registrering av blogg

Dette innlegget er bare en test for å legge inn noen nye koder her på bloggen og således aldeles meningsløst. Det inneholde ringen søkemotorer, du får ikke masse meningsløse e-poster og vil ikke merke noe til det, det er bare for min egen del og for å lettere telle antall lesere.

C5AC7885-8B16-48FE-8FBA6D26BDBE91AD-F9FFAB10-3423-479A-87552B5D011AC6FE


<a href="http://blogglisten.no/blogg//frustorlien.blogspot.no/"><img src="//blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="//hits.blogsoft.org/?eid=3353" />

Om bunadsølv

Hvor mye sølv skal man bruke, hva er riktig til min bunad og hvordan skal dette oppbevares og stelles?
Hvem bestemmer hva som er riktig sølje til en spesifikk bunad, og kan arvesølv brukes?
Det er mange spørsmål også om denne delen av en komplett bunad, og jeg skal prøve å hjelpe;

Hvor mye sølv skal man ha?
Dette avhenger av bunaden din. Noen har tre søljer, andre bare en. Dette avhenger ikke bare av bunaden, men også av størrelsen på den som er inni bunaden. For eksempel: en velvokst dame i beltestakk fra Telemark har bringe nok til å ha de tre søljene man er mest vant til å se denne bunaden med. En sped liten konfirmant derimot, har sannsynligvis ikke plass til mer enn to - en liten i halsen og en større nedpå brystet. Da er det helt ok å vente med den tredje! Sølvprisene har steget endel hakk, og det går an å heller gi den siste sølja som gave ved en senere anledning.

Alle andre har sølvbelte, kan jeg også ha?
Det at majoriteten har noe er ikke ensbetydende med at det er riktig. I noen draktområder har bruk av sølvbelte vært utbredt blant gifte kvinner, men i store deler av Norge var sølvbelte en del av brudepyntingen. Disse beltene ble da lånt ut til gifteklare kvinner sammen med krone og annen stas.
Nå har mange ordnet økonomi og kan lett bruke tusenvis av kroner på belte. Slik endrer draktskikken seg, og selv om jeg sjelden oppmuntrer til komplett belte ser jeg at trenden har blitt slik. Sølv på midten skal det tydeligvis være, vel å merke hvis bunaden er av en modell der det er mulig.

 Hva er riktig til min bunad?
Det er utarbeidet eget sølv til enkelte bunader, basert på gamle knapper, søljer eller med utgangspunkt i broderimotiv på selve bunaden. Andre har stedegent sølv som har blitt brukt gjennom generasjoner. En gang i tiden var det vanlig at håndverksvenner vandret fra sted til sted når de hadde fullført grunnutdannelsen. Slik spredte motiv og modeller seg, og spesielt på Østlandet ser man mange søljer som er til forveksling like.

Kan arvesølv brukes?
Svaret er ja, med visse forbehold. Forbeholdene avhenger litt av svaret ovenfor, men også av type sølv og type bunad. Noen bunader har forgylt sølv, andre hvitt sølv og andre igjen oksidert sølv. Noen områder bruker røde eller grønne steiner i søljene. Noen har store, massive søljer mens andre har lette små søljer med hengende løv.
Om du for eksempel har en fantastisk flott sølje fra Telemark passer den ikke veldig godt på en Råndastakk eller en Nordlandsbunad. Da kan det lønne seg å bruke arvesølvet til andre anledninger, det er ingen lov som tilsier at bunadsølv ene og alene brukes til bunad.

Hvordan skal jeg oppbevare bunadsølv?
Pakk det pent inn i en frysepose av gjennomsiktig plast. Sølv oksyderer ( blir svart) i kontakt med luft. Hvis du har fastsydd sølv på bunaden, knapper, maljer eller spenner på livet, kan du lirke litt gladpack rundt disse delene.

Hvordan steller jeg bunadsølvet?
Aller først, har du noensinne vurdert å bruke sølvdipp på sølja? Glem det! Slike blandinger er kruttsterke og sliter på sølvet. Dessuten tar den med seg alt. Noen søljer er oksidert for å gi skyggeeffekt, altså er de svartere inni kruller og hjørner. Mye av dette vil forsvinne etter en runde med dipp, og det koster mye å få ordnet opp i dette. Det er bedre å ha en litt svart sølje enn en som er helt hvit.
Hvis du har en veldig sliten sølje kan den leveres inn til gullsmeden for oppussing. De kan vanligvis også erstatte manglende deler. Her gjelder det å være ute i god tid, gullsmeder har også høysesong og tar heller i mot i januar enn mai.
Hjemme kan man for en rimelig penge stelle pent med slitent bunadsølv:
bruk lunkent vann og litt zalo, dypp eller la sølvet ligge i dette et par minutter og klapp det så tørt med en gammel t-skjorte eller annen tekstil som ikke loer. Til slutt blåser du forsiktig med hårføner slik at alle hjørner og svinger blir tørre ( bruk svak varme og hold avstand)

Og til slutt, tre oppfordringer i disse glade forbrukstider:


Kjøp brukt
Det finnes seriøse bruktbutikker som selger bunadsølv. ta turen innom og se om du finner noe fra ditt draktdistrikt. Sølv har den leie uvanen at verdien synker fort, og ved å lete gjennom en skuff eller to i en bruktbutikk kan penger spares. Det finnes også nettsteder hvor man kan gjøre gode kjøp. Det er hverken skammelig eller flaut å tenke økonomisk.

Tenk langsiktig
Mange gir bunadsølv i dåpsgave, og de ørsmå barnesøljene er supersøte. Men har du tenkt på at de minste halssøljene/halsknappene for en voksen passer fint som sølje for et barn? Hvis du heller gir en voksen halsknapp kan den brukes som brystsølje når mottakeren er liten og så flytte opp i halsen når hun er voksen. Slik gir du en gave som varer.

Til konfirmanten
Snakk med familie og faddere. Kanskje har noen lyst til å gi en sølje, veskelåsen eller et par mansjettknapper i konfirmasjonsgave? Mange blir oppriktig glade for å få tips om hva ungdommen ønsker seg, for det er ikke alltid lett å tenke ut det på egen hånd....Snakk med konfirmanten om hva ting koster, gi deler av draktsølvet til jul eller fødselsdag og la de forstå at dette er kostbarheter man steller pent med og har glede av i mange, mange år. Ikke at man skal bryte alt ned i kroner og øre, men gi dem en grunnidé om at en bunad ikke kommer rekende på ei fjøl.

Dette innlegget er opprinnelig fra 2011, men blir resirkulert omtrent på denne tiden hvert år. 

Broderi

Kontursting. Kjedesting. Plattsøm. Sjattersøm.Franske knuter.
Vårens kurssesong ble avsluttet i Bergen. Lørdag fikk jeg være med da Hordaland Husflidslag hadde inspirasjonsdag for lokallagene og arrangerte tre-timers kurs før og etter lunsj.
Og på søndag broderte jeg med et lokallag i Bergen før jeg fløy hjem (og ventet på bagasje i en time).
Nå er jeg egentlig ferdig for denne sesongen, men det blir et ekstra helgekurs for de som sliter med å bli ferdige til 17.mai.

Så, hvis du skulle sydd ut eller inn bunaden din eller ikke er helt ferdig med den du skal montere så har du sjansen. Helgen 5.- 6.mai holder jeg kurs i Asker Husflidslag. Mer info finner du her, eller ved å ta kontakt med meg.

Og så er det sommerkursene, men de kommer vi tilbake til en annen dag.

Jeg tenker mye på hvor heldig jeg er som får lov å holde kurs. Det å brodere er noe av det aller kjekkeste jeg vet og det er så fantastisk fint å kunne spre det glade budskap og håpe at flere tar opp en god, spiss nål og setter i gang. Og selvsagt bunader. Jeg blir så glad når folk ønsker å sy bunad selv eller med litt veiledning. Og husk dette - enhver bunad sydd på kurs er en bunad som ikke er sydd i Kina ( jeg velger fremdeles å kalle det Kinabunad selv om det også produseres bunad i mange andre land)


  

PS. På broderikurs lager jeg egne modeller med de stingene jeg synes vi bør gå gjennom.

Vårstemning

Altså...det er sol, det er vår, det lukter vanvittig lekkert overalt og alskens artigheter dukker opp på de mest utspekulerte steder. I går fant jeg en brødskalk bak syrinene og noe lukter forlokkende bak tujaen mot naboen. Jeg tror faktisk at dette er den aller, aller beste tiden på året.
Jeg har ikke noe i mot snøen altså, ihvertfall ikke så lenge det blir måkt opp gangstier. Kan dere tenke dere noe verre enn å måtte sette seg på huk med nysnø til langt oppover de bakre ekstremitetene? Sånn rent bortsett fra når du krøker deg sammen på skaren og så brister skaren akkurat i det, ja du vet. Huff. Nei. Takke meg til barmark. Trygt og godt og stødig. Ingen ydmykende seanser med tørkerull i ettertid.
Nei, tenker ikke mer på det.
For nå er det vår og sol og bare brosteiner. Og hver morgen tripper jeg ut i verden. Jeg strekker meg fremover og bli laaaang og så drar jeg meg bakover og har høy hale og er sååå lekker. Og så kikker jeg bort til naboen og blunker til reven som sitter i vinduet der og så sier jeg se på meg, jeg kan hoppe og rulle og danse og tulle.
Og så tenker jeg i mitt stille sinn at selv om jeg ikke akkurat er noen fryktinngytende vakthund eller jakthund så kan jeg i det minste yppe meg noe voldsomt så lenge reven er trygt forvart innendørs.
Hva som skjer den dagen Mikkel hopper ut av vinduet eller kommer seg ut av buret bak huset tenker jeg ikke på. Akkurat den bekymringen tror jeg matmor har full kontroll på. Eller om hun ikke har full kontroll så tror jeg ihvertfall hun har tenkt ut en hel del mulige løsninger.
Og så bjeffer jeg litt på den der sangen, hvordan var den nå igjen; og reven raska over isen? Eller raska den over grisen? Eller overraska den grisen?
Nei, jeg tror jeg tripper inn og sover videre.


XOXO Laika

PS
Jeg er helt sikker på at livskvaliteten til både meg og reven hadde vært minst like fin om han bodde i et noe mer naturlig habitat og jeg kunne være enerådende i svingen vår.

Om bunadsøm

Jeg vil begynne med å takke for alle tilbakemeldingene jeg fikk på det forrige innlegget.
Det er et innlegg jeg har brukt mye tid på. Ikke bare å skrive det, men også å tenke på det og vurdere om temaet er noe jeg vil sette ord på. Siden jeg gjerne uttaler meg om viktigheten av å produsere bunader i Norge og unngå Kinabunader var jeg usikker på om dette ville være å bite meg selv i nesa. Jeg så for meg hylekor og motbør, og var lettet da det viste seg å ikke stemme.
Ja, noen er uenige. Noen synes jeg antydet for høy timelønn. Noen skriver varmt om hyggen og kosen. Noen fokuserer på kulturarv og gleden i å ivareta en viktig tradisjon.

Bunadsøm og lønn er et vanskelig tema å diskutere ettersom det er sterke tradisjoner for å sy hele eller deler av antrekket selv. Ingen forventer at en bestemor som syr til dattersønnen skal ta full timepris, eller at en bestefar som fingrer hosebånd til hele slekta skal se på dette som næring. Det å sy bunad er for mange hygge, kos, rekreasjon og hobby. For disse menneskene er inntjening et ikke-begrep. Imidlertid er disse tradisjonsbærerne med på å holde lønnsnivået nede. Ikke fordi de ikke tar seg betalt, men fordi de sjelden eller aldri snakker om tiden det tar. Og her er min oppfordring til dere som syr som hygge og hobby; ha et øye på tidsbruken og fortell gjerne til den glade mottaker hvor lang tid du har brukt. Det vil være med på å gi en forståelse for arbeidet som ligger bak hælfellinger, nupereller, uttrekksøm, piperynking og indresømmer.
Og forøvrig - jeg er veldig, veldig glad for alle som syr selv altså. Det er en viktig del av kulturarven og dere ivaretar en fantastisk tradisjon. Jeg ber dere bare om å være litt oppmerksomme på tidsbruken og formidle dette videre for å gi et innblikk i verdiene dere skaper. Og selvsagt, om det føles ufint og frekt å si hvor lang tid du har brukt, skriv det på en lapp eller i dagboka, nevn det en gang det passer seg. Du trenger ikke si det ved overleveringen, bare nevn det en gang. 

Du lurer kanskje på hvorfor dette er viktig? De fleste av oss er oppmerksomme på at håndarbeidsopplæringen i skolen var bedre før, og det gjør at antall mennesker som tilvirker bunaden sin selv antagelig vil synke. Hvis vi skal beholde den gode tradisjonen med bunadbruk må da flere kjøpe bunad og hvis disse kundene ikke har noen forståelse for tiden som ligger nedfelt i en bunad kan vi heller ikke forvente særlig stor betalingsvilje. Det er stor forskjell på å betale for noe du vet tar tid å fremstille og noe du tror "gud og hvermann kan svippe sammen fra godstolen ". Ok, det siste er satt litt på spissen men vi må begynne å fremsnakke tekstil kulturarv.

Så var det det med lønna. Jeg antydet industriarbeiderlønn på 248,- timen, noe som ble påpekt var i meste laget. Men hva skal man forvente å tjene? Det er vanskelig, eller rettere sagt umulig å forvente full lønn for de timene som går med til å brodere en bunad, men samtidig hvorfor skal denne tiden  skal være mindre verdt enn tiden til enkelte andre yrkesutøvere med svennebrev og år med kompetanse. Er det fordi det her utøves et tradisjonelt kvinneyrke, og noe mange fremdeles oppfatter som allmennkunnskap? Vil det snu? Vil brodering av bunad en gang i fremtiden bli så høyt verdsatt at noen kan leve av det? Og hva skal vi i såfall gjøre for å komme dit,  hva må vi gjøre for å heve håndverkets anseelse? Er det nok å vente og se, eller skal vi bare puste dypt inn, se anerkjennende på hverandre og hverandres arbeid og bli enige om at tid er penger?

Det er mange spørsmål og enda flere svar.

PS.
Noe annet som ble kommentert flere steder var behovet for kurs. Det kommer jeg tilbake til i et eget innlegg.

Hva vil du betale?

For meg er bunad en viktig del av vår norske kulturarv og en tradisjon jeg er stolt over å være med og ivareta. Jeg broderer og monterer, jeg syr om og reparerer. I tillegg holder jeg kurs i brodering og montering slik at andre kan sy som hobby og kanskje etterhvert utvide til å ha bunadsøm som inntektskilde.
For meg blir denne kulturarven forringet ved den utflaggingen bransjen opplever og i mitt stille sinn skulle jeg ønske vi kunne beholdt all produksjon innenlands. For ordens skyld vil jeg tilføye at jeg med produksjon mener brodering og montering av bunader og skjorter. Produksjon av enkelte stoffer, bånd og tørklær har alltid blitt importert og er dermed del av en annen kulturarv, nemmlig handelen og kontakten med omverdenen.
Men er dette gjennomførbart?  La oss se på noen eksempler:

Jeg har akkurat sydd om en barnebunad til en fireåring. Kjempesøt jente, kjempesøt bunad. Foreldrene oppdager at de trenger en ny skjorte og lurer på om jeg kan hjelpe. Nå er det høysesong, og jeg har ikke de ekstra timene så jeg sender dem til en forhandler. Forhandler tar 750,- for en skjorte som er produsert i Baltikum, av et norsk firma som har fabrikk der. Om denne skjorta hadde blitt sydd på norsk systue ville den kostet 2500.
Ville du betalt det for en skjorte til et barn i vekst?

Jeg blir spurt om å brodere en Nordlandsbunad.Hvis jeg skal lønne meg selv som en industriarbeider fortjener jeg 248,- kroner i timen og det tar ca 80 timer å brodere en Nordlandsbunad ( omtrentlig anslag). Da ender vi med en pris på 19840 for broderingen alene, og hvis dette skal formidles via en forhandler kan vi ihvertfall doble dette beløpet.
Ville du betalt det for å få brodert en bunad, altså Stakk, liv og løslomme? Brodering av skjorte og montering av hele bunaden inkludert forkle og knytting av frynser på sjal kommer i tillegg. 

Jeg blir spurt, men takker nei til å brodere en bord til et forkle til Hardangerbunad. Jeg sier nei fordi dette er en altfor stor jobb til at jeg kan påta meg den, noen sier at en slik bord tar nærmere 280 timer.  Med industriarbeiderlønn vil det koste 69440 i ren lønn. Hva den ville koste hvis det ble brodert på en systue med verkstedpris kan du jo tenke deg.
Ville du betalt det for en brodert bord som etterpå skal felles inn i et forkle og kantes med hullfald ( noe som også tar tid)?

Brodering har tradisjonelt blitt utført av kvinner og mange bunader har blitt brodert av familiemedlemmer som hverken har telt timer eller penger. Mange bunadbrukere aner rett og slett ikke hvor lang tid det kan ta å brodere en bunad og blir bleke om nebbet når jeg forteller stilkene på stakken til en Nordlandsbunad tar ni timer. De vet ikke at livet til en festbunad fra Gudbrandsdalen kan ta tre fulle arbeidsdager eller at det er mange tusen korssting på det beltet som ved første anledning erstattes med et skinnbelte med sølvstøler. Og hvordan kan vi da forvente at de vil betale?
Hvordan skal de forstå at ønsket om et visst antall tusenlapper for en jobb ikke er motivert av griskhet men av et helt legitimt ønske om timelønn?
Hvis vi skal flytte all produksjon tilbake må vi enten være villige til å øke prisene drastisk eller forvente at noen er villige til å jobbe for en brøkdel av normal minstelønn. Jeg personlig tviler på at noen av disse løsningene er gjennomførbare.

Jeg ønsker en god debatt om norsk bunadproduksjon og norske bunadtradisjoner velkommen, men vi må også være oppmerksomme på at problemet ikke er så svart-hvitt som inn- og utland. For å opprettholde en levedyktig bunadtradisjon i Norge må vi kanskje innse at noen deler av bunadene må produseres i utlandet og så får vi heller jobbe for åpenhet om dette og mot snikproduksjon og kopiering av andres åndsverk. For meg ligger det store problemet der - leverandører som skamløst kopierer andres produkter og fremstår som noe de ikke er - nemlig fagfolk.

På slutten av dagen

Jadda...når du bare skal sy sammen det livet du sprettet opp i går før du pakker sammen arbeidsdagen. Og alt er fint og lydboka spennende og problemet oppstår når du skal henge livet på en henger slik at det første du skal gjøre i morgen er å sy sammen stakk og liv... Da blir det en ekstra time på systua...Og så kan du alltids tenke at kanskje det hadde vært urt med en liten kaffepause underveis...

Akkurat dette skjer ikke så ofte, men noen ganger er avstanden mellom hode og hender ekstra lang og da kan uforutsette sammensyinger oppstå.

PS.
Jeg har hørt på Ken Folletts fantastiske triologi om forrige århundre. Hvis du ikke har lest/hørt denne så har jeg et godt råd - begynn på den så fort som mulig. Hva jeg selv skal høre på nå er jeg litt usikker på så tips om historiske mursteiner mottas med takk.

Fredag

Broderirammene henger stort sett til pynt og inspirasjon ( alternativt irritasjon når de faller ned fra veggfestet) men noen ganger er de kjekke å ha. Som for eksempel når jeg syr den gule og oransje borden på Ørskogbunaden fra Sunnmøre.
Nå er livet ferdig brodert og henger prøveklart på systua. Forkleet mangler litt gull, og veska er hva man kaller påbegynt.
Men nå er det helg, sola skinner og jeg skal ut og spa. Her er det bare å hjelpe til med snøsmeltingen hvis vi skal ha bar plen til midten av mai.

God helg:)

happy dog

Ok, i går spiste matmor og storesøs middag mens jeg lå på gulvet og skalv som et aspeløv. Så da fikk jeg mat før matmor reiste på møte. Så kom matfar hjem og spiste middag mens jeg lå på gulvet og skalv som et aspeløv. Så da fikk jeg mat.
Nå ligger jeg på sofaen og vurderer å skifte navn til Vandrende Vom mens jeg lurer på hvorfor jeg åt alt med en gang, begge gangene...kunne jo spart litt til i dag tidlig...

xoxo Laika

( enkelte andre må huske å gi beskjed når jeg har fått mat)