cash og kultur

Når jeg deler mine frustrasjoner om kunder som er tidsoptimister på mine vegne, glade prutere eller på andre måter fremstår som lett plagsomme, så er ikke meningen å henge ut disse menneskene. Jeg skriver ikke for å latterliggjøre noen, og håpet er at ingen skal dette over et blogginnlegg, kjenne seg igjen og bli lei seg.  Vanligvis er situasjonen lett omskrevet, en fotpleier kan være en frisør, en tante en bestemor og så videre. Det som på bloggen skjedde forrige uke kan ha skjedd i fjor, eller for en måned siden. 

Det jeg ønsker er å fokusere på hvor liten forståelse mange har om hvor lang tid en arbeidsoperasjon tar. Vi har mistet nærheten til håndverket og kanskje dermed også noe av respekten for håndverk og håndverker.

Vi ler rått og deler historier om rørleggere som kommer etter avtalt tid, uten å tenke på at den forrige jobben kanskje tok lenger tid enn planlagt. Vi irriterer oss når vi må sitte hjemme og vente på en elektriker som ligger etter skjema, uten å tenke på å ytre oss tilsvarende hvis vi blir sittende en halvtime over tiden på legekontoret. Vi forhandler friskt på pris på bunader og synes stoff er dyrt, men betaler gladelig for å farge og stripe hår, Jeg har kunder med vesker som koster mer enn hva jeg får for å brodere en nordlandsbunad, og en vinkjenner jeg kjenner kan betale en middels sølje for en riktig fin årgang i skapet.

Jeg lurer på hvordan vi skal kunne snu dette. Hvordan skal vi få en økt forståelse for at håndverk og norsk kulturarv er like verdifullt som importerte luksusvarer? Hvordan skal vi få kommende generasjoner til å velge tradisjonelle håndverksfag og ikke minst - hvordan skal vi får de til å bli i fagene. Hvordan skal vi få potensielle kunder til å forstå at smøygbroderte skjorter fra Telemark er minst like heftig og har en vel så varig verdi som et skjerf fra et motehus i Paris? Hvordan skal vi klare å bevare gleden over håndverket som ivaretas på hobbybasis og likevel løfte det samme håndverket og den samme kunnskapen opp på et velfortjent prisnivå slik at yrkesutøvere kan leve godt av det de helst vil jobbe med? Er det mulig å øke prisene slik at noen kan ha bunadbrodering som fulltidsgeskjeft, uten andre inntektskilder ved siden av?

Og du - det blir ikke mer attraktivt å gjøre jobben selv om du er villig til å betale svart. Tiden er den samme og seriøse håndverkere tar ikke svart betalt. Vi tar heller ikke betalt i vin.

lille ville

 Jeg sørget forferdelig over Laika og tanken på en ny hund var ikke i tankene mine.

Ofte når jeg stod på kjøkkenet og ordnet med noe ventet jeg på den velkjente reaksjonen: klask ut av senga oppe, spinne bortover gulvet, bumpetibump ned trappa, spinne gjennom gangen og inn på kjøkkenet og velte over på rygg med fire labber slapt ut til siden og et forventningsfullt glimt i øyet. Huset var tomt og jeg kunne ikke forestille meg at en ny hund ville hjelpe. Erstatte Laika liksom, det gikk jo ikke.

Så innså jeg at jeg brukte veldig mye tid på å se på hundeannonser på Finn. Både valp og omplassering, og lenge helte jeg mot en omplasseringshund. Tanken på valpetid og valpetenner fristet ikke. 

Men så begynte vi å snakke om dette med hund. Skal, skal ikke, valp eller omplassert. Og ja. kort oppsummert så er vi nå lykkelige, stedbundne eiere av verdens aller fineste lille Jack Russelltispe. Navnediskusjonen var lang og springende, og jeg så for meg at vi kom til å ende med å døpe henne Yoko Ono. Heldigvis unngikk vi det og selv om hun ikke helt har skjønt det selv så heter hun Ebba.

Laika hadde sin egen kategori her, lystige Laika. Jeg vet ikke om Ebba får samme plass her og om hun kommer til å blogge med påholden labb, men hun kommer nok til å svinse innom nå og da. Dere skal heller ikke se bort fra at det kommer et bilde eller flere av den lille vennen, men for tiden er det rett og slett utfordrende å fotografere henne der hun svinser rundt. Jeg har tatt ( og slettet) en skog av bilder av haletipper og snuter, men hel hund med blikkontakt får vente.

Bare en liiiten jobb

Det er den tiden på året...den tiden hvor telefonen plinger jevnt og trutt,med tekstmeldinger, eposter, meldinger på facebook og selvsagt - telefoner:

Stemme i andre enden: hei er det Fru Storlien? Jeg heter så&så og jeg har hørt at du syr ut bunad. Du har faktisk sydd ut bunaden til fotpleieren til min svigermor og nå lurte jeg på om du har anledning til å sy ut min bunad? Ja, det er ikke så mye og sånn jeg ser det er det ikke noen stor jobb. Det er jo sånn at jeg hadde tenkt å gå ned de her kiloene men det har jeg jo ikke gjort da, hehe. Og nå er det ikke lenge til jeg skal bruke den og da tenkte jeg at siden fotpleieren til svigermor var fornøyd og gav meg nummeret ditt så kan kanskje du hjelpe meg. Som sagt, det er ikke mye. Jeg tror ikke det er snakk om mer enn fem-seks centimeter. kanskje syv.
Fru Storlien: Nja, ja, jeg har en del jobb. Egentlig så er det fullbooket og vel så det altså. Er det 17.mai som gjelder eller?
Stemmen: Hva? Nei, erru gærn. Da hadde det jo vært håp. Nei, det er konfirmasjon om ti dager. Men som sagt, det er ikke noen stor jobb altså. Det er bare litt i livet.

Dette  skal ikke handle om overoptimistiske stemmer i telefonen. Blide telefonstemmer er hyggelig, og noe av det man lever av. Dessuten, de fleste av oss har vel tatt en telefon eller tre og forhørt seg om noe man strengt tatt vet ikke er realistisk...

Nei, det skal handle om hva som skjer når en bunad skal syes ut: 

For enkelthets skyld tar vi utgangspunkt i en som er sydd sammen i livet, altså ikke stakk og liv hver for seg. 

Aller først sjekker vi at det er nok stoff i sidene til at vi slipper å skjøte inn et ekstra stykke stoff. Det er vanlig å ha relativt generøse sømmonn i sidene når man syr til konfirmant ettersom konfirmanter ikke alltid ser ut som konfirmanter resten av livet. 

La oss si at det er nok stoff i livet. Fint. Da spretter vi fra hverandre liv og stakk. Kanskje er det linning på stakken. Da må vi se om det  ( forhåpentligvis) ligger litt ekstra stoff der også. Hvis ikke må vi skjøte. Eller sy ny. Hvis dette er en bunad som bruker belte så kan du skjøte midt bak, eller der stakken overlapper midt foran. Det er ikke veldig fint å bare sette inn en stoffbit i en kvalitet som nesten ligner et vilkårlig sted.

Og så var det stakken. For det er ikke bare å sy ut litt i livet. For hva skjer om du syr ut livet ti centimeter og så gjør du ikke noe som helst med stakken? Jepp, det blir masse rynker og rusk når du syr sammen igjen og så er alt nøyaktig like stramt på midten. Type ilter veps...

Derfor; stakken må ut. Kanskje må du ta ut alle folder, stryke ut alle bretter og gjøre alt på nytt. Eller slippe opp rynkene litt? Det du ikke kan, er å fjerne foldene i sidene. da får du et glatt stykke i hver side og så ser du ihvertfall ikke smalere ut...Vidden fordeles jevnt rundt det hele.

Og så, når stakken og livet er sydd ut like mange centimeter kan det hele syes sammen. Og om du har sydd ut mye ( mer enn ti centimeter ) så må du kanskje justere livlinjen ( påsyingslinjen altså). Kundens egen livlinje får kunden ta ansvar for selv. Da er det kjekt å prøve. Og å ha tid til eventuelle justeringer. I tillegg kan du jo være så heldig ( eller noe lignende) at kunden har gått ned eller lagt på seg siden sist.

Og, la du merke til at jeg nevnte noe om bunader med belte? Hvis du syr ut bunaden er det ganske opplagt at beltet også må ut...Så om den som syr ut bunaden din spør om dette så er det ikke bare fordi h*n er hippen på mer jobb eller gjerne vil selge deg et par sølvstøler. Det ligger også et lite snev av omtanke der, for ditt fremtidige inntak av mat og oksygen mens du er iført bunad.

Og til slutt: de søteste damene er de som fortvilet betror meg at det er mer enn nok stoff som kan syes ut i livet men det er ikke noe å sy ut i stakken for der er det bare halvannen centimeter sømmonn i hver side. 

Til dere: Det har seg slik at de fleste stakker består av to stykker stoff ( to høyder) og vidden er konstant uavhengig av om du er en smal konfirmant eller en valkyrie av episke dimensjoner. Livvidden reguleres ved hvor mye stoff vi dytter inn i hver fold. Jo tynnere du er jo dypere folder har du. Og når vi syr ut finstasen så slipper vi ut foldene, litt, bittelitt eller masse. 

Og nei, det har ikke mye å si om det skal syes ut fire eller fjorten centimeter. Jobben er den samme. 

PS.

Denne teksten ble første gang publisert i 2013, men den er like aktuell i år ( som alle andre år) Og du, bare et tips - jeg er ikke evig optimist. Hvis telefonen ringer lørdag kveld er min første tanke at noe har skjedd med en av mine nære og kjære og ikke at du nettopp har oppdaget at bunaden er for liten. Vent gjerne med slike telefoner til normal arbeidstid.

hvem eier bunadene våre

 

En gang iblant dukker temaet opp, på facebook, på kurs, i diskusjoner rundt et kaffebord; om jeg vet hvordan man får tak i mønster til bunad. Vedkommende har stoff eller liker ikke stoffet som bruke si bunaden og trenger derfor selve mønsteret, og lurer på om jeg vet noe om veien videre.

Jeg kan jo ikke gjøre stort annet enn å si som sant er at det sjelden selges rene klippemønster til bunader og i de tilfeller hvor slike mønster selges  er det som en del av en komplett materialpakke. Mitt beste råd er å ta kontakt med forhandler av den aktuelle bunaden. 

Svaret kommer vanligvis prompte - hvorfor noen skal sitte på slike mønster som tilhører allmennheten, og hvordan skal folket ta bunadene tilbake. Og ja, det kan man jo spørre om...og her skal jeg prøve å gi et svar:

I dag har vi omtrent 400 ulike bunader i Norge, hver og en med sin egen historie og sine egne tradisjoner. Noen er direkte kopier av tidligere tiders hverdagsklær, andre har et mer fantasifullt opphav. Det kan være vanskelig å se noen fellestrekk, men en ting har alle felles - det at de finnes kan vi takke noen ildsjeler for. Noen har jobbet gratis, andre har hatt dette som lønnet arbeid. Men uansett, noen har gjort jobben og fortjener honnør for timene de har lagt ned.

Ingen av de bunadene vi brukes i dag er basert på snittmønster som ble solgt, eller sirkulerte fritt,i en eller flere daler for 150 år siden. For det første fordi det ikke fantes snittmønster, det som skulle klippes ble stort sett klippet av skreddere. I de tilfeller hvor slike plagg har dannet grunnlag for dagens bunad har kanskje mange like plagg blitt sammenlignet og et ( eller et par ) er valgt som utgangspunkt. Dette plagget igjen er målt og snittet tilpasset dagens kropper ettersom vi jevnt over er litt høyere nå enn for noen generasjoner siden. Stoff skal velges, stakkelengder og antall hekter skal kvalitetssikres basert på kunnskap om tidligere tiders tradisjoner. Dette tar tid, og all denne informasjonen må samles inn ettersom det ikke finnes en egen lærebok eller en oppskrift.

For det andre så har mange bunader en mer allsidig bakgrunn som gjør at de faktisk ikke kan defineres som allemannseie som enkelte pengegriske aktører har tusket til seg.  Her har man kanskje latt seg inspirere av en rosemaling, en brodert lue eller et importert silkebånd. Kort sagt, utgangspunktet er variabelt, og resultatet vil gjenspeile både tiden hvor bunaden ble konstruert, tilgjengelighet på materialer og formgiverens smak. 

Noen bunader er utarbeidet av enkeltpersoner med et sterkt engasjement, stor kunnskap og imponerende vilje til å bruke mange timer på arbeidet med å fremstille en komplett bunad. Her snakker vi om fordypning i eldre materiale, utarbeidelse av broderiplansjer til bunad og skjorte, utvikling av prototyper for bunad, skjorte, sølv og annet tilbehør.

Andre bunader er utarbeidet på samme måte, men av en nemnd bestående av flere fagfolk. Selv om disse nemndene ikke får det samme personlige eierskapet til bunaden som en privatperson vil de også føle ansvar for arbeidet de har lagt ned, de vil etterstrebe å bevare bunadens utseende gjennom å opprettholde retningslinjer for søm og utforming, de vil ivareta materialkunnskap og aktivt søke å finne nye forhandlere hvis en eller flere produsenter legger ned virksomheten. 

Det er lett å tenke at det vi i dag kaller bunader er rene kopier av tidligere generasjoners klær, enten hverdagsantrekk eller høytidsklær, men det stemmer ikke. Det ligger arbeid bak, og mye av dette arbeidet pågår fremdeles i form av kvalitetssikring. Dette er en viktig prosess, for noen må vite hvilke veverier som kan fremstille stoff, hvor man får riktig renningsgarn, broderitråd og fargekoder. Noen må vite hvem som kan kontaktes når den ene leverandøren legger ned, og oppmuntre eksisterende leverandører til å utvide sitt varesortiment, Alt dette tar tid og krever stor kunnskap om en omskiftende bransje og det medfører at vi trenger mennesker som ivaretar bunadens utseende.

Her finner du tre detaljbilder av bunader fra Gudbrandsdalen:

Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen, utarbeidet av Den Norske Husflidsforening i Oslo på begynnelsen av femtitallet. Basert på stakk tilhørende Norsk Folkemuseum. Stakkestoffet er annerledes, broderiene avviker noen fra originalen. 

Gudbrandsdalen festbunad utarbeidet av Aksel Valdemar Johannesen og kona Anna i 1922. 

Grønt liv, blå stakk med silkebord nederst. Broderiene er inspirert av samme stakk på Folkemuseet.

Aksel Valdemar og Anna etablerte Heimen Teiknestove i Oslo, som ble overtatt av Hulda Garborg og som dannet utgangspunkt for Heimen Husfliden som i dag forhandler denne bunaden.

Gudbrandsdalen festbunad slik den er mest vanlig i dag, på svart eller blå ull, samme stoffkvalitet i stakk og liv. Denne er en videreføring av bunaden på forrige bilde og tilpasset motebildet på slutten av tyvetallet hvor samme farge i hele bunaden ble ansett som det beste alternativet. Denne modellen forhandles av Heimen Husfliden Oslo og Husfliden Lillehammer og Gjøvik

Ingen av disse tre bunadene hadde eksistert i dag hvis ikke noen hadde

- levert inn et gammelt plagg til museet

- stelt plagget og stilt det ut

- tatt turen til museet, sett plagget og ønskes å bruke det som utgangspunkt

- lagt ned tid og penger i det vi i dag kaller produktutvikling

- markedsført det ferdige produktet

- ivaretatt arbeidet med å bevare bunadens utseende ved å finne nye leverandører

- laget nye plansjer når de gamle blir utslitt

- oppdatert sømforklaringer

Dette er et eksempel ( eller rettere sagt et tredelt eksempel) og som dere ser er det mer enn en person involvert i denne prosessen. Jeg er ganske sikker på at ingen av disse bunadene ville hatt dette utseendet hvis det var mulig for alle interesserte å tegne på selv, velge farger og skaffe materialer og jeg er ganske sikker på at bunadene ville endt mer som private plagg og mindre som plagg med en bestemt tilhørighet.

Selvsagt heier jeg på deling og samarbeid, men jeg synes også at de som legger ned tid og omtanke i  arbeidet sitt bør få noe igjen for det. 

Innlegget er opprinnelig fra 2017, men er like aktuelt i dag. Noen synes sikkert jeg sparker inn åpne dører når jeg blogger om dette temaet her hvor jeg stort sett bare når ut til lesere som er forholdsvis enige med meg. Jeg fortsetter likevel å skrive om temaer som opptar meg og så håper jeg selvsagt at det innimellom detter innom nye lesere som kan få en aha-opplevelse.