Tanker om en bunadutstilling

I fjor var jeg en av veldig, veldig mange som tok turen til Heddal Bygdetun for å se utstillingen av Anne Bamlebunader. Den var en fest av farger og skaperglede og en hyllest til lokale tradisjoner og kunnskap. Jeg var derfor spent på om dette museet ville prøve å toppe dette i år og om det ville bli en utstilling jeg ville besøke eller om jeg bare kom til å kjøre forbi.
Etterhvert dukket det opp litt informasjon om årets utstilling på facebook, og det viste seg at planen var å dra i gang en uhøytidelig kåring av Norges vakreste bunad og la de besøkende stemme frem sin favoritt blant de utstilte bunadene.
La meg her skyte inn at jeg er en av de som sender ikke-spesielt-blide kommentarer til slike avstemninger fordi jeg synes de er litt fantasiløse. De aller fleste, håper jeg, liker sin egen bunad best og for å være helt ærlig synes jeg det er viktigere at bunaden sitter pent og har riktig tilbehør enn at den vinner en eller annen kåring.

Så oppdaget jeg at de utstilte bunadene var levert fra en og samme kommersielle leverandør som har deler av produksjonen sin i et annet land.
Det gjorde meg ikke mer lysten på å se utstillingen. Ikke fordi de utstilte bunadene kanskje ikke er helt korrekt sydd eller fordi de ikke sitter perfekt på utstillingsbystene, for med respekt å melde er det ikke alle bunader sydd i Norge som kan brukes som undervisningsmal heller og det finnes bunader som sitter perfekt på eier men ikke fullt så perfekt på en standard byste.

Men så kom det noen henvendelser fra hyggelige damer i Telemark om jeg kunne tenke meg å mene noe, og jeg mener jo gjerne både det ene og det andre. Men først ville jeg se utstillingen. I mellomtiden har det blitt mye diskusjon lokalt. Mange har ment mye på begge sider, og det har vært ganske høy temperatur i diverse kommentarfelt.

Nå ser det ut til at utstillingen endres og det er her jeg tenker på følgende gullkorn fra den håpefulle:
Det var så lurt da jeg tenkte på det, og så ble det bare dumt. Kanskje tenkte noen at dette var en fin måte å holde på publikumsinteressen og glemte å reflektere over at det var det lokale eierskapet og historien som gjorde fjorårets utstilling så enestående flott.

Hva som skjer nå er fremdeles uvisst. kanskje blir det en avstemning, kanskje ikke. Kanskje slutter noen å gå på bygdetunet, mens andre har oppdaget at det faktisk ligger et bygdetun like ved Heddal Stavkirke. Jeg tenker at det ikke er så viktig. Gjort er gjort, spist er spist og om man nå kan være voksne nok til å si at ja, dette ble bare dumt og så arrangerer vi en heidundrende flott utstilling neste år, en utstilling som hyller lokalt håndverk og håndverkere så tror jeg både bygdetun og bygdefolk kan samles om et fint arrangement som feier beina under årets affære.

Og så vil jeg helt til slutt si at det som gleder meg veldig ved denne saken er den økende bevisstheten om utenlandsk bunadproduksjon og hvordan enkelte av disse aktørene har tilegnet seg modellene sine. Jeg er glad for at det blir stadig større fokus på dette problemet som jeg blant annet har skrevet om her: http://frustorlien.blogspot.com/2017/02/hva-er-egentlig-galt-med-kinabunader.html