hjemmesydd

Alltid like stas å ha med håndarbeidsposen...

Jeg ser jo visse svakheter i teknikken, men tenker det er godt nok med tanke på at jeg gikk på barneskolen og ikke var mer enn måtelig begeistret for håndarbeid.

Heldigvis hadde jeg god tilgang å stoff, nål og broderigarn hjemme. Jeg fikk prøve og feile på egen hånd når jeg ville det, og råd og tips når jeg trengte det.

PS

Nå skal jeg bake boller, må bare vente til det blir slutt på sportssendinger på TV slik at jeg kan dra i gang den gode gamle Kenwood-en som definitivt lagde mindre lyd da den var ny.

 Og åpen løsning er ikke alltid en ideell løsning. Det hadde vært fint å kunne lukke en dør mellom stue og kjøkken noen ganger, 

Nye planer

Planen var klar. Jeg pakket med meg to broderier, en lue og et stakkebånd, og hadde planlagt nøyaktig hvor langt jeg skulle komme. Planen var god og realistisk og inneholdt arbeid man kan jobbe med selv om tankene er et annet sted. Jeg kan tross alt ikke sitte og telle for livet når vi er på besøk.
Men så  gikk det helt galt. En liten tur innom Husfliden Lillehammer på tur oppover ( ja, jeg vet. Det er dumt å stoppe underveis) og vips var jeg den lykkelige innehaver av fem bunter Sølje fra Hillesvåg.
Så nå strikkes det. Nydelig garn. Fin modell. Og hvis passformen er riktig god tror jeg kanskje jeg skal strikke noe lignende til meg selv også. Bilde kommer, må bare bevege meg litt lenger oppover bolen først. Det er begrenset hvor stas det er å se en vrangbord selv om garnet er nydelig.

Jaja. Jeg fikk fylt på med noen sting her og der i dag, for å døyve dårlig samvittighet. 

God helg

Dette er ikke bare resultatet av timer bøyd over et arbeid, såre fingre og verkende nakke.

Dette er også resultatet av nedarvet kunnskap, kulturarv og respekt for tradisjoner.

God helg!

Og god vinterferie,

 jeg har pakket med meg to håndarbeid, en bok, et barn og en del andre livsviktigheter.

Hva er egentlig galt med Kinabunader?

Dere har kanskje lest om eller sett tv-innslag om han med den ikke spesielt pene Nordlandsbunaden? jeg skulle egentlig satt meg ned og skrevet et langt, flammende og tankevekkende innlegg om Kinabunader. Men så kom jeg på at det har jeg faktisk gjort før, så jeg resirkulerer dette innlegget fra 2015 mens jeg bruker kvelden på å velge hvilke broderier som skal få være med på vinterferie.

Ja, hva er egentlig galt med Kinabunader? Spørsmålet dukket opp i kommentarfeltet her en dag og selv om første innskytelse var å brøle ALT så synes jeg at spørsmålet trenger et noe mer utfyllende svar:

Det er flere årsaker til at jeg ikke liker bunader som produseres utenlands. For det jeg kaller Kinabunader blir ikke bare sydd i Kina. Du kan få deler av bunaden produsert i Kina, Vietnam, Bangladesh, Baltikum og sikkert flere andre land som her en ting felles- lavere lønnskostnader.

Og her har vi det første problemet, eller et av problemene - hvem tjener på disse bunadene?
Det er vanskelig å vite nøyaktig hva det koster å brodere en bunad  i et lavkostland, men det er vel ikke utenkelig at størstedelen av det du som kunde betaler ikke går til den som har brodert. Selvsagt koster administrasjon, måltaking og etterbehandling, men hovedjobben utføres med nål og tråd, ikke tastatur. Slik faller et av hovedargumentene for produksjon utenlands bort, de lave produksjonskostnadene kommer forhandleren til gode i form av større fortjeneste mens kunden ikke merker nevneverdig til hvor bunaden blir produsert.  Så ja, utflagging av bunadsproduksjon gir arbeid til flere mennesker som antakelig ikke hadde hatt jobb ellers, men egen inntjening motiverer nok mer enn dette med å skape arbeidsplasser og gi flere et verdig liv.

Et annet minus er at lavere produksjonskostnader utenlands holder vårt nasjonale prisnivå nede. For det er bare å bite tenna sammen og innse at veldig mange heller betaler 7000 enn 21000 for å få brodert en bunad. Hva dette resulterer i? Joda, det resulterer i at få bunader broderes med fortjeneste her til lands. Vi som broderer vet at inntjeningen er minimal og at mye av jobben er ren ideologi ( som kan også kalles idioti) ettersom det er mye mer lønnsomt å sy om femten bunader enn å brodere en.
Vi kan spørre oss selv hva tiden vår er verdt og hva vi fortjener å ha i timelønn. Men det det koker ned til er hva kunden er villig til å betale, altså spørsmålet om lønn eller forventning til lønn og hva en vare skal koste.
Dette kan vi se i sammenheng med vår betalingsvilje når det kommer til sportsutstyr, sesongens vesker og oppussingen av hus og hytte. Det er tankevekkende hvor mye lettere det ( for mange) er å betale friskt for en snekker som bygger ut hytta mens håndverkeren som syr bunaden din ikke kan forvente lignende timelønn.

Så kan vi gå over til neste problemstilling som vil bli stadig mer synlig, nemlig bevaring av kunnskap og tradisjoner.
Det er slettes ikke vanskelig å rasere en tradisjon eller viske ut kunnskap. Atskillig vanskeligere er det å bygge opp igjen kunnskap og tradisjoner. Det er også slik at når etterspørselen synker vil også antall utøvere av et fag, et håndverk, en teknikk synke. Ingen oppmuntrer sine barn til å utdanne seg til arbeidsledighet, ingen velger å etablere egen virksomhet som mest sannsynlig ikke vil overleve.
Jeg har tidligere spurt hva som skjer hvis eller når all produksjon er flagget ut? Hva skjer hvis det vi i dag anser som lavkostland skrur opp prisene? Og hva skjer når ingen lenger kan sy ut en bunadsvest eller skifte hekter i et liv -skal slike jobber sendes jorda rundt? Vil det være lønnsomt eller kan man like gjerne bestille en ny bunad og kassere den gamle? Og hvor miljøvennlig er det?
Apropos miljø...Tenker du noen gang på at det blir sendt bunadmaterialer fra Norge til en annen verdensdel og tilbake igjen  og at mange bunader er mer bereiste enn en gjennomsnittlig norsk minstepensjonist?

Og til slutt en problemstilling som absolutt ikke gjelder alle forhandlere men noen:
Mange av våre broderte bunader er basert på dugnadsarbeid og idealisme. Noen butikker solgte en bunad, andre butikker en annen. Hvis vi ser på for eksempel kvinnebunader fra Telemark så finnes det et utall varianter som bare har to ting til felles - de er fra Telemark og ingen av de er eksakte kopier av kvinneklær fra attenhundretallet. Her har lokale ildsjeler og bunadkomiteer, husflidutsalg og andre interesserte gått sammen om å skape bunad. Dessverre har det sjelden vært fokusert på åndsverklov og mønsterbeskyttelse, men snarere vanlig folkeskikk og en oppfatning av at det ikke tar seg ut å kopiere annen manns ( eller kvinnes ) verk.  Så kommer det en friskus med sans for inntjening, kjøper en materialpakke og kopierer denne for salg. Unnskyldningen er ofte at bunadene ikke eies av noen og at dette er gamle plagg som hvermansen kan kopiere. Det stemmer overhodet ikke. Nordlandsbunaden er et annet godt eksempel. Arbeidet med å konstruere en bunad fra landsdelen startet i 1926 og bunaden slik den fremstår er utarbeidet av gruppe mennesker som lot seg inspirere av broderier funnet et sted, en stakk fra et annet sted, et liv funnet her og forkleet der. Det ble aldri noensinne hentet en komplett nordlandsbunad fra et skap for ren kopiering.
For meg er dette en kombinasjon av historieforfalskning og lettvint omgang med lover, regler og normal folkeskikk. Og jeg synes vi bør tenke på at om grupper, nemnder og enkeltpersoner som utarbeidet bunadene i sin tid hadde mønsterbeskyttet arbeidet sitt ville denne typen videreformidling kunne blitt politianmeldt.

Og til slutt, det siste argumentet som kanskje er det viktigste av alle - vi snakker om norske bunader, arvesølv, kulturarv, stoltheten i 17.maitoget...skal det virkelig stå made in China på innsiden?
Hvis jeg er i utlandet og skal kjøpe med meg en souvenir hjem så kan jeg love deg at så sant jeg ikke er i Kina så kjøper jeg ikke noe som er laget i Kina.Jeg vil ha kortreiste tradisjoner, eller ingen ting.

Så ja, jeg synes det er ganske mye galt med Kinabunader!

Hvem eier bunadene våre?

For noen dager siden fikk jeg en forespørsel på facebook; om jeg visste hvordan man får tak i mønster til bunad. Vedkommende hadde stoff, men trengte nå selve mønsteret, og lurte på om jeg visste noe om veien videre.

Jeg kunne jo ikke gjøre stort annet enn å si som sant er at det sjelden selges rene klippemønster til bunader og i de tilfeller hvor slike mønster selges  er det som en del av en komplett materialpakke. Mitt beste råd er å ta kontakt med forhandler av den aktuelle bunaden. 

Svaret kom prompte - hvorfor noen skal sitte på slike mønster som tilhører allmennheten, og hvordan skal folket ta bunadene tilbake. Og ja, det kan man jo spørre om...og her skal jeg prøve å gi et svar:

I dag har vi omtrent 400 ulike bunader i Norge, hver og en med sin egen historie og sine egne tradisjoner. Noen er direkte kopier av tidligere tiders hverdagsklær, andre har et mer fantasifullt opphav. Det kan være vanskelig å se noen fellestrekk, men en ting har alle felles - det at de finnes kan vi takke noen ildsjeler for. Noen har jobbet gratis, andre har hatt dette som lønnet arbeid. Men uansett, noen har gjort jobben og fortjener honnør for timene de har lagt ned.

Ingen av de bunadene vi brukes i dag er basert på snittmønster som ble solgt, eller sirkulerte fritt,i en eller flere daler for 150 år siden. For det første fordi det ikke fantes snittmønster, det som skulle klippes ble stort sett klippet av skreddere. I de tilfeller hvor slike plagg har dannet grunnlag for dagens bunad har kanskje mange like plagg blitt sammenlignet og et ( eller et par ) er valgt som utgangspunkt. Dette plagget igjen er målt og snittet tilpasset dagens kropper ettersom vi jevnt over er litt høyere nå enn for noen generasjoner siden. Stoff skal velges, stakkelengder og antall hekter skal kvalitetssikres basert på kunnskap om tidligere tiders tradisjoner. Dette tar tid, og all denne informasjonen må samles inn ettersom det ikke finnes en egen lærebok eller en oppskrift.

For det andre så har mange bunader en mer allsidig bakgrunn som gjør at de faktisk ikke kan defineres som allemannseie som enkelte pengegriske aktører har tusket til seg.  Her har man kanskje latt seg inspirere av en rosemaling, en brodert lue eller et importert silkebånd. Kort sagt, utgangspunktet er variabelt, og resultatet vil gjenspeile både tiden hvor bunaden ble konstruert, tilgjengelighet på materialer og formgiverens smak. 

Noen bunader er utarbeidet av enkeltpersoner med et sterkt engasjement, stor kunnskap og imponerende vilje til å bruke mange timer på arbeidet med å fremstille en komplett bunad. Her snakker vi om fordypning i eldre materiale, utarbeidelse av broderiplansjer til bunad og skjorte, utvikling av prototyper for bunad, skjorte, sølv og annet tilbehør.

Andre bunader er utarbeidet på samme måte, men av en nemnd bestående av flere fagfolk. Selv om disse nemndene ikke får det samme personlige eierskapet til bunaden som en privatperson vil de også føle ansvar for arbeidet de har lagt ned, de vil etterstrebe å bevare bunadens utseende gjennom å opprettholde retningslinjer for søm og utforming, de vil ivareta materialkunnskap og aktivt søke å finne nye forhandlere hvis en eller flere produsenter legger ned virksomheten. 

Det er lett å tenke at det vi i dag kaller bunader er rene kopier av tidligere generasjoners klær, enten hverdagsantrekk eller høytidsklær, men det stemmer ikke. Det ligger arbeid bak, og mye av dette arbeidet pågår fremdeles i form av kvalitetssikring. Dette er en viktig prosess, for noen må vite hvilke veverier som kan fremstille stoff, hvor man får riktig renningsgarn, broderitråd og fargekoder. Noen må vite hvem som kan kontaktes når den ene leverandøren legger ned, og oppmuntre eksisterende leverandører til å utvide sitt varesortiment, Alt dette tar tid og krever stor kunnskap om en omskiftende bransje og det medfører at vi trenger mennesker som ivaretar bunadens utseende.

Her finner du tre detaljbilder av bunader fra Gudbrandsdalen:

Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen, utarbeidet av Den Norske Husflidsforening i Oslo på begynnelsen av femtitallet. Basert på stakk tilhørende Norsk Folkemuseum. Stakkestoffet er annerledes, broderiene avviker noen fra originalen. 

Gudbrandsdalen festbunad utarbeidet av Aksel Valdemar Johannesen og kona Anna i 1922. 

Grønt liv, blå stakk med silkebord nederst. Broderiene er inspirert av samme stakk på Folkemuseet.

Aksel Valdemar og Anna etablerte Heimen Teiknestove i Oslo, som ble overtatt av Hulda Garborg og som dannet utgangspunkt for Heimen som i dag forhandler denne bunaden.

Gudbrandsdalen festbunad slik den er mest vanlig i dag, på svart eller blå ull, samme stoffkvalitet i stakk og liv. Denne er en videreføring av bunaden på forrige bilde og tilpasset motebildet på slutten av tyvetallet hvor samme farge i hele bunaden ble ansett som det beste alternativet. Denne modellen forhandles av Heimen i Oslo og Husfliden Lillehammer. 

Ingen av disse tre bunadene hadde eksistert i dag hvis ikke noen hadde

- levert inn et gammelt plagg til museet

- stelt plagget og stilt det ut

- tatt turen til museet, sett plagget og ønskes å bruke det som utgangspunkt

- lagt ned tid og penger i det vi i dag kaller produktutvikling

- markedsført det ferdige produktet

- ivaretatt arbeidet med å bevare bunadens utseende ved å finne nye leverandører

- laget nye plansjer når de gamle blir utslitt

- oppdatert sømforklaringer

Dette er et eksempel ( eller rettere sagt et tredelt eksempel) og som dere ser er det mer enn en eprson involvert i denne prosessen. Jeg er ganske sikker på at ingen av disse bunadene ville hatt dette utseendet hvis det var mulig for alle interesserte å tegne på selv, velge farger og skaffe materialer og jeg er ganske sikker på at bunadene ville endt mer som private plagg og mindre som plagg med en bestemt tilhørighet.

Selvsagt heier jeg på deling og samarbeid, men jeg synes også at de som legger ned tid og omtanke i  arbeidet sitt bør få noe igjen for det. 

Frikveld og fine folk

Forrige søndag fylte jeg kofferten med prøvelapper og kjørte til Rauland. Og siden jeg liker å nytte tiden tok jeg med to håndarbeid og en bok, samt to håndkremer og visse ambisjoner om å brodere opptil flere rapporter, lese ut boka og returnere til hjemmet med myke hender og velstelte neglebånd.
Skiutstyr hadde jeg ikke med. Hvis jeg skal gå på ski vil jeg gjerne se hvor jeg går, og når middagen er ferdig i syv-tiden er det lite dagslys igjen.
Og hva fikk jeg så gjort...det ble brodert litt, på det ene arbeidet. Boka var en gudsjammerlig kjedelig krim, jeg tror faktisk ikke det kan være levende mennesker igjen i området rundt Koster og Fjellbacka og ikke skjønner jeg at noen får lyst til å reise dit heller...
Jeg har litt penere neglebånd, men samtidig var de så flisete før avreise herfra at de knapt nok kunne blitt verre.

Så, status er :
Jeg har gjort fint lite fornuftig utenom arbeidstid, men fy søren så fin arbeidstid jeg har hatt og fy søren så heldig jeg er som får møte så mange fine folk.
( og nå skulle jeg selvsagt bildebombet dere med bilder av flittige hender og fjonge prøvelapper, men jeg tok tre bilder og de er ikke engang spesielt bra så jeg resirkulerer noen av bildene fra en  tidligere modul).

Og så får jeg vel si at årsaken til at jeg ikke gjorde så mye på kveldstid, eller tok bilder, eller blogget lystig hver kveld er at jeg var aktiv på dagtid. Nitten flinke damer har vært på kurs med meg og to andre lærere for å få en innføring i søm og tilpasning av kvinnebunad. Og om du tror at dette er nitten blanke ark så tar du feil. Her er det snakk om motiverte, flinke og målbevisste damer som vil lære mer om bunadtilvirkerfaget. Noen skal ta svennebrev, som lærling eller praksiskandidat, og noen skal rett og slett bare bygge mer kunnskap på en hobbyvirksomhet. Likt for alle, uavhengig av faglig tilnærming, er at de er med på å holde bunadbransjen i live. Og det er viktig.
Vi trenger de som syr på heltid, og vi trenger de som syr på deltid. Vi trenger flinke bestemødre ( ogf da må dagens mødre også begynne å øve) og vi trenger kurslærere. Og mest av alt trenger vi bunadglede og stolthet over å bevare en norsk tradisjon som er flott og fargerik og basert på tidligere generasjoners kunnskap.

Så, hurra for bunad, bunadglede og bunadtradisjoner:)

Og om du kunne tenke deg en fordypning i bunadtilvirkerfaget kan du lese mer om den modulbaserte opplæringen her, på hjemmesiden til Studieforbundet kultur og tradisjon.

Håndsøm eller maskin

Noen bunader syes for hånd, andre med maskin. 

heldigvis skal dette livet brukes på kurs, jeg tror ikke et fifty-fifty liv ville vært særlig attraktivt å bruke...

I dag reiser jeg til Rauland for å undervise på Modul 6- Søm og tilpasning av kvinnebunad og dette livet er noe av det vi skal jobbe med. 

Og hva som er finest er jeg ikke helt sikker på...

det vil avhenge litt av øyet som ser, hånden som syr og hvor vi befinner oss i stilhistorien.

 Det jeg derimot er sikker på,

 er at mange kvinner må ha grått av glede den dagen de fikk symaskin i huset. 

Leseutfordring, første bok

Det var denne leseutfordringen da...går det med den som med andre prosjekt av typen nytt år, nye muligheter eller er det gjennomførbart? 


Kategoriene er:
1. En bestselger fra 2016 
2. En bok med et navn som tittel 
3. En bok med rødt omslag 
4. En bok skrevet før 1900 
5. En bok skrevet før 2000. Her har jeg tatt meg til rette. Jeg har byttet kategori og opprettet Biografi
6. En bok med handling fra et sted du ønsker å besøke 
7. En bok med tall i tittelen 
8. En bok på mer enn 600 sider 
9. En bok som er skrevet av en Nobelprisvinner  
10. En bok som er oversatt fra et språk du ikke kan
11. En bok som kun har ett ord i tittelen 

12. En bok som ble publisert den året du ble født 


Jeg er godt i gang med kategori 5 Dynastiet Romanov, men det er tung materie og endel mindre sympatiske bekjentskap så avveksling mottas med takk. Derfor spratt jeg glad innom biblioteket på lørdag da jeg fikk hentemelding om boka Og hver morgen våkner jeg ( kategori 1).
Det er rart med bøker man har hørt så mye om. Jeg husker, uten å på noen måte kjenne noen av de involverte, overskriften om han som falt død om i skiløypa og jeg husker hvordan Marita Hansen fikk utløp for sorgen i sosiale medier. Jeg vet hvordan det føles når en i nær familie dør plutselig, og jeg vet hvordan det føles å stå igjen og prøve å lappe sammen en virkelighet. Ergo, jeg trodde jeg skulle falle pladask for denne boka.
Og så gjorde jeg ikke det.
Jeg begynte på boka lørdag kveld, og var ferdig søndag kveld. Og etterpå tenkte jeg at jeg burde lest saktere, tatt teksten mer inn over meg, dvelt litt mer ved ordene, kjent på sorgen, savnet og fortvilelsen. Så jeg leste den en gang til.
Om det hjalp? 
Nei, ikke egentlig. Jeg synes jeg kom for tett på Marita, jeg får litt den samme opplevelsen som da jeg leste Knausgård - jeg visste mer om ham enn om mennesker i svært nær omgangskrets. 
Det blir for tett, og det blir for dvelende. 
Jeg vet at sorg tar tid, jeg vet at det er snakk om følelser som aldri går helt over, men det blir for mye likevel. 
Og dette gjør det hele så vanskelig - det er så nært, selvbiografisk  og personlig skrevet at jeg skammer meg over å ikke like bedre. Det er akkurat som om jeg tramper på minner og er ufin. 
Og det vil jeg ikke, men jeg klarer ikke å la meg begeistre. 

Kjekt å ha?

Jeg har observert, på avstand, at det går en ryddebølge over landet og at det i den anledning oppfordres til å kaste alt det man ikke bruker lenger. Ettersom jeg , for enkelte, kan fremstå som en aldri så liten skrotnisse og synes at både det ene og det andre kan være riktig så kjekt å ha er jeg skeptisk til dette prosjektet.

Rydde ja, kaste nei.

Når jeg sitter her med to nøster stikkende garn kan jeg huske hvordan det var å være femten år og ikke spesielt flink til å strikke.  Jeg strikket for- og bakstykke hver for seg og ermene ble også strikket flatt på rette pinner. Strikketøyet ble transportert i sekken til og fra skolen og hver gang jeg mistet en maske ble arbeidet pakket pent ned og båret hjem slik at storesøster kunne bistå med tålmodig ekspertise. 

Selvsagt husker jeg den hjemmestrikkede genseren i rosa mohair og jeg husker øredobbene som ble kjøpt på H&M i Oslo vinterferien 1986. Jeg husker hvordan vi måtte børste genseren for den rette lodne effekten og jeg husker hvordan steinene i øredobbene var kalde mot halsen. Jeg husker diskoteket på samfunnshuset, musikken, stemningen, glitrende øyenskygge fra Jane Hellen og frenetisk tupering av hår. Jeg husker venner, de jeg har kontakt med, de jeg ikke lenger har kontakt med og jeg er glad for at to nøster garn som ikke er nok til noe som helst kan gi meg en tidsreise tilbake til en tid jeg er glad for å ha opplevd samtidig som jeg er glad den er ferdig for lengst.

Skulle jeg kastet dette garnet da genseren var vel og vakkert montert ( heldigvis av mor, der innså jeg min begrensning)? Burde jeg skrotet ørepynten da Madonnafasen var overstått? Skal vi bo i hus uten skuffer og skap man kan gå på skattejakt i og skal alt vi kjøper bare ha en kortvarig misjon istedenfor å være med på å skape minner?

Jeg er skeptisk. For selv om jeg stortrives med å grave rundt i bruktbutikker og på loppemarkeder trives jeg minst like godt med det jeg finner av glemte skatter i egne skap. Samtididg ser jeg at det er mye som med fordel kan fjernes, men dette er ikke nødvendigvis det som har stått urørt lengst men heller siste-liten-kjøp. Så kanskje det er veien å gå - bare kjøpe mindre og bruke det som står innerst i skapet?

Som for eksempel disse øredobbene...

Lurer på om de er like fine på nå?