Husets handyhunk

Det å være gift med en selvstendig handyhunk er utvilsomt med på å lette hverdagen. Høvdingen er av sorten som ser hvordan ting skal og bør gjøres, og så gjør han det, pent og raskt. Når han  har lange kontordager ser man tydelig at behovet for å grave og grøfte, hamre og slamre er stort. Dette er egenskaper Fruen har vent seg til, og man har derfor hatt en lengre avvenning på bruk av hammer og sag. Selvstendigheten hans tok det imidlertid lenger tid å venne seg til, Høvdingen er ikke av dem som ber om hjelp i utrengsmål.
Stort sett kan dette utnyttes til egen fordel, ved å tilby sin hjelp med en gang han kommer med verktøykasse og egnet utstyr. En Høvding med respekt for seg selv sier da øyeblikkelig Nei takk til all hjelp og man selv kan trekke seg tilbake til selvvalgte sysler. Selvsagt er ikke selvstendigheten alltid av de beste egenskaper. noe vi absolutt fikk bekreftet da mannen pusset opp loft og endte på legevakten med dypt kutt i underarm og rosa Barbiekoffert som kompress. Etter det har det hersket enighet om at når noen skal kutte tunge plater, kan alltids en annen holde plata slik at den holder seg i ro.

Nå som vi nettopp har investert i ny båt, og avansert fra 14 til 17 fot, har timer blitt brukt til å gjøre farkosten sjøklar og fager. I den anledning kom Høvdingen hjem med x antall hvit skai, formskåret skumgummi og en pen forespørsel om Fruen kunne tenke seg å sy nye puter. Sjokket over å for en gangs skyld bli spurt om hjelp var stort, men ble raskt byttet ut med ren glede over å faktisk få lov å bidra.
Man ser heller ikke bort fra at en baktanke med prosjektet var å gjøre en evig sjøsyk Frue mer sjøklar også...

En nål her og en nål der

Jaja, det har vel blitt nevnt tidligere, men det er liten tvil om en stoffsofas fortreffelighet. Dessverre er ikke alle i familien like begeistret for Fruens tendens til å bruke sofaryggen som nålepute, og stygge situasjoner hvor disse enkelte har sett ut som et pinnsvin / akupunkturkunde har oppstått. Varige men har heldigvis ikke oppstått hverken av sofanåler eller av knappenåler som har en lei tendens til å havne på gulvet. 

Da Fruen var rundt atten år hadde hun mye problem med et fot og trodde en stortå var brukket. Røntgen påviste intet brudd, men en fem cm lang synål som lå trygt plassert dypt innunder fotsålen. Selv om man vokste opp i et trygt og godt hjem visste ingen hvordan nåla hadde havnet langt inni en fot og mest sannsynlig hadde ligget der siden tidenes morgen. Fruen ser ikke bort fra at hun selv stakk den inn, sommeren hun fylte fem. Da tråkket nabojenta på en spiker og tilbrakte lange uker på sofaen, med fri tilgang på blader og oppvartning. Man ser heller ikke bort fra at bestyrtelsen over å ikke få ut nåla selv og vissheten om at den slags aktivitet var meget upopulær blant foreldre førte til at nåla forble unevnt og etter hvert glemt. Nåla ble operert ut, og ble i mange år oppbevart på glass i Barndommens dal. Dessverre forsvant den for noe tid tilbake, da en av de søte små undersøkte sin mors settekasse...

Dette ønsker vi oss

Vi ønsker oss mangt og meget, så som verdensfred og stabil økonomi og tilgang på mat for alle på vår klode. I tillegg ønsker vi oss, rent personlig, følgende for å gi hverdagen et løft:
Queenie ønsker seg et lam, fortrinnsvis et hunnlam for de blir ikke slaktet og omdannet til pinnekjøtt men får løpe fritt på fjellet og parre seg med den de vil.
Woody ønsker av hele sitt hjerte å se en Liverpoolkamp på Anfield. Denne lysten er så sterk at han faktisk kan vurdere å ha med sin middels engasjerte mor. I tillegg drømmer han om seterdrift i Barndommens dal.
Høvdingen ønsker seg mer fri og tid til å holde på med egne prosjekt.
Fruen ønsker seg fire timer ekstra i døgnet, barnevakt neste helg og glassveranda. I tillegg ønsker Fruen seg, av hele sitt hjerte, muligheten til å gi flere stikk med pennen og færre stikk med nålen.

Når man setter opp ønskene slik, ser man tydelig at det kanskje ikke hadde vært så dumt å begynne å lese boligannonser fra Barndommens dal. Bortsett fra Liverpoolkampen da... Men, nå er det jo ikke slik at det man ønsker seg nødvendigvis er det man trenger aller mest her på jord, så Fruens plan er å inntil videre bli boende i sentrale strøk og håpe at minst en av de søte små ender opp som gårdeier i Barndommens dal.

Det visste du ikke!

Fruen liker å få ting, pent innpakkede gaver, hyggelige ord eller som nå, en award fra Embla, fine, flinke piken som skal bli litt mindre flink og som lar oss følge henne på veien.
Med awarden følger pene ord om Fruens egen blogg, og en oppfordring til å fortelle syv fakta om en selv. Nyhter, sannheter, hemmeligheter. Det er mye det, og trofaste lesere vil kanskje tenke at såpass mange nye opplysninger kan man da ikke ha å bidra med. Imidlertid er det stadig nye besøkende her, og for å glede dem ( og med fare for å kjede dere som har hengt rundt her en stund) her er syv lite kjente fakta om Fru Storlien:
1. Det høyre øret er hakkete i kanten. Dette skyldes ikke at far, reinsgjeteren, har bedrevet merking av sitt yngste barn. Derimot skyldes det en dårlig kombinasjon av følgende tre komponenter: Mange hull i øret, ungdommelig inntak av alkohol og ullgenser med trang hals.
2. Etter å ha lest MIn kamp 1 og 2 vet man mer om herr Knausgård enn om egen ektefelle. Nok er nok.
3. Fruen drømmer om en helg i Firenze, med de søte små og Høvdingen. Det skal være nye sko på føttene, velstelte tær og lette sommerklær.
4. Noen ganger på vettuge møter om fagopplæring og situasjonen for små fag, forvandles man til en sur og gretten klumpedeise som ikke klarer å komme med noe som helst fornuftig å si. Med en gang man, fylt av skam og irritasjon, har avsluttet møtet kommer man på alt det lure man burde sagt.
5. Fruen kan være nokså konfliktsky, og vil heller ligge søvnløs enn å ta opp kampen mot urettferdighet i hverdagen.
6.  Fruen tror at selv om livet kan fremstå som meningsløst og urettferdig i perioder, så skjer det aller meste av en årsak og sett i ettertid har selv de mest banale hendelser en tendens til å føye seg sammen i et system.
7. Fruen vet ikke hva hun skulle gjort uten Woody og Queenie. De gir livet glans og mening, og selv  om man i enkelte korte glimt lukker øynene og visualiserer seg selv i en kul og barnløs leilighet, så er det det viktigste av alt. For som Queenie sa en gang, jammen hadde dere hatt det kjedelig uten oss.

Og til slutt skal stafettpinnen sendes videre, og da helst til syv bloggere man synes fortjener en oppmerksomhet.
Fruen hilser til disse hyggelige menenskene, og sier lykke til:
Ragnhild Ingeborg, som i tillegg til å ha en fin blogg om alt hva livet inneholder også gikk i tredje gym da Fruen var en liten stink i første klasse da man slang rundt på gymnaset i Barndommens dal.
MiaiMyra, et av de første bloggebekjentskap, som i likhet med mange av oss balanserer jobben, familien og hjemmet. Det må sies at hun lykkes bedre enn undertegnede.
Anita, hun kaller selg selv en hagegalt fruentimmer som kvekker om det meste. Og det skal sies, Anita kvekker vettugt og morsomt!
Berit, som lager fantastiske sake rog ting, i tillegg til å være tvillingmamma.
Synline, også et tidlig bloggebekjentskap, som i tillegg til å være farmasøyt har debutert som freelnace-journalist. Gratulerer!
Hagen på Hytta, som steller og skaper en fantastisk hage, men likevel klarer å ha nylakkede negler og skrive inspirerende om parfyme og alt hva livet eller har å tilby.
Gunhild, som i likhet med nevnte damer ovenfor, skriver forrykende godt og som i motsetning til Fruen klarer å omdanne jordskokk til noe spiselig og smakelig!

Gleden ved å få bunad

Fruen arvet bunad etter sin mormor, en gave man på ingen måte var glad for å få. Misnøyen skyldes både at man ikke ville ha bunad, og at man ihvertfall ikke ville ha en gammel greie, mens alle andre og ikke minst Storesøster fikk ny. Etter en ti års tid snudde sorg til glede, og mormorbunaden er i jevnlig og høyt skattet bruk. Om noen år, når Queenie skal konfirmeres, arver hun Storesøsters råndastakk som henger hjemme i Barndommens dal. Hun skal imidlertid få nytt forkle. Ikke fordi det er noe galt med det gamle, men Fruen synes det bør være minst et innslag av nytt i en arvet bunad og helst noe mottakeren selv har valgt. Det er ikke alltid man setter pris på å overta og arve gamle klær, og i vårt velstandssamfunn er dette noe som heller ikke er så vanlig som for bare en generasjons tid tilbake. 

De fleste som konfirmeres i dag kles opp i nytt fra topp til tå, og Fruen føler seg som en kjip og dårlig selger når man anbefaler å vente med de virkelig kostbare og broderte skjortene til jenta er ferdig utvokst. 

I år har man gleden av å tilpasse to bestemor-bunader til barnebarn, og i begge tilfeller har dette vært en glede. Bestemor er glad for å gi, barnebarnet er glad for å få. Men begge jentene har fått byttet ut deler av stasen, en har nytt silkeforkle til sin Marie Aaenbunad fra Østerdalen, den andre får nytt liv til sin Grafferbunad. 

 Til bestemødrene har Fruen sagt følgende; Det er ikke sikkert de setter så stor pris på gaven nå som vi skulle ønske, men det kommer med alder og modenhet. 

Og til konfirmantene sier Fruen alltid, samme om bunaden er ny eller gammel; Bestemor kommer til å gråte, men det er bare fordi hun er glad for å se deg vokse opp til en sånn fin jente! Du har ikke gjort noe galt og alle bestemødre gråter i dåp, konfirmasjon og bryllup.

Reperbanens gleder

Noen ord klarer via skjebnens uransakelige veier å bli sterkt belastede. Reperbane forbindes vel mer med løsaktig levned i Hamburg enn med tradisjonell fremstilling av tauverk, eller som vi gjorde i kveld - produksjon av hoppetau. Ved nærmere ettertanke er vi å ta litt hardt i...Mens voksne, tålmodige sjeler nøstet filler i lange timer gikk de søte små etter hvert over til moroa - snurring av hoppetau og deretter hopping med hoppetau. Når sant skal sies så var Fruen fornøyd med arbeidsfordelingen, man ville utvilsomt følt seg, om ikke som en spurv, så som en bøffel i tranedansen.
Queenie tar med sitt nyslåtte tauverk og ferske kunnskap på skolen i morgen, vi håper lærerinnen vet hva en reperbane er, og så håper vi at frøkna aldri slutter å glede seg over å lære nye teknikker, og at hun i mange år til er villig til å tilegne seg slik frivillig kunnskap sammen med sin mor. Og avslutningsvis dagens oppfordring fra en sann husflider; om dere bor i nærheten av et barnelag - meld inn barn/ barnebarn fluksens! De lærer mye spennende!

Etterlysning

For noe tid tilbake strikket Fruen Mariustunika til en kunde, i voksen størrelse. Nå som Woodys genser bare mangler festing av belegg på ermene har Queenie startet oppvarmingen av sin mor, nå er det hennes tur. Derfor jaktes det med lys og lykt etter noe man mener å ha sett, nemlig en Mariustunika i størrelse frøken 8 - 10 år. Det rinner FRuen i hu at dette har stått på trykk i et ukeblad og at planen var å stille og rolig nappe ut disse sidene fra eierens blad, men ble det gjort...Neida.
Så derfor lurer man på om noen der ute har denne oppskriften og i såfall kan hjelpe en strikkeklar Frue?

Jippi! Oppskriften er, om ikke i postboks, så ihvertfall på vei mot oss!

Bunad & bunad light

Bunadsesongen er offisielt i gang, hvertfall for Fruens del. Vi har vært i konfirmasjon idag; Queenie stilte i damaskkjol fra Gudbrandsdalen som heldigvis passer i år også, Fruen iførte seg råndastakken som heldigvis passer litt bedre enn ifjor, Woody stilte i dress og det samme gjorde Høvdingen. Det kan være vanskelig det der med bunad i festlig lag, for selv om bunad er godkjent som gallaantrekk og således kan brukes til enhver anledning er det ikke alltid stas å være eneste mannlige bunadbærer i forsamlingen. Heldigvis kunne Høvdingen gå for bunad light versjonen i dag, og innviet sitt bunadslips fra Øst-Telemark.

Når sant skal sies har Fruen vært nokså bekymret for hva han ville si, disse slipsene markedsføres med for de som tør, og mangt og meget kan sies om husets herre men noen påfugl er han ikke. Heldigvis falt det i smak, og flertallet av forsamlingen syntes også det var stilig. Men 17.mai får slipset hvile, da er det full pakke som teller og gjelder!

Og hva bunadpolitiet ville si? I slike situasjoner støtter man seg til tidligere bryske utsagn fra Fruen - bunadpolitiet, det er meg det!

ps. Slipset er på ingen måte rimelig, men en kombinasjon av kjærlighet ved første blikk og en hyggelig ekstrainntekt gjorde utslag, samt vissheten om at man selv har mottatt små, glitrende pyntesaker som også koster litt ved enkelte anledninger. 

Bunadsko

Noen av dere skal kanskje bruke denne strålende vårdagen til å kjøpe nye bunadsko? Som flereårig kjøper og selger av dette fortreffelige fottøyet kommer Fruen i dag med et par påminnelser:
1. Kjøp sko som passer! Hvis du ikke bruker bunaden mer enn en gang hver sjette måned rekker du ikke "å gå til" skoene slik man gjerne gjør med andre sko som man bruker ofte.
2. Prøv sko med strømpetypen du skal ha i skoene. Dette gjelder særlig menn ettersom håndstrikkede strømper tar noe mer plass enn tynne svarte sokker.
3. Ikke kjøp sko med høyere hæler enn du er vant til å bruke. Dette gjelder særlig konfirmanter som har levd lykkelig i Uggs og Converse, dere trenger ikke fem cm hæler.
4. Hvis barnet skal gå i et 17.maitog som er langt og lenger enn langt, vurder pene svarte sko som sitter godt på foten. Av bitter erfaring vet man at når den søte lille har travet og gått med kippende bunadsko glemmer h*n at det var skoene det var noe galt med, og husker bare at det var noe galt med bunaden. Resultat - bunadnekt. Noen ganger er det viktigere å være god mor enn bunadhysteriker.
5.  Ikke heng deg altfor mye opp i mønsteret på spennene, det er omtrent halvannen meter fra skoene opp til sølja i halsen - ingen legger merke til om snirklingen ikke stemmer overens!
6. Om du skulle befinne deg i kirken eller annet festlig lag og kjenner at skoene klemmer, ikke ta dem av. Virkelig, alvorlig ment, ikke ta dem av. Det tar måneder og år å få dem på igjen, og du kan risikere å luske ut med nedtråkkede hælkapper og sterkt redusert selvfølelse.

Og forresten, det er loppemarkedsesong. Husk at bunadsko til barn sjelden rekker å bli slitt. Queenies bunadsko har hatt en snittpris på ti kroner...

Den store gleden

Om Queenie var myk i stemmen og mild i blikket da hun bad om alvekjole, var hun ikke mindre mild og myk da kjolen ble presentert. Stasen ble til ved hjelp av tre lag skjørt; underst dobbelt lag med tyll i ulik høyde, så et lag forsilke og øverst et lag paljettstoff. Høydeforskjellen på skjørtene endte på omlag ti cm.  Vingeproblemet ble enkelt løst ved å lage knytting på skuldrene og la de lange endene henge ned bak. Effekten ble en miks av vinger og Audrey Hepburns svarte kjole i Sabrina. 

Det passer ikke alltid å rydde vanlig jobb til side og bruke tid på en kjole som mest sannsynlig bare brukes en gang, men når man står ved siden av en strålende fornøyd frøken på syv år som deler ut godord  og hyllest til mors sømkunnskaper, da er man veldig glad for at man tok seg tid. Og så syr man heller litt lenger utover natta...

Varme ord

Mamma, jeg elsker deg er vel noe av det vakreste man kan høre. Morshjertet blir mykt som smør i vårsol, og man føler seg rett og slett som en god mor. Samtidig er det ikke til å stukke under en stol at slike godord gjerne følges av et aaaaldri så lite ønske om behov som skal dekkes.
Så da Queenie for noen dager siden krøp godt inn til Fruen, så henne dypt inn i øynene og berettet om sin store kjærlighet til mor og sin usvikelige tro på mors evner som sydame, da ante det Fruen at frøkna var ute etter noe. Og ganske riktig, det var invitert til fe-bursdag og skal man inn i den fortryllede skog og spise alve-is, da må man jo ha en høvelig kjole.
Derfor skal en meter tyll, en meter forsilke, en rest paljettstoff og sølvfarget strikk gjennom symaskinen for å omdannes til noe flagrende, alveaktig.

Dagens kurs

Da Fruen for noen år siden bestemte seg for å bli selvstendig sydame var det klart at man blir hverken fet eller lubben av å bare sitte hjemme og sy, og andre inntjeningsmuligheter ble vurdert og forkastet. Via tilfeldigheter takket man ja til å holde et kveldskurs i bunadsøm, og i løpet av disse årene har antall kurs økt sakte men sikkert. I vår har Fruen holdt to kveldskurs og to helgekurs i bunadsøm, samt et ukeskurs.
Nå er det slutt, ihvertfall for denne sesongen. I kveld ble nøkler til kurslokale levert, og nå ligger en vår og en sommer med kveldsfri foran oss.
For et menneske som aldri har hatt noe brennende ønske om å undervise eller hatt noe behov for pedagogisk utdannelse kom det som en overraskelse at det skulle være så moro å nettopp undervise, eller veilede som Fruen gjerne kaller det. Det er hyggelig å se mennesker mestre et håndarbeid, høre hvordan samtalene flyter mellom symaskiner og håndsøm og se hvordan de forskjellige bunadene trives og vokser. Denne  våren har følgende draktdistrikt vært innom Fruens kurs: Hallingdal ( jakker og stakk), Telemark ( beltestakk og Øst-Telemark dame og herre), Voss, Hardanger, Oslo, Rogaland, Nordland ( dame og herre) og Gudbrandsdalen. Da er det fint å kunne be om en time-out i ny og ne, for selv om kursdeltakerne er tålmodige damer, hender det det stokker seg litt i terminologien og stingtypene...
Hva som kommer neste sesong vil tiden vise.

Spørsmål om bunad?

Med fare for å gjenta seg selv til det kjedsommelige nevner Fruen at nå nærmer 17.mai seg. Det medfører hektisk aktivitet på systua, mye skal være ferdig og mer kunne man sydd om døgnet hadde noen flere timer... Det ringer stadig folk som har litt for store eller litt for små bunader, og selv om man vet at tiden ikke strekker til er det vanskelig å si nei, dessverre. Her er det fullt.
Andre ringer for å spørre om bruk av tilbehør, sølvbelter, bunadsparaplyer og annet man tror er tvingende nødvendig. Fruen er lunken til sølvbelter, de brukes i draktområder der det har vært tradisjon for dette fra gammelt av, ikke overalt ellers. Hva bunadparaplyer angår, så nektet Fruen i sin tid som diskenspringer å ha dette i standardsortimentet og disse "tingestene" måtte spesialbestilles. Her heies det heftig på vanlige svarte paraplyer, tro meg, det er mye penere.
Forøvrig er Fruen sterk tilhenger av hodeplagg, og går selv rundt som en teskjekjerring med stiva skaut ved festlige anledninger.
For noen dager siden stod innlegget om vask og stell av bunadskjorter å lese her, men om noen skulle ha andre spørsmål om skikk og bruk av bunad; spør i vei! Hvem vet, kanskje ditt spørsmål kan gi en stresset sydame inspirasjon til vettug blogging!

Dagen i dag

Dagens høydepunkt:
- Hagen er fri for snø og is. Dette skyldes, i tillegg til solrike dager, iherdig spredning av snø for å fremskynde smelting.
- Invitasjoner til fest er sendt, svært ulik de überfancy planene man opprinnelig hadde, men invitasjon er invitasjon og budskapet er viktigst.
- Vårmøte i husflidslaget. Om man er aldri så grå og førti, så er sjansen stor for at de fleste andre er enda eldre og enda gråere.
- To bunader har fått de siste sting og er klare for henting.

Hva mer kan man be om?

Strikkekunstens gleder

Av ulike årsaker antar mange at Fruen er en supermor som lærer sine barn all verdens håndarbeidsteknikker, med smil om munnen og uten antydning til svette strikkepinner. Virkeligheten er en ganske annen, og det de søte små kan har de stort sett tilegnet seg andre steder enn i hjemmet. For noen år siden gjorde man et halvhjertet forsøk på å få Woody i gang med strikkepinnene, men selv om prosjektet raskt ble redusert fra skjerf til mobilholder, så aldri noe ferdig resultat dagens lys.  Interessen har vært på et lavmål etter det, og heller ikke Queenie har vist noe særlig engasjement, med det uslåelige argument at det går tross alt fortere at du gjør det, mamma.
I helgen har de søte små kampert hos besteforeldre, og der skjedde miraklet. Farmor har lært Queenie å strikke, og selvsagt har pipen fått en annen lyd. Nå påstår den unge frøkna at det er mor som har nektet å lære bort denne kunsten, mens hun har bedt på sine knær om hjelp til å knekke koden. Hennes neste mål nå er at vi skal sitte sammen, se på film og strikke til hverandre. Det kan bli fint! Fruen trenger nytt skjerf ( eller noe å ha mobilen i ), og Queenie trenger visst en kåpe, en jakke og et par-tre-fire andre småplagg.

Bli venn med symaskinen

Det er faktisk ikke så mange år siden en symaskin var en hederlig og populær konfirmasjonsgave til unge piker. Fruen har en mistanke om at flertallet av dagens konfirmanter ikke ville satt like stor pris påå få noe så tvers igjennom nyttig plassert på gavebordet. For å være ærlig ville vel Fruen selv grått salte tårer om hun hadde blitt presentert for en slik gave, men gleden ved å sy har kommet etter hvert. 

Denne helgen er det kurs, og for en gangs skyld ikke i bunadsøm, men i å bli venn med egen symaskin.

Det klippes og syes, men dagens høydepunkt var utvilsomt fibertest ved hjelp av lighter. 

Den går ut på å trekke tråder ut av stoffet, sette fyr på dem og deretter se hvordan flamme og aske/rester ser ut. Bomull flammer opp og blir lett aske, syntetiske fibre smelter sammen til en illeluktende klump og ull er vanskelig å tenne på. Ikke bare er dette fint å vite hvis man er usikker på hva slags stoff man har, det er også et tankekors når man skal velge tekstiler til hjem og bekledning ( her i huset går det lite i syntetiske fibre).

Det lukter friskt etter en slik test, og hver gang vi gjorde dette i Tekstillære på grunnkurs søm og tekstilforming fikk vi ekstra langt friminutt etterpå... Når man tenker tilbake ser man at vi kanskje hadde noen flere tekstiltester enn hva som strengt tatt var nødvendig...

Om å være "noe"

Her forleden drakk man kaffe med en venninne. I motsetning til Fruen har denne venninnen gått på Universitetet, og kan derfor uttale seg med stor ekspertise om både det ene og det andre. Samtalen kom inn på det som nå heter Design&Håndverk, og mulighetene dagens ungdom har til å få en håndverksutdannelse ( ikke overraskende har vi et nokså ulikt syn på hvor gjevt dette er). Etter å ha vikariert noe på denne linjen er Fruen lettere frustrert over både engasjement og innsats blant elevene som heller disser en time for å se tot fab ut når de har forsovet seg enn å komme usminket på skolen.
Så kommer dagens, om ikke ukens kommentar, fra venninnen:
Du vet det, at i de fleste familier er det noen som ikke har evner til å strekke seg lenger enn til slike linjer, og som aldri får en ordentlig utdannelse.
Etter å ha skoldet munn og svelg med varm kaffe i forfjamselsen gjorde Fruen det eneste fornuftige, hun gikk rett i skyttergraven og dro opp tunge skyts:
Mener du sånne som meg?

Det ble et raskt skifte av tema... Men hvorfor er det slik? Vi trenger noen som vasker, noen som selger melk og brød, noen som skifter glidelåser, syr inn bunad og reparerer ødelagte kabler like mye som vi trenger leger, lærere og konsulenter innen diverse fagfelt.

Røde flekker

Usedvanlig dårlig bilde fra påsketuren til Gøteborg, som viser en norsk arm, en svensk mann og et infrarødt bilde av familiens varmeste punkter. Fruen ser at hun er flammende rød i utringningen og undres på om det er den fryktede overgangsalderen som gir grimme utslag.
I tillegg minner bildet om en tidligere sjef som hadde store anlegg for stress, noe som ga seg utslag i sirkelrunde røde flekker på hals og i panne. Kloke av skade skjønte vi fort at når disse rødflekkene dukket opp var det best å kaste seg over sytøyet og holde munn...Tanken på hvordan et infrarødt bilde av ham ville sett ut gir Fruen godt humør!

På en flyplass

Noen ganger føles det som om det finnes et forsyn, høyere makter som griper inn i livene våre enten for å forberede oss på noe som skal skje, eller på andre måter endre våre liv.
For femten år siden stod Fruen på JFK Airport, med en sekk sprengfull med skitne og nye klær i en salig balnding, en koffert med samme miks, og en håndbagasje fylt med amerikanske bryllupsmagasiner, sko og sminke. To uker i New York med Storesøster var over, om seks uker skulle hun komme hjem til Norge.
Fruen så henne gå gjennom sikkerhetskontrollen, og da hun snudde seg med det gode smilet sitt og vinket gikk det som et ras gjennom Fruen Jeg skal aldri se deg mer.
Riktignok fikk man se Storesøster igjen, men da var hun død. Og det tok mange år før man orket å snakke om denne opplevelsen. Enda flere år gikk før man forstod at hun hadde nok dødd selv om noen hadde fått vite om dette forvarselet.

Bunadskjorter, vask og stell

En kjapp sjekk av hvordan lesere ankommer Fru Storlien viser at ganske mange kommer hit ved å google vask og stell av bunadskjorter. Dette har tatt seg opp de siste ukene, og Fruen tenkte hun derfor skulle gjenta et par tre tips om dette fagfeltet:
1. Fruen vasker familiens skjorter i maskin, av den enkle grunn at de blir renest da. Man er fullstendig klar over at enkelte sterke krefter anbefaler håndvask, og mener det er mest skånsomt for sarte fibre. Sant, sant, sant, men husk da å skylle mange ganger. Om man ikke får skylt ut all såpe av plagget kan dette etter hvert føre til gule skjolder som er vanskelige å få bort. En årsak til at mange i den eldre garde sverger til håndvask er at tidligere vaskemaskinmodeller ikke hadde de innstillingene vi er vant med i dag. Nå kan vi fritt og friskt velge ullvask, skåneprogram og redusert hastighet på sentrifuge. Om noen av dere husker de todelte Turnamat maskinene som hørtes ut som en overivrig kjøttkvern når den startet opp, vet dere hva Fruen mener.
2. Om det har blitt gule flekker på skjorta, f.eks under armene, ikke bruk klorin. Det gjentas - ikke bruk klorin. Klorin inneholder svært aktive stoff som spiser opp tekstiler, og om man er uheldig ender man opp med en morken skjorte. Her i huset sverges det til Domestos fresh, som Fruen bløtlegger skjoldete, hvite plagg i. Bruk ca en halv desiliter på fem liter lunkent vann, la plagget ligge en halvtimes tid og vask så som normalt.
3. Gule render i nakken fjernes kjapt og greit med zalo. Zalo løser opp fett, og ødelegger ikke stoff.
4. Når skjorta har blitt brukt en dag skal den vaskes, men ikke strykes. Legg den pent i skapet. Skjorteposer er fint, men gamle putevar gjør samme nytte. Husk bare at det kanskje ligger en bunadskjorte i det utvaskede putevaret på øverste hylle, slik at du ikke kaster stasen under en storopprydding.
5. Skjorta skal strykes før bruk. Linskjorter bør strykes tre-fire dager før bruk. Dette er fordi lin holder veldig godt på fuktighet, og om du stryker skjorta om kvelden 16.mai vil det fremdels være fumt inni fibrene om morgenen den 17. og skjorta vil skrukke før du er ute av døra.
6. Alle linkskjorter skrukker, ikke bare din. Om du sitter og gremmes over skrukkerermer på egen skjorte, kast et blikk rundt deg , du er garantert ikke den eneste.
7. Rundstryking eller erme med brett? Her er det ulike oppfatninger av rett og riktig. Fruen stryker helst uten brett, men synes man skal velge det man er mest komfortabel med. Ha i bakhodet at de meste av skjorta er inni bunaden. Glatte ermer, skulderparti, halslinning og mansjetter er viktigst, rygg og forstykke er ikke synlig. De må glattes over, men det er ikke her kunststryking er viktigst!
8. Og helt til slutt, men veldig viktig. Behandle skjorta etter det svakeste ledd. Med dette mener Fruen at om du har en bomullskjorte med broderi i ull eller silke, må skjorta vaskes som ull eller silke. Hvis du vasker på bomullsprogram kan du få en ubehagelig, og dyr, overraskelse når du åpner vaskemaskinen.
9. Lykke til!

Ærlige forsøk

Det er  viktig å være en god mor, både for å gi de søte små en god ballast på deres ferd videre frem gjennom livet, men også i forhold til hvordan andre mennesker oppfatter deg.
For å være en god mor er det selvsagt et og annet man ikke gjør, og helt klart enkelte ting man heller ikke sier. For eksempel er det rett og slett naivt å gjøre følgende:
Putte mobilen i jakkelomma før man strener inn på sfo for å hente den søte lille som uten unntak vil ha med noen hjem, helst hver dag. Den besøkslystne frøken kaster seg derfor over mor med samme spørsmål hver dag - kan jeg ha med noen hjem?
Hvis dette ikke er avtalt på forhånd må det ringes til diverse foreldre, og en sliten mor kan da lett gripe til enkle løsninger og si - nei, jeg kan ikke ringe noen. Mobilen min er hjemme.
Ikke gjør dette. Det kan gå fint, men mest sannsynlig skjer det med dere også. I det man har servert denne hvitskinnende usannhet ringer en telefon. Ikke en hvilken som helst telefon, men din telefon.

Dette er omtrent like oppløftende som når barnet forteller helsesøster at vi aldri spiser sunn mat ( ordet ble bevisst ikke brukt, for å unngå sunn-mat-trusselen), eller at salat er bra for huden ( pen hud er viktigere enn velfungerende nyrer når du er tre år). Queenie sa som følger en gang, pappa  lyver aldri, men jeg er litt mer usikker på deg altså.
Fruen tenker at hverdagen kommer vel tidsnok, og det de ikke vet har de ikke vondt av, som  en kollega sa før hun tørket av vaflene med oppvaskkluten etter at de falt på kjøkkengulvet på fjellstua.

Tusen, tusen takk

Tusen, tusen takk sier Fruen til en ukjent. Vi vet ikke hvem du er, eller hva som fikk deg til å gi bort en gammel Gausdalsbunad til Fretex. Kanskje var det fordi lua og løslomma har blitt borte, eller kanskje var det fordi de nye bunadene har annet stoff i stakken og ensfarget damaskliv? Fruen tar ikke slike hensyn og blir fylt av boblende lykke over å ha en bunad i liten voksenstørrelse hengende på systua i påvente av at Queenie blir noen år eldre.
Nå har ikke vi familie i Gausdal, og kommer vel heller aldri til å få hverken det eller hytte i denne sidedalen til en annen dal, men når man kan kjøpe en bunad i stoff som mest sannsynlig er hjemmevevd, med vakre broderier, da tøyer man glatt grensene for tilhørighet.

Om å skrive en invitasjon

I vinter fylte Fruen førti år, og det begynner virkelig, virkelig å bli på tide å sende ut pene invitasjoner til det noe forsinkede laget som skal stå i løpet av våren. Gjestelisten er klar, de fleste er muntlig invitert og Fruen vet akkurat hvordan invitasjonene skal se ut. Problemet er bare å få laget dem. Kveld etter kveld har man satt seg til med penn og pair, saks og linjal. Og så stopper det, det er rett og slett ikke mulig å komme videre. Magen knytter seg, motivasjonen synker til et lavmål og alle morsomme ideer forsvinner ut av hodet og setter seg i nakke og skuldre som en gordisk knute.
Under gårsdagens seanse hvor man atter satt og stirret på hvite papir, gikk det opp for Fruen hvor skoen trykker. En side av saken er å invitere til barnedåp, barnebursdag og andre festligheter, men dette er første gang på femten år man skal invitere til noe hvor man selv er hovedperson. Og sist man skrev pene invitasjoner på pent papir, med fyllepenn og lett hjerte, da døde Storesøster. Tanken på bunken med hvite, adresserte konvolutter med håndskrevne inviatsjoner inni, som ligger i et skap i Barndommens dal frembringer så mange vonde minner at Fruen ikke klarer å gjøre dette en gang til.
Derfor skal Høvdingen få jobben i kveld, han skal få råtekst og fritt spillerom, og Fruen skal få en bekymring mindre.

Helårsblomster

Påskeliljer? Pinseliljer? Her i huset har vi ikke det problemet lenger. Woody, som uten tvil er verdens fineste sønn, har velsignet sin mor med evighetsblomster av typen som hverken trenger vann eller annet stell. Selv har man aldri vært noen origamiens mester, men tydeligvis har andre i familien talenter her. 

Trippe, trippe

Fruen trenger et par fornuftige småsko, med rund tupp og en høvelig helhøyde på ca fem cm. Sånne sko som man kan sykle med, stå i i tre timer og forøvrig bruke en hel dag uten å bli amper og ustabil. Et av dagens mål var å finne sko som passer til nevnte behov. Jada, jada... I første skobutikk stod disse og formelig skrek til Fruen og tagg om å få bli med hjem. Og det fikk de!
Nå gjenstår å finlese kalender for å finne en anledning for innvielse.

Sikre vårtegn

Javisst er det vår, og her er noen av Fruens sikre vårtegn:
- Når man drar strømpebuksene vekk fra leggen og slipper dem tilbake, støver det ( omtrent som han med suttekluten i Knøttene)
- I deler av bygda blomstrer blåveisen, her er det inntil videre bare frostroser
- Det lukter pussemidler i hele huset, dessverre er det ikke vinduene som skal pusses men motorsykkel
- Man blir enda våknere om kvelden, men merkelig nok ikke om morgenen
-  Man kan drikke kaffe på trammen, eller spise pinneis
- Naboene begynner å dukke frem bak snøfonner
- Fruen bruker uanstendig mye tid på å se på småsko, på nett og i butikker. Målet for helgen er et nytt par!
- Avisene inneholder stadig flere annonser for loppis
- Og sist men ikke minst, på strålende vårdager som denne kan en innbitt, men stadig skjørtekledd,  Frue observeres med spade, ivrig skyflende på snø og is som skal tvangstines

Bunadens heimevern

Hva ville bunadpolitiet si om dette, er et vanlig spørsmål blant bunadbrukere, og oppfatningen om at Norge har et aktivt bunadpoliti er sterk. Fruen sitter med nok kunnskap om dette til å avkrefte alle myter, det finnes ikke noe offentlig organ av denne type, ingen hever lønn for å gå rundt og gneldre om skikk og uskikk blant bunadbrukere. 

Samtidig kan det ikke stikkes under en stol at selv den relativt optimistiske Fruen noen ganger lurer på om det ikke finnes, om ikke et politi, så i det minste et slags bunadens heimevern som jobber aktivt og utrettelig.

Gårsdagens samtale med en ansatt i et bunadutsalg i vårt langstrakte land er et godt eksempel på at man kan bli i tvil, her er avslutningen av en lengre parlamentering om hvorvidt man kan få en sømforklaring eller ikke.

Fruen: Jammen, jeg trenger dette. En aldri så liten monteringsanvisning, jeg vet dere har.

Butikkansatt: Det får du ikke. Har du sagt ja til å sy, må du kunne nok til å gjøre det også.

F: Beklager, kunden kom med materialene, jeg trenger bare litt mer informasjon.

B: Det får du ikke her.

F. Det synes jeg er utrolig dårlig service. Kan jeg kanskje få snakke med sjefen din ( det pleier å virke)

B: Over meg er lauget. Og jeg er i lauget. Lurte du på noe mer?

F: Eh, nei.

Og vips satt man her og var gretten i minst en time...

Når alt skjærer seg

Da Fruen i sin grønne ungdom gikk på grunnkurs søm og tekstilforming var vedlikehold av symaskin en viktig del av hverdagen. Vi hadde ansvar for hver vår maskin som ukentlig skulle oljes og plukkes fri for lo og støv og trådstumper. Om man ikke husker helt feil, var dette fast post på programmet fredag etter storefri. Dessverre har man ikke opprettholdt denne gode vane, noe som medfører at maskinen oljes i seneste laget og blåses fri for "isolasjon" når man føler seg ekstra inspirert.
I går angret man veldig på dette. Et sett ermer skulle syes i en jakke, noe som i utgangspunktet er lett og tar kort tid. Etter utallige forsøk hvor tråden filtret seg, det ble enten skrukk på ermet eller på selve jakken, og tidsskjemaet røk på en smell, måtte man innse at slaget var tapt. Maskinen ble oljet og stelt og godsnakket med, og mens oljen seg sakte vekk fra overflater ble ermer tråklet pent i samtidig som man halvsov foran fjernsynet.
Da alt var pent sydd sammen med for og det hele, var det ikke lenger i går, men i dag.
Dagens lærdom er derfor;
- olje symaskin regelmessig og ikke lån bort den kjekke lille flasken med egnet olje til ivrige sykkelreparatører. Du får den aldri tilbake, ihvertfall ikke full.
- hvis noe først skjærer seg, ta en pause. Ikke forsøk om igjen og om igjen.
- ikke sy med en gang maskinen har blitt oljet, vent litt og tørk bort overflødig olje fra synlige flater. Av bitter erfaring vet man at der det er olje vil det også være stoff, og etter hvert stoff med oljeflekker.

Hjerteskjærende vondt

Man er visst litt sær, så når hele verden ( føles det som) oier og akker over en bok de har lest, ja da kan man rett og slett ikke lese nevnte bok. Dermed kom Fruen sent i gang med slagere som Harry Potter og Twilight, og har gått glipp av det meste av moroa med å telle ned til neste bok og våkenetter utenfor bokhandler.
Klok av skade har man derfor satt i gang med Knausgård før det blir latterlig sent, og er nå godt inni Min kamp 2.
Innerst inne hadde man jo håpet å mislike dette så sterkt at bokverket kunne omtales i sterkt ironiske ordelag, men selv om det skjærer en i hjertet må det innrømmes at Fruen knauser med stor glede. Det er en underlig kombinasjon av gjenkjennelse og lett avsky for alt denne mannen skriver om, blandet med en fascinasjon fordi man tror alt er sant samtidig som muligheten er stor for at en del slettes ikke er sant.
Noe annet som økte lesegleden, var oppdagelsen av et par kommafeil i bind 1, noe som vakte nesten like stort engasjement som det irriterende målbåndet som ødela en sesong av The Tudors for Fru petimeter...
At dette økte lesegleden høres kanskje merkelig, men det skyldes en viss skadefryd ( og muligheten for å finne flere...)
Til slutt vil man gjerne tilføye dette: Man leser videre, men for guds skyld; vi håper dette aldri,a aldri blir filmatisert...

Mersalg og måltaking

Da man var diskenspringer i Tigerstaden og solgte bunader, garn og jærstoler med lett hjerte og variabel motivasjon, dukket til stadighet det forjettede ord mersalg opp. Ifølge ledelsen var dette alfa og omega for å få hjulene til å gå rundt, og ved salg av bunad skulle det pushes tilbehør, ved salg av garn strikkepinner og ved salg av jærstoler kunne man selge hva som helst.
Fruen kan på gode dager selge det meste, men å selge bare for å selge, det er ikke lett.
I går glimtet man imidlertid til som aldri før. Ved prøving av bunad til ungjente slang man ut sånn i forbifarten et spørsmål om ikke far i huset også skulle hatt en bunad. Og da de gikk fra systua var mannsbunaden bestilt, med levering til jul. Slikt liker vi!
Og når man snakker om mannsbunad; i diskenspringertiden hadde man et par single kollegaer, og det hendte man hadde noen mannlige bunadkunder som slettes ikke var så verst å se på. I slike situasjoner stilte gjerne Frue ledende spørsmål i kategorien Har du en kjæreste/kone/samboer som du vil stå i stil med ( ved valg av vestestoff), Er det mange bunadbrukere i familien, eller stryker du skjorta selv?
Hvis de ikke hadde noen kvinner å ta hensyn til og i tillegg strøk skjortene sine selv, kunne man lett som en sprett hente en kollega og gi en rask opplæring i måltaking, inkludert indre benlengde.
Om det ga resultat? Nei, men det var jo forsøket verdt!

Hyttestemning

For tiden lever vi i den rene hytteidyll. Gårsdagens leveranse av takstein til nabogarasje endte med ukjent antall nedrevne kabler, inkludert fibernett. Mens en mengde cable guys ruller ledninger og tenker over livet, gjør vi alt annet enn å se på tv, bruke internett og snakke i fasttelefon. Med en viss porsjon flaks har vi nett i løpet av de nærmeste dagene, og Fruen slipper å være usosial gjest som drikker kaffe og "jobber på internett" ( sitat tante) hos diverse venner i nærmiljøet.

Lykken stod oss bi, kl 21.30 så kabelguttene lyset og ikke lenge etter så vi Frustrerte fruer, som man etter hvert begynner å bli lei av. Si meg, hvorfor bedriver de denne heftige resirkuleringen av kjærester i disse såpeseriene? Er det for å bevare oversikten over antall aktører, eller tror gjengen bak virkelig at det er slik livet er?

Samle sytråder og legge planer

Mens to barn spiller wii i stuen og to andre barn sitter på pc-en på systua skal Fruen samle sytrådene og planlegge en travel april. Vanligvis er syttende mai den totale deadline her, men i år har visst siste helg i april seilt opp som den store helgen. Dette burde man jo visst når arbeid ble tatt i mot, men like fullt kom dette noe overraskende på Fruen som nå kan skue utover en anselig mengde arbeid som skal fordeles på et timeantall som muligens er i minste laget.
Planen i dag er derfor å lage end etaljert timeplan for de nærmeste ukene, a la 
08 - 09: brodere forkle
09 -11.30: montere rogaland kvinnebunad
11.30-12. lunsj
12. - 15.30: sy ferdig sunnmørscape og løslomme
15.30 - 20.30: være mamma
20.30 - uendelig: brodere forkle/ bukseseler, legge opp stakk

Når man i tillegg blir velsignet med to korpsjakker som trenger innsying, føler man at det skal bli så uendelig godt å vinke de søte små avsted til skole i morgen kl 08.00...

Og, apropos korpsjakker og annen målsøm; om du skal ta mål og det står spesifisert kroppsnære mål på skjemaet, da er det kroppsnære mål! Det er ikke meningen at man skal legge til litt her eller der, det gjør de som syr... Dette gjøres nemlig automatisk og kalles bevegelsesvidde, og om man da har lagt til litt på egenhånd blir det sjelden helt vellykket. 

Dette har Fruen erfart gjennom mange år, og nekter derfor travle kunder å måle selv. Hvis de vil ha jobben gjort, må de komme hit.

Drømmen om Marius

Som mor ønsker man å videreføre det som var godt i egen oppvekst, og unngå å gå i samme feller som ens egen mor gikk i. 

Dette temaet kan det skrives mangt og meget om, i knausgårdsk tradisjon kan man jo endevende hver stein, men her og nå handler det om Fruens gråtkvalte lyst på mønsterstrikket genser da hun var et lite barneskolebarn i Barndommens dal. 

I perioder virket det som om halve klassen hadde Mariusgenser, og de som ikke hadde det hadde Fanagenser. Utallige bønner ble fremført, men mor holdt knallhardt på at dette var helt unødvendig; å ha det alle andre hadde var kjedelig og fantasiløst. 
Dermed tilbrakte manbarndommens kuldeperioder i diverse relieffstrikkede plagg, ensfargede sådan.
Selv var ikke Fruen noen racer med strikkepinner, men på gymnaset ble første egenproduserte genser med mønster strikket, svart setesdøl med mønster i rødt, gult,grønt og blått. Skakk og skjev ligger den i et skap. Den kunne sikkert blitt finfine sitteunderlag i tovet utgave, men noe må man bare beholde.
De søte små har blitt kledd i ull siden de var bittesmå,i ensfarget, med mønster og  i relieffstrikk. De senere år har Woody sverget til fleece, men lykken var stor da han her forleden ytret ønske om en helt egen Mariusgenser. Garn ble anskaffet onsdag, og omsider er man oppe på mønsterdelen ( ensfarget er utrolig kjedelig å strikke).
Man konstaterer at en genser tok noe kortere tid da de gikk glatt inn i str to år, men at engasjementet er noe større nå. Og, man konstaterer at mors motvilje mot å strikke mønsterstrikk til sitt yngste barn skyldes visse problem med å strikke med to farger...

Brutte tradisjoner

Man må ikke alltid gjøre det man alltid har gjort, sa Woody for noen uker siden.
Derfor ble hytta i Barndommens dal stående tom i år, mens vi satte kursen mot det store utland og verdensmetropolen Gøteborg. Vi har hilst på La bella principessa, sett Full City, fikat og kost oss mens lystige Laika kamperte på kennel, fikk nye venner og slet seg aldeles ut.
Nå jakter de søte små på påskeegg, Fruen er spent på hvor lang tid det tar før de løfter på veden i vedkassa!