Røyte, bråke, skake og hekle

Jeg har svake minner om at jeg som barn  var på låven hos naboen og så en del merkelige redskap som hadde blitt brukt til å tilberede lin. Det jeg husker best var at det fremstod som en langdryg affære med gode muligheter for å skade seg på skarpe gjenstander, og selv om det hele var fascinerende fristet det ikke en tiåring til videre fordypning.
Men i går var jeg på Lesja Bygdetun og der  demonstrerte entusiastiske damer fra husflidslaget i bygda beredning av lin. Nå skal ikke jeg prøve å forklare gangen i det hele, men for et arbeid. Det er tolv steg i foredling fra frø til spunnet tråd, og dette tar tid. Det skal bråkes og skakes og hekles og ordnes, og det som ikke blir lange fine fiber ender som stry ( og det er ikke så blankt og fint).
Veldig spennende å se, og interessant å tenke på hvor mye tid generasjoner før oss har brukt på å fremstille, ikke bare klær, men metervare for å sy klær. Jeg kan ikke forestille meg hvor glade mange må ha vært for å få muligheten til å gå på butikken og kjøpe stoff på rull.
På den andre siden - all ære til dere som ivaretar denne tradisjonen. Det blir kanskje ikke hjemmelagde bunadskjorter, men det gir oss et godt og tankevekkende innblikk i tidligere generasjoners arbeidsdag. Og ja, jeg lurer på om våre formødre følte seg bittelitt tidsklemt noen ganger...

  

  

Og Lesja husflidslag stilte ikke bare denne dagen. Neida. Fem dager i uka stiller de på bygdetunet og viser ulike teknikker. Noen ganger er det mange, andre ganger en eller to. På tirsdagene er det visstnok bunadsøm på programmet, og ellers er det skiftende aktiviter. Jeg tar av meg solhatten og bøyer meg i (lin)støvet og takker for at dere stiller opp - imponerende innsats.


Dagens tips herfra er derfor; ta en tur innom. Kanskje står ikke Lesja på ferieplanen i år ( men planer kan endres). Dessuten finnes det mange bygdetun med gode aktiviteter for alle generasjoner. Så, sjekk lokalavis, facebook eller andre informasjonskanaler og ta en tur innom. Sjansen er stor for at du lærer noe nytt.

strikketid

Jeg hadde helt glemt hvor morsomt det er å strikke, men dessverre hadde jeg også glemt hvor kjedelig det er å strikke ensfarget frem og tilbake. Nå gjenstår åtte cm før jeg skal strikke ermene og så skal jeg ta sammen hele moroa og strikke prikker. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg skal bruke en eller to farger på prikkene, men det behøver jeg ikke ta stilling til i dag.
Neste prosjekt fra boka Egostrikk tror jeg blir cardiganen Dahlia. Jeg har allerede begynt å synge
( noen ville kanskje si gaule) på Du mi dotter Dalia... Eventuelt strikker jeg genseren, da slipper jeg å strikke frem og tilbake. Men åpning foran er enklere å bruke, ikke fullt så varmt og jeg unngår superelektrisk hår som får meg til å se ut som Madam Mim. Hmmm, mange slitsomme tanker altså:)
Sommerferie dere, det er deilig. Tid til å gjøre noe helt annet enn det man vanligvis gjør, som for eksempel å strikke ( må jo holde hender og håndledd aktivisert og myke ). Og å tenke mer eller mindre sammenhengende tankerekker om fordeler og ulemper ved jakker og gensere.

Ha en fortsatt fin fredag!

                    

Dahlia...Jakke-Ja? Cardigan-Ja?


PS.
Jeg kunne sikkert strikket rundt og klippet opp midt foran etterpå slik jeg er vant til å gjøre, men jeg tenkte å følge oppskriften slavisk og spare meg selv endel slitsom tankevirksomhet!

Tanker om en bunadutstilling

I fjor var jeg en av veldig, veldig mange som tok turen til Heddal Bygdetun for å se utstillingen av Anne Bamlebunader. Den var en fest av farger og skaperglede og en hyllest til lokale tradisjoner og kunnskap. Jeg var derfor spent på om dette museet ville prøve å toppe dette i år og om det ville bli en utstilling jeg ville besøke eller om jeg bare kom til å kjøre forbi.
Etterhvert dukket det opp litt informasjon om årets utstilling på facebook, og det viste seg at planen var å dra i gang en uhøytidelig kåring av Norges vakreste bunad og la de besøkende stemme frem sin favoritt blant de utstilte bunadene.
La meg her skyte inn at jeg er en av de som sender ikke-spesielt-blide kommentarer til slike avstemninger fordi jeg synes de er litt fantasiløse. De aller fleste, håper jeg, liker sin egen bunad best og for å være helt ærlig synes jeg det er viktigere at bunaden sitter pent og har riktig tilbehør enn at den vinner en eller annen kåring.

Så oppdaget jeg at de utstilte bunadene var levert fra en og samme kommersielle leverandør som har deler av produksjonen sin i et annet land.
Det gjorde meg ikke mer lysten på å se utstillingen. Ikke fordi de utstilte bunadene kanskje ikke er helt korrekt sydd eller fordi de ikke sitter perfekt på utstillingsbystene, for med respekt å melde er det ikke alle bunader sydd i Norge som kan brukes som undervisningsmal heller og det finnes bunader som sitter perfekt på eier men ikke fullt så perfekt på en standard byste.

Men så kom det noen henvendelser fra hyggelige damer i Telemark om jeg kunne tenke meg å mene noe, og jeg mener jo gjerne både det ene og det andre. Men først ville jeg se utstillingen. I mellomtiden har det blitt mye diskusjon lokalt. Mange har ment mye på begge sider, og det har vært ganske høy temperatur i diverse kommentarfelt.

Nå ser det ut til at utstillingen endres og det er her jeg tenker på følgende gullkorn fra den håpefulle:
Det var så lurt da jeg tenkte på det, og så ble det bare dumt. Kanskje tenkte noen at dette var en fin måte å holde på publikumsinteressen og glemte å reflektere over at det var det lokale eierskapet og historien som gjorde fjorårets utstilling så enestående flott.

Hva som skjer nå er fremdeles uvisst. kanskje blir det en avstemning, kanskje ikke. Kanskje slutter noen å gå på bygdetunet, mens andre har oppdaget at det faktisk ligger et bygdetun like ved Heddal Stavkirke. Jeg tenker at det ikke er så viktig. Gjort er gjort, spist er spist og om man nå kan være voksne nok til å si at ja, dette ble bare dumt og så arrangerer vi en heidundrende flott utstilling neste år, en utstilling som hyller lokalt håndverk og håndverkere så tror jeg både bygdetun og bygdefolk kan samles om et fint arrangement som feier beina under årets affære.

Og så vil jeg helt til slutt si at det som gleder meg veldig ved denne saken er den økende bevisstheten om utenlandsk bunadproduksjon og hvordan enkelte av disse aktørene har tilegnet seg modellene sine. Jeg er glad for at det blir stadig større fokus på dette problemet som jeg blant annet har skrevet om her: http://frustorlien.blogspot.com/2017/02/hva-er-egentlig-galt-med-kinabunader.html

Små minner og stor glede

Vi rydder...og de mest fantastiske skatter dukker opp...som mormors dukketøy fra slutten av førtitallet og begynnelsen av femtitallet. Dukka selv sitter på stas, i kjolen hun var iført  da hun kom fra Amerika, men klærne er sydd og strikket av tålmodige hender som har utnyttet stoffbiter og garnrester.
Det er undertøy, yttertøy, små kjoler og skjørt. Det er en historie om hvordan jenter ble kledd for seksti-sytti år siden og en historie om hvordan de minste stoffbiter kan utnyttes til stor glede for små mottagere.

 


  



Disse bittesmå og forseggjorte plaggene er en del av vår svært nære historie, den historien som ofte blir glemt i det store verdensbildet. Vi glemmer, eller lar være å snakke om, hvordan våre foreldre vokste opp. Vi som er foreldre glemmer å fortelle hvordan vi selv vokste opp. Og de som har foreldre som kan fortelle er ikke alltid like mottagelige for denne nære historien.

Et av målene mine for sommeren 2018 er å samle små minner. Ikke bare fra tidligere tider men også skape minner som er fine å ta fram en gang i fremtiden.
Jeg skal samle historier om små dukkeplagg, barnebøker, første møte med en ny skole, lukter som frembringer minner og andre fine saker.

Apropos lukt og minner; I helgen var vi i København og et av mine sterkeste minner derfra er lukten av varm asfalt og sigar. Muligens en nokså uggen kombinasjon, men likefullt København. Men nå er det jo nesten ingen som røyker noe som helst( og det er vi alle glade for), så nå lukter ikke København København lenger. 

Egostrikk

Jeg gikk jo skyhøyt ut og proklamerte at her skulle det ikke kjøpes hverken garn eller andre morsomme håndarbeidssaker i sommer.
Heldigvis er ikke bøker med i den ordningen ( bøker er aldri feil), så med lett hjerte investerte jeg i boka Egostrikk av Lene Holme Samsøe og la en plan som omhandler reduksjon av garnlager og ny jakke til meg selv.
Alt vel så langt...
Men så er det alle de andre superlekre modellene da...de ensfargede, de jeg ikke har nok garn til. Tror dere jeg klarer å forholde meg nøktern og avbalansert i møte med garnbutikker når jeg allerede har en liste over garnmengde i de seks fineste prosjektene i boka liggende i lommeboka?

Og ja, boka er proppfull av fine modeller og anbefales varmt.

sesongslutt

  

Det gikk som det alltid går...jeg ankom kurset med skyhøye ambisjoner om live-blogging, heftige oppdateringer på instagram og insta-story.

Og så kommer jeg hjem igjen med syv bilder, en halvmotivert oppdatering på instagram og mange, mange fine minner fra fine dager med hyggelige og motiverte kursdeltakere.

       

                         

Og sannelig, dette sier jeg dere - om du har lyst til å holde kurs så bør du hive deg rundt, hoppe ut i det og prøve lykken. Jeg lærer noe nytt på hvert eneste kurs jeg holder. Noen ganger faglig relevant, andre ganger bare bare relevant. Jeg blir kjent med masse fine folk og jeg nye impulser. Og når jeg er på Raulandsakademiet får jeg masse ideer om kurs jeg selv har lyst til å gå på en gang i tiden ) må bare finne den tiden først).

Og dere, jeg vet det bare er torsdag men jeg ønsker dere god helg likevel. For jeg tar fri i morgen.

Innføring i ullbroderi

Og nå går ferden til Raulandsakademiet...
Innføring i ullbroderi og påteikning / broder eigen bunad

God påmelding på det første kurset, men ikke nok påmeldte til det andre. Og hva gjør vi da- jo, vi slår sammen kursene. Seks stykker skal få en grunnleggende innføring, tre stykker skal jobbe med egen materialpakke.
.
Jeg har pakket og telt, delt opp tråder, sortert nåler, klippet og revet stoffbiter og gleder meg til kurs.

Og om du synes innføringskurset høres fristende så settes det også opp i november, det kan du lese mer om her.