Jeg har hatt en oppfatning av tidligere generasjoners håndarbeidsopplæring som traurig, fylt med tråkling, millimetertilpasning, hælfellinger, stopping og et grunnleggende ønske om å utnytte det man har ned til minste litt fiberflis. Jeg har, som mange i min generasjon, hørt om mødre, tanter og bestemødre som har triste opplevelser fra håndarbeidssaler befolket av snurpemunnede frøkner med nåleøyne og kalde fingre. Jeg har hørt om votter som blir holdt mellom tommel og pekefingre mens frøken hånflirer, jenter som enda en gang må tråkle( med aldeles jevne sting) ermer i en gymbluse. Jeg har hørt om voksne som på en meget effektiv måte har fratatt elever all fremtididg glede ved å utføre et håndarbeid.
Så da jeg kom over boken "Håndarbeid for piker" av Signi Trætteberg, bladde vilkårlig opp og så en oppmuntring til lærerinden om å ikke fokusere for meget på de første ræddsomme sting, men heller tenke at dette er en nettopp de første sting, ble jeg naturlig nok nysgjerrig. I dag har jeg lest mer, og jeg er sjarmert, inspirert og overrasket over at så mye av det som blir påpekt i en bok som utkom i 1934 er like aktuelt i dag.
Her er det ingen oppmuntring om å mane til strengt detaljfokus fra første klasse, eller å overkjøre elever med hva man selv synes er riktig.
Her er det tvertimot tips til hvordan man kan oppmuntre barna ( jaja, vi får leve med at det står piker ) til å oppleve gleden ved et håndarbeid og hvor mye større utbytte de har av å se tekstiler hvis de gjenkjenner teknikkene. Det skrives om hvordan man kan lære av barna, hvor viktig det e rå tenke på hva som er en selvfølge for den voksne og ikke for eleven.
Maske for eksempel, det ordet vil de fleste ikke-strikkekyndige barn ikke forbinde med et strikketøy. Si heller ring, løkke, sirkel ( dette handler om opplegget).
Vi lærer å skille mellom forskjellige typer feil, utført av elever som ikke skjønner, ikke hører etter, som ikke gidder og som rett og slett bare er uheldige.
Signi Trætteberg skriver om viktigheten av å begynne med enkle teknikker, fletting, klipping og fingerhekling og så bygge gradvis på denne kunnskapen.
Så kan man jo undre hvem denne damen er? Jeg har støtt på navnet opp gjennom årene, på diverse tittelblad på halvgamle og bunnsolide håndarbeidsbøker. Jeg har lært meg at bøkene hun står bak er verdt å kjøpe ( eller å hoppe i taket av glede for hvis man er så heldig å få noen forært). Jeg har skjønt, eller hørt, at hun må ha vært tilknyttet Statens Kvinnelige Industriskole, men stort mer har jeg ikke visst. Før i dag. Et kjapt googlesøk ga meg følgende informasjon:
Signi Trætteberg 1892 - 1971, håndarbeidspedagog.
Signi Trætteberg var en drivende kraft i fornyelsen av faget håndarbeid (for jenter) i folkeskolen i tiårene før og etter den annen verdenskrig.
Trætteberg vokste opp i Kristiania. Etter examen artium ved Kristiania katedralskole 1911 gikk hun på Nissens seminar, en privat lærerskole i hovedstaden, og avla lærerprøven 1913. Samme år ble hun ansatt som lærer ved Nordstrand middelskole. Ved siden av lærergjerningen var hun elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1913–15, og senere tok hun håndarbeidslærerkurs ved Statens kvinnelige industriskole (1927) og Statens tegnelærerkurs (1930). Hun hentet også inspirasjon og ny innsikt på flere studiereiser til utlandet; størst utbytte hadde hun av kontakter i nordiske og mellomeuropeiske land.
Allerede i sine første lærerstillinger markerte Trætteberg sin spesielle iver og kompetanse for å påvirke innhold og elevinteresse i håndarbeidsopplæringen. Selv uttalte hun at hun “hadde fått en høist uakademisk, men levende tilværelse med å undervise barn og voksne av begge kjønn”.
Mer landsdekkende ble hennes innflytelse da hun ble overlærer ved Statens kvinnelige industriskole (1946–58) og statskonsulent i tekstilforming (1945–62), sistnevnte hovedsakelig som deltidsstilling. Hennes viktigste oppgave i disse årene ble å bygge opp videreutdanningen i håndarbeidsfaget, fra et halvårig kurs (1946) via en ettårsenhet (1950, hvorav halvparten som brevkurs) til en 1 1/2 års enhet (1956) som gav kompetanse for stillinger i lærerskolene. Hun utgav flere bøker om faget, bl.a. et bind i metodeverket Arbeidsmåten i folkeskolen, Håndarbeid for piker (1934) – en bok “som også menn leser med interesse”, og som fungerte som grunnbok for hennes tallrike fagkurs og forelesninger. Hun skrev også en rekke artikler i fagtidsskrifter.
I jubileumsskriftet for Statens kvinnelige industriskole (1950) gav Trætteberg en selvbiografisk preget fremstilling av sitt mål og virke for utvikling av håndarbeid som fag, i både undervisning og læring. Hun mente at i det å nøre elevenes interesse og lærelyst lå også kjernen til estetisk og etisk utvikling. En harmonisk utvikling kunne bare skje ved at eleven selv deltok aktivt i opplæringen. Selvvirksomheten måtte settes i høysetet.
I mange sammenhenger opplevde Signi Trætteberg å se frukter av sitt omfattende arbeid for fornyelse og utvidelse av skolefaget som senere kom til å hete forming. Sammen med pionerer for tegne- og sløydopplæringen startet hun 1931 Norsk Tegne- og Håndarbeidslærer-Forbund. 1966 skiftet det navn til Landslaget forming i skolen, og Signi Trætteberg var æresmedlem. Hun mottok Kongens fortjenstmedalje 1952.
Dette er friskt og freidig kopiert, og lett forkortet, fra Norsk biografisk leksikon. Kvinner kan, sier jeg.
Og apropos de første reddsomme sting - de skal vi faktisk avfinne oss med. De er en begynnelse på noe som kan bli både stort, vakkert og inspirerende.
