Vi rydder...og de mest fantastiske skatter dukker opp...som mormors dukketøy fra slutten av førtitallet og begynnelsen av femtitallet. Dukka selv sitter på stas, i kjolen hun var iført da hun kom fra Amerika, men klærne er sydd og strikket av tålmodige hender som har utnyttet stoffbiter og garnrester.
Det er undertøy, yttertøy, små kjoler og skjørt. Det er en historie om hvordan jenter ble kledd for seksti-sytti år siden og en historie om hvordan de minste stoffbiter kan utnyttes til stor glede for små mottagere.
Disse bittesmå og forseggjorte plaggene er en del av vår svært nære historie, den historien som ofte blir glemt i det store verdensbildet. Vi glemmer, eller lar være å snakke om, hvordan våre foreldre vokste opp. Vi som er foreldre glemmer å fortelle hvordan vi selv vokste opp. Og de som har foreldre som kan fortelle er ikke alltid like mottagelige for denne nære historien.
Et av målene mine for sommeren 2018 er å samle små minner. Ikke bare fra tidligere tider men også skape minner som er fine å ta fram en gang i fremtiden.
Jeg skal samle historier om små dukkeplagg, barnebøker, første møte med en ny skole, lukter som frembringer minner og andre fine saker.
Apropos lukt og minner; I helgen var vi i København og et av mine sterkeste minner derfra er lukten av varm asfalt og sigar. Muligens en nokså uggen kombinasjon, men likefullt København. Men nå er det jo nesten ingen som røyker noe som helst( og det er vi alle glade for), så nå lukter ikke København København lenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar