opp 16 masker og strikke rillestrikket slange.
pusse krakk, olje, surre opp sjøgress og begynne å flette sete.

tirsdag:
Fortsette med krakken
Plantefarging. Fire farger, bjørkeløv i to ulike gryter, steinlav og navlelav.

onsdag
Spikking av fugler, leker, minkepinner
Trykke på ullstoff, sy sammen ullstoff og skinn til pute. Vrenge, fylle og sy sammen

torsdag
Batikkfarging av t-skjorter, ulike teknikker.
Fritt broderi med plantefarget garn. Deltakerne fikk ullstoff oppspent på blindramme slik at det ferdige broderiet enten kan brukes slik det er eller settes i glass og ramme. Siden stoffet er oppspent unngår vi bulker og sammentrekninger.

fredag
Bake tjukklefser, kjevle ut, legge på takke, snu. Smøre på og gjøre klart til servering.
Gjøre ferdig det som ikke er ferdig.
Lage utstilling, ønske velkommen, vise rundt foreldre og andre gjester.

 

 

 

 

 

 

 

 

Selvsagt vil vi at alle skal bli ferdige med alt, men noen ganger strekker hverken tiden eller engasjementet til og da er det en vurdering om vi voksne skal gjøre ferdig prosjektene på kveldstid eller om vi skal la deltakerne ta med en ikke-helt-ferdig-produkt hjem. I år var det et par deltakere som ikke ble ferdige med krakkene sine. De fikk med sjøgress hjem og bør klare å fullføre på egen hånd. En viktig lærdom er nemlig også at man bør følge med på beskjeder og bruke den oppsatte tiden til noenlunde strukturert arbeid ( vi har gode pauser i løpet av dagen).


Noen husflidslag har løsere opplegg, de har arbeidsstasjoner og lar deltakerne velge friere mellom aktivitetene. Vi snakker litt om det vi også, at det kanskje kunne være en tanke å prøve dette.
Men så er det så greit for oss som planlegger når vi til enhver tid vet hvor mange deltakere vi har på hver gruppe. Vi vet hvor mange materialpakker vi skal ha klare hver dag,hvor mange meter sjøgress vi bør ha i hus, hvor mange saueskinn vi skal skjære i passe store biter og hvor mange bunter med garn til plantefarging.
Og om ungene ikke liker det vi gjør der og da så javel, da får de bare holde ut. Enten kan de prøve og prøve, de kan sette seg rolig og fortsette med et annet halvferdig prosjekt eller de kan bare sitte i ro uten å forstyrre de andre. De fleste barn er i stand til å kjede seg i to og en halv time uten å ta varig skade av det og mest sannsynlig vil dagens andre prosjekt være morsommere...
Det interessante er at de aller, aller fleste setter seg rolig ned og prøver. Selvsagt er det noen som har mer spring i beina enn gjennomsnittet, og noen som er litt stille og som hjertens gjerne samler inn navnelapper, bærer vannmugger og fruktfat. Noen trenger plaster, andre trenger ti minutter med en bok.
Alle sammen trenger å oppleve gleden i å lage noe varig.

Kreativ sommeruke, dag fem

 

                  

Og vips var uka over...

I dag har vi stekt tjukklefser på takke, vi har gjort ferdig alt som skal gjøres ferdig og vi har hatt høytidelig utstilling hvor foreldre, besteforeldre og søsken fikk se alt det flotte som har blitt laget disse dagene.

Nå er gulvene feid, stolene satt på plass, bord vasket og gjenglemt sekk levert. Nå er det sommer!


PS.
jeg skal lage en oppsummering av hele uka. Da får dere se litt flere bilder, og jeg forteller litt mer om hva vi har holdt på med og hvordan vi legger opp uka. Men i kveld har jeg fri.

Kreativ sommeruke, dag fire

Oh happy day!

I dag har jeg vært lærer, noe som var en kjærkommen avveksling fra å være daglig leder ( husmor). Min jobb på disse ukene har vanligvis vært å være den som holder orden, plastrer, trøster, ringer foreldre, assisterer ved behov og generelt er overalt. Men ikke i dag. I dag har jeg brodert med deltakerne og hatt tid til å sitte ned, snakke, tre nåler, feste tråder og ikke bekymre meg for hverken spisetider eller antall fruktbiter til hver.

 

 

Vi brukte det garnet vi farget på tirsdag, og sydde leggsøm. Jeg elsker leggsøm, det er lett å få til, det går ganske fort og du kan lage både svinger og rette linjer.

 

 

Dagens andre aktivitet var batikk. Rulling, bretting og knytting. Og fine farger i sola.

 Det fine med å ha to aktiviteter hver dag er at mest sannsynlig vil alle like minst en av to...helst bør alle like begge aktivitetene hver dag, men det skjer stort sett aldri. Litt klaging får vi tåle, litt kjedsomhet får deltakerne tåle.

Statusoppdatering forøvrig:

Antall gruppebytter: 0 ( men organisert lufting i små grupper for å unngå konstant støy)

Antall plaster: 0 ( ! )

Andre skader: en finger i munnviken, en vondt i hodet grunnet mye løping&hopping og lite vann ( samme som dag to)

Kreativ sommeruke, dag tre

 

Den store spikkedagen...

Den dagen hvor jeg har høyest skuldre og er mest spent på været. Et år regnet det så ille at vi måtte sitte inne og spikke. Og jo bevares det er hyggelig å sitte i halvsirkel rundt peisen altså, men det blir litt tett luft. Konsentrasjonen er helt klart bedre utendørs. Jeg er alltid glad når denne dagen er vel og vakkert overstått, for selv om vi faktisk aldri har hatt alvorlige skader og vi har flinke lærere så er det likevel noe med kombinasjonen barn&skarpe kniver som kan gjøre meg lettere agitert.

Vi har alltid to aktiviteter om dagen. dagens andre aktivitet var å  trykke på ull og sy i skinn. 

 

Statusoppdatering forøvrig:

Antall gruppebytter: 0 , men vi har flyttet om på frivillig plassering ved et par anledninger

antall plaster: 8 + stripset et sår ( mest for å teste hvordan strips fungerer )

andre skader: såre fingre etter nærkontakt med seige saueskinn

Lista for hva som bør plastres er atskillig lavere på andres enn på egne barn...Definisjonen for blødende sår er også variabel...Men noen års erfaring har lært meg at hvis et ekstra plaster får en litt sliten unge til å jobbe så blir det plaster. 

Kreativ sommeruke, dag to

     

Krakkene er så godt som ferdige, det plantefargede garnet henger til tørk. Noen har strikket slanger og noen har strikket små biller. Noen synes kumohimo er morsomt, andre vil heller henge i et tre på den andre siden av bekken.

      


Det er morsomt, men slitsomt. Det er mye lyd, og jeg merker at dagene er lenger enn i fjor. I fjor bestemte vi oss for å utvide åpningstiden for å gjøre levering og henting enklere for foreldrene. Og ja det er enklere, men du og du så mye mer lyd vi får på halvannen time...

Statusoppdatering forøvrig:
Antall gruppebytter: 0
antall plaster: 3
andre skader: 1 ( vondt i hodet grunnet mye løping&hopping og lite vann)

I morgen skal vi spikke. Jeg er klar med plaster, strips og positive tanker.

Kreativ sommeruke, dag en

  

 

Det var akkurat så vått  i gresset at vi spiste formiddagsmat inne. Men heldigvis var det tørt nok til at utelek var fullt mulig. 

Vi har definert grenser; opp til det treet, ned til det gjerdet. Vi begynner å bli litt kjent med deltakerne, vi ser hvem som er mest vant til å bruke hendene og vi ser hvem som er mest interessert i å lære noe nytt.

Vi kan gi barna muligheten til å prøve og feile, de får hjelp til å plukke opp masker eller å redusere et stadig økende maskeantall. I tillegg har vi pusset og oljet og så smått begynt å flette sete på krakk.

Jeg skulle ønske jeg hadde klart å formulere meg såpass vettugt selv, men jeg rotet meg bort i en lengre avhandling om mestringsglede og viktigheten av å prøve og feile. Heldigvis hadde jeg en fornuftig frøken på ti år ved siden av meg som kort og godt oppsummerte meg:

Det handler ikke om å strikke den lengste slangen. Det handler om å strikke selv.

Statusoppdatering forøvrig:

antall gruppebytter: 2

antall plaster: 1 

andre skader: 0 

Og i morgen er det en ny dag og nye muligheter. 

Kreativ sommeruke, dagen-før-dagen

I morgen tidlig står jeg blid og fornøyd med navnelapp og fløyte og ønsker 25 forvetningsfulle unger velkommen til årets første kreative sommeruke. 

De forventningsfulle er inndelt i to grupper, de røde og de fiolette. Jeg har ekstra lapper til de som av ulike årsaker måtte ønske å bytte gruppe. Jeg har telleskjema hvor de krysset inn og ut. Jeg har oversikt over hvem vi kan ta bilde av og hvem vi ikke kan ta bilde av. Jeg har politiattest fra de ansatte, og skjemaene om taushetsplikt er klare for signering.

Jeg har flinke lærere og assistenter. Akkurat nå har jeg kontroll på det meste.

Det jeg ikke har kontroll på er været og om jeg har nok strips og fingerplaster...Det første får vi ta som det kommer. Antall skader avhenger av det første, altså været, og flaks. Vi får se. Time will show ( som jeg i min barndom uttalte aldeles bokstavtro og trodde var et slags karneval).

PS.

 Det kan godt hende dette produktet har vært på markedet i flerfoldige år, men siden jeg kjøper plaster på gammel vane og sjelden går grundig gjennom hyllene på apoteket var det først i fjor jeg oppdaget  fingerplaster. Det er et helt vanlig plaster men med ekstra lang tape som går en ekstra runde rundt en liten finger. Genialt! 

Det var i går, var det ikke?

Jeg synes ikke det er så lenge siden vi stod i skolegården med en tannløs og rosakledd som trippet, trampet og tråkket rastløst rundt. Klar for førsteklasse og livets alvor, og strålende fornøyd over å ha en storebror i femte klasse.
Det er da ikke så lenge siden?
Eller jo, det er visst det. For den tannløse er nå ferdig, ikke bare med tannfelling og påfølgende regulering, men også med hele barneskolen.
Disse årene har gått så fryktelig fort, og selvsagt er det en klisje, for alle år er like lange og består av omtrent like store deler av alvor og hygge, hverdag og ferie.

Hun er den som kommer etter, hun lukker dørene til de forskjellige fasene i livet. Han andre, han startet alt for oss. Den førstefødte. Tilvenning i barnehage. Barneskole med vennegrupper, klasseutflukter, juleverksted og nyttårsfest. Ungdomskolen med litt mindre foreldreinnsikt, litt mindre synlige lekseplaner og litt mindre synlige andre planer. Konfirmant. Videregående. Han går foran.
Hun som er yngst kommer etter på en delvis opptråkket sti og avslutter disse fasene. Hun lukker dørene rolig bak seg og går fornøyd over i en ny fase, klar for nye utfordringer.

jeg lurer på om hun er like spent som mammaen... og jeg lurer på om de vet hvilken kjærlighet som ligger bak alle spørsmålene våre...

Knapphull og kveldskos?

 

bilder fra Kreativ sommeruke for barn, i regi av Asker Husflidslag. En fin og nøytral arna for barn som vil liker å bruke hendene

 "Hei, kan du ikke skrive litt om foreldrenes ansvar for å lære barna håndarbeid? Vi lærte det grunnleggende hjemme, og så ble det litt mer utover det på skolen. Er du ikke enig i at hovedansvaret for opplæring i håndarbeid ligger i hjemmet?".

Jeg kan svare ja. Jeg kan svare nei. Jeg vet faktisk ikke hva som er det perfekte  svar på dette.

Jeg er enig i at vi foreldre bør gi våre barn en viss forståelse for hva man bruker nål og tråd til, hvordan man bruker en drill og hvordan man starter gressklipperen. Men jeg er ikke så sikker på om vi skal sitte med hovedansvaret. Jeg er faktisk ikke helt overbevist om at dynamikken som kan oppstå mellom foreldre og barn i opplæringsituasjoner gjør underverker for hælfelling og  tilnærming til korssting.
For å gjøre det enkelt skal jeg argumentere både for og imot, og så kan vi se hva jeg lander på:

Argumenter for håndarbeidsopplæring i hjemmet:
1. Færre fag i skolen. Dermed kan det brukes mer tid på undervisning i lesing, matematikk eller gym.
2. Oversiktlig gruppe. Full klasse, noen&tjue elever, noen&tjue sakser, dobbelt så mange strikkepinner. Håndarbeidstimer kan være en prøvelse for lærer og elev. Selvsagt er det enkelre i sofakroken hjemme, med foreldre eller besteforeldre som tålmodig formidler.
3. Muligheten til å bestemme prosjekt og materialer selv. Dette er veldig viktig. Motivasjonen i å lage noe du faktisk synes er fint er synlig. Fint garn du har valgt selv er morsommere enn det du får ( og som det kanskje ikke er nok av ) på skolen.

Ok, der har vi tre punkter. Skal vi se hvordan det er med argumentene for at håndarbeidsopplæringen foregår på skolen:

1. Felles opplæring for alle. Alle i klassen går gjennom de samme oppgavene/kompetansemålene samtidig og kunnskapsnivået blir lettere å måle. Dette er en fordel ved karaktersetting.
2. Vi bevarer oppfatningen av at dette er et fag. Håndarbeid kan føre til en nyttig utdannelse, det er ikke bare hobbyvirksomhet hver tredje helg eller som juleverksted.
3. Avbrekk fra en teoretisk hverdag. Det er mye skriving og synsing om at barn bør ha en viss mengde fysisk aktivitet hver dag. Og ja, det bør de. Det er også fint for små ( og store ) å bruke litt tid hver dag på å tenke og jobbe med noe som krever en annen tankegang enn det de vanligvis beskjeftiger seg med.

Sånn ja, da har vi tre punkt for og tre punkt mot. Hittil vil jeg si at vektskåla er i god balanse.

Da går vi over til neste del. Nemlig dette med at før i tiden lærte vi det grunnleggende hjemme.

Jeg kan ikke huske at min mor bevisst gikk inn for å lære oss hverken å sette feste mønster på stoff, klippe jevnt, legge opp til strikketøy eller å sy i glidelåser. Jeg kan heller ikke huske at jeg noensinne var med faren min og kjøpte planker for å lære hvordan man velger riktig kvalitet. Jeg var med fordi det luktet godt på saga og fordi det alltids er fint å være med på tur ( og så hendte det vi fikk is på butikken på vei hjem). Det var ingen bevisst læring, men jeg lærte ved å observere og ved å ha redskap og materialer tilgjengelig. Vi, og mange av mine jevnaldrende, hadde foreldre som selv hadde lært å bruke hammer og sag, strikkepinner og symaskin, og som brukte disse redskapene for å spe på økonomien, oppveie for et dyrt og labert utvalg av kjøpeklær og et generelt dårligere utvalg av varer og tjenester man kunne kjøpe.
Mange av mødrene var hjemme, en god del av fedrene var gårdbrukere og relativt nevenyttige. Dette medførte at vi vokste opp i et samfunn hvor mange ( eller de aller fleste slik jeg husker det) var ganske selvhjulpne.
Antakelig var dette ganske vanlig blant oss som vokste opp på syttitallet. Men samtidig slapp vi litt lettere unna enn foreldrene våre som ofte måtte hjelpe mer til hjemme. Og da mener jeg hjelpe til som i jobbe, ikke som i sitte stille og ikke gå i veien.   Da min far var barn kardet han ull, mens søstrene tok seg av spinningen. Det kan godt hende dette var hyggelig, men det var mest av alt nødvendig arbeid for å få garn til strikking. Han hugget ved fra han var ganske liten, og har bevart en god sving med øksa.  Jeg tror ikke bestemor og bestefar hadde en pedagogisk tilnærming til dette. Jeg tror de lærte opp ungene fortløpende, de selveller de eldste barna lærte de yngste for å kunne hjelpe til hjemme.
 Slik fikk vi det som kalles handlingsbåren kunnskap, lærdom i naturlige omgivelser.

I dag er de aller fleste foreldre utearbeidende, og håndarbeidet er ikke lenger en naturlig del av arbeidsdagen. Slik mister vi voksne den daglige kontakten med og kunnskapen om håndarbeid. Det er dessverre ikke slik at alt vi lærte på skolen sitter som spikret i minnet. Vi glemmer både tyske verb og tråkling, vi husker ikke at vi for tredve -førti år siden lærte å høvle og hamre i en viss ( på den tiden ) logisk rekkefølge. Alt dette er kunnskap som skal holdes ved like, og som vi bør beherske før vi kan videreføre det til våre barn med et snev av glede. For, kan du tenke deg noe verre enn å skulle lære bort noe du knapt nok husker selv?
Vi lager heller ikke for nytte, slik mine foreldre gjorde. Håndarbeid er hobby og mer basert på innfall og  motesvingninger. Det er morsommere å sy fort på overlock og lage en ny kjole i ullfilt enn å skifte glidelås i en gammel kjole. Det er morsommere å spraylakkere en bokhylle fra en rimelig møbelkjede enn å snekre en ny. Og ikke minst - mange ser at det å jobbe to-tre timer overtid kan gi det økonomiske smutthullet til å få noen andre til å legge brostein på gårdsplassen, snekre gjerde, vaske hus og legge opp skjørt. Vi ( eller mange ) ser ikke lenger på håndarbeid som en inntektskilde eller en måte å spe på økonomien men som en selvrealiserende hobbyvirksomhet hvor vi gjør ting som er morsomme og som vi etterpå rydder vekk alle spor av.

Så nei, jeg tror ikke det er så lett nå lenger, dette med å inkludere barna i det daglige virke og slik la dem tilegne seg kunnskaper innen sløyd og håndarbeid.

Det siste, og her vil jeg snakke av egen erfaring, er at jeg synes det er vanskeligere å formidle håndarbeidsteknikker og tålmodighet til egne barn. Andres barn er mer mottakelige, de lytter på en annen måte og de spør ikke så lett om hjelp. Det kan virke som om den gode gamle "ikke gjør som morra di sier" gjelder mer enn inntak av sukker og sirup... Jeg har en forventning om hva jeg synes de bør kunne, de har en forventning om hva jeg bør gjøre for å hjelpe dem i gang. Kombinasjonen er ikke alltid ideell. Mange av de som har lært hjemme har også lært av andre kvinner enn mor, bestemødre, tanter, tjenestefolk ( litt lenger tilbake i tid). Slik vi lever i dag har vi ikke så god tilgang på andre hender og lysere stemmer.

Hmmm, konklusjonen blir? Jo, den blir at den grunnleggende opplæringen bør foregå i skolen og så bør vi som foreldre legge til rette for at de søte små og håpefulle i tillegg kan få utfolde seg på hjemmebane. Slipp dem løs med symaskin eller gi dem en skarp spikkekniv og lær ungene å aktivisere seg selv mens de gjør noe nyttig.

PS.
Apropos gressklipping så er det slik at da vi skiftet til en nyere modell viste Høvdingen Woody hvordan han starter treskeverket. Jeg synes ordningen fungerer aldeles utmerket og nøyer meg med å servere saft. Vi trenger virkelig ikke kunne alt alle sammen og hvis gresset blir for høyt er jeg faktisk ganske god til å slå med ljå. Tror jeg. Jeg var ihvertfall ganske dreven for trettifem år siden...