Altså...det er sol, det er vår, det lukter vanvittig lekkert overalt og alskens artigheter dukker opp på de mest utspekulerte steder. I går fant jeg en brødskalk bak syrinene og noe lukter forlokkende bak tujaen mot naboen. Jeg tror faktisk at dette er den aller, aller beste tiden på året.
Jeg har ikke noe i mot snøen altså, ihvertfall ikke så lenge det blir måkt opp gangstier. Kan dere tenke dere noe verre enn å måtte sette seg på huk med nysnø til langt oppover de bakre ekstremitetene? Sånn rent bortsett fra når du krøker deg sammen på skaren og så brister skaren akkurat i det, ja du vet. Huff. Nei. Takke meg til barmark. Trygt og godt og stødig. Ingen ydmykende seanser med tørkerull i ettertid.
Nei, tenker ikke mer på det.
For nå er det vår og sol og bare brosteiner. Og hver morgen tripper jeg ut i verden. Jeg strekker meg fremover og bli laaaang og så drar jeg meg bakover og har høy hale og er sååå lekker. Og så kikker jeg bort til naboen og blunker til reven som sitter i vinduet der og så sier jeg se på meg, jeg kan hoppe og rulle og danse og tulle.
Og så tenker jeg i mitt stille sinn at selv om jeg ikke akkurat er noen fryktinngytende vakthund eller jakthund så kan jeg i det minste yppe meg noe voldsomt så lenge reven er trygt forvart innendørs.
Hva som skjer den dagen Mikkel hopper ut av vinduet eller kommer seg ut av buret bak huset tenker jeg ikke på. Akkurat den bekymringen tror jeg matmor har full kontroll på. Eller om hun ikke har full kontroll så tror jeg ihvertfall hun har tenkt ut en hel del mulige løsninger.
Og så bjeffer jeg litt på den der sangen, hvordan var den nå igjen; og reven raska over isen? Eller raska den over grisen? Eller overraska den grisen?
Nei, jeg tror jeg tripper inn og sover videre.
XOXO Laika
PS
Jeg er helt sikker på at livskvaliteten til både meg og reven hadde vært minst like fin om han bodde i et noe mer naturlig habitat og jeg kunne være enerådende i svingen vår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar