Jeg kjøpte et par sko på Ebay for et par uker side, og i går kom de i posten. Da jeg tok de på så jeg at de er litt mer åpne foran enn hva jeg var klar over, og jeg kan se overgangen mellom fot og tær.
Mens jeg satt og så på føttene mine iført nye sko slo det meg at for første gang på snart nitten år kan jeg se på dette uten å brekke meg.
Det var mor som ringte for å fortelle at Storesøster hadde dødd i en ulykke. Jeg satt på enden av senga, i svart kjole med tynne stropper, rød t-skjorte med to knapper foran og svarte småsko der overgang fot og tå syntes. Jeg husker at jeg satt der, uten stemme, og forsøkte å forstå. Etterpå kastet jeg opp.
Klærne brukte jeg aldri mer. Men de lå i skapet i flere år før jeg fikk de ut i søpla.
Jeg har tenkt på det i vinter, årene går. Sorgen og savnet er der, jeg tenker på henne hver dag. Men det sjokket, den totale kollapsen inni meg, den er ikke der lenger.
Jeg kan gå med sko med større åpning. Jeg kan kjenne lukten av potetgull med paprika. Jeg kan høre telefonen ringe sent på kvelden uten at hjertet stopper.
Og jeg har sluttet å se for meg små kister og dødsannonser hver gang en av ungene ikke kommer hjem som avtalt ( eller innen rimelighetens grenser etter avtalt tid).
Egentlig er jeg glad for alle som fortalte meg at sorgen går over og at det første året er verst. Hvis noen hadde fortalt meg, den våren, at dette skal du leve med resten av ditt liv, dette skal holde deg våken om kvelder, vekke deg om morgenene og prege humøret ditt i all fremtid - jeg vet ikke om det hadde hjulpet.
Jeg fikk følgende ord på et vakkert bilde, det var noen som delte sorgen etter en far, men jeg gjorde det til mitt minne over min søster:
SvarSlettThere isn't a day, as years pass by, at some point, when I don't think of you.
De bor i hjertene våre, de er ikke borte. Vi ser dem bare ikke mer. Hilsen Astrid
Du skriver så fint, og sårt, om sorga!
SvarSlettSterkt å lese om dette øyeblikket, hvor livet aldri kan bli det samme igjen, og hvor slike inntrykk du beskriver for alltid vil minne deg om dette. Det er rart, men jeg har noen slike øyeblikk også, hvor jeg husker lukter, farger og lyder! Det er nok fordi det øyeblikket er ett av livets vondeste, eller beste, hvis det er en stor glede man husker! Som gode barndomsminner! Det gjør vondt å høre om sorgen du opplevde, men godt at det ikke er like sterkt lenger! Ønsker deg en fin, men sikkert veldig travel uke! Klem Cathrine :-)
SvarSlettDet er vanskelig å skrive noe vettugt etter poster som dette, men jeg vil likevel prøve å si at du skriver så godt, så nært , sårt og så gripende. God klem til deg!
SvarSlett