en bunadtilvirkers digitale hverdag

Hvis hele programmet hadde vært avbildet ville dere sett siste punkt på agendaen - nemlig at undertegnede forteller om egen bruk av og erfaring med sosiale medier.

Som dere enten vet fordi dere har hengt med en stund eller fordi dere ser i sidemenyen, så har FruStorlien eksistert i godt og vel fem år. Fem år med blogging om bunad, fagopplæring, barn, bikkje, bøker, ferier, sorger , gleder og utfordringer i arbeidslivet.

Så, hun som spurte Hva blogger du om, du som bare sitter hjemme og syr? Kan kanskje innse etterhvert at du trenger ikke blogge om shampoo, dagens outfit og trening for å holde ut. At du kanskje bør blogge om sistnevnte for å ligge stabilt på en toppliste er en annen side av saken - målet har aldri vært å ligge der.

Et av målene mine er å vise hvordan bunader blir til; ikke skjematisk som en sømforklaring, men med tekst og bilder om kunder ( mest tekst her opplagt nok), broderiene, sølvet, rynking, striping, trådhemper, knuter og alt det som vi ser med likevel ikke ser når en bunad går forbi oss på gata.
Ved å gjøre dette håper jeg at flere skal få øynene opp for at håndverk er viktig og bør bevares som en del av vår nasjonale kultur.
Før i tiden ble bunader sydd lokalt, av gammeltanter eller andre flittige fingre i nærmiljøet. Gjennom eposter og kommentarer som kommer til FruStorlien ser jeg at det blir stadig lenger mellom disse lokale småprodusentene. Når jeg får forespørsler om å hjelpe en familie på vestlandet om å brodere en nordlandsbuand, eller en dame i Østfold trenger hjelp til å fullføre en sunnmørsbunad tenker jeg at det er behov for flere allsidige tradisjonshåndverkere. Og de bør være på nett. Hit kommer det lesere som har googlet alskens variasjoner at vask og stell av bunadskjorter. Det kommer lesere som har søkt brodere ferdig grafferbund, knytte knuter på sjal, veien til svennebrev og hvordan prøve bunad på barn.
Jeg ser at på denne måten, ved å være synlig på nett og ha tanker og meninger om bunader og håndverk får jeg kunder. I år kom nærmere en tredjedel av kundene via sosiale medier.

I tillegger det selvsagt det rent sosiale; det er tidvis ganske kjedelig å sitte alene og sy. Jovisst er det hektisk og kunder inn og ut og mye jobb i perioder, men jeg har sjelden kaffepauser med kundene og samtalene styres ofte av at jeg er leverandør og de kunder.
Derfor blir det mye radio, mye lydbok og relativt stort behov for å snakke med mann og barn når de kommer hjem fra jobb og skole. Nå er det dessverre ikke slik at de alltid er like mottakelige for mine tankerekker. Da er det godt å ha lunsj på nett, lese et par blogger, kommentere litt, skrive en tekst trykke publiser og del og vente  ( håpe ) på respons.

Kanskje kunne jeg brukt denne tiden på noe annet? Jogget, gått lenger med bikkja, laget en eller annen middag helt fra bunnen av, sydd om en bunad og heller brukt litt penger på vanlig annonsering? Nei. Dette er mitt fristed, min kanal eller lufteluke.

Ikke bare fikk jeg lov til å snakke om dette, hvordan jeg bruker nettet, hva jeg oppnår med det og hvilke muligheter det gir ...Jeg fikk blomster også! Tusen takk! 

( Og jeg fikk en påminnelse om at det faktisk går an, noen ganger, å tråkke litt utenfor komfortsonene og gjøre noe man egentlig ikke tror man kan. )

PS

Akkurat hva de søte små hadde å si om at jeg skulle ytre meg om bruk av sosiale medier skal vi ikke gå nærmere inn på...Men vi kan kanskje slå fast at de kunne vært biiiitelitt mer supportive. 

Løse tråder

Hmmm. Det ble stille her gitt...

I mitt hode er det imidlertid ikke stille . Løse tråder, frynsete kanter, mye å tenke på. 

Jammen bra det er en superkort arbeidsuke! Eller nei, den slags gjelder ikke for selvstendige bunadtilvirkere... Vi nyter ikke automatisk godt av inneklemte fridager i mai. 

broderikurs

Jeg har alltid brodert. Etter eget hode, etter påtegnet mønster, etter telleplansjer og fotografier.

Og en gang i tiden ble en broderiskole i England nevnt som en mulig utdannelse. Men ærlig talt, tenkte jeg vel, hvem utdanner seg til brodøse?

Hvem vet hva som kunne skjedd, hvordan livet ville blitt? 

Det er forsåvidt ikke så viktig - livet er bra og jeg vet omtrent hvor nåler skal plasseres i henhold til gjeldende regler.

Men den der skolen i England, den har alltid vært i bakhodet. En drøm, en idé om noe som kanskje en gang...

Og nå, takket være Akershus fylkeshusflidslag skal jeg dit. Ikke tre år, ikke to år. Men jeg har fått stipend til et kurs i løpet av høsten.

Jeg er ikke en person som klapper i hendene og hopper opp og ned. Jeg er ikke naturlig kvitrende. Men da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått stipend ble jeg glad. Og takknemlig. Og utrolig motivert til å fortsette å holde kurs. 

Og bare vent - dere kommer til å få utførlige rapporter når jeg finner kurset som passer.
For tenk - flere dager på kurs, bare ha ansvar for egen læring og kunne nytte tiden til fulle. Åh jo,  jeg må hoppe opp og ned og klappe litt i hendene likevel...

Og ja, jeg har alt begynt å lure på om jeg kanskje ikke er flink nok.

det vi glemmer

                   

Denne helgen spiser jeg middag sammen med en sebra og en sjiraff. Jeg leser om Kipper og Muldvarpen og merker at selv om bøkene har stått nederst i bokhylla i mange år husker jeg fremdeles hva som står på neste side.

Høvdingen og jeg ser på hverandre over et dunmykt barnehode, kiler små tær og flirer av tullesanger som so-ro lille gudmor og hurra for deg som fyller sitt hår.

Når man står midt oppi noe er det lett å glemme gjentagelsens sjarme. Det er lett å glemme den begeistringen man blir møtt med når elefanten kommer marsjerende eller når The fox overtar YouTube enda en gang. Det er lett å glemme å glede seg.

                                  

Men alt i alt er alle enige om at det holder med helgebesøk. Den selvutnevnte attpåklatten vaker rundt og lider av lett søskensjalusi.  

Tidsklemt?

Vi snakker gjerne om tidsklemma og hvordan den påvirker oss. Vi snakker om hvor mye bedre tid alle hadde før, og hvor mye enklere alt var.

Jeg kan ikke huske at min mor noensinne hadde tid til fredagskollaps i sofaen... 

 Jeg er ikke sikker på om vi virkelig har det travlere nå. 

so last year

 

           

For et år siden satt vi på stamkaféen i Paris. Ja for det blir stamkafé når man har vært der tre morgener på rad? Det var en helg med opplevelser, museer, kirker, butikker og en jente som snakket sin mor i søvn hver kveld.

Det fineste, det vi husker best? Å oppleve noe sammen, legge planer sammen og finne fram i gater, på kart og på metroen. Det å svinge rundt et hjørne og se Notre Dame eller Eiffeltårnet - det å være i Paris. 

Og selvsagt,  de overdådige tapetene til Victor Hugo... Nesten som en bunad sa den yngste i reiseselskapet.

Lillehammer

                   

"Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskernes tro forandres og de tænker annerledes om mange ting. Men menneskernes hjerter forandres aldeles intet i alle dager. "

  

Kjære fru  Sigrid Undset. 

Takk for Kristin, Simon og Erlend. Takk for Paul og Lucy, Ida Elisabeth og fru Hjelde. Takk for Olav og Ingunn. Takk for elleve år og fattige skjæbner. 

Takk for lykkelige dager. 

Dagens ene tips herfra er å besøke Bjerkebæk. 

Dagens andre tips er å besøke utstillingen Tusen tråder som står på Maihaugen og i Lillehammer kunstmuseum. 

Valdres med mister Darcy

Joda. Jeg klarte å brodere alt det grønne på en halv stakk. Men da hadde jeg vært flink pike lenge nok og gav meg selv lov til å brodere en rapport helt ferdig før jeg går tilbake til den opprinnelige planen og broderer en og en farge.

Det er rolige dager på systua, men jeg har selskap av søstrene Bennett og deres usympatiske mor. Og ikke minst, mister Darcy. Stort bedre blir det ikke.

vårpuss

Hver vår stikker matmor og sjefen hodene sammen og snakker om trimming av hekk og känsliga stellen, intimsoner og brølaper.

Jeg håper, hver vår, at det kanskje er en nabo de vil diskutere noe med, plante ny hekk eller gjøre noe som bevarer godt naboskap i gata.

Hvor feil kan man ta. De snakker om meg. Det er min hekk som skal trimmes, mine intimsoner som skal krenkes, jeg som er den tennerflekkende brølapen.

                                      

 Kort sagt, det er tid for den årlige nappingen. 

Da matmot hadde nappet i en time søndag var vennskapet nokså tynnslitt. Jeg hadde gjemt meg under bilen, jeg hadde løpt rundt i hagen så langt båndet rekker og jeg hadde vist alle tennene mine i et lite gemyttlig glis. Da overtok sjefen.

Nå er jeg glatt og avhåret, med unntak av en liten kost rett under halen. Den sitter jeg på - der slipper de søren meg ikke til altså. Auuuuu. kan du tenke deg noe så vondt?

               

PS. En fordel; jeg ser så liiiiten og tyyyyyynn ut. Kanskje jeg burde få mer mat?

XOXO Laika

endelig!

                 

Denne dagen har jeg gledet meg til lenge!

Ikke fordi det er 19.mai og hovedsesongen er vel og vakkert overstått, men fordi jeg begynner på en helt ny bunad! Gammel Valdresbunad ble utarbeidet av Aksel Waldemar og Anna Johannessen i samarbeid med Hulda Garborg i1914. Denne bunaden er en av de første av bunadmodellen med ullbroderi på ullstoff, og kan vel sies å ha inspirert mange andre dalfører ( eller bunadentusiaster) til å gå for en lignende modell. 

Jeg har hatt broderiplansjen hengende på veggen en ukes tid, for å tenke ut hvordan jeg skal legge opp arbeidet. Planen er å brodere alt det grønne på stakkedelene først, og så ta de andre fargene. 

Det er mest effektivt å sy seg ferdig med en og en farge, og her er det atskilte fargefelt og dermed lett å fylle på med farge. Spørsmålet er imidlertid hvor tålmodig jeg er...Det er tre felt på hver stakkedel og sannsynligheten er stor for at jeg i løpet av uka faller for fristelsen til å sy en rapport helt ferdig, bare fordi jeg har lyst til det.

Morsomt er det iallefall, kontursting og plattsøm og ikke noe som skal telles. Perfekt i kombinasjon med lydbøker. 

dagen derpå

Bunaddagen over alle er vel overstått, og hva gjør man så? Noen hadde kanskje et ublidt møte med en pølse i går, eller fikk en is i fanget. Andre kan oppdage at skjorta var penere før, eller at skoene klemte litt over tærne.
I dag er det lurt å oppsummere litt, tenke over hva som skal gjøres og om noe bør endres.
Derfor skal vi ta for oss litt om dette med stell og vedlikehold av bunad, for det trengs det også.

1. Selve bunaden.
Når du tar av bunaden, se over den! Mange små flekker kan du fjerne selv. Rensing sliter på tekstilene og bør spares til den dagen du får en bløtkake i fanget eller andre store tragedier inntreffer.

Flekker av blod, egg, fløte, juice fjernes med kaldt vann.
Flekker av alkoholholdig drikke, te og oppkast fjernes med lunkent vann.
Tyggis er vanskelig, da bør du putte plagget i fryseren og pille av tyggegummien når alt er kaldt.
Lebestift og annen sminke, matolje, sjokolade og smør fjernes med flekkfjerningsmiddel for fett.
Bruk en klut som ikke loer, ta litt vann/flekkfjerningsmiddel på denne og tørk pent og forsiktig. Ikke gnukk og gni!

La bunaden henge til lufting en dag, gå over den med klesbørste og heng den så pent inn i et skap hvor den ikke blir klemt flat. Bruk en bunadpose, eller et gammelt dynetrekk som beskyttelse mot støv og lukt.
Hvis du henegr bunaden ut, husk å ta den inn igjen...En dame vi kjenner hengte bunaden ut i januar og i slutten av april irriterte hun seg grønn over hva nå enn det var som lå og slang i hagen. Å skylde på slumsete naboer hjelper ikke når man går ut og finner egen bunad liggende i en snøfonn.

2. Skjorta.
Vask den, håndvask eller skånsom maskinvask. Heng den til tørk og pakk den bort ustrøket. Hvis du stryker og henger den bort vil den gulne fortere.
Eventuelle flekker av sminke og svette fjernes ved å ta litt zalo på flekker og skjolder før vask.
Hvis du ser i sidemenyen til høyre vil du se at bunadskjorter preger ti-på-topp-lista. Klikk deg gjerne inn der og les hvis du trenger flere tips.

3. Forklær og hodeplagg
Sjekk for flekker. hvis alt er rent og pent, pakk det pent bort til enste gang. Det kan være lurt å putte litt silkepapir i lua slik at den ikke blir flat.

                 
4. Sølvet.
Er alt komplett? Hvis sølja har mistet et løv, eller trenger profesjonelt stell, lever den til gullsmeden nå. Da får du den tilbake i god tid til neste gangs bruk. Oppbevar sølvet i en lufttett plastpose slik at det ikke blir svart.

5. Sko og strømper
Puss skoene, vask strømpene og sett dette bort. Hvis du har en strømpebukse du bare bruker til bunad, rull den sammen og putt den i den ene skoa. Da vet du hvor den er.

Og til slutt: satt alt som det skulle?
Hvis ikke bør du ta kontakt med noen som kan sy om eller sy nytt. Bestill ny skjorte hvis den gamle er for liten eller for sliten. Vurder å sy om bunaden hvis den ikke passet. Husk, det er bedre å ha plass til en ekstra pølse enn å sitte med en jernring rundt de nederste ribbeina og ha sure oppstøt.




Dette tar ikke lang tid, og om du gjør det nå vet du at alt er klart neste gang du skal trekke i finstasen.

                   

17.mai

Til lykke med dagen! 

                   

      

                                     

Takk til: 

opptrykk av gamle prospektkort

Primmer "Scandinavian peasant costume"

Onkel Anders " vi maler norske bunader"

i dag

Jeg gjør som Soulemama;  jeg lar et enkelt bilde beskrive dagen i dag.

Ingen symbolikk, ingen skjulte antydninger. Bare en tom vegg på systua og en enslig kleshenger som skal få hvile helt til mandag.

Hvordan sy trådhemper?

I dag skal jeg etter beste evne vise hvordan du syr trådhemper. Jeg ser ikke bort fra at videoblogging hadde vært en god løsning, men for å være ærlig - kombinasjonen av laber teknisk innsikt, oppstukne fingertupper og lurvete negler gjør den slags lite fristende ( les, fullstendig uaktuelt).

Aller først? Hva er en trådhempe, hvor finner du dette og hva er vitsen?

Jo, trådhemper kan brukes til lukning sammen med en hekte, som feste for løslomma eller som forsterkning nederst i en splitt. Trådhempene bør syes med sterk tråd som knapphullsilke, bjørnetråd eller annen tykk og solid tråd.
Hvis du syr trådhemper for å holde sammen for og ytterstoff i en kåpe, skjørt eller kjole, noe som kan være lurt hvis det er lange sidesømmer og foret er løst nede, heter det regels ( det uttales regels men jeg er åpen for at det muligens skrives på en annen måte). De syes på samme måte.

Begynn med å sy frem og tilbake. Stinget ligger oppå stoffet, så langt som hempa skal være. Når jeg syr trådhemper som skal brukes i lukning av bunadliv eller forkle syr jeg to sting, for feste av løslomme 4 - 6. Jeg syr alltid med enkel tråd, ellers blir knapphullstingene veldig klumpete.

Sy vanlige knapphullsting over stingene. Pass på at du ikke stikker i stoffet på undersiden av hempa - her skal det være luft.

Jeg er lei av å stikke meg selv. Derfor bruker jeg nåla motsatt av hva jeg gjør når jeg syr gjennom stoff: jeg dytter enden med øyet gjennom først. Da slipper jeg å stikke meg og sjansen for at jeg syr nedi stoffet er mindre.

Det er stort sett alltid plass til et sting til så når du synes du er ferdig syr du et knapphullsting til. Glisne hemper er ikke fint.

Når selve hempa er full av knapphullsting stikker du nåla ned ved siden av, slik at du låser rekka og den blir liggende glatt. Fest på baksiden.

Når jeg syr slike hemper lager jeg de stramme, slik at de ligger inntil stoffet. Når jeg syr trådhemper som pynt på mansjetter og krager lager jeg de løsere slik at de får en naturlig bue. Her er det vanskelig å komme med råd om høyde og bredde. Noen steder er det forklart i oppskriften, andre steder må du prøve deg fram.

Lykke til!

denne tilhørigheten

Jeg blir ofte spurt om hva som er riktig og viktig å tenke på når man velger bunad. Er det mors familie, fars familie, hytte, fjerne aner eller smak og behag. Personlig heier vi på tilhørighet til stedet, kanskje et sted man har bodd/bor, eller der en av foreldrene vokste opp. Samtidig skal man jo ha en bunad man trives i, for mye av gleden blir borte hvis man lunter rundt i noe man hverken kler eller liker utseendet på.

Vanskelige situasjoner kan oppstå når svigermor, svigerdatter og konfirmant ankommer med hver sin tilhørighet og hver sine ønsker. Jeg har ved et par anledninger servert de to eldste generasjoner kaffe og lesestoff, forklart dem at det er ungdommen som skal ha stasen på, og overlatt valget til henne. Man skulle tro at dette er i overkant frekt og freidig, men de fleste skjønner at det er bedre økonomi i å ikke vinne kampen om dalføret, og heller se arvingen bunadkledd ved flere anledninger.
Noen velger rett og slett den fineste bunaden de vet om, og trives med det. Mitt råd er å ta et valg man selv kan forsvare, her på systua  blir du ikke spurt om fødselsattest!
Men selvsagt, noen skruer er det jo der ute. En mann hadde forelsket seg totalt i en krysning av to bunader, og oppfattet meg som bakstreversk og sær siden jeg ikke tok trippel salto i yr glede over kreativiteten. Alle forsøk på å henstille til drakthistorie, tradisjoner og andre faglig relaterte teorier falt på stengrunn. I ren desperasjon grep jeg til sammenligninger:

Fru Storlien. Du ser kanskje på fotball?
Mannlig kunde: Åja, du vet. Man må følge med!
F: La oss si at du heier på...
M: Manchester!!
F: Ok. Hva ville du sagt om du så en fyr på gata med Manchester-trøye og Arsenal bukse?
M: Æsj!
F: Sånn er det med bunader også. De skal ikke blandes.
M: Du, det var lurt. Det skjønner jeg. Takk!
Han kom etterhvert tilbake, og bestilte en bunad.

ps. Det er kanskje på sin plass å opplyse om at ikke alle mine bunaddiskusjoner ender med ekstremt lettfattelige bilder. De aller fleste holdes på et faglig og saklig nivå. Men de samtalene er ikke fullt så morsomme i ettertid.

Og dessuten - å bruke bilder folk forstår gjør draktskikk mer levende og lettfattelig enn å harpe på det evinnelige jammen, det er sånn det er. så det så.

PS. Tror dere ikke jeg fant et innlegg til jeg kunne resirkulere! 

Men i morgen skal jeg sy trådhemper - kanskje kommer det en liten innføring i denne kunsten?

er bunadtilvirkere ekstremt tålmodige?

Jeg får det spørsmålet innimellom. Og jeg svarer at nei det er absolutt ikke noe krav på linje med evnen til å tre en nål og å gjenkjenne vevteknikker.

Slik jeg ser det er alle tålmodige, men på hver sin måte. Jeg kan være veldig tålmodig når jeg rynker stakker, når jeg broderer plattsøm eller når jeg teller  tråder. 

Derimot kan jeg fly i fistel hvis vaskemaskina tar seg et ekstra kvarter når jeg egentlig skal henge opp finvask, sette på en ny maskin og dra på jobb. 

Jeg kan bli hissig hvis de søte små ikke spretter ut av dynene på slaget stå-opp-tid om morgenen og jeg ser helst at de i det minste svarer på tiltale.

Jeg har ingen ambisjoner om å fermentere grønnsaker eller grave laks.

Og alle som kjenner meg vet at stilltiende fisking eller tause jaktturer ikke passer meg i det hele tatt.

Men det jeg har lært og som jeg etterhvert har blitt flink til, er å temme utålmodigheten min ved å finne meg noe jeg kan pille, plukke, ordne på. Noe som ikke krever all verdens hjerneaktivitet og som kan legges bort med jevne mellomrom når man skal ut i gangen og med myk røst  minne et barn på at det er på tide å stå opp. Eller når man venter i tyve minutter mens barnet har spilletime. Eller når barnet har nedlagt veto mot at mor viser seg på sidelinja grunnet utidig heiing ved en tidligere anledning. 

Nordlandssjal for eksempel , telle, knytte, telle, knytte. Gjentas til du har knyttet deg rundt hele sjalet. Da skal du knytte en runde til. Omtrent 800 knuter. 

Jo, kanskje er jeg litt tålmodig. 

Jeg er ihvertfall ganske sta.

Dagens plan

Å

Det er godt å komme inn på systua og finne en slik liste. 

Jeg behøver ikke fokusere på at det er jeg selv som skrev den i går, det er helt uvesentlig. Det viktige er at jeg kan begynne arbeidsdagen med en plan. Ikke fodri jeg ikke vet hva jeg skal gjøre...jeg vet jo alt dette på lista, jeg vet at rette opp ujevnheter må komme før sy til for i ermåpning. Jeg vet at børsting er det siste jeg gjør.  Men den følelsen av å krysse ut punkt etter punkt, den er motivasjon god nok for å bøye nakken og sy noen sting til.

Dette er en god uke, det er ikke så hektisk som det har vært noen år. Hva det skyldes?

Nja, enten har jeg blitt bedre til å disponere tiden min. Eller, kanskje har øvelsen foran speilet hjulpet?

Ikke trutmunn og rosabloggvrikk, men rett og slett å lære å si nei uten å se ut som og føle seg som en ildsprutende drage. Jeg har faktisk lov til å si nei takk, jeg har ikke tid.

Så det så! 

Og dere - ha en fin tirsdag! Snart er det 17.mai. Og om ikke bunaden passer i dag så passer den ikke på lørdag heller - så pust dypt inn og ut og vær glad du lever. 

tiden det tar

Jeg kjøpte et par sko på Ebay for et par uker side, og i går kom de i posten. Da jeg tok de på så jeg at de er litt mer åpne foran enn hva jeg var klar over, og jeg kan se overgangen mellom fot og tær.
Mens jeg satt og så på føttene mine iført nye sko slo det meg at for første gang på snart nitten år kan jeg se på dette uten å brekke meg.

Det var mor som ringte for å fortelle at Storesøster hadde dødd i en ulykke. Jeg satt på enden av senga, i svart kjole med tynne stropper, rød t-skjorte med to knapper foran og svarte småsko der overgang fot og tå syntes. Jeg husker at jeg satt der, uten stemme, og forsøkte å forstå.  Etterpå kastet jeg opp.

Klærne brukte jeg aldri mer. Men de lå i skapet i flere år før jeg fikk de ut i søpla.

Jeg har tenkt på det i vinter, årene går. Sorgen og savnet er der, jeg tenker på henne hver dag. Men det sjokket, den totale kollapsen inni meg, den er ikke der lenger.

Jeg kan gå med sko med større åpning. Jeg kan kjenne lukten av potetgull med paprika. Jeg kan høre telefonen ringe sent på kvelden uten at hjertet stopper.
Og jeg har sluttet å se for meg små kister og dødsannonser hver gang en av ungene ikke kommer hjem som avtalt ( eller innen rimelighetens grenser etter avtalt tid).


Egentlig er jeg glad for alle som fortalte meg at sorgen går over og at det første året er verst. Hvis noen hadde fortalt meg, den våren, at dette skal du leve med resten av ditt liv, dette skal holde deg våken om kvelder, vekke deg om morgenene og prege humøret ditt i all fremtid - jeg vet ikke om det hadde hjulpet.

The most wonderful time

Åh, jeg bare elsker april og mai altså! Elsker, elsker, elsker!
Dørklokka som ringer, ukjente mennesker inn i huset nesten hver dag...Jeg mener det, seriøst, kan det bli bedre?

For midt i det hele finner du meg, den lille tornadoen, som løper fra sofarygg til gang med munter bjeffing. Jeg, som hopper og pruster og uler når matmor åpner døra. Jeg som får koooos og roooos og fine komplimenter fordi jeg er såååå fin og akkurat passe stor og flink til å passe på mor.
Men etterpå, når jeg har fått kos&ros og matmor sier det er nok, da tasser jeg pent ut i stua. Da har jeg gjort mitt. Da kan jeg slappe av i sola.

Og dere, jeg er litt omtenksom altså. Hvis det kommer folk som ikke liker hunder ( tro meg, vi ser det i løpet av et bittelite blunk) så holder jeg meg litt unna.

xoxo,  Laika

PS. Jeg overlater labbaturet til matmor, hun har visst også noe på hjertet ( tenkte jeg det ikke ).

Matmor: Jeg har vokst opp med hund, men jeg har også vokst opp i en familie hvor ikke alle er udelt begeistret for hunder. Det å ikke slippe villdyret rett i fletta på alle besøkende er derfor en selvfølge for meg. Jeg vet at selv om vi som eiere synes den lille lystige er verdens søteste og fullstendig uimotståelig så vet jeg at det finnes mennesker som ikke liker hunder og ser på selv den tammeste terrier som en potensiell drapsmaskin.
Derfor holder jeg henne alltid når jeg åpner, og jeg lar henne ikke hoppe når folk skal bøye seg for å ta av sko. Jeg sender henne inn i stua når hun har hilst, og systua er forbudt område ( når det er kunder  der).
Laika har blitt en trygg og sosial hund, hun bjeffer til folk er inne i gangen og derfra er det greit.
Men det vet jo ikke de som står på utsiden av døra og hører en ellevill bjeffing, kombinert med hopping, krafsing og uling. For alt jeg vet , jeg har jo aldri stått der, kan de jo tro at beistet ikke er tamt i det hele tatt.

Nødvendig tilbehør til bunad?

Nå er det snart helg og noen av dere skal kanskje bruke deler av lørdagen til å anskaffe bunadtilbehør.

I den anledning har jeg en oppfordring; nemlig å tenke seg om. Tenk på hva du trenger for å få en komplett bunad, sjekk gjerne på internett eller i bunadbøker hva som er nødvendig tilbehør til nettopp din bunad. Ikke fordi du ikke får god hjelp hos forhandlere av sølv, sko og skjorter, men fordi det i mange forretninger er en godt innarbeidet filosofi om det forjettede ord mersalg. Og mersalg innebærer at du tidvis kan bli anbefalt et og annet som er kjekt å ha, men ikke nødvendigvis helt nødvendig.
For, når mange synes det er dyrt å anskaffe bunad til seg selv eller til konfirmant, kommer jeg gjerne med små tips om hvordan man kan holde noen av utgiftspostene nede:

1. Hvor mange søljer trenger du?
Det er staselig med brystet fullt av sølv. Men hvis vi for eksempel tar utgangspunkt i en beltestakk fra Telemark så er det stor forskjell på en spelemmet konfirmant og en velvoksen dame med valkyriefasong. Det er rett og slett plass til flere søljer på en valkyrie.
Kanskje holder det med en liten halsknapp/ halssølje og en litt nedpå bringa? Og så kan hun få den tredje ved en senere anledning?

2. Må jeg ha sølvbelte?
Nei det MÅ du antakelig ikke. I noen draktområder er beltet en del av bunaden, i andre områder har dette sakte men sikkert spist seg inn på lokale bunader og hjemlige budsjett. Hvis vi ser på for eksempel Gudbrandsdalen så var sølvbeltet forbeholdt brudepynting. Dermed sier det seg selv at ikke alle konfirmanter trenger sølvbelte. Og for oss som en gang i blant vokser ut av bunaden og kanskje burde hatt en støl eller to eller tre til, om du går uten sølvbelte et år kan du spare endel penger.
På samme måte, kvinnebunaden fra Øst-telemark har belte som enten surres om livet eller er fastsydd under linningen på stakken. Den beltespenna som sitter midt foran på beltet har ingen annen misjon enn å pynte opp. Du trenger den strengt tatt ikke. Jeg lurer på om det egentlig har en sammenheng med at en del av damene i Vest- Telemark har beltespenne?

3. Kan du ønske deg noe?
Bunadsølv er ypperlige gaver. Hvis du ønsker å gi bunadsølv i dåpsgave kan det lønne seg å sjekke med de lykkelige foreldre om hvilken bunad de ønsker barnet etterhvert skal bruke. Til jenter kan man noen ganger styre unna de mest generelle søljene og heller gi en med stedlig tilhørighet. Det som er fint som bringesølje på et barn kan bli en ypperlig halssølje på en voksen.
Gutter kan få knapper, det går en del knapper til en komplett bunad og det er helt ok å få litt etter litt.
( men siden dette kan fortone seg som en meningsløs gave for et barn kan det lønne seg å også gi en bamse, litt lego eller noe annet h*n får glede av her og nå)
Også voksne kan ønske seg sølv. Det er ikke frekt eller griskt å hinte høflig om hva man ønsker seg / trenger for å komplettere bunaden.

4. Diverse tilbehør
Det finnes bunadparaplyer og egne festeanordninger som går fra løslomma til beltet eller bunadlivet.Bunadparaplyer synes Fruen er en styggedom. Skaff deg en pen svart paraply og bruk den.
Og løslommefestet? I alle år har store sikkerhetsnåler forsvarlig festet gjennom baksiden av løslomma og inn i stakken gjort susen. Det fungerer helt fint til en brøkdel av prisen.
Det finnes visstnok også hårspenner, spesielt utarbeidet for enkelte bunader. Trenger du det? Nei, mest sannsynlig ikke. Hever det helhetsinntrykket? Nja, jeg er ikke så sikker på det.

5. Kan du låne?
Særlig til barn kan det lønne seg å sjekke med familien om noen tilfeldigvis har noe hengende. Bunadene som Woody og Queenie har hatt glede av er nå på vandring, de er lånt bort til gode venner som behandler klærne pent. Og du selv, om du ikke har bunad men blir invitert til en tilstelning der det forventes bunad... Kanskje kan du låne av en slektning eller en venn, eller leie av en lokal forhandler.
Ta en hyggelig telefon eller to.

6. Hvor skal man handle?
Husflidenutsalg, sølvsmeder og skoforretninger er opplagte valg. Men hva med å se gjennom skoavdelingen på ditt lokale loppemarked eller i bruktbutikker nær deg? Spesielt bunadsko til barn blir sjelden slitt, så det er mulig å gjøre gode kjøp.
Enkelte antikvitetsforretninger selger bunadsølv. Ta turen innom og se om de har det du trenger.
Også på Finn.no kan man gjøre gode kjøp, men etter et oppslag i aviser for en tid tilbake om en familie som fant igjen sine stjålne bunader der oppfordrer jeg til å utvise varsomhet. Det skal imidlertid sies at de fleste som selger på dette nettstedet er vanlige reale mennesker.

7. Følg med!
Det er høysesong. Heldigvis har handelstanden tatt dette innover seg og har tidvis kampanjer. Noen tilbyr skjorte-på-kjøpet, andre har rabatter på sko og bunadsølv. Hvis dette er noe du trenger bør du slå til. Hvis dette er noe du egentlig ikke trenger men har bittelitt lyst på fordi du har sett så mange andre som har det, tenk deg om.

8. Spør og grav
Spør den du handler hos. Ikke bare om kvalitet og nytte. Still de spørsmålene du har inni hodet ditt om hvorfor selgerne mener du bør ha dette, om det er stilhistorisk begrunnet, om det øker bunadens bruksverdi eller om det egentlig bare er noe en fiffig oppfinner har laget for å få økt salg. Så lenge man stiller høflige spørsmål skal man få høflige svar.
Det er faktisk helt greit å ha et bevisst forhold til hva sake rog ting skal koste. Det er gjerne en viss sammenheng mellom pris og kvalitet. Men hvis du ikke har råd til den dyreste sølja i skapet - kjøp en annen!

PS.
Alle som har stått i butikk sammen med Fru Storlien vet at jeg aldri var den råeste på å dytte på kundene alskens finurlig tilbehør. En "bedre" selger ville mest sannsynlig ha en helt annen vinkling på hva man skal og bør ha. Men dette er et spørsmål om følgende?
- hva har du råd til?
og ikke minst
- kan en bunad bli overkomplett?



Dette innlegget har vært publisert her tidligere. Jeg ber, nå som før, om forståelse for at jeg velger å resirkulere
blogginnlegg. Jeg synes det er litt juks, men har vurdert det dithen at så lenge dette er innlegg med faglig innhold kan jeg tillate meg dette i årets mest hektiske periode.  
 

øst, vest og aller best

             

 

Nordmøre, Vestfold, Nordland, Øst-Telemark...

Litt av det jeg har satt knappenålene i de siste ukene. 

Jeg er ikke blant de velsignede som våkner om morgenen med smil om munn og bobler over av takksigelser. Men jeg vet likevel jeg er utrolig heldig som har en så allsidig jobb og får lov til å stadig lære noe nytt, samtidig som jeg tar vare på det gamle. 

Jeg har sagt det før  og jeg sier det igjen - så lenge bunadlivet er godt er allting godt!

matchende liv og lepper?

Tenk deg følgende:
Du er fjorten år, snart femten. Du har noen kviselignende utvekster i panna, klokketro på at alle lepper gjør seg best med bittelitt glans og noe som kan utvikle seg til pupper på brystet. Du skal konfirmeres om fjorten dager og av erfaring vet du at de bildene som blir tatt av deg på konfirmasjonsdagen skal blåses opp i stor størrelse og henge på veggen hos foreldre, besteforeldre og forøvrig et assortert utvalg slekt og venner.
Du vet at bestevenninna, hun med finere hud og naturlig mørke øyevipper skal konfirmeres samtidig med deg. Det skal også han kjekke i c-klassen, han som så på deg i storefri og som slo opp med dama i forrige uke.
Du følger med hittil? 

La oss bygge videre på tankerekka:
Du og mor henter bunaden din. Mens du prøver går dere gjennom skikk og bruk og hvordan man kler og ter seg iført et slikt stasplagg. Hittil har alt dette med bunad vært fint. Men så sier bunaddama:
Du vet, når du bruker bunad må du gå tilbake til gamle dagers tradisjoner. Det vil si at du selvsagt ikke skal ha sminke. Ikke øredobber eller ringer.

Og når du tror det ikke kan bli verre faller dommen - du kan ikke ha bh heller. Bunaden er ikke sydd for bh-bruk.
Får du skikkelig lyst til å gå med bunad nå?

Det finnes svært sterke meninger om hva slags tilbehør som er korrekt til bunad.
Det finnes også svært gode grunner for å være noe mer nyansert i synet på hva som er greit til bunad.
Jeg tror vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å predike nulltoleranse vedrørende sminke, solbriller og andre finesser som noen synes er en vital del av livet. Vi kan snakke måtehold og refleksjon, men det er nå en gang slik at bastante forbud sjelden skaper det beste forhandlingsgrunnlaget eller de mest fruktbare diskusjonene. Du trenger ikke tung bunadfaglig bakgrunn for å innerst inne vite at Chanels overjordisk vakre og perlebesatte solbriller ikke passer nevneverdig til en bunad. De fleste er også enige i at rødlilla lepper og sotede øyne ikke hever helhetsinntrykket når du går med bunad.
Jeg vil likevel oppfordre alle til å ha litt is i magen, diskutere bunadskikk og - bruk og være åpne for at vi ikke lever i 1814.
Husk dette - det skal ikke oppleves som en straff å gå i bunad!

Basert på noen av de spørsmålene jeg vanligvis får har jeg her skrevet litt om mitt syn på bruk av tilbehør til bunad:

Fottøy:
Bruk bunadsko og strømpene som er ment for hver enkelt bunad. Nordlendingene har hvite, noen har røde, andre svarte. Tykke, matte, uten motiv av noe slag.

Noe å ha det i:
Et flertall av bunadene har en løslomme. Resten har mest sannsynlig en stikklomme i splitten, eller en lomme eller to på understakken. Prøv å unngå håndvesker. Om du absloutt MÅ bruke en veske - dropp crossover, glitrende logo-vesker og plastposer. Finn en enkel og diskret veske. Det er imidlertid ikke nødvendig å bruke en rosemalt tine.

Solbriller:
Hvor følsom man er ovenfor lys er variabelt. Noen får dundrende hodepine av sollys, andre ikke. Hvis du ikke kan ferdes ute uten solbriller er det bare en løsning på det problemet: Finn en enkel modell. Du kan med fordel unngå  sesongens it-briller med glitter og enorme glass.

Smykker:
I utgangspunktet er det evig nok med det sølvet som er utarbeidet til din bunad. Men om vi skal forhandle med en konfirmant eller jubilant som insisterer på andre øredobber eller egen ring så møt han eller henne på halvveien. Du kan oppmuntre til å unngå den mest iøynefallende ørepynten og å la hodeskalleringen ligge igjen hjemme. Men som på de andre punktene gjelder følgende:
vil du bidra til at bruker får en positiv opplevelse i bunaden, eller vil du absolutt kjøre på og ha en gretten bunadbruker i hus?

Sminke: 
Jeg tror at kvinner opp gjennom alle tider har hatt et ønske om å se ok ut. I vår tid innebærer det blant annet at de aller fleste bruker litt sminke. Noen glatter ut ujevn hudfarge, noen bruker mascara, andre føler seg nakne uten litt ekstra farge på leppene. Jeg synes vi skal tenke på dette når vi snakker om bunad og skikk og bruk. Bunaddager er stort sett alltid festdager: Det er dager hvor vi er mange sammen, det blir tatt bilder, vi pynter oss og har det hyggelig.
Med vår tids sminke, hvor det er fullt mulig å styre milevidt unna sjøgrønn kajal, blå mascara og hot-pink lebestift synes jeg lett sminke bør være helt innenfor.

Fine neglelakker, men de kan du spare til 18.mai og bruke en diskret blank variant til bunaden.

Noen bruker følgende argument for nulltoleranse for sminke: det var ikke vanlig på 1899-tallet og de få son brukte sminke var vel ikke akkurat rollemodeller for plettfri vandel. Men skal vi se slik på det er det et par andre hensyn vi må ta:
Hvor stilhistorisk korrekte skal vi være?
Er briller greit? jeg ville vært en fare for omgivelsene om jeg begav meg ut på veier og gangfelt uten briller. Men burde jeg kanskje brukt en lorgnett?
Hva med undertøy? Jeg sier vennlig nei takk til strikkede strømper av hjemmespunnet garn. jeg il helst ha kløfrie strømpebukser. For ikke å forglemme det litt lenger opp, trusene Det var ikke spesielt vanlig i 1850, kan jeg gå med det likevel?
Oj, jeg har tatovert sminke? Huff, hva gjør man da? Eller hva med farget hår, det tar seg vel ikke helt ut det heller. Vaske, vaske? Eller velge et annet antrekk?

Dere ser, jeg kan holde på i det uendelige. Men det skal jeg ikke. Det er ikke mitt mål å fremstå som en humørløs bunadsnerpe. Et av mine mål for bloggen, og også når jeg snakker om bunadbruk og tradisjoner før og nå er å spre bunadglede. Vi leve ri en verden i stadig endring; å tro at vi en dag i året kan stupe 150 år tilbake i drakthistorien er en utopi.
Du skal føle deg fin i bunad. Og med det mener jeg ikke bare fin fordi bunaden sitter der den skal og alt er historisk korrekt. Trenger du ekstra farge på øyevippene og litt glans på leppene? jammen, så bruk det da vel, med måte.

Jeg tror at ved å foreslå nulltoleranse for sminke og pynt innfører man også en aldeles minimal bunadglede. Hva tror du? 

  Fine farger, absolutt. Men nyt de på bunaden, ikke på kinn og øyelokk og gå heller for en mer nøytral fargepalett i ansiktet.

Tilbake til konfirmanten i eksemplet jeg startet med:

De fleste ungdommer vil gjerne opponere litt ( eller mye ). De er også i en sårbar alder hvor utseende er viktig. At vi voksne synes de kan være i overkant hysterisk opptatt av hvordan de ser ut er uvesentlig. Mest sannsynlig var vi likedan vi også. 

Men vær så snill - la henne få lov å føle seg fin. La henne slippe å sitte der i timevis og føle seg blass, kvisete og ustelt. Dette skal være hennes dag.

Og tenk på dette - noen har brukt en del penger på å gi henne en bunad. Vær derfor oppmerksom på at jo mer vel hun føler seg i bunad jo oftere vil hun bruke den.

Hvis hun oppfatter bunaddager som dritkjipe dager uten sminke og mulighet for å se sånn noenlunde bra ut vil hun mest sannsynlig putte bunaden langt inn i et skap og velge andre festklær.